Les Vins du Tour de France 2014 — 2. etappe: York — Sheffield

TdF_2014_00_02Andre etappe går fra York til Sheffield. York er en gammel vikingby, som het Jorvik i vikingtiden. Skal jeg være helt ærlig, var jeg ikke så veldig imponert av vikingmuseet i York, da jeg var der. Men vi som kommer fra Vikingland er vel nokså blaserte i så måte.

Jeg var så vidt innom fotball til første etappe, og som nevnt er min fotballinteresse i beste fall moderat. Men vi ser at etappen passerer et par mil øst for Manchester, egentlig er den innom Greater Manchester. En av de meget få fotballkamper jeg har vært på, var i Manchester, en gang jeg besøkte en venn som studerte der. Vi dro på Old Trafford og så Manchester United slå Newcastle 3-1. Det var gøy. Med 55.000 gale tilskuere på tribunen, trenger man ikke være så veldig interessert i det som skjer på banen for å ha det gøy.

Denne etappen er ganske kupert, med mange kategoriserte stigninger, om enn ikke veldig harde. Jeg var innom Cragg Vale i går, da jeg nevnte Cragg Vale Bitter Ale. Så vidt jeg forstår skal rytterne sykle opp der, uten at veien har blitt klassifisert som en stigning. Det skal være Englands lengste sammenhengende bakke, ca 8 km lang og med 3,4% stigning i snitt. Mens vi venter på TdF-rytterne, kan vi bli med på denne turen opp Cragg Vale.

Jeg minner om Cycling Weeklys  over­sikt over 10 Grea­test Cycling Climbs of the Tour de France in York­shire.

Etappen ser i utgangspunktet ut som en typisk brudd-etappe, og mange vil nok kjempe for å sanke klatrepoeng. Men det spørs vel om et eventuelt brudd får lov til å gå inn så tidlig i rittet. Jeg tviler på det, og tror på et ganske samlet felt til mål.

Vi er i det gamle industribeltet i England. I dag er kanskje også dette et rustbelte, med nedlagt industri. Sheffield forbandt jeg før med stål og kniver, men om det produseres noe særlig stål og kniver der nå, vet jeg ikke.

TdF_2014_02Når vi starter i et vikingområde, burde vi kanskje ha startet med mjød. Vikingene drakk øl til hverdags, og mjød til fest. Start på en etappe i Tour de France er en festdag.

Mjød er laget med honning, vann og gjær, og var ofte smaksatt med det man hadde for hånden, så som humle, nellik, ingefær, einerbær eller pors. Jeg har smakt mjød noen ganger, men det har ikke blitt en av mine favoritter. At jeg ikke er noe glad i honning, kan nok ha noe med saken å gjøre. Men det blir også for søtt for meg, i alle fall har den mjøden jeg har smakt, vært for søt. Jeg er glad i søt dessvertvin til dessert. Men en dessertvin må ha tilstrekkelig syre som balanserer det søte, for at den skal være god.

Les mer om mjød i denne artikkelen om mjød og øl fra Vinmonopolet. Her står det at den mjøden man i dag kan kjøpe, ikke kan sammenlignes med vikingenes gudedrikk. Den siste var enklere og grovere enn det vi kan kjøpe i dag. Jeg har en gang fått servert hjemmelaget mjød. Når noe lages med vann, honnig og gjær, kan grensen til sats laget med vann, sukker og gjær bli ganske uklar. Jeg husker det ikke som særlig godt.

Vinmonopolet har to typer mjød i sine lister. Den ene er tysk og den andre dansk. Vi får, om en noe motvillig, erkjenne at det var vikinger i Danmark også, så det bør bli den danske Valhalla mjød om noen vil ha slikt drikke til denne etappen.

Vi skal komme tilbake til øl. Men det er en historie, eller kanskje et par historier, som jeg benytter enhver anledning til å fortelle. Drar vi 7-8 mil mot nord-øst, kommer vi til byen Scarborough. Men vi er fortsatt i Yorkshire.

Scarborough er en by som i dag er preget av tidligere tiders storhet. Byen var et populært reisemål før det var bare å sette seg på et fly og reise til steder med mer sol og varmere badevann (i den grad engelskmenn i det hele tatt beveger sine blekrosa legemer ut i vannet). Da var Scarborough et sted folk reiste til. Ikke like mange reiser dit i dag. Men det er, eller i alle fall var, korpsfestival i Scarborough om sommeren, en festival som får besøk av mange norske skolekorps — også det korpset jeg en periode var formann for.

Her var det også et stort marked. Markedet ble etablert midt på 1200-tallet. Det varte 45 dager, som var usedvanlig lenge for et slikt marked. Balladen “Scarborough Fair” handler om dette markedet. Den er kjent i alle fall fra 1600-tallet, men er antageligvis eldre.

I 1962 kom en den gang ukjent USAnsk sanger og låtskriver til London. Han het Robert Zimmerman, og skulle senere bli langt mer kjent under navnet Bob Dylan. Han møtte den engelske sangeren Martin Carthy. Av Martin Carthy lærte han bl.a. balladen “Scarborough Fair”. Vi starter med et opptak hvor Martin Carthy synger “Scarborough Fair”. Martin Carthy spilte inn sangen i 1964.

Bob Dylan laget sin egen versjon av sangen, som han kalte “Girl from the North Country”. Både tekst og melodi har store likhetstrekk med “Scarborough Fair”. Det er et klart eksempel på det som i opphavsretten innebærer å benytte et åndsverk på en slik måte at et nytt og selvstendig verk oppstår. Det er helt greit å bli inspirert av det andre har laget. Bob Dylan spiller ikke samme sangen likt to ganger. Her er et opptak hvor han synger “Girl from the North Country”. Men skal du lytte etter likheter med “Scarborough Fair” er nok innspillingen på albumet “The Freewheelin” bedre.

Som det ble sagt i et intervju med Martin Carthy i The Guardian i anledning hans 70-års dag:

“[Bob Dylan] has never failed to acknowledge his debt to Carthy’s “Lord Franklin” for “Bob Dylan’s Dream”, nor “Scarborough Fair” for “Girl from the North Country”

Vi tar også med et sitat fra et annet intervju med Martin Carthy, fra 1991 og 1992, gjengitt etter nettstedet bobdylanroots.com.

“And when [Bob Dylan] came back, he’d written Girl From The North Country, he came down to The Troubadour and said, “Hey, here’s Scarborough Fair” and he started playing this thing. And he kept getting the giggles, all the time he was doing it. It was very funny. I think he sang about three or four verses and then he went. ”Ah man ah,” and he burst out laughing and sang something else. So yeah, l knew what he was doing. It was delightful, lovely. ‘cos I mean he… he made a new song.

It’s part of the folk tradition, isn’t it, to base one song on another song?

Well, I don’t know whether it is a folk tradition or not, but I took it as an enormous compliment, to the song and, if you like, to me. You know, I thought he was a tremendously honourable bloke. Still do. It was a great thing to have done.”

I 1965 dukket det opp en annen usansk singer/songwriter (tror ikke den betegnelsen var funnet opp den gangen) i London. Det var Paul Simon. Han møtte også Martin Carthy, og han lærte også “Scarborough Fair” fra Martin Carthy. I 1966 hadde Simon & Garfunkel en stor hit med deres versjon av “Scarborough Fair”. På platen sto det at Paul Simon hadde skrevet sangen. Martin Carthys navn var ikke nevnt noe sted. Det var en gammel sang, og Martin Carthy hadde ingen rettigheter til sangen. Men Simon & Garfunkel spilte den inn slik Paul Simon hadde lært den av Martin Carthy. Paul Simon har fått en del velfortjent pepper, og mye ufortjent royalty på grunn av dette.

Oppskriften på en hit er egentlig ganske enkel: Man må lage en iørefallende og fengende sang basert på kjente elementer, slik at man ikke støter noen fra seg. Den skal være ganske enkel, gjerne basert på fire akkorder. Samtidig må den ha “noe” som får den til å stå fram blant alle de andre sangene laget med de samme elementene, og som får den til å sette seg fast. Den jevne lytter vil vanligvis ikke registrere hva dette “noe” er for noe. Jeg skal ikke gå videre med mange eksempler på dette.

Nå er det ikke bare å følge enkle oppskrifter. Som en kokk en gang sa om å lage sjokoladefondant (den dessertsjokoladekaken som er stekt utenpå og flytende inni): Oppskriften er veldig enkel, så kan man bruke resten av livet på å lære å steke den riktig.

“Scarborough Fair” er ganske enkel, med en melodi i dorisk modus. Registeret er såpass stort at noen vil få problemer med melodien av den grunn, og den har en kromatisk tone. Men ellers er den ganske enkel.

Martin Carthys arrangement av “Scarborough Fair” er ganske spesielt, selv om de fleste ikke vil legge merke til det. For nerder der ute: Sangen går i 3/4, mens gitarkompet spilles i 6/8. Det gir en form for polyrytmikk som ikke er vanlig i slike sanger. Melodien er ikke så vanskelig. Det er heller ikke så vanskelig å spille kompet. Men skal man gjøre begge deler samtidig, da blir det mye vanskeligere enn det høres ut til. Det skal innrømmes at Martin Carthys innspilling av sangen ikke hadde det samme hit-potensialet som Simon & Garfunkels versjon. Men Martin Carthy har tilført noe viktig, som løfter sangen og får den til å stå fram blant alle lignende sanger. Om den spilles med komp i 3/4-valsetakt, blir sangen langt mindre interessant. Slik høres Scarborough Fair ut når den fremføres av Simon & Garfunkel, her fra Central Park konserten i 2006.

Men vi må ikke tørke ut helt. Vi må ut etter øl. Vi starter i dag med en annen øltype: Brown Ale og Dark Mild. Denne øltypen har tradisjonelt blitt brygget i tre stryker. Vanlig øl, “Regular” eller “Common” hadde 5-6% alkohol. Det var også et svakere øl, “small beer”, som typisk hadde rundt 3% alkohol. Dette var daglig drikke for landarbeidere og industriarbeidere. Vi bør ha i bakhodet at dårlig drikkevann var et stort problem og en alvorlig smittekilde. Så et alkoholsvakt øl var nok alt i alt et bedre drikke enn forurenset vann.

Det ble også brygget et sterkere øl, noen ganger så sterkt som 9%.- Dette ble brygget til religiøse fester og til innhøstingsfester. Bryggeriene på universitetene i Oxford og Cambridge brygget slikt øl til akademiske festligheter.

“Mild ale” betegnet øl som var dekantert før det begynte å bli vinøst og syreholdet, da det ville bli “old ale”.WIMG_0467_DxO

Vi skal litt lenger nordover langs kysten for å finne den i dag mest kjente utgaven av “Brown Ale”: “Newcastle Brown Ale”. Produksjonen av dette ølet startet i Newcastle upon Tyne i 1927. Ølet ble populært, og var i en periode den mest solgte alkholholdige drikken i Storbritannia. Det var det første britiske ølet som ble tappet på klare glassflasker.

Ølet har ganske lite humle, som gir det et søtlig preg. Det er egentlig litt for snilt og søtlig etter min smak. Jeg foretrekker et noe bitrere øl enn dette. Smak og behag skal så absolutt diskuteres, men vi må akseptere at vi kan ha ulike oppfatninger.

Newcastle Brown Ale ble beskyttet som geografisk opprinnelsesmerke i 2000. Men i 2007 ble produksjonen flyttet fra Newcastle til John Smith’s Brewery i Tadcaster, i Yorkshire. Så det havnet innenfor det fylke vi i utgangspunktet konsentrerer oss om. Men da det flyttet fra Newcastle, forsvant selvfølgelig også statusen som geografisk opprinnelsesmerke.

Tradisjonelt har Newcastle Brown blitt sett på som et arbeiderklasseøl, men har i de senere år blitt mer et studentøl.

Sheffield skal, i følge “The Oxford Com­pa­nion to Beer “,  være den byen i Storbritannia hvor man kan få flest øltyper servert fra fat.

Les vins du Tour de France 2014

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.