Les Vins du Tour de France 2014 — 3. etappe: London calling

TdF_2014_00_03I dag starter rytterne på første etappe, og årets tour kommer i gang. Så nå er vi klare foran TV-apparatene.

Jeg har som alltid lagt meg noen dager foran. Jeg har kommet til Tredje, og den siste etappen på De britiske øyer, Den går fra universitetsbyen Cambridge til London. Rytterne kommer inn i London fra nord-øst, gjennom bydelen Stratford, som var der de fleste OL-øvelsen ble avholdt under sommer-OL i 2012. De fortsetter forbi Dockland mot Tower Hill og inn i City, følger Victoria Embankment langs elven til Westminster, rund St James Park og opp foran Buckingham Palace til innspurten opp The Mall.

En kollega i Oxford pleier gjerne å fortelle om da engelske myndigheter, på slutten av 1100-tallet, tok seg den uhyrlige frihet å dømme en student ved Oxford. Det gjaldt visst et drap på en kjæreste, eller noe slikt. Det var ikke det at de mente at dette ikke skulle straffes, men å straffe studenter lå innenfor universitetets jurisdiksjon, og da ville man ikke ha noen innblanding fra andre myndigheter. Professorene forlot universitetet i protest og dro østover. Etter at Kongen hadde gitt etter, kom de tilbake til Oxford. Men ikke alle klarte å finne veien hjem, i følge min kollega, og de startet da et nytt universitet der de var — og det var Cambridge. Jeg innestår ikke for at dette er den hele og fulle sannhet om hvordan universitetet i Cambridge ble etablert. TdF_2014_03JHBVi åpner dagen med en øl fra Cambridgeshire: Jeffrey Hudson Bitter, fra Oakham Ales. Dette er et av de engelske øl man bør ha testet før man dør, ifølge 1001 Beers You Must Try before You Die. Jeg har tidligere nevnt at bitter finnes i mange varianter, fra ganske lyse til temmelig mørke. Dette er en lys utgave av bitter. Dette ølet har fått den prestisjefylte prisen Champion Beer of Britan. Det er en pris som CAMRA deler ut hver år på Great British Beer Festival.

Jeg har merket meg at om vi hadde dreid østover i stedet for vestover i byen Chesterford, ville vi ha kommet til Maldon. Her produseres et salt som er meget ettertraktet — Maldon-salt. I Norge selges det vel for tiden som “Jozo Gourmet salt”. Når man produserer salt ved å dampe inn sjøvann, vil saltet begynne å krystalliseres seg når saliniteten kommer opp på et visst nivå. De første saltkrystallene som danner seg som flak på overflaten, gir det fineste saltet. Dette saltet er dyrt, og brukes bare når man skal ha et saltdryss på et eller annet. Maldon-saltet er et slikt salt.

Selv bruker jeg heller det franske “Fleur de sel de Camargue”, som er laget på samme måten. Kjøper man det her i Norge er det enda dyrere enn Maldon-salt. Jeg har bare sett det i små bokser på 125g. Jeg husker ikke hva de koster, men jeg tror man havner på en pris på 7-800 kr/kg. Jeg er ikke en slik saltkjenner at jeg kan påstå at saltet fra Camargue er bedre enn Maldon-saltet. Men det produseres ca fem kilometer fra der vi har leilighet i Frankrike, så det er for oss et produkt med historie og lokal tilknytning. Vi kjøper det i bokser á en klio, som kostet 21 € sist jeg kjøpte en. Det er omtrent det man betaler for Madlon-salt i Norge. Det er dyrt salt, og ikke noe man har i vannet når man koker pasta eller trekker torsk. Men med vårt saltforbruk varer en kilo av dette saltet i en del år, så det er ikke noen ruinerende kostnad uansett.

Stout er et øl som vanligvis forbindes med Irland, og da først og fremst Guinness. Vi var innom det da årets Giro d’Italia hadde en etappe som gikk inn til Dublin. På 1700-tallet utviklet malterne i London et mørkt malt som kunne brukes til å lage en rekke forskjellige sorter øl. Når ølet var ungt, var det tørt og forfriskende. Det ble så populært blant portørene (porters) som fraktet varer rundt i byen, og havnearbeiderne i dokkene øst for London at i 1721 var ølet blitt kjent som Porter. Så porter er altså portørens øl.

Porter revolusjonerte ølproduksjonen. Det kunne brygges i store kvanta i store eiketønner. Smaken utviklet seg over tid, noe som gjorde ølet velegnet for eksport til engelske kolonier over hele verden.

Det ble også brygget en sterkere utgave, som ble kjent som “stout porter”, senere bare “stout”. Jeg antar at ordet stout der det samme som ordet staut på norsk, altså kraftig. Det ble eksportert mye av dette ølet til Skandinavia, til de baltiske landene og til Russland. Man fikk betegnelser som Baltic porter og Imperial Russian Stout, som refererte til øltyper solgt til, men ikke produsert i disse landene.

Vi velger en slags kronologi, heller en geografi når vi kommer inn til London, og starter med et tradisjonelt London-bryggeri: Fuller’s.

WIMG_1685_DxOFuller’s er et bryggeri i bydelen Chiswick, vest i London, som har fått en rekke av sine øl med blant de 1001 man bør ha prøvd før man dør. Det har vært drevet i den samme familien i mer enn 150 år, på det sted hvor det har vært bryggeri i godt over 300 år.

Vi kan starte med det som regnes som dere flaggskipøl: London Pride. Det er et Pale Ale, som brygges etter gammel tradisjon og er et meget velbalansert og godt øl. Det kryper akkurat under den alkoholgrensen som gjør at det kan selges i butikk i Norge. Se etter det i en butikk med godt utvalg av øl. Fuller_London_Porter

Vi fortsetter med Fuller’s London Porter, som er en utmerket utgave av tradisjonell Porter. Mange hevder at dette er verdens beste porter. Jeg har ikke smakt nok porter til å ha noen kvalifisert mening om akkurat det spørsmålet. Vil du finne ut hvordan en ekte, tradisjonell og god porter smaker, kan du prøve denne. Du finner den på Vinmonopolet.

Fuller’s Extra Special Bitter — ESB er i følge  1001 Beers You Must Try before You Die  et øl som har vært trendsetter for bryggere som ville lage et pale ale, uten den påtrengende bitterheten i India Pale Ale. Særlig bryggerier i USA har tatt etter dette ølet. Ølet ble opprinnelig brygget som et vinterøl, men brygges nå hele året. Ølet har fått mange priser, blant annet den prestisjefylte Champion Beer of Britan. Det er en pris som CAMRA deler ut hver år på Great British Beer Festival. Fuller’s har fått den samme prisen for to av sine andre øl, Chiswick Bitter og London Pride. Å få denne prisen for tre av sine øl er en rekord ingen andre engelske bryggerier har vært i nærheten av. Deres Golden Pride og Vintage Ale er også blant de øl man må ha prøvd før man dør. Vintage Ale er et øl hvor man tar det beste av det beste, for å brygge det beste ølet de kan lage det året. Golden Pride kan man få på Vinmonopolet. Jeg tar også med deres 1845, som først ble laget som et jubileumsøl i 1995, for å feire at det var 150 år siden Fuller, Smith og Turner partnerskapet. Også dette kan kjøpes på Vinmonopolet.

Gale’s Prize Old Ale ble brygget av Gale’s. Dette bryggeriet ble kjøpt av Fuller’s i 2005, og da ble den bryggerivirksomheten lagt ned. Mange fans av dette ølet trodde at dette var slutten, men sjefsbryggeren hos Fuller’s, John Keeling, var fan av det ølet, og sørget for at det har blitt videreført, noen vil også si videreutviklet.

WIMG_5741_DxONår det bærende element i denne serien er sykkel, er det også verdt å nevne at produsenten av Brompton sykler holder til ikke langt fra Fuller’s bryggeri. Om du ikke kjenner Brompton, så er det en av de beste sammenleggbare sykler man kan få tak i.

På veien inn til London sykler rytterne gjennom Dockland. Krysser vi Themsen, kan vi finne bryggeriet Meantime, litt øst for Greenwhich. Jeg synes navnet på bryggeriet er særdeles velvalgt og jeg liker dobbeltbetydningen! Dette er et ungt bryggeri, startet i 1999. De bygger på Engelsk bryggeritradisjon, men har aldri vært redde for å utfordre denne og gå nye veier. De brygger blant annet en Coffe Porter, en øl brygget med bl.a. kaffebønner, også det er et øl man bør ha prøve før man dør, om vi holder oss til 1001 Beers You Must Try before You Die. Det samme gjelder for deres India Pale Ale, London Pale Ale, London Porter og London Stout.

England har aldri vært noen stor vinprodusent. Men engelskmenn har vært store vinkjøpere og vinhandlere. Nå kjøper jeg ikke så mye vin når jeg er i London, da det er vanskelig å få den med hjem på flyet. Det er én grunn til at jeg ikke har gjort noe forsøk på å gjøre meg kjent blant Londons vinhandlere. Men Berry Brothers & Rudd er en stor vinhandler som det kan være verdt å stikke innom. For noen år siden hadde de et tax-free-utsalg på Heathrow, og da kunne man forhåndsbestille vin (eller brennevin) og hente den der. Dessverre er det utsalget nedlagt. I vinavdelingene til Harrods og Fortnum & Mason kan man også finne en del interessant. Og det finnes sikkert en lang rekke vinhandlere som jeg aldri har oppdaget.

Når vi reiser til London, flyr vi som regel med British Airways. Vi har ingen spesielle preferanser når det gjelder flyselskap, bortsett fra at vi gjerne velger bort Ryanair når det finnes bedre alterantiver. Vi flyr med det selskapet som har det beste tilbudet på billetter dit vi skal, når vi skal dit. Til London har det som regel vært British Airways, i alle fall når reisen er planlagt lang tid i forveien, slik at vi kan slå til når det er gunstige tilbud.

En bonus ved å fly British Airways er at de flyr fra Terminal 5 på Heathrow. Spisesteder på flyplasser er gjerne ganske mistrøstige greier. Men på Heathrow Terminal 5 driver Gordon Ramsay restauranten “Plane Food”. Det er ingen fancy restaurant med stjerneambisjoner. Men det er sted man får god og vellaget mat. Så vi pleier alltid å dra til flyplassen i god tid, og spise middag der før vi flyr hjem. WIMG_3460_DxODet var her jeg første gang fikk servert engelsk vin. Nysgjerrig som jeg er når det gjelder vin, måtte jeg selvfølgelig prøve den når de hadde den på vinlisten. Det var en Bacchus Reserve fra Chapel Down. De holder til i Kent, syd for London. Det er bare i den sydlige delen av England hvor det produseres vin.

Jeg kjente ikke noe til vinen, smakte på den og tenkte at dette måtte være en vin laget på Sauvignon blanc. Den hadde en markert duft av stikkelsbærblader, mer markert enn man finner i typiske Suvignon blanc viner som f.eks. Sancerre. Men der tok jeg feil. Det viste seg at Bacchus er navnet på en drue, en drue som da var helt ukjent for meg. Og da har jeg vel også sagt at det er en drue som har enda mer av det som er typisk for Sauvignon blanc. Jeg har også drukket en musserende vin fra samme produsent, men jeg husker ikke eksakt hvilken. Også den har jeg drukket på “Plane Food” på Heathrow. De fleste av deres musserende viner lages på de samme druene som man bruker i champagne.

Man bør alltid i det minste smake den lokale vinen når man er i et område hvor det produseres vin. Jeg forsøkte å finne engelsk vin i butikkene på Heathrow, uten hell. Skal man ha med litt vin hjem, må man kjøpe den etter at man har passert sikkerhetskontrollen. Jeg synes den engelske vinen som jeg har smakt har vært helt OK, men likevel mest en kuriositet. Det er ikke en vin jeg vil anstrenge meg noe særlig for å finne utenfor England.

WIMG_1116_DxOVi avslutter denne Englandsturen med et annet øl som er blant de man bør ha prøvd før man dør, og som jeg har sett i en del norske butikker. Det passer når man skal ta avskjed med England: Dorothys Goodbye’s. Det brygges av Wye Valley Brewery. Bryggeriet liggeri Herefordshire, langt vest i England, helt mot grensen til Wales. Bryggeriet ble startet i 1985 av den tidligere Guinness-bryggeren Peter Amor. Det ølet han ønsket å brygge var det tradisjonelle Guinness stout fra 1960-tallet. Det er med deres Wholesome stout man bør ha prøvd.

Jeg må medgi at stout ikke er den øltypen jeg er mest begeistret for. Men jeg synes Dorothys Goodbye’s Wholesome stout Drothy_Blonde_lagerer klart å foretrekke fremfor Guinness. Og da vi testet Guinness mot O’Haras Stout da Giro d’Italia hadde målgang i Dublin, gikk Guinness også tapende ut av den duellen. Hvis jeg skal kjøpe stout et sted hvor utvalget er godt, blir det nok Dorothys Goodbye’s Wholesome stout .

Å ha Dorothy, med en slags Marylin Monroe-look på etiketten har sikkert ikke vært så dumt rent markedsføringsmessig. Jeg har valgt å holde med til overgjæret ales på denne virtuelle Englandsturen. Men jeg gjør et unntak når det gjelder illustrasjon til avsnittet om Dorothy. Her klarte jeg ikke å motstå etiketten til deres lager, Natural Blond Lager.

Svein Ølnes kommer med en nyttig kommentar til innledningen til denne serien. Han viser til Lars Marius Garshols ølblogg, hvor han forklarer forskjellen mellom cask og keg.

Bøker om øl

9788242127808Igjen viser jeg til innledningen for bøker om øl generelt. Men vi må ta med litt om London. Som en generell bok om London, er mitt førstevalg Richard Herrmanns bok “Mine gleders by”. Anskaff den som lydbok og få med Richard Herrmanns fantastiske fortellerstemme.

Svein Ølnes skriver i sin kommentar at jeg har utelatt den viktigste boken: Michael Jackson: The Beer Hunter show. Nå finner ikke jeg noen bok med det navnet. Michael Jackson (ikke musikeren, men en annen Michael Jackson) var en av verdens fremste eksperter på øl og whisky, og har skrevet mye om disse emnene. Han døde dessverre i 2007. De fleste av hans bøker om øl er fra 1990-tallet, og det har skjedd mye i ølverden siden den gang. Jeg har vist til hans Michael Jackson’s Great Beers of Belgium når vi har vært i Belgia. Den boken er oppdatert av andre etter hans død, og kom i siste utgave i 2008. Men nettstedet Beerhunter.com, som vedlikeholdes for å hedre hans minne og hans arbeid for godt drikke, er verdt å besøke.

1852492856Det finnes utallige bøker om puber i London. Jeg har ikke lest dem alle, og har slett ikke drukket meg gjennom veldig mange puber i London. Så jeg er ikke den som kan komme med veldig mange gode, egne tips om hvor man bør drikke øl i London. Jeg velger å holde med til dem jeg har tillit til når det gjelder engelsk øl, nemlig CAMRA. Den første boken blir da The CAMRA Guide to London’s Best Beer, Pubs & Bars.

1852493100Vi kan også la oss guide på pubvandringer i London av CAMRA’s London Pub Walks (Camra’s Pub Walks). Er har jeg heller ikke noen egne vandringer å bidra med.

Da er det slutt på England for denne touren. Men det er ikke slutt på ølet. For vi skal gjennom franske ølregioner og litt innom Belgia før vi kan begynne på vinen.

Les vins du Tour de France 2014

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly