Les Vins du Tour de France 2014 — 18. etappe: Pau – Hautacam

TdF_2014_00_18Nå er det på’an igjen for rytterne. De har tre knallharde dager i Pyreneene foran seg.

Vi har kommet til den siste av årets fjelletapper. Om ikke annet er det nå kampen om klatretrøyen skal avgjøres. Etter denne etappen gjenstår det en fjerdekategoristigning på siste etappe. Vi starter i det som må være en av de mest besøkte TdF-byene ved Pyreneene: Pau.

Hvert år arrangeres det et ritt for amatører, L’etappe du Tour, hvor amatører kan prøve seg på en av TdF-etappene under forhold som i alle fall ligner på proffenes forhold, med veier sperret for annen trafikk, osv. Man velger gjerne ut en av de hardeste fjelletappene, og i år var det denne etappen fra Pau til Hautacam. Tenk om man hadde gjort noe slikt i billandet Norge, hvor det er en sørgelig mangel på sykkelkultur og respekt for syklister? I Norge ble bilister sure for at veier var stengt under Tour of Fjords.

Dette får meg til å ta opp spurterne og kjøring i fjell. Vi får så lett inntrykk av at spurterne sykler “dårlig” på fjelletapper som denne. Bestetiden i årets utgave av L’Etappe du Tour var ca 4:47, som tilsvarer det langsomste tidsskjemaet som er satt opp for TdF. For noen år siden gjorde noen en sammenligning, og konkluderte med at bare de aller beste i L’Etappe du Tour ville ha klart å komme innenfor tidsgrensen om de hadde syklet etappen i TdF. Da får vi ta med at ganske mange som sykler L’Etappe du Tour er typiske klatrere, og det er sikkert en del som er aktive amatørsyklister som gjerne vil benytte sjansen til å teste en TdF-etappe. Og de som sykler L’Etappe du Tour har ikke allerede syklet konkurranse i to uker før de kommer til denne etappen. Mange spurtere kan sykle langt bedre i fjellene enn de viser i TdF. Men for dem handler det om å bruke minst mulig krefter og komme inn innenfor tidsgrensen. Spurterne skal ha mest mulig krefter igjen til etappen etter denne og til finalen i Paris.

TdF_2014_18Vi er vanedyr, også når det gjelder valg av vin. Vi kjøper den vinen vi pleier å kjøpe, og drister oss sjelden til å kjøpe noe nytt og ukjent. Noe av det fine med å lage denne serien er at jeg har oppdaget mye vin som var ukjent for meg, og som jeg har smakt på. Noe har vært “interessant”, andre ganger har jeg oppdaget noen virkelig gyldne dråper. I det området hvor 18. etappe starter, har jeg funnet mye interessant vin.

Jeg er glad i dessertvin — i små mengder, til dessert. En god dessertvin er søt, men den har også nok syre til å balansere sødmen. Og den har en rik smak.  I området rett syd for dagens startby ligger vinområdet Jurançon. Her lager de en tørr hvitvin og en utmerket dessertvin. Men vi tar noen omveier før vi kommer til desserten.

Vi kan starte med Béarn, som nok er mer kjent for saus enn for vin: Béar­naise. Men det fin­nes også vin fra Béarn. En del av AOP Béarn omfat­ter områ­det Juran­con, en annen er det samme som Madi­ra­n og en tredje del som lig­ger uten­for byen Salies-de-Béarn, ca 40 km nord-vest for Pau. For å være helt ærlig så skjøn­ner jeg meg ikke på AOP Béarn. Områ­det er for en stor del det samme som for andre appelasjoner.

Det er ikke så uvan­lig at ett geo­gra­fisk område kan ha flere, ulikt klas­si­fi­serte viner. Noen gan­ger er det hie­rar­kisk, som vi var innom da vi var i Beaujolais til 12. etappe (den første etappen som Alexander Kristoff vant).  Andre gan­ger lages det flere helt ulike viner med hver sin klas­si­fi­se­ring i det samme områ­det. Drar vi litt mot nord-øst, har man i samme område rød Madi­ran og hvit Panchere-du-Vic-Bilh. Bèarn omfatter disse områdene og  Juran­con. I Bèarn pro­du­se­rer man så langt jeg kan se de samme typer viner som i Madi­ran / Panchere-du-Vic-Bilh og i Jurançon, med de samme drue­ty­pene. Jeg har hel­ler ikke fun­net noe som klart sier at dette er hie­rar­kiske klas­si­fi­ka­sjo­ner, med AOP Beàrn som en bre­dere og der­med lavere klas­si­fi­se­ring enn de andre. Men det må vel være et poeng et eller annet sted som jeg har oversett.

Litt mer gra­ving i dette har gitt meg et inn­trykk av at AOP Bèarn i alle fall er en appe­la­sjon for “feil vin” pro­du­sert i andre klas­si­fi­serte områ­der. Det kan være rødvin fra Jurançon. Den kan ikke klas­si­fi­se­res som AOP Jurançon, for den klas­si­fi­se­rin­gen omfat­ter bare hvit­vin. Til­sva­rende har jeg sett omtale av rosé­vin fra Madiran-området, som ver­ken kan være AOP Madi­ran eller Panchere-du-Vic-Bilh, fordi disse bare omfat­ter hen­holds­vis rød– og hvit­vin. Men om det stort sett er slik vin som pro­du­se­res som AOP Bèarn, så frem­står det uan­sett ikke som en spe­si­elt inter­es­sant klassifikasjon.

Vi går videre til Jurançon. Jurançon er et område syd og vest for Pau. Straks syk­lis­tene er ute av byom­rå­det i Pau, syk­ler de inn i vin­om­rå­dene. Skjønt det er ikke helt rik­tig. Jurançon er et land­skap med åser og daler som stor sett går i nord-syd ret­ning. Vinen dyr­kes for det meste i åsene, mens syk­lis­tene vanligvis føl­ger en av dalene syd­over fra Pau. Etter en drøy mil er man ute av vinområdene.

I Jurançon har det vært dyr­ket vin lenge. Vin fra områ­det er nevnt i teks­ter fra 998. Det var her uttryk­ket “cru” først ble tatt i bruk ved klas­si­fi­se­ring av vin. Det skjedde på 1300-tallet. Områ­det er pre­get av et klima med varm vind fra Spa­nia og mye sol. Det gir druer med mye suk­ker og det pro­du­se­res mye søt vin.

Det pro­du­se­res to hoved­ty­per av vin, begge hvite. Den ene er Le Jurançon som er søt og Le Juran­con Sec, som er tørr — slik nav­net sier. De er laget på dru­ene petit og gros man­seng og petit courbu. Dru­ene til den beste søte Le Jurançon høs­tes sent, gjerne så sent som i novem­ber eller desem­ber. Dette gir over­modne druer med mye sukker.

Vin­mono­po­let har ti Jurançon-viner i sine lis­ter. Av disse er fire tørre og fire søte, i tillegg til to som er klassifisert som halvsøte. Sym­pa­tisk nok kom­mer to av de søte på halv­flas­ker. Søt vin er ikke noe man drik­ker mye av. En er beteg­net som halv­søt, men suk­ker­inn­hol­det tyder på at denne også er søt. Det kan se ut som om den lig­ger akku­rat under en grense­verdi som Vin­mono­po­let bru­ker i sin klassifisering.

Jeg tar med to Jurançon-viner jeg har kjøpt til tidligere etapper når touren har vært innom her. Begge er pro­du­sert av Urou­lat.

Ved starten av dagens etappe kan vi finne mye god vin. Men når vi kommer inn i fjellene er det best å nyte medbragt.

TV2 har under årets Tour the France kjørt en serien “The Rules” med regler for syklister. Jeg må nok medgi at jeg ofte bryter de reglene. Men så er jeg vel bare en som sykler, og ikke en syklist. Regler som skal fortelle meg f.eks. hvordan jeg skal kle meg på sykkeltur, har jeg personlig ingen sans for. Og som jurist mener jeg at regler er til for å tolkes. 

Petter Tenstad HautacamMen den siste regelen liker jeg: Alltid en øl etter en sykkeltur. For noen år siden leste jeg en artikkel i et fransk sykkelblad om at øl er en utmerket restitusjonsdrikk. Deres anbefaling var at man etter trening drikker vann, tar en dusj og så en øl.

Jeg tillater med å ta med en selfie som Petter Tenstad la ut på Twitter, med teksten “Leffe på toppen av Hautacam er ikke feil!” Siden han befant seg der, antar jeg at han har syklet L’Etappe du Tour. Da må man kunne si at en øl på toppen er helt velfortjent. I følge “The Rules” skal det være øl fra et ordentlig bryggeri. Og Leffe er et utmerket øl. Jeg forstår det slik at også blant de regeltro tillates det at proffene fraviker disse reglene fra tid til annen. De tar seg neppe tid til en øl på Hautacam før de drar videre.

Når vi er inne på “The Rules” og Jonas Strømberg som presenterer dem, synes jeg også vi skal ta med at han var en av to vinnere av “The Ride”, som ble arrangert av EuroSport i 2013. To amatører skulle sykle opp hvert sitt ikoniske fjell med en proff og en legende. Jonas Strømberg vant turen opp Mont Ventoux med Chris Froome og Sean Kelly. Du kan se mer og se videoene her.

Les vins du Tour de France 2014

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Print Friendly