«Miljøgaten» blir forkjørsvei uten fartshumper kan vi lese i dagens utgave av Osloby (Aftenposten). Denne gangen gjelder det Sognsveien. Noen av oss har for lenge siden innsett at Sognsveien er nok et svik mot syklister og nok et knefall for bilister.
Vi har lært det: Når ordet “miljøgate” dukker opp i plandokumenter i Oslo bør alle alarmer gå. “Miljøgate” er blitt en del av oslopolitikernes og planleggernes “newspeak” for å selge inn sykkelfiendtlige løsninger. Miljøgate i Oslo er pyntede gater tilrettelagt for bil, uten noen tilrettelegging for miljøvennlig transport som sykkel.
Nå har de riktignok fjernet de planlagte trærne i Sogsnveien, som også ville ha gjort fortauet nesten ufremkommelig, i alle fall hvis man har barnevogn, bruker rullestol eller krever litt ekstra plass av andre grunner.
Jeg synes Guri Melby fortjener honnør for å ha innsett at det ikke var plass til trær, akseptere at “Det er ingen skam å snu!” og stanse det hele. Nå ble vel prosjektet vedtatt før hun ble byråd, så egentlig snur hun vel ikke. Hun retter opp feil som hennes forgjengere har begått — noe jeg skulle ønske at hun vil gjøre oftere.
Sognsveien mangler riktignok noe av det som pleier å være et vesentlig element i “miljøgater”: Ekstra dyre og brosteinsbelagte parkeringsplasser. Dessuten får den sykkelfelt (ser det ut til). Så Sognsveien er ikke en ordentlig miljøgate. Dette, som vi finner rikelig av i Thor Olsens gt, mangler.
Også ordet “miljøkvalitet” er noe som bør utløse alarmen når det dukker opp i beskrivelsen av et veiprosjekt. Sognsveien mangler “miljøkvalitet” når den ikke har fine nok parkeringsplasser og får sykkelfelt.
Miljøkvalitet betyr som regel trær, gjerne plantet slik at de hindrer en god sykkelløsning. I Dronning Eufemias gate har man f.eks. klart å sette av 3,5 m til den ene av trerekkene, mens syklister blir avspist med til sammen 3 m fordelt på to alt for smale sykkelfelt.
Slikt gir “miljøkvalitet”. Langs Langkaia har man laget så mye grønn “miljøkvalitet” at man ikke har funnet plass til sykkelfelt med akseptabel og normert bredde.
Resultatet er at svært mange velger å sykle på det som antageligvis er ment som fortau og gangareal. Det betyr i alle fall at bilistene slipper å frå sitt miljø forurenset av mange syklister i veien.
Jeg støtte på ordet “miljøgate” første gang i forbindelse med Thor Olsens gt. Thor Olsens gt er en vei som i dag er en fullstendig unødvendig gjennomkjøringsvei for bilister som skal fra Maridalsveien / Grünerløkka til Akersgt, et sted som det ikke finnes noen fornuftig grunn til å sende biltrafikk inn til langs denne ruten. Optimistisk som jeg ofte er, regnet jeg selvsagt med at man i en “miljøgate” ville legge til rette for miljøvennlig transport som sykkel.
Men dette er Oslo. Så her var det fortsatt gjennomkjøring med bil, noen trær og dyre, brosteinsbelagte parkeringslommer for biler. Fagetaten hadde foreslått å stenge Thor Olsens gt for gjennomkjøring med bil. Men flertallet av Oslos politikere mente at gjennomkjøring med bil gir et så positivt bidrag til bymiljøet, så man gikk i mot fagetaten og vedtok biltrafikk. Tilrettelegging for miljøvennlig transport, finnes ikke. Som nevnt er det meningsløst å sende biler denne veien, og det er en trasé som vil kunne gi en utmerket sykkelrute. Dette skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.
Da jeg oppdaget hva som var i ferd med å skje, kalte jeg “miljøgaten” Thor Olsens gt for en bløff. Byrådsleder Stian Berger Røsland ble litt snurt, og lurte på om jeg virkelig mente det. Jeg kunne den gang forsikre ham om at det mente jeg, og det mener jeg fortsatt.
<edit>Denne uttlalelsen fra seniorrådgiver Odd Olav Bratteberg i Bymiljøetaten til Osloby, bekrefter at miljøgate er en politikerbløff: “Miljøgate er et ord som politikerne bruker for å få god klang i prosjekter, det er ikke vi fagfolk som bruker det.”</edit>
Neste gang jeg støtte på betegnelsen “miljøgate” var Arendalsgt på Sagene.
Også dette et område med skrikende behov for tilrettelegging for syklister, slik at det blir en god sykkelforbindelse fra Kierschows gt hvor det er sykkelfelt, til turveien langs Akerselven, til Sandaker og til Torshov.
Men igjen: Dette er Oslo. Miljøvennlig transport er ikke noe som prioriteres i “miljøgater” i denne byen. Nok en gang fikk vi noen trær, samt brosteinsbelagte parkeringslommer og fortsatt gjennomkjøring med bil. Men jeg hadde lært av Thor Olsens gt, og hadde ingen illusjoner om at denne “miljøgaten” skulle være noen form for miljøtiltak.
Så da betegnelsen “miljøgate” dukket opp i planene for Sognsveien, da var det klart at dette ville bli et miljøfiendtlig prosjekt — noe det også har blitt. Jeg har ikke noe i mot trær i byen. Men i en gate som går gjennom en hageby bør fremkommelighet og sikkerhet for fotgjengere og syklister prioriteres foran biler og trær i veien.
Sæterkrysset er visst også et sted hvor man prioriterer “miljøkvalitet”, hvilket i praksis innebærer at man avbryter sykkelfelt for å kunne få mer plass til å plante trær. I Dag Hammarskjølds vei gjør man omtrent det samme. Midtdeler med trær er viktigere enn sykkelvei eller sykkelfelt med tilstrekkelig bredde.
Sognsveien var en varslet katastrofe. Og alle bør lære: Når ord som “miljøgate” eller “miljøkvalitet” dukker opp i veiplaner i Oslo, da bør alle alarmklokker ringe. Det betyr ikke på noen måte at dette er miljøgater, i betydningen gater tilrettelagt for miljøvennlig transport. Igjen ser vi at samferdselsprioriteringene i Oslo i praksis er omtrent slik:
- Bil (kjørende) / kollektivtransport (innbyrdes rekkefølge varierer)
- Trær
- Gateparkering for bil
- Fotgjengere
- Syklister, om det er noe plass igjen (hvilket det ofte ikke er).