Stadig nye vil ha bredbåndsavgift, denne gangen filmbransjen

Leif Holst Jensen, generalsekretær i Produsentforeningen for film, TV og spill, vil ha bedredbåndsavgift. Det skal bidra til å finansiere norsk filmproduksjon. Mange har tenkt tanken før, og alle snakker for sine syke mødre. Alle som bruker internett skal være med på å betale en ekstra avgift som skal gå til å finansiere OSS.

Leif Holst Jensen er ikke den første, og blir ganske sikkert ikke den siste som kaster sine øyne på Internet som mulig melkeku, som han vil melke for sine medlemmer.

I september 2007 møtte jeg blant andre Rødt-politiker Daniel Søland Jack­son i en debatt om “fildeling” i Studentersamfunnet i Trondheim. Den gangen gjaldt det musikk. Han aksepterte at komponister og musikere og må han inntekter for å ha til mat på bordet og rødvin i glasset. Når ikke brukerne skulle betale, måtte han finne på noe annet. Et av hans svar var, voila: Bredbåndsavgift. Alternativt at staten skulle betale.

Thomas Gramstad introduserte i 2008 betegnelsen ” imma­te­ri­ell belønning”.  Artikkelen sto i Bok og biblio­tek 3. novem­ber 2008, finnes ikke lenger på nettet — som er litt ironisk når den handler om hvor fantastisk det er å dele innhold på nett. Jeg tror ikke man får mye mat eller rødvin for hans immaterielle belønning. Men så slapp han i alle fall å finne på en ny avgift for å finansiere den.

SVs Bård Vegard Solhjell ivret for “ikke kommersiell fildeling”.  I alle fall i 2009 sto følgende i SVs prinsipprogram.

SV vil utrede mulig­he­ten for å gjøre ikke-kommersiell fil­de­ling av musikk utført av pri­vat­per­soner lov­lig i kom­bi­na­sjon med en lisens­av­gifts­løs­ning for beta­ling til ret­tig­hets­ha­verne. På sikt bør også andre medie­ty­per utre­des. Slik fil­de­ling må like­vel ikke skje i strid med ånds­verks­lo­vens bestemmelser.”

Lisensavgift var bare et annet ord for bredbåndsavgift.

Unge Venstre arbeidet samtidig for omtrent samme løsning. I Venstres stortingsvalgsprogram for perioden 2009-2013, sto det blant annet at man ville:

“Vur­dere en dif­fe­ren­si­ert bred­bånds­av­gift, abon­ne­ment eller lig­nende model­ler for å finan­siere fri fil­de­ling.”

Man fant med tiden forretningsmodeller som gjorde det mulig å tilby musikk på nett: iTunes, Musikkonline, Spotify, WIMP og mange andre. Ikke alle er fornøyde. Både opphavsmenn og musikere mener at de får for lite igjen for musikken når den distribueres på denne måten. Alle vil gjerne tjene mer og ha en litt større del av kaken. Den diskusjonen går jeg ikke inn i. Men det har blitt mer stille om bredbåndsavgift og tilsvarende for å sikre inntekter.

Men det var andre som slet med å finne forretningsmodeller som ville gjøre det mulig å leve av og med et digitalt marked. Avisene slet og sliter. Norsk Jounalistlags svar var i 2010 en “nettlisens”, som bare er et annet navn på bredbåndsavgift.

Nå er det altså filmbransjen som vil skattlegge bredbåndskommunikasjon til fordel for seg selv. Tanken er, som vi har sett, verken ny er original. Skulle det bli en slik avgift, vil det nok være mange som vil melde seg på for å få sin del av inntekten. Jeg melder meg også på, for det jeg har gjort og gjør tilgjengelig på nett. Mange av oss som gjør innhold gratis tilgjengelig, gjør det ikke fordi vi er motstandere av å tjene penger. Jeg vil gjerne tjene penger på dette, men det er ikke derfor jeg gjør det. Så jeg har ikke gjort stort for å finne forretningsmodeller som skal gi noen inntekt. Men blir det en pott å dele på innholdsleverandører, da melder jeg meg på. Og jeg blir nok ikke den eneste. Skal det bli inntekter av betydning, må potten bli stor og avgiften tilsvarede høy.

Det enkle svaret er at filmprodusenter, som andre, må ta betalt for tilgang til deres innhold, eventuelt finne en form for annonseinntekt. Skattlegging av nettbrukere for å kompensere for deres egen manglende evne til å utvikle forretningsmodeller er ikke veien å gå.

 

Print Friendly