Hvor lenge skal vi få stå i jobben? @orjas

Arbeidsminister Robert Erikssons forslag om å heve 70-årsgrensen er et håndslag til overleger og professorer, skriver Elin Ørjasæter i Aftenposten. Altså er det et håndslag til meg og min gruppe.

For oss professorer er det ganske vanlig å arbeide til man er 70, hvilket tilsier at jeg vil arbeide 10-11 år til, om jeg skal følge trenden. Ved fylte 70 går man over til emeritusstatus. Enn så lenge har det ved mitt fakultet, Det juridiske fakultet ved Univerisitetet i Oslo, vært tradisjon at man har fått beholde et kontor, om enn et mindre kontor enn det man hadde som aktiv professor. Noen fortsetter som før, men uten å ha de plikter man hadde før. Men man kan skrive artikler, holde foredrag, revidere bøker, veilede studenter og doktorander om man vil, og påta seg noen andre oppgaver. Johs Andenæs var på kontoret seks dager i uken til han var godt over 90 år. Våre emeriti er stort sett verdsatt. De er en del av fagmiljøet og bidrar med sin innsikt og erfaring.

Om det fortsatt vil være kontorplasser til alle pensjonerte professorer når det blir min tur, gjenstår å se. Det har blitt så mange ansatte, og det blir et spørsmål om man har tilstrekkelig med kontorer og/eller om man vil bruke penger på å holde seg med slike kontorer. Jeg synes i alle fall det er viktigere å gi stipendiater gode arbeidsforhold enn å tilby kontorer til pensjonister, om man skulle bli nødt til å prioritere.

Jeg har ikke tenkt veldig mye på hva jeg vil gjøre når jeg når pensjonsalderen, eller om jeg vil stå i jobben til jeg har blitt 70 (eventuelt lenger om reglene er endret innen den tid). Slik jeg ser det i dag, har jeg ikke noe ønske om ikke å jobbe om en ti-års tid. Det er mye ved denne jobben som er en livsstil som jeg neppe kommer til å legge av meg med det første. På den annen side er det veldig mye jeg gjerne skulle kunne bruke mer tid på enn hva jeg kan i dag, så prioriteringene kan i alle fall bli noen andre. Rune Slagstad og Andreas Hompland har gitt seg selv betegnelsen NAV-stipendiat etter at de trådte ut av det aktive yrkeslivet. Det var ikke et så langt sprang fra NAVF-stipendiat, som begge hadde vært tidligere i livet.

Når det gjelder de unges problem, er jeg ikke enig i at det at vi gamlinger blir værende i jobb, ikke er det største problemet — i alle fall ikke ved universitetene. Når politikerne har ønsket å markere at de vil satse på forskning, har dette gjerne skjedd ved at man har bevilget penger til nye stipendiat- og postdoc-stillinger. I tillegg er det slike stillinger man kan få finansiert gjennom Forskningsrådet. Det har ikke vært tilsvarende økning til faste stillinger. Så det blir stadig fler stipendiater som konkurrerer om i første omgang få post doc stillinger, og enda færre faste stillinger. For universitetene er det på en måte bra at det blir konkurranse om stillingene. Men for de som konkurrerer om slike stillinger er det ikke bra, og mange går gående i midlertidighet alt for lenge.

Det har egentlig blitt slik at det er det som tradisjonelt har vært en form for høystatusstillinger hvor samfunnet tillater at folk blir gående i uaksepteabel langvarig midlertidighet: Journalister, forskere og leger. Så mye diskusjon det har vært om midlertidige ansettelser, er det påfallende at de som hevder å tale de ansattes sak, ikke bryr seg om disse yrkesgruppene.

I min tid var det mulig å få en “halvfast” stilling på Universitet før jeg var 30 og bli professor før jeg var 40 — det var i alle fall mulig på Det juridiske fakultet.

Elin Ørjaseter skriver om sin jobb på Markedshøyskolen:

“Når jeg sitter med sensurbunker som vokser til taket, er redningen nær: En pensjonert kollega som entusiastisk overtar bunken. De gamle som holder seg faglig oppdatert og bevarer sitt gode arbeidshumør, blir nemlig etterspurt, i akademia som på sykehjemmene. Det fungerer utmerket.”

Jeg kommer ikke til å være den pensjonerte kollegaen som stiller opp i slike sammenhenger. En grunn er at noe av det jeg ikke liker ved jobben på universitetet, er eksamenssensur. Tanken på å slippe det, kan i seg selv gjøre det fristende å ikke bli sittende alt for lenge.

Noe annet er reglene i Statens pensjonskasse, som Markedshøyskolen vel ikke omfattes av. Som pensjonist i Staten kan man jobbe så mye man vil, men ikke i offentlig sektor. Jobber man i offentlig sektor blir det avkorting i pensjonen, men mindre man jobber for “pensjonistlønn”, for tiden er 180 kr/time. som sist jeg så et tall for det var ca 130 kr/timen. Får man mer betalt og får avkorting, blir vel netto omtrent det samme. For å si det ærlig og enkelt: Jeg gidder ikke jobbe for 180 kr timen. Det er en dum regel, som gjør at det offentlige ikke kan nyttiggjøre den reservestyrken som pensjonistene utgjør.

Jeg vet at noen har funnet en vei rundt dette. Slik man betaler for undervisning i dag, regnes et viss antall arbeidstimer per undervisningstime. Da kan man basere seg på at disse pensjonistene arbeider så langsomt og trenger så mye tid til forberedelse, at man får betalt for et større antall timer — men fortsatt med lav timebetaling. Får man betalt per time, er det man sitter igjen med produktet av timebetaling og timetall. På den måten kan man få greit betalt for undervisning og annet arbeid som betales på tilsvarende måte. Man kan også få betalt for eksamenssensur ved at man regner mer tid per oppgave.

Blir man sittende  “på overtid” kan man nok også ha en ganske fri rolle – enda friere enn yngre professorer. En litt eldre kollega sa det omtrent slik i en diskusjon om noen foreslåtte endringer ved Det juridiske fakultet:

“Jeg har etter hvert blitt såpass gammel at jeg kan pensjonere meg i morgen, hvis dere finner på for mye tull.”

“Pose og sekk” løsningen som folk rundt min generasjon har bevilget seg selv på ungdommens bekostning, må jeg sette meg nærmere inn i. Den gjør det mulig å ta ut folketrygd fra et tidlig tidspunkt, jeg er ikke helt sikker på fra hvilken alder, og ha full jobb ved siden av. Jeg liker ikke helt den løsingen, men er ikke så prinsippfast at jeg ikke kommer til å benytte meg av den når den tid kommer. Fra den dagen jeg kan ta ut slik pensjon, vil jeg gå en god del opp i inntekt. Utgangspunktet er at en levealdersjustering (som jeg ikke forstår så mye av) gjør at jo tidligere man tar ut pensjon, desto mindre får man når man blir eldre.

Men her får vi som har inntektsbasert tjenestepensjon både i pose og sekk. Om jeg skulle velge å ta ut folkepensjon når jeg blir 62, om det er mulig, så vil jeg få mindre fra folketrygden når jeg blir 70, enn om jeg hadde ventet med å ta ut pensjon til jeg blir 70. Men den pensjon jeg da vil få fra Statens pensjonskasse når jeg går av, påvirkes ikke av dette. Reduksjon i utbetaling fra folketrygden betyr bare at Statens pensjonskasse må betale en større andel av min samlede pensjon. Jeg vil få det samme uansett.

Jeg har ikke blitt helt enig med meg selv om hva jeg mener med eventuelt å heve aldersgrensen. Skulle den bli endret, har jeg fortsatt rundt ti år til å tenke meg om før jeg bestemmer meg for hva jeg vil gjøre. Hvis jeg har hode og helse i behold, vil jeg gå over i en slags free lance tilværelse med en grunnfinansiering gjennom pensjon. Hvis ikke Statens pensjonskasses bestemmelser om avkorting og pensjonistlønn endres innen den tid, blir det ikke aktuelt å gjøre noe særlig for det offentlige, f.eks. Universitetet i Oslo.

Print Friendly
  • Takk for interessant innspill 🙂 Dette med kontorer synes jeg faktisk er viktig. Det er en billig måte å beholde folk i et fagmiljø og effektivt, vil jeg tro, for å dele kompetanse fortsatt som Nav-stipendiat. Stilig ord, jeg har faktisk ikke hørt det, og jeg husker NAVF-stipendiatene! Med hensyn til SPK må jeg sette meg mer inn i det. Har akkurat fått mailer fra andre høyskolefolk som også peker på dette med timeprisene.