Skal vi betale med epler?

Apple har lansert en ny modell av sin iPhone, og media omtaler det som om det skulle være en nyhet av stor betydning for verden, omtrent som neste fase i teknologirevolusjonen. Det er ikke mye nytt i denne som brukere av telefoner fra andre leverandører ikke har hatt tilgang til lenge. Men vi kan i alle fall konstatere at Apple fortsatt er gode til markedsføring, og til å får mediene til å danse etter deres pipe. Og mediene lar seg villig bruke.

NRKs Birger Kolsrud Jåsund svarte slik, da jeg kommenterte på Twitter at NRK kulturnytt annonserte at de skulle bidra til lanseringen (de formulerte det ikke akkurat slik).

Ties i hjel? Hvor mange andre nye mobiltelefonmodeller får omtale i Kulturnytt? Hvorfor får Apple en slik særbehandling? OK, de lanserte en klokke også, men smartklokker har også vært på markedet en stund, som denne fra Samsung.

Noen ser mer glitter enn meg. Aftenpostens Joacim Lund mener at Apples klokke er starten på en tid. Han skriver:

“Apple lager produkter til sitt eget, lukkede kretsløp. Det kan andre gjøre også. Det er funksjonaliteten og nytteverdien som er viktig, ikke merket.”

Det finnes mange ganske åpne kretsløp der ute, for data opplastet fra ulike dingser.  Strava, Endomonto, MyFitnessPal og Garmin Connect er noen. Det finnes sikkert fler. De kommuniserer greit med våre smarttelefoner, også iPhone. Og våre smarttelefoner og andre dingser som kan brukes, fungerer greit sammen med ulike former for wearables og andre sensorer. Trenger vi et lukket Apple-kretsløp i tillegg til disse? Jeg tror ikke det. Derimot tror jeg at merket er viktig for eplemenigheten.

Kanskje kjøper jeg en dag en smartklokke. Men det haster ikke, og det kommer sikkert mange nye på markedet innen det blir aktuelt. Og det blir neppe en epleklokke.

Litt lenger ut i Twitterdiskusjonen ble det slik:

At man bruker ordet “økologi” i en slik sammenheng, ganske fjernt fra ordets opprinnelige og egentlige betydning, er antageligvis også et resultat av Apples markedsføringsmaskineri.

At mange er opptatt av nye telefoner fra Apple, er også et argument som gjerne anføres for å dekke “begivenheten”. Det er teknologiens kjendisjournalistikk. Dessuten vet vi at Apple er en religion, og mange har allerede installert seg i køer utenfor religionens templer for å være blant de første som blir velsignet med dette nye. Mange journalister tilhører menigheten, og det er vel en viktig forklaring på den store medieinteressen. Ellers pleier menighetsnytt å bli henvist til menighetsbladene.

Andre har fremhevet at man nå skal kunne bruke iPhone ved betaling som det store nye. De som synes dette er noe revolusjonerende nytt, bør lese denne ca et år gamle artikkelen som forteller om DNB og Telenors betalingsløsning basert på den samme teknologien som Apple “lanserte”. DNB og Telenors tjeneste er under utprøving og skal være tilgjengelig i løpet av 2014 (jeg regner med at det er fortusatt gode resultater fra prøveprosjektet).

Det eneste nye er at Apple nå kommer løpende etter. I New York Times omtaler

Vi kan lese at Apple har inngått avtaler med en del banker og de største kortselskapene, som om dette er noe nytt. Men de er ikke de første til å inngå slike avtaler. Vi vet også at Apple selger langt fra flest telefoner, så Apple er ikke i posisjon til å tvinge markedet til å ta i bruk deres løsninger her. Om Apple skal lykkes med sin sedvanlige strategi med å lage sin egen, lukkede verden på siden av etablerte standarder, så er de neppe i posisjon til å lykkes. Men at Apples PR-maskineri kan bidra til å øke interessen for slike betalingstjenester, det er ikke usannsynlig. Skjønt, om de insisterer på en egen eplespesifikk løsning, da vil det nok heller bidra til å bremse utbredelsen.

Det skrives mye tull i media om betalingssystemer. Så her må vi gå litt ned til det grunnleggende. Når vi betaler flyttes det penger mellom konti. Våre konti kan være ulike typer innskuddskonti, hvor vi trekker på et innestående beløp — det beløp banken skylder oss. Eller det kan være en kredittkonto, hvor vi trekker på en kreditt og gjør opp i ettertid. Om vi betaler med norske kroner, Euro eller en form for bonuspoeng, endrer ikke dette. Et betalingsmiddel er det som en betalingsmottaker aksepterer som betaling.

For  å kunne disponere over beløp som er disponible i en eller annen form på våre konti, benytter vi et betalingsinstrument. Det kan være gammeldagse papirinstrumenter som giroblanketter og sjekk (som i praksis ikke lenger brukes i Norge), og det kan være diverse betalingskort, håndholdte terminaler og annet.

Et betalingskort er for det første en huskelapp i et litt upraktisk format, hvor vi har lagret kontonummer og en såkalt sikkerhetskode (jeg har aldri forstått hva slags sikkerhet den koden gir). Disse opplysningene kan like gjerne lagres på en papirlapp eller på en telefon. Ved mye handel på nett, trenger vi ikke mer enn det. Jeg er vel neppe den eneste som husker nummeret og sikkerhetsnummeret på det kortet jeg oftest bruker, slik at jeg ikke trenger kortet til dette formålet.

På kortet er disse data også lagret i maskinlesbar form, som kan leses av en betalingsterminal. Dette kan være på en magnetstripe eller en chip. Denne funksjonen kan godt flyttes til en mobiltelefon. En SMS-melding, helst kryptert, kan ivareta denne funksjonen. Men deg gjøres gjerne litt mer sofistikert enn det.

Endelig brukes kortet til autentisering. Det kan være kontroll mot underskrift i et manuelt system, eventuelt i kombinasjon med ID-kort med bilde. Eller de kan være en PIN-kode, fingeravtrykk eller annet, og gjerne kombinasjon av flere metoder. Også dette kan gjøres med telefon. Mange av oss har allerede bank-ID på våre mobiltelefoner, og det er ikke noe i veien for å bygge inn en tilsvarende funksjonalitet for betaling i betalingsterminaler.

Ved bruk i terminaler benyttes en annen kommunikasjon enn vanlig mobilnett eller internet, NFC Near Field Communication. Telefonen og terminalen kan kommunisere direkte, men en tjeneste som bare fungerer på korte avstander.

Vi kan lagre våre kontonumre (“kortnumre”) med tilhørende opplysninger på våre telefoner, overføre dem til betalingsterminalen via NFC og bruke en autentiseringsmekanisme i telefonen. Bortsett fra dette er en betalingstransaksjon initiert med mobiltelefon identisk med en transaksjon initiert med et betalingskort. Det er ikke mye revolusjonerende i dette. Det er ikke papir- og trykkvalitet som har gjort at tradisjonelle pengesedler har hatt verdi, og som har skilt ordentlige penger fra monopolpenger. Like lite er det teknologien som er avgjørende for pengeverdi og pengevesen i dag, slik litt for mange synes å tro.

Dette kunne vi lese i E24 29. januar 2014:

“Men iPhone-brukere får ikke være med. Apple mobiler mangler nemlig NFC-chip, som er grunnlaget for denne løsningen.

– Kan ikke vente på alle

– Man kan ikke vente på alle. Dette har med utstederen, og deres valg å gjøre. Man må drive en ting frem. Og med en Android-dekning på godt over halvparten tror jeg at tiden er inne, sier Wisbech til E24.”

Eplemenigheten tror at det faktum at Apple hiver seg på, skal føre til at Eplene kommer til  få en lederrolle når de endelig kommer på banen.

Jeg er også iTuneskunde. Men det får meg ikke til å velge Apple som bank, ei heller får det meg til å anskaffe en iPhone, eller til å skifte mobilleverandør. Og jeg trenger da heller ikke noe av dette for å bruke iTunes. Alle som vil gjøre noe her må ha avtaler med bankene og kortselskapene. Ingen ønsker å forholde seg til mange standarder, verken brukersteder eller kunder. Først når det er etablert én felles standard for slike betalinger, er det rimelig sjans til at det vil ta av. Fram til det skjer, vil kortene fortsatt fungere utmerket.

Kortselskapene har dessuten sine egne prosjekter med NFC på kortene. At tjenesten også kommer til å bli tilgjengelig for eplofonbrukere, må vi regne med. NetCom og andre mobilleverandører kommer nok også med. Men det blir nok ingen eplehage med en dominerende epleøkologi.

Slik kan vi gjøre mens vi venter på at Apple skal revolusjonere betalingsløsningene.

Print Friendly