Dommer om fotgjengere i sykkelvei

Det kom nylig en dom fra Oslo tingrett, dommen finnes her, hvor en syklist (eller egentlig syklistens forsikringsselskap) ble dømt til å betale erstatning til en fotgjenger etter å ha blitt påkjørt av en syklist. Saken fikk blant annet stort oppslag i VG. Jeg synes resultatet er greit nok, men begrunnelsen er temmelig håpløs.

En liten opplysning: I VG understrekes det et dommen er rettskraftig. At den dom er rettskraftig betyr ikke nødvendigvis at den er riktig. Det betyr bare at ankefristen har gått ut, og ingen av partene har anket dommen, slik at den blir stående. <edit> Det er kanskje også verdt å nevne at man bare kan anke over resultatet, ikke over begrunnelsen. Om man skulle mene “jeg aksepterer resultatet, men vil ha en annen begrunnelse”, da man man ikke anke.</edit>

Men først: I Norge finnes det dessverre svært få sykkelveier. Man bygger stadig den ubrukelige bastarden gang- og sykkelvei, som er designet for å skape konflikter mellom syklister og fotgjengere. Akkurat som kombinasjonene bil- og sykkelvei er svært vanlig i alle bygater hvor det er fortau, og som kan gi opphav til konflikter mellom bilister og syklister. Gang- og sykkelveier er laget for å få fotgjengere og syklister vekk fra bilene, og slett ikke for å gi fremkommelighet for syklister.

Mange mener mye om sykkelkultur i Norge, og man liker å peke på andre land hvor dette skal være så mye bedre, som i Danmark og Nederland. Men i disse landene har man også en kultur hvor både bilister og fotgjengere respekterer syklister. For en tid tilbake var den noen som sa på Twitter (har ikke tatt meg bryet med å lete opp referansene her), at i København blir man plinget kraftig på om man går i en sykkelsti. Andre repliserte at i Amsterdam blir man ikke plinget på, man blir bare kjørt rett ned — så har man lært til en annen gang. Vi bør gjøre som de gjør i København. Amsterdamløsningen kan ikke anbefales.

Trafikkreglene er høyst uklare når det gjelder gang- og sykkelveier. De er definert slik i trafikkreglene § 1 nr 1f:

“f)    Gangveg og sykkelveg: Veg som ved offentlig trafikkskilt er bestemt for gående, syklende eller kombinert gang- og sykkeltrafikk. Vegen er skilt fra annen veg med gressplen, grøft, gjerde, kantstein eller på annen måte.”

Vi kan merke oss at man her opererer med tre kategorier: Veg bestemt for gående, for syklende eller kombinert gang- og sykkeltrafikk .

Trafikkreglene sier ikke noe om hvordan ulike trafikanter skal forholde seg på sykkelveier, eller på kombinerte gang- og sykkelveier. At trafikkreglene er uklare og dårlig utformet, særlig når det gjelder syklister, er ingen nyhet. Det er et skrikende behov for en gjennomgang og revisjon av disse reglene.

Det sentrale ved en gang- og sykkelvei er at den er forbeholdt fotgjengere og syklister, og forbudt for motorkjøretøyer — noe som ikke alltid blir respektert.

Vi kan merke oss hva Statens vegvesen sier om gang- og sykkelveier:

“Syklister er per definisjon kjørende. Gang- og sykkelveger er dimensjonert for hastigheter opp mot 20 km/t. Syklister som holder et moderat tempo kan med fordel sykle her.

Syklister som har stor fart bør velge vegbanen.”

Før vi kommer til dommen i Oslo tingrett, vil jeg ta en tur lenger vestover og noen år tilbake, til en dom som ble avsagt av  Gulating lagmannsrett i 2011.(dommen er tilgjengelig her). En fotgjenger døde etter å ha blitt påkjørt av en syklist i en gang- og sykkelvei. Ulykken fant sted omtrent her:

[mappress mapid=”77″]

I realiteten avskaffet denne dommen gang- og sykkelvei, og sa at alt er gangvei — i alle fall er det reglene for gangvei som skal gjelde. I dommen sa retten bl.a:

“I forhold til innholdet i den objektive aktsomhetsnorm, pekes det videre på at det i henhold til trafikkreglene § 18 om sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt, må sykling ved passering av
gående skje i god avstand og i tilnærmet gangfart. Forsvarer har fremholdt at denne bestemmelse kun gjelder for gangveg, fortau eller i gangfelt, og ikke på slike kombinerte gang- og sykkelveier
som det er tale om i denne sak. Umiddelbart er det vanskelig å se hvilke hensyn som begrunner at fotgjengere skal ha svakere vern på slike kombinerte gang- og sykkelveier enn ved rene gangveier. For avgjørelsen i denne sak er det ikke påkrevd og uttrykkelig ta stilling til regelens anvendelsesområdet på slike kombinerte gang- og sykkelveier. Det er tilstrekkelig å slå fast at regelen underbygger at syklister plikter å ha oppmerksomheten rettet mot og ta tilbørlig hensyn til fotgjengere.”

Dette med at fotgjengere ikke skal ha svakere vern på kombinerte gang- og sykkelveier enn på rene gangveier er noe som retten her tar rett ut av luften, uten noen nærmere begrunnelse. Det er ren synsing, ikke noe annet. Og det er en dårlig fundert synsing. Det er svakt at ikke retten drøfter betydningen av at trafikkreglene angir tre ulike kategorier her, før de konkluderer. Det logiske når det er tre ulike kategorier er at de tre kategoriene ikke er de samme. Retten  burde i det minste ha forsøkt å forankre sin vurdering rettslig på en ordenltig måte, og gitt en ordentlig begrunnelse. Det får vi ikke. Det er slett juridisk håndverk fra rettens side.

Det åpenbare er etter min vurdering at på en gang- og sykkelvei må også fotgjengere ta hensyn til at veien er ment å skulle deles av fotgjengere og syklister. Hva annet skal det ellers ligge i at det er en vei for kombinert gang- og sykkeltrafikk? Det er mange veier for kombinert trafikk. Jeg minner om at det på de fleste vanlige veier er tillatt både å gå og sykle, og at det ikke finnes noe som heter “bilveier”. Skal man følge rettens logikk, må resultatet bli at fotgjengere skal ha det samme vern på disse veier som på gangveier, og syklister skal ha det samme vern som på sykkelveier.

Ulykken som lagmannsrettens dom gjelder, fant sted på et meget uoversiktlig sted. Tre av ti dødulykker på sykkel skyldes dårlig sikt. I denne undersøkelsen har de talt opp drepte syklister. Heldigvis er fotgjengere drept av syklsiter så få at man ikke kan trekke ut tall på denne måten. Men denne ulykken er et eksempel på at dårlig sikt også kan være et problem mellom syklister og fotgjengere.

Ulykkesstedet er beskrevet slik i dommen:

“Ved Mariero er det et gangfelt som krysser kjørebanen. Gangfeltet er lysregulert. På dette sted er gang- og sykkelveien omkring 3 meter bred og skilt fra kjørebanen med en gresskledd rabatt som er ca. 1 meter bred. På høyre side av gang- og sykkelveien er der en tettvokst vintergrønn hekk som på dette tidspunkt var omkring 1,7 meter høy. På motsatt side av fotgjengerfeltet er det en åpning i hekken for fotgjengere m.m. Murkanten langs hekken går i en bue inn i denne fotgjengerpassasjen. I åpningen er det videre to metallbøyler som hindrer at fotgjengere uforvarent kommer ut i gang- og sykkelstien. På venstre side av gangveien, bak hekken, er det parkingsplass og en bank. På motsatt side av veien er det ulike butikker.”

Omtrent slik må det se ut der ulykken inntraff (Google Street View, bilde fra 2009, samme år som ulykken skjedde.) Akkurat hvor på denne strekningen ulykken skjedde, vet jeg ikke. Bildet viser gang- og sykkelveien i sydgående retning, den retningen syklisten syklet. Ut fra bildet kan det ikke stemme at hekken ligger på venstre side av gang- og sykkelveien. Den må ligge på høyre side.

MarierogtHendelsesforløpet er beskrevet slik i dommen:

“Da tiltalte kom syklende mot stedet der gangfeltet krysser riksveien, holdt han en hastighet på omkring 27 – 30 km/t. Etter å ha sett fremover og forvisset seg om at det var klart, så han ned to til tre sekunder. Han fortsatte å trø på pedalene og opprettholdt således farten. I løpet av denne tiden kom B gående ut fra åpningen i hekken i retning mot gangfeltet. B som var 69 år og 186 cm høy, stanset opp på venstre halvdel av gang- og sykkelveien.”

Igjen kan det se ut som om retten ikke helt holder styr på høyre og venstre. Det er mer nærliggende å tro at han stoppet på høyre side av gang- og sykkelveien, i syklistens retning.

Fotgjengere kom ut gjennom et hull i hekken, som ledet rett ut på gang- og sykkelvei. Slike trafikkfeller finnes det desverre alt for mange av i Norge.

Hvis man ikke har vært til stede i retten og har sett alle fremlagte bevis, er det vanskelig å mene noe om det konkrete hendelsesforløpet. Beskrivelsen i dommen etterlater noen spørsmål, men vi må legge til grunn at dommen beskriver hendelsen på en noenlunde korrekt måte — og i alle fall at de rettslige vurderingene er basert på det hendelsesforløpet som er beskrevet i dommen.

En grunn til at jeg ikke reagerte veldig sterkt på denne dommen da den kom, og ikke kommenterte den på det tidspunktet, er at resultatet kanskje ikke er så galt — selv om dommen er streng. Syklisten holdt en fart på 27-30 km/t. Det er fortere enn hva slike veier i følge Statens vegvesen er bygget for. Men det er ingen spesiell fartsgrense på slike veier. I dommen heter det:

“Stedet der ulykken skjedde fremstår som et risikoområde som krever en særskilt oppmerksomhet fra de syklende.
Tiltaltes valg om å se ned 2 til 3 sekunder, samtidig som han opprettholdt hastigheten på mellom 27 til 30 km/t, var da en klar feilvurdering, og ikke i samsvar med den atferd som må forventes av en alminnelig aktsom syklist på dette sted.”

Det er ikke lett å vurdere om dette fremstår som et risikoområde. Men gitt at det stemmer, mener jeg at rettens aktsomhetsvurdering er grei nok, om enn streng. Uaktsomheten ligger etter min mening i at syklisten har sett ned og ikke hvor han syklet, i 2-3 sekunder, skjønt det står at han hadde forvisset seg om at det var klart. Med den angitte hastighet har han da flyttet seg ca 15 til 25 meter uten å se hvor han syklet, hvilket kan anses for å være uaktsomt.

Det er åpenbart at det er flere syklister som har oppfattet området som uoversiktlig. Det står i dommen:

“Lagmannsretten har tatt med i sin vurdering at vitnene E og H har forklart at de ofte sykler på denne strekningen og at de kunne ha passert stedet i tilnærmet samme hastighet, samt at de ikke hadde lagt merke til åpningen i hekken. Lagmannsretten finner dog ikke at disse utsagn kan tillegges utslagsgivende vekt ved aktsomhetsvurderingen. Det pekes særlig på at det er
kombinasjonen av risikofaktorer på stedet, farten tiltalte holdt og hans uoppmerksomhet som tilsier at han har handlet i strid med vegtrafikkloven § 3.”

Som sagt er bevisvurdering vanskelig, særlig når man selv ikke har sett alle bevisene. Men jeg ser ikke hvilke andre særlige risikofaktorer som retten bygger på. Det er gang- og sykkelvei som går langs en hekk. Ut fra bildet virker den oversiktlig så langt man ka se veien. Man får inntrykk av at den dommeren som har skrevet “Åpningen i hekken for fotgjengere var imidlertid synlig ved at murkanten som skilte hekken fra asfalten rundet av ved åpningen” aldri har syklet på en slik vei og således mangler nødvendig forståelse for situasjonen.

Sammenligner vi med en annen dom fra Gulating lagmannsrett avsagt i 2012, LG-2010-161171, er dette vanvittig strengt. Kontrasten mellom aktsomhetsvurderingene i disse dommene er skrikende.

Saken var en klassisk bil/sykkelulykke. Syklisten kom syklende på veien. Det var dårlig sikt, men syklisten var utstyrt med godt lys og refleksvest. Bilisten svingte til venstre foran møtende syklist, hvilket er et soleklart brudd på vikeplikten. Hendelsesforløpet beskrives slik i dommen:

“Saken gjelder trafikkuhell som fant sted i krysset Jærvegen/Kvellurvegen i Sandnes tirsdag 17. november 2009 kl. 07.30. Tiltalte førte sin personbil fra Kvellurvegen og ut i krysset hvor hun støtte sammen med fornærmede som var syklist. Fornærmede fikk en alvorlig hodeskade. Selv etter en betydelig bedret helsesituasjon har han ikke kunnet vende tilbake til tidligere stilling i arbeidslivet. Han har nå en jobb tilpasset helsesituasjonen, og hvor han arbeider noen timer enkelte av ukens dager. Både i arbeidslivet og ellers plages han av tretthet.

På ulykkestidspunktet var det mørkt og regnvær. Tiltalte har forklart at det regnet veldig, mens fornærmede mener at regnværet ikke var så betydelig. Han ville ellers ha tatt på seg regndress. En politiførstebetjent som kom til uhellsstedet har som vitne forklart at det «regnet vanvittig.» Retten legger til grunn at det var et betydelig regnvær.”

Føreren av bilen skal bl.a. ta hensyn til at det er dårlig sikt. Men mens Gulating lagmannsrett dømte en syklist som syklet på en fotgjenger som kom ut gjennom et vanskelig synlig hull i hekken langs en gang- og sykkelvei, frifant de en bilist som ved åpenbart brudd på vikeplikten kolliderte med en syklist, som ble alvorlig skadet. Det er risikabelt å være syklist i Gulating lagdømme.

Som sagt synes jeg Gulating lagmannsrett praktiserte en alt for streng aktsomhetsnorm overfor syklisten i den første dommen, selv om han kanskje opptrådte uaktsomt. I den andre dommen la de til grunn en alt for lite streng aktsomhetsnorm overfor bilisten. Det skumle med den første dommen er at den meget svake begrunnelsen kan ha presedensvirkninger i andre saker, slik den har hatt i saken fra Sinsen.

Så til Oslo tingretts dom fra juni i år. Noen nødvendige presiseringer: De to saken fra Gulating var begge straffesaker. Dette er en erstatningssak. Beviskravene er strengere i straffesaker enn i erstatningssaker. I Straffesaker skal skyld være bevist ut over enhver rimelig tvil. I erstatningssaker baserer man seg på det som fremstår som mest sannsynlig, med mindre krav til bevisovervekt. Vi må også ha med at det i prasksis var et erstatningskrav mot syklistens forsikringsselskap, og ikke direkte mot syklisten (selv om begge står som saksøkte i saken). Det er lettere å dømme et forsikringsselskap enn en enkeltperson til å betale erstatning.

Ulykken fant sted på gang- og sykkelveien fra Tonsen kirke til Sinsen. Ut fra beskrivelse kan det synes som om selve ulykken skjedde på det stedet jeg har markert på kartet, selv om det ikke er presist angitt i dommen.

[mappress mapid=”78″]

Omtrent ser det ut der jeg tror ulykken hendte, antageligvis i nærheten av gangveien som tar av til høyre på bildet, mot bussholdeplassen. Bildet er tatt nedenfra. Jeg skulle gjerne hatt et bilde som viser hva man ser når man er nær toppen av bakken. Men det har jeg ikke.

WIMG_7233_DxOJeg sykler jevnlig ned den gang- og sykkelveien hvor ulykken skjedde (og like jevnlig opp også, for den saks skyld). Her får jeg vel bare erkjenne mine synder. En liten sjekk av mine Strava-data viser at min gjennomstnittsfart fra Bjerke ned til Sinsen er ca 35 km/t, og at høyeste hastighet pleier å være ca 50 km/t. Jeg har hatt et lite hygglig møte med asfalten der. På en av de strekningene hvor det i alle fall i asfalten (men ikke med skilt) er merket at det er adskilt gangvei og sykkelvei, kom en løs hund løpende ut av buskene rett foran meg i sykkelveien. Jeg hogg i bremsene og stupte over sykkelen (og hunden). Men jeg tror ikke at verken jeg eller sykkelen traff hunden. Å gå i asfalten i ca 50 km/t iført sykkelshorts og en tynn sykkeljakke utenpå sykkeltrøyen (og heldigvis hjelm), er ikke noe jeg vil anbefale.

Også i denne dommen er det slik at jeg ikke reagerer spesielt på resultatet. Men begrunnelsen er håpløs. Det står i dommen:

“På den aktuelle strekningen er det god sikt og det var ingen andre trafikanter på veien foruten [skadevoldende syklist og en annen syklist, samt skadelidte]. … Før sammenstøtet hadde [de to syklistene] syklet ved siden av hverandre, ned en lengre nedoverbakke. Syklistene var oppmerksomme på Bradascio allerede på toppen av bakken.”

Det er dette som får med til å sette spørsmåltegn ved syklistens aktsomhet og ved at ulykken kunne skje. Jeg kan av egen erfaring bekrefte at det er god oversikt her. Fra toppen av bakken ser man om det er klart eller ikke. Jeg vil anta at man ser ca 750 meter fra toppen, til et punkt hvor det er en liten bakketopp som man ikke lett ser forbi. Fra toppen av bakken til det stedet jeg antar at ulykken skjedde, er det ca 500 meter, og fri sikt hele veien. For meg er det ganske uforståelig at det går an å sykle på en person som man normalt vil oppdage på ca 500 meters avstand, uten at man sykler uaktsomt — i alle fall så lenge fotgjengeren ikke brått og uventet har gått ut i veien foran syklsiten, f.eks. krysse uten å se seg for.

Og jeg får legge til at jeg ikke holder så høy fart som nevnt tidligere, om det er folk i veien. Det gjør jeg bare hvis det er fri vei. Er det andre folk i veien, reduserer jeg farten. Men neppe så langt ned som til 11-16 km/t, og definitivt ikke til 3-5 km/t, som retten i denne saken mener man bør gjøre på dette stedet, noe jeg kommer tilbake til. Og passerer jeg en fotgjenger, sørger jeg for å ha god klaring.

I dommen beskriver retten gjeldende rett slik:

“Det følger videre av forskrift om kjørende og gående trafikk (trafikkforskriften) § 18, særlige bestemmelser for syklende, at det er tillatt å sykle på gangvei, fortau eller gangfelt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Det fremgår videre at:

“Slik sykling må ved passering av gående skje i god avstand og i tilnærmet gangfart.”

Det følger av trafikkforskriften § 9 at:

“…kjørende som krysser gangvei eller fortau har vikeplikt for gående. Det samme gjelder kjøring på gågate eller gatetun. Ved gangfelt hvor trafikken ikke reguleres av politi eller ved trafikksignal, har kjørende vikeplikt for gående som befinner seg i gangfeltet eller er på veg ut i det.”

Bestemmelsene i trafikkforskriften taler for at det foreligger en vikeplikt for syklende overfor gående.”

Dette er ærlig talt rent tøv. En gang- og sykkelvei er en vei for kombinert gang- og sykkeltrafikk, det er ikke “gangvei, fortau eller gangfelt”. Det retten her i realiteten sier, når de tar med fortsettelsen om at sykling på slike steder er tillatt “når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående”, er at det ikke er lov til å sykle på en gang- og sykkelvei når det er fotgjengertrafikk der. Man skal selvfølgelig ta hensyn til fotgjengerne, det følger av veitrafikkloven § 3. Men at man ikke skal kunne sykle i det hele tatt, det er bare sprøyt.

Fortsettelsen blir ikke noe bedre når retten gjengir fra trafikkreglene § 9:

“kjørende som krysser gangvei eller fortau har vikeplikt for gående. Det samme gjelder kjøring på gågate eller gatetun. Ved gangfelt hvor trafikken ikke reguleres av politi eller ved trafikksignal, har kjørende vikeplikt for gående som befinner seg i gangfeltet eller er på veg ut i det.”

En gangvei er en vei forbeholdt gående, den er ikke laget for kombinert trafikk. Det er tillatt å sykle der, men da skal det tas særlige hensyn. I trafikkreglene § 1 nr 1 h er fortau definert slik:

“h)    Fortau: Anlegg for gående som er skilt fra kjørebanen med kantstein.”

Den veien denne saken gjelder, er ikke eller har ikke fortau. Så regler om fortau kommer ikke til anvendelse. Gatetun er ikke definert i trafikkreglene, så det er ikke godt å vite hva det egentlig er. Men en gang og sykkelvei som denne, er åpenbart ikke et gatetun.

Gangfelt er heller ikke definert, men det er i alle fall av skiltforskriftene hvordan det skal merkes, og der det er merket gjelder trafikkreglenes regler for gangfelt. Det er ikke merket noe gangfelt i gang- og sykkelveien på det aktuelle stedet.

Ut fra dette trekker retten den konklusjon at syklister nærmest har en generell vikeplikt for fotgjengere. Nok en gang kan man konstatere at dette er rent tøv. Man har ingen påkjørsrett, selv om politiet flere steder synes å ha villet innføre dette når en syklist (helt lovlig) sykler over et fotgjengerfelt. Men man har ingen generell vikeplikt for fotgjengere.

En bedre oppsummering av rettstilstanden får vi i dette avsnittet i dommen:

“Det er sikker rett at aktsomhetsnormen for syklende er lavere enn det som gjelder for motorvogner. Dette er særlig begrunnet i forskjellen i kjøretøyenes skadepotensiale.

Retten er enig i at både gående og syklende plikter å opptre aktsomt. Det må kunne forventes at også gående ser seg for og er oppmerksom på syklister når man ferdes på en kombinert gang- og sykkelvei. Den gående må være oppmerksom på at det kan komme syklister. Syklende blir imidlertid regnet som kjørende i forskriftens forstand, og retten er av den oppfatning av at det følger av praksis at normen også for syklister er streng, selv om den er mindre streng enn for motorvogner.”

Retten siterer så fra Høyesteretts dom gjengitt i Rt 2003 s. 433, avsnitt 50:

“Voksne syklister som bakfra og helt overraskende i stor fart prøver å passere nær fotgjengere på fortau eller i veibanen, må i utgangspunktet anses for å ha opptrådt uaktsomt. Fotgjengere kan plutselig endre retning eller snu seg og dermed uforvarende komme foran syklisten. Denne må til enhver tid avpasse farten etter forholdene og være forberedt på å stanse. Dersom sammenstøt finner sted, vil syklisten normalt bli ansvarlig for påregnelig skade.”

Etter dette fortsetter tingretten:

“Aktsomhetsnormen gjelder for syklende på fortau eller veibane. En naturlig forståelse av ordlyden – “veibane”, taler for at aktsomhetsnormen også må gjelde for såkalte kombinerte gang- og sykkelveier.”

Ingen grunn til å reagere på det heller, selv om det ikke henger sammen med det som sies tidligere om at det nærmest er fortausregler som gjelder.

Så trekker retten inn dommen fra Gulating lagmannsrett, og skriver:

“Retten viser til Gulating lagmannsretts dom inntatt i LG-2011-108380, hvor det fremgår at lagmannsretten vanskelig kan se hvilke hensyn som begrunner at fotgjengere skal ha svakere vern på slike kombinerte gang- og sykkelveier enn ved rene gangveier.”

At retten ikke kunne se noen grunn, er et i beste fall svakt argument, når de heller ikke angir noen god grunn for likebehandling.

Heller ikke det følgende er det noen grunn til å være uenig i:

“Retten legger til grunn at både rettspraksis, regler gitt i forskrift, og reelle hensyn taler for at aktsomhetsnormen for syklende er strengere, sammenlignet med normen for gående, særlig når syklister kommer bakfra. Dette samsvarer også med skadepotensiale sykler har i forhold til gående. Syklister er nærmere til å bære risikoen for skade dersom sammenstøt finner sted når de passerer fotgjengere bakfra.”

Også dette er greit nok:

“Det avgjørende for retten er at [syklisten] selv har forklart at hun var oppmerksom på [skadelidte] allerede på toppen av bakken, ropte på ham ca. 50-100 meter unna, og ba ham om å flytte seg, uten at han reagerte på tilropene fra dem. Det vises her til politiforklaringen fra [syklisten] som ble tatt rett etter hendelsen, og det hun selv har forklart i retten. Retten mener at hun da må ha en særlig aktsomhetsplikt i denne situasjonen. Hun var klar over at hun kom overraskende på ham bakfra. [Syklisten] burde i dette tilfellet, i tråd med høyesteretts uttalelser i den såkalte sykkeldommen, ha tilpasset farten og avstanden slik at hun kunne hatt mulighet til å stanse dersom [skadelidte] plutselig skulle endret retning eller snudde seg, noe hun ikke klarte.”

Men så skjærer det ut. Den høyesterettsdommen som det vises til gir ingen holdepunkter for den gangfarttenkningen som Oslo tingrett går inn i. Av høyesterettsdommens avsnitt 48 fremgår det at farten i det tilfellet var ca 25 km/t da de ble oppmerksom på personen, og det sies uttrykkelig i avsnitt 53 at farten ikke var uforsvarlig høy.

“[Syklisten] burde i dette tilfellet, i tråd med høyesteretts uttalelser i den såkalte sykkeldommen, ha tilpasset farten og avstanden slik at hun kunne hatt mulighet til å stanse dersom [skadelidte] plutselig skulle endret retning eller snudde seg, noe hun ikke klarte. Gangfart er mellom 3 til 5 km/t. [Syklisten] har verken ut fra egen forklaring, eller ut fra beregninger av den sakkyndige sett opp mot [skadelidtes ] skader, hatt en fart tilnærmet gangfart da hun passerte [skadelidte]. Dette er brudd på trafikkforskriften § 18. Dersom [syklistens] forklaring legges til grunn, har hun ifølge det sakkyndige vitnet hatt en fart på ca. 16,5 km/t, noe som er tre ganger høyere enn gangfart.”

Bestemmelsen om å passere fotgjengere i tilnærmet gangfart gjelder på områder som i utgangspunktet er laget eksklusivt for fotgjengere. Det gjelder ikke i gang og sykkelvei laget for kombinert gang- og sykkeltrafikk. En gang og sykkelvei deles av fotgjengere og syklister, og begge må ta hensyn til hverandre. Det er en dårlig løsning, og en praksis norske veimyndigheter burde ha avviklet for lenge siden. Men de har vært så opptatt av å legge til rette for bilister, og har ikke brydd seg om fotgjengere og syklister. Begge parter skal ta hensyn til hverandre.

Og som noen så treffende kommenterer på Twitter, om dette med gangfart skulle bli stående:

I alle de nevnte dommene sies det lite om og legges liten vekt på fotgjengerens forhold. I den første dommen fra Gulating kom fotgjengeren ut gjennom et hull i hekken og rett ut på en gang- og sykkelvei. Så han seg for, eller gikk han bare rett ut i veien? Nå fikk man ikke hans versjon av historien, og det synes heller ikke å være klare vitneutsagn om dette. Etter min mening er det åpenbart at man må se seg for når man går ut på en gang- og sykkelvei. Det bør ikke være slike uoversiktlige utganger, men dessverre finnes det ganske mange slike. Og Vegdirektoratet har et prinsipp om at man ikke skilter for fotgjengere og syklister, så det var sikkert ikke skiltet. Vegdirektoratet foretrekker at fotgjengere og syklister drepes og skades, fremfor å skilte for å advare dem om farer m.m.

I saken som Høyesterett behandlet skrådde skadelidte over fra venstre til høyre side av veien før en sving. Og det ser ut til at hun ikke hadde kommet helt over da guttene på sykkel kom. Så hun seg for før hun krysset veien? Det sies det faktisk ikke noe om i dommen. Det burde være selvsagt at man ser seg for før man krysser en vei, også at man ser om det kommer trafikk bakfra. At fotgjengere kan snu seg eller ta et skritt til siden, tilsier at man må ha tilstrekkelig avstand. Men det er et godt stykke fra å ta et skritt til siden og å krysse en 4 meter bred vei.

I dommen fra Oslo tingrett er det mange uklarheter i selve hendelsesforløpet. Det er uklart om skadelidte tok et steg ut i eller krysset gang- og sykkelveien, om han snudde seg, osv. Vi kan altså ikke legge til grunn at han opptrådte uaktsomt i så måte. Om skadelidtes forhold sies det i dommen:

“Det er uomtvistet at [skadelidte] hadde på seg hette og ørepropper denne dagen. Det i seg selv kan ikke regnes å være verken uvanlig eller uaktsomt fra hans side. Det regnet, og det var naturlig å ha på seg hette. Fotgjengere hører gjerne på musikk når de går ute. Disse forhold kan imidlertid tale for at fotgjengeren har et skjerpet aktsomhetskrav til å se seg om når man krysser gaten. Trafikkbildet var imidlertid oversiktlig sett fra [skadelidtes] side. Han var alene på veien, og hadde god sikt framover, og det var ingen annen grunn til at han skulle være ekstra oppmerksom.”

Etter min vurdering kan det være uaktsomt å høre på musikk i hodetelefoner når man går, og i enda større grad når man sykler. Det kommer selvsagt an på hvor høyt man spiller, og i hvor stor grad annen lyd stenges ute. Selv om det visstnok er slik at en som sitter inne i en bil og hører musikk er langt mer isolert fra hørselsinntrykk fra trafikken enn en som går eller sykler med hodetelefoner.

Som sagt er hendelsesforløpet uklart, og man vet ikke en gang sikkert om han gikk på høyre eller venstre siden av veien. Går eller sykler man med musikk på ørene, så må det i alle fall stilles krav om skjerpet aktsomhet om man f.eks. skal krysse en vei. At det ikke er uvanlig å høre høre på musikk, betyr ikke at det ikke er uaktsomt. Det er ikke uvanlig å kjøre over fartsgrensen, uten at det er noen unnskyldning i den sammenhengen. Men om det er riktig at han gikk stort sett rett fram langs veien, vil det ikke være noen årsakssammenheng mellom eventuell uaktsomhet og skaden.

Av de sakene jeg har vært innom, er det av de skadelidte bare syklisten som ble påkjørt i den saken hvor bilisten ble frikjent som uten tvil har opptrådt aktsomt. Det var også den saken hvor skadevolders regelbrudd var åpenbart. Gulating lagmannsrett har ingen grunn til å være stolt av den dommen.

Men det står også i dommen:

“Det sakkyndige vitnet har forklart at dersom jentene la seg på hjul, må den første av dem, altså [syklist 1] ha passert [skadelidte] altfor nære – ca. 20 cm fra ham, på en vei som nesten var fire meter bred. Dersom [skadelidtes] teori om at jentene syklet ved siden av hverandre ved forbipasseringen vil de også ha passert for nære.”

Hvis det er en fotgjenger i veien, man har sett vedkommende i alle fall 100 meter før man tar vedkommende igjen, og passerer med en avstand på ca 20 cm på en vei som er fire meter bred, da sykler man uten tvil uaktsomt.

I dommen oppsummeres det slik:

“Det er sannsynliggjort at det var det forhold at [syklisten] ikke tilstrekkelig tilpasset sin fart og avstand fra hun ble oppmerksom på fotgjengeren, 100 meter før, som var årsaken til at hun ikke klarte å stanse eller sykle unna tidsnok. Hun var fullt klar over fotgjengeren, og var klar over at han ikke reagerte på hennes tilrop, og dermed ikke var oppmerksom på henne. [Syklisten] hadde god tid til å innrette sin avstand og fart etter den eneste fotgjengeren som var på den nesten 4 meter brede veien, noe hun ikke klarte i dette tilfellet slik at det ble til sammenstøt.”

Gitt at dette er en dekkende beskrivels av hendelsen, er jeg enig i at de syklet uaktsomt og at det er helt greit at syklisten ble erstatningsansvarlig. Men det har ikke noe å gjøre med om syklet i gangfart eller ikke.

Syklister må ta hensyn til at de deler veien med fotgjengere, avpasse farten og passere i god avstand — og gjerne signalisere at man kommer. Fotgjengere må forstå at man på slike veier går omtrent som på andre veier. Ingen som går langs en landevei tar plutselig tre skritt til siden ut i kjørefeltet uten å se seg for. Man går heller ikke så mange i bredden at man i praksis sperrer veien i begge retninger. Slik må man også gå på vei laget for sykkel- og fotgjengertrafikk, selv om sykkelens skadepotensiale er langt mindre enn bilens. Men med medier som elsker å lage overskrifter av at folk er “meid ned av syklister”, er det nok en lang vei fram før vi i Norge får en kultur hvor det synker inn hos fotgjengere at de må ta hensyn til syklister.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.