P.S. Plagiat

Fredag skrev jeg om musikkplagiat. Etter at den var publisert, kom jeg på en del poenger som burde ha vært med — selv om noen sikkert vil mene at den var mer enn lang nok som den var.

Historiens største dramatiker, William Shakespeare, skrev 38 skuespill. De er plagiat alle sammen. Shakespeare fant ikke på noen av historiene selv. Shakespeares geni var hans evne til å fortette en fortelling til et drama, ikke å skape fortellinger. Vi hadde gått glipp av mye om man den gang hadde vært like ivrige til å gå etter påståtte plagiat som man er i dag. De som skrev de verk som Shakespeare bygget på, huskes i dag bare fordi Shakespere brukte dem som grunnlag for sine skuespill.

Jeg nevnte i forrige innlegg at Bach lærte konsertformen fra Vivaldi, dels ved å kopiere noen av hans verker og arrangere dem for andre instrumenter. Hadde ikke Bach gjort det, kunne Vivaldi fortsatt ha vært glemt i dag. Går vi til verket “Musikkens verden” fra 1950, som finnes i mange hjem, er Vivaldi ikke nevnt. Johann Sebastian Bach ble glemt av de fleste kort tid etter sin død. Han ble sett på som en gammeldags komponist som laget komplisert og vanskelig musikk. I sin samtid var han kjent som en fremragende organist, men var ikke særlig anerkjent som komponist.

Noe av hans orgelmusikk og klavermusikk levde videre. Blant annet kunne den unge Ludvig van Beethoven meget godt “Das wohltemperierte Klaver”, og påvirkningen fra Bach er ganske tydelig i den sene musikken til Beethoven. Bach fikk sin renessanse på første halvdel av 1800-tallet, ikke minst takket være Felix Mendhelson. Men det var først da man begynte å studere Bachs musikk mer inngående, og så etter hans forbilder, at man fant fram til den da for lengst glemte komponisten Antonio Vivaldi.

Det meste av den musikk som er laget, og de fleste komponiser er glemt — i alle fall av alle andre enn noen spesialister i musikkhistorie. Deres musikk kunne godt være populær i samtiden, men satte ikke varige spor. Det kan godt hende at Dietrich Buxtehude også ville ha vært glemt, om det ikke var for Johann Sebastian Bach.

Det hender ganske ofte at noen kommer på en idé som er god, men som de selv ikke klarer å gjøre så mye ut av. Så tar noen andre tak i det, og får fulltreff. For ca et og et halvt år siden dukket det opp en påstand om at en norsk reklamefilm var plagiat av en japansk reklamefilm. Jeg kommenterte denne saken her. I dette tilfellet påstod Try/Apt, som hadde laget den norske reklamfilmen at de ikke hadde sett den japanske før de var ferdig med sin. Skal det være plagiat, er det et minstevilkår at man må ha sett/hørt det man beskyldes for å plagiere.

Da jeg så på den saken, googlet jeg for å finne eksempler på videoer med ideen “human sushi”, og jeg fant mange. Så ideen var slett ikke spesielt original. Men de jeg fant var mye dårligere enn de to reklamefilmene. Omtrent på samme tid var de tydeligvis noen i Japan og noen i Norge som klarte å gjøre bruk av den samme ideen, på en god måte.

Men om man har sett andres ganske ubehjelpelige forsøk, og selv ser hvordan man kan få noe ut av dette, da betyr ikke det at man for all fremtid skal være forhindret fra å bruke dette. Kanskje var det akkurat det folkene i Led Zeppelin gjorde da de hørte Spirits “Taurus”, som tross alt bare er et ganske uferdig utkast til et eller annet.

Et åpenbart plagiat, som ikke er så lett å oppdage, er refrenget i Lillebjørn Nilsens “Crescendo i gågata”. Teksten er bare la-la-la, så den har nok ikke verkshøyde. Men melodien er meget kjent, selv om det ikke er helt lett å kjenne den igjen. Vi må gå ca 30 sekunder inn for å komme til refrenget.

Lillebjørn Nilsen har her tatt en melodi fra Ludvig van Beethoven, og han døde for så lenge siden at hans musikk kan vi bruke som vi vil. Lillebjørn Nilsen har heller aldri forsøkt å legge skjul på hva han har gjort, og sier det i første linje i teksten: “Beethovens niendes kor stemte opp …” Når han spiller den på konsert, forteller han gjerne hva han har gjort. Dette er koret fra fjerde sats i Beethovens niende symfoni, som Lillebjørn Nilsen har gjort om til valsetakt. Mer skal det ikke til, før de fleste ikke vil høre likheten.

Men: Utgangspunktet for at jeg tok opp denne problemstillingen, var diskusjonen i NRK P2s “Kulturhuset”. Så da kan det passe med å avslutte med en reklamefilm for NRK P2, som er et ganske åpenbart plagiat. NRK P2 fikk laget denne filmen med reklame for jazz på P2:

Det var etter min mening en god og morsom reklamefilm. Men når man ser denne reklamefilmen for “San Francisco Jazz Festival”, er det åpenbart at P2-reklamen ikke er så original som den burde ha vært. Her har de som har laget P2-reklamen forsynt seg mer enn hva godt er fra sitt forbilde.

Print Friendly