ID-tyveri og banksvindel

“Denne nye svindelformen er i ferd med å ta av i Norge”, harKjell-Ola Kleiven som overskrift på et innlegg om ID-tyveri og banksvindel. Jeg vet ikke hvem Kjell-Ola Kleiven er. På sin blogg beskriver han seg som Foredragsholder – Risikoekspert, Kommunikasjonsmann – Filantrop, Blogger. Klikker vi på “les mer”, kan vi blant annet lese at han “siden tidlig 2000-tallet [har] hatt innsamling, strukturering og tolkning av informasjon som sitt levebrød”. Det er vel det svært mange av oss driver med. Resten er reklame for Kjell-Ola Kleiven som foredragsholder.

Han beskriver at svindelen kan oppleves slik:

“Jeg kom til å taste feil kontonummer da jeg skulle gjøre en overføring. Pengene skal dermed ha havnet på din konto, og jeg hadde satt pris på om du kunne tilbakeføre disse til kontonummer xxxx.xx.xxx.xx. Overføringen er på 150.000 og du finner den i nettbanken din datert den 18.01. Takk for at du tilbakefører»”

Noen har skaffet seg din ID, tar opp lån i ditt navn. Lånet overføres til din konto, og de trenger din hjelp for å overføre pengene til seg selv. Så får vi de vanlige rådene om hvordan vi skal passe oss for at uvedkommende ikke får tak i ID-opplysninger.

Et elementært utgangspunkt er dette: Om noen tar opp lån eller kjøper noe i ditt navn, så er du ikke ansvarlig for dette. Man blir ikke forpliktet av andres forfalskninger, enten det er falsk underskrift eller annen form for ID-forfalskning. Om noen tar opp lån eller foretar andre transaksjoner i ditt navn, da er det et bedrageri mot banken. Du er ikke ansvarlig for dette, verken økonomisk eller strafferettslig.

Holder vi oss til scenariet hvor noen tar opp lån i andres navn, da er dette et bedrageri rettet mot banken. Banken har gitt et lån og har utbetalt det, på falske premisser. Om det er ditt navn som har blitt misbrukt, så er du ikke ansvarlig for det. Banken kan ikke kreve at du betaler lånet, og ingen andre kan kreve at du betaler for noe annet som noen måtte ha kjøpt i ditt navn.

Hovedproblemet i denne type saker er alt for dårlige rutiner i banker og andre som dytter på folk kreditt. Når kontrollen med identiteten til de som vil ta opp lån ikke er god nok, da er det långiver som må ta støyten for det. Skulle man bli utsatt for noe slikt, så for all del: Ikke betal lånet.

Dårlige rutiner gjør også ID-svindel enklere. Kjell-Ola Kleivens råd nr 1 er dette:

“Sørge for å ha lås på postkassen. Det enkleste stedet å finne sensitiv informasjon om deg er nettopp der.”

Hvorfor er det slik? Fordi så mange viktige dokumenter, f.eks. ID-dokumenter, puttes rett i folks postkasse. Bankene sender ut bankkort m.m. i vanlig post, og brevet med PIN-kode kommer i vanlig brev noen dager etter. Skaffer vi oss nytt pass, kommer passet hjem i postkassen som vanlig brev. De som driver slik svindel vet sikkert veldig godt hvordan brev med bankkort, PIN-kode, pass og andre slike dokumenter ser ut.

Man er så opptatt av at alt skal gå kjapt og greit. Man kunne ha sendt slikt som rekomandert post. Sikkerhetsrutiner er tungvindt træl som vi ikke vil ha. Dessuten koster det penger.

Vi skal selvfølgelig tenke oss om for ikke å utsettes for risiko. Men rådene til Kjell-Ola Kleiven, som vi har hørt mange ganger før, føyer seg inn i rekken av råd som legger ansvaret på offeret: Ikke kle deg utfordrende, bruk refleks, sørg for å postkassen er låst. Det man bør stille spørsmål om, er hvordan det kan være så lett å ta opp lån eller foreta andre disposisjoner i andres navn.

En seriøs bank eller en annen seriøs aktør vil ikke kreve at noen hvis navn er blitt misbrukt i en svindel, skal måtte betale for dette. I mange tilfeller burde banken eller noen andre som med sine dårlige rutiner har gjort svindelen mulig, bli erstatningsansvarlig overfor de som får problemer som følge av dette.