Opphavsrett og varemerker nok en gang. Denne gang Munch

Edvard Munchs arbeider faller i det fri ved utløpet av dette året. Så fra 1. januar 2015 er hans arbeider fri. Hvem som helst kan gjengi og utnytte hans verk, uten å spørre noen om lov. Siden det fortsatt er en måned igjen til Munchs arbeider er fri, velger jeg å illustrere denne kommentaren med et bildet av museet, og ikke noen av Munchs bilder. Det er køen til fjorårets utmerkede utstilling Munch 150.

På disse tider for et år siden var det Vigelandsmuseet som ville forsøke å utvide vernet gjennom varemerkeregistrering. De ville også registrere selve verkene som figurmerker, muligens i en tro på at man da skulle kunne hindre at noen lagde minityrer av Sinnataggen, dildo av monolitten, osv. Heldigvis ble de registreringssøknadene avvist. Om de er påklaget, og eventuell status for den behandlingen, er jeg ikke sikker på.

Nå er det Munchmuseet som satser på varemerkeregistrering. Men det ser ut til at de har lært litt av Vigelandsaken. Man innser at Edvard Munchs verker er fri, og at hvem som helst kan gjengi disse uten å spørre verken Munchmuseet eller andre om lov. Om de gjengis på en plakat, i en bok, på en T-skjorte eller et kaffekrus, spiller ingen rolle. En varemerkeregistrering ville ikke kunne ha hindret dette.

Jeg deltok i en radiodiskusjon med administrasjons- og økonomidirektør Henrik Svalheim om dette. (Innslaget er ikke indeksert i NRKs radiospiller, men starter 1:08:41  inn i programmet.) Han sier at man har søkt om beskyttelse for Skrik, Madonna og Vampyr. Går vi til Patentstyrets databaser, finner vi ikke Madonna og Vampyr. Men det er flere registrering av Skrik, og at Edvard Munch.

Henrik Svalheim sa at en grunn til å registrere varemerker, var å komme andre i forkjøpet, slik at Munch-museet ikke skulle risikere å måtte innhente samtykke fra andre for å lage produkter som de selger i museumsbutikken. Hvis dette er målet, da oppnår man i grunnen det man vil, også om registrering avslås. Om man skulle mene at Munch-museer av ulike grunner ikke kan registrere ordene eller verkene som varemerke, da har man i praksis fått en avgjørelse som også innebærer at heller ikke andre kan registrere disse.

En rekke varemerker er allerede registrert. Bokstavmerket Edvard Munch er registrert i svært mange kategorier av Munch-museet, og i andre kategorier av andre. Det selges visstnok en Vodka med merkene Edvard Munch og Skrik. Et selskap som heter Rosmersholm AS har regisrert dette som varemerke i vareklasser for drikkevarer både med og uten alkohol.

Varemerker registreres i ulike klasser. Bygningsmaterialer og musikkinstrumenter konkurrerer ikke med hverandre i det samme markedet, så det er vanligvis ikke noe problem om slike produkter selges under samme navn. Munch-museet har registrert “Edvard Munch” som varemerke i begge disse vareklasser. Som en liten parentes kan nevnes at det finnes utmerkede trompeter som heter Bach Stradivarius. Bach-navnet har de fra at det var en ved navn Vincent Bach som startet å lage dem. Men jeg tror ikke de har noen tilknytning til den italienske fiolinmakeren Antonio Stradvari. Man har bare brukt et kjent navn, som kan gi assosiasjoner til kvalitet i musikkverden, som varemerke. I dag er det Conn-Selmer som produserer disse instrumentene.

En varerkeregistrering gir innehaveren en enerett til å bruke varemerket som kjennetegn i næringsvirksomhet. Om noen får registrert Edvard Munch som varemerke, så hindrer det ikke at vi bruker navnet når vi skriver om noe som gjelder Edvard Munch, ei heller at vi bruker navnet når hans verk gjengis. Men vi kan ikke selge en tromme eller betongblokker under navnet “Edvard Munch” når Munch-museet har registrert “Edvard Munch” som varemerke i klassene for bl.a. musikkinstrumenter og byggematerialer.

Munch-museet har også registrert varemerket “Edvard Munch” i klassene for undervisnings- og forskningsvirksomhet (to ulike klasser). Det hindrer selvfølgelig ikke at noen underviser om Edvard Munch. Universitetet i Oslo har et Senter for Ibsen-studier. At Munch-museet har registrert Edvard Munch som varemerke i klassen for forskning, vil nok ikke være til hinder at noen på tilsvarende måte etablerer et Senter for Edvard Munch studier. Men man kan vel ikke kalle et slikt senter for Edvard Munch-senteret. Musikkonservatoriet i Bergen heter Griegakademiet. Munchmuseets registrering av varemerket Edvard Munch i klassen for undervisning, vil nok bety at man ikke kan kalle en kunstskole for Edvard Munch-akademiet. (Men navnet Munch alene ble nektet registrering, så Munchakademiet vil fortsatt være en mulighet.)

Man kan ikke ha en ren defensivregistrering av varemerker for å hindre at andre tar dem i bruk. Man må selv ta dem i bruk innen fem år, ellers faller retten bort. Munchmuseets varemerke “Edvard Munch” må tas i bruk i de vare- og tjenesteklasser det er registrert for innen fem år. Varemerkesøknadene ble innvilget i mai 2014, så innen mai 2019 må produktene og tjenesten være på markedet, ellers faller varemerkeretten bort. Jeg tvil på at vi innen den tid får se byggematerialer og musikkinstrumenter med navnet Edvard Munch. Varemerket er også registrert i en lang rekke andre klasser, som f.eks. kjøretøyer til bruk på land, til vanns og i luften. Jeg tviler på at vi noen gang vil se bilen, sykkelen, båten eller flyet Edvard Munch. Edvard Munch er riktignok halehelt på et av Norwegians fly, men det er vel ikke bruk som varemerke.

Et varemerke må være i bruk for at man skal beholde retten til det. Lar man være å bruke varemerket i fem år, faller retten til det bort. Det fikk Ringnes erfare. Ringnes kjøpte Skiensbryggeriet Lundetangen. De la ned virksomheten der og sluttet å selge produkter under navnet Lundetangen. Det var selvsagt en del som ikke likte at deres lokale øl forsvant. Bryggeriet Aass så muligheten. Om jeg har forstått det rett, ansatte de et par bryggerimestere fra det tidligere Lundetangen, og startet produksjon av øl i samme stil som Lundetangen, og begynte å selge det under navnet Lundetangen. Ringnes protesterte, og konflikten gikk helt til Høyesterett, hvor Ringnes tapte. De var mer enn fem år siden varemerket Lundetangen hadde vært i bruk, og da hadde Ringnes tapt retten til dette.

Et museums oppgave er å gjøre kunsten kjent og tilgjengelig, ikke lukke den inne og tjene penger på den. Henrik Svalheim sa at Munch-museet ville gjøre digitale versjoner av Munchs bilder fritt tilgjengelig i relativt lav oppløsning (uten at det ble sagt hva slags oppløsning det er snakk om), for ikke-kommersiell bruk. Jeg synes de burde gått lenger. Metropolitan Museum of Art har gjort 400.000 verk i høy oppløsning fritt tilgjengelig for ikke-kommersiell bruk. Jeg synes Munch-museet (og Nasjonalmuseet) bør gjøre noe tilsvarende.

Et reprofotografi er vernet som fotografisk bilde etter åvl § 43a. Etter denne bestemmelsen er fotografiet vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men minst 50 år etter uløpet av det år fotografiet ble laget. Så om Munchs verker er fri, så betyr ikke det at alle bilder av Munchs verker er fri. Når Munchs verker blir fri fra 1. januar 2015, vil reprofotografier laget i 1964 eller tidligere, av fotografer som døde i 1999 eller tidligere, være fri. Ellers må vi ha samtykke fra reprofotografen eller de som har overtatt rettighetene til bildet, for å kunne gjengi det.

Radiodiskusjonen med Henrik Svalheim viste at vi var mer enig enn jeg hadde ventet. Jeg ser ikke Munch-museets varemerkeregistrering som særlig problematisk.

Print Friendly