Med den overskriften forstår alle at jeg ikke skriver om Oslo. Dette er noen tanker etter å ha tilbrakt et par dager i København. Jeg var der for å delta på en konferanse, ikke ikke får å utforske sykkelforholdene. Men jeg hadde tatt med meg min Brompton-sykkel, og fikk noen timer på den. Vi reiste ned med båten, og jeg syklet fra havnen og inn til sentrum. Jeg hadde ganske god tid før jeg skulle ta flyet hjem. Jeg benyttet anledningen til å finne noen geocacher på veien til flyplassen, og la inn en liten omvei om Cykelslangen, før jeg syklet på kryss og tvers over Amager i retning Kastrup.
Da jeg gikk av båten og klargjorde sykkelen, var jeg litt overrasket over at det ikke var en klart skiltet sykkelvei mot sentruk. Det hadde jeg i grunnen ventet å finne. Det var sykkelsti på den ene siden av veien, men det var litt uklart om den var ment som en- eller toveis, men den fungerte i praksis som toveis sykkelvei.
Jeg tok snart av fra hovedveien, og fulgte en grønn rute forbi Den Lille Havfrue inn mot Amalienborg. Denne hadde også en broforbindelse over hovedveien, selvfølgelig laget som sykkelvei med fortau. Finnes det broer i Oslo hvor syklister er prioritert?
De fleste sykkelstier er fysisk adskilt fra kjørefeltet, men ikke alle. Uansett har de god bredde. I Danmark har forstått noe grunnleggende, nemlig at et sykkelfelt eller en sykkelsti skal ha bredde nok til at man greit kan sykle forbi hverandre. Man driver ikke med slikt tull som man gjør i Norge, hvor sykkelfelt gjerne er så smale at det under tvil er plass til én syklist.
Men når Raymond Johansen sier at i København kan
“man prate sammen i det ene feltet og sykle fortere i det andre.”
Da mener jeg at han har lagt til litt ekstra drømmebredde. Det forutsetter at det er plass til tre syklister i bredden, og jeg så ikke noen sykkelstier som var så brede — selv om det ikke på noen måte beviser at det ikke finnes. Så vet jeg vet er bredden vanligvis 2,5 meter, mens man i Norge typisk lager dem på 1,5 meter eller mindre.
Politikerne i Oslo kommer stadig med en påstand om at det er så trangt i Oslo, og at det derfor er så vanskelig å finne plass til sykkelfelt/sykkelstier. Enten har de politikerne ikke peiling og kjenner ikke den byen de er valgt til å styre, eller så lyver de bevisst. København er en tettere, og dermed trangere by enn Oslo, og Paris er veldig mye trangere. Er det mulig i København og Paris, da er det mulig i Oslo også — det er et spørsmål om vilje og om prioritering. Men i Oslo prioriterer politkerne bilene, og mener at gateparkering for biler er viktigere en tilrettelegging for sykling. Når halvparten av gatearealet er disponert til parkering, da er det ikke så mye igjen som kan disponeres til annet. Men det er et resultat av politiske valg og politikernes prioritering. Dette er fra det som politikerne i Oslo påstår er en del av et hovedsykkelveinett. Det er plass nok, det er bare vilje og evne til å prioritere som mangler.
Sykkelparkering kan noen steder virke kaotisk. Men det er mer orden enn det ser ut til. De som vil kan telle antallet sykler, og tenke på at de tar opp like mye plass som tre, eller kanskje fire biler.
I København er man aldri langt fra en sykkelforhandler og sykkelverksted. I Oslo gråtes det mange tårer over at en blomsterbutikk taper kunder hvis de ikke kan parkere utenfor, og vil heller ha gateparkering enn fremkommelighet for trikken og tilrettelegging for syklister. Innenfor EU er det de senere årene etablert 650.000 sykkelrelaterte arbeidsplasser. Vi ser at det dukker opp noen i Norge også. Men man må legge til rette for sykling først, så kommer etterspørselen etter sykkelrelaterte varer og tjenester senere.
Og som sagt: Sykkelstiene er fysisk adskilt fra kjørefeltet, og det er brede nok til at man kan sykle to i bredden, hvilket vil si at det er lett å passere hverandre. I Norge må man omgående slutte å lage smale striper på i praksis maks 1,5 meter. Folk føler seg ikke trygge der og de gir ikke god nok fremkommelighet.
Det er også fullt mulig å lage bussholdeplasser på utsiden av en sykkelsti, med fotgjengerfelt (og som her, lys) også for kryssing av sykkelfelt. Problemet med slike i Norge er ikke dårlig sykkelkultur, men dårlig fotgjengerkultur. Når folk virrer ut i sykkelfeltet som hodeløse høns, da må det gå galt. Sagt hardt og brutalt, så må et tilstrekkelig antall fotgjengere som krysser sykkelvei uten å se seg for, kjøres ned før det synker inn at det faktisk kan komme syklister i en sykklevei — også i ganske stor fart. (Folk sykler ganske fort i København, man sykler ikke i nesten gangfart, slik noen i Norge synes å tro.)
Kommer man til et kjøpesenter, er det flott å bli møtt av noe slikt som dette:
Mange steder i parkeringshuset er det satt av plass til sykler.
Så var det Cykelslangen, da. En bro laget for syklister. Dette kunne være en mulig løsning for Bjørvika. Men norske planleggere og politikere kan ikke akkurat beskyldes for å være for fantasifulle og dristige når det gjelder å finne gode løsninger for syklister. I Norge brukes det de måtte ha av kreativitet heller på unnskyldninger og bortforklaringer fremfor til å finne gode løsninger.
Det er flott å høre danske barnehagebarn som hyler av fryd når de kommer kjørende ned fra Cykelslangen i en Christianiasykkel, som sikkert er standardutrustning i de fleste danske barnehager.
Men Cykelslangen går ikke over kanalen. Da må man over en annen bro, med separat løp for fotgjengere og for syklister. Biler? De kan kjøre rundt!
Og som jeg allerede har sagt: I København forstår fotgjengere at sykkelvei og sykkelsti, det er for syklister, ikke for fotgjengere. På den annen side sykler man ikke på fortau, det er fotgjengernes område. Om man hadde sett noe slikt som dette (bildet er fra Frognerstranden) i København, da kunne man ha vært ganske sikker på at de som går her er norske turister — eller bønder i byen som det også kan kalles.
På den annen side ville man i København heller ikke være så idiotiske at man ville lage noe man kaller “hovedsykkelvei” på denne måten. De som har funnet på noe så dumt som å lege “hovedsykkelveien” gjennom Frognerparken på denne måten, sykler åpenbart ikke selv. De kan ikke ha vært opptatt av fremkommelighet for syklister, bare av å få syklistene vekk, slik at de ikke skal komme i veien for de hellige bilene. Det er på denne måten man planlegger for å skape konflikt mellom syklister og fotgjengere. Og som konfliktskapere, der har de som har planlagt dette hatt ganske stor suksess.
En barnehage på utflukt. Selvsagt med sykler. Jeg har inntrykk av at alle barnehager har tilstrekkelig antall av Christianiasykler eller noe tilsvarende til å kunne ta med alle barna. Og selv kronprinsen har blitt observert mens han sykler sine barn til barnehagen. Blant annet på denne måten oppdrar man fremtidig syklister.
Sykkelstiene føres selvsagt gjennom kryss. I Norge har man fått den fikse ideen om at tilrettelegging for syklister skal forsvinne der man har størst behov for den. Norske myndigheter lever i den tro at syklister er risk-lovers som liker å leve farlig, og gjør hva de kan for å øke risikoen for syklister.
Og det er som sagt aldri langt til nærmeste sykkelforhandler og verksted. Legger man til rette for sykling, stimulerer man også utvikling av sykkelrelaterte arbeidsplasser.
Hvis det er gateparkering, er den selvfølgelig lagt der den skal være, på utsiden av sykkelstien.
I Oslo tviholder man på den farlige idiotløsningen med parkeringslommer på innsiden av sykkelfelt. Det gjør at bilister må krysse sykkelfelt på vei ut og inn, og de bruker gjerne sykkelfeltet når de skal kløne bilen inn i eller ut av en parkeringslomme. Dessuten betyr det at føreren går ut i sykkelfeltet, som gjør risikoen for døring større. Som her på Grønland i Oslo. Hvis de ansvarlige politikerne i Oslo virkelig hadde brydd seg om syklister, da hadde de ryddet opp og fjernet dette for lenge siden.
Så bare for å gjenta: Sykkelstiene er fysisk adskilt fra kjørefeltet, og de har tilstrekkelig bredde til at syklister kan passere hverandre på sykkelstien. Og man lager selvsagt ikke parkeringslommer på innsiden.
Og sykkelstier/veier føres selvsagt gjennom kryssene. Norske myndigheter synes å lide av læringsvegring, og er visst livredde for å ta i bruk løsninger som har vist seg å fungere utmerket andre steder. Det er visst tryggere å styre ut fra egne fordommer.
Skal det noen gang blir bra å sykle i Oslo må man kaste alle gamle planer, f.eks. planen for Storokrysset. Man må ganske enkelt slutte å gjenta alle de gamle feilene. At man bygger på gamle planer og vedtak er ingen unnskyldning. Holder de ikke mål, får man bare kaste dem. Ingen ny vei skal bygges, eller gammel vei oppgraderes uten at det legges godt til rette for sykling. Bjørvika, Hans Nielsen Hauges gt, Dag Hammarkjølds vei skulle aldri ha skjedd, og det Statens vegvesen planlegger i Storokrysset må stanses.
Hvis man skal få til gode sykkelløsninger, da er det noe som planlegges helt fra starten i prosjektet. Det nytter ikke slik man pleier å gjøre de i Norge med noe uforpliktende svada om “gode forhold for syklende” som ikke konkretiseres i plandokumentene, og så la sykkelløsningen bli garnityr som man hiver inn til slutt hvis det er plass igjen etter at alle andre har fått sitt. I København er sykkelløsning med i planleggingen hele veien, og vi ser at det gir resultater. Hvis det hadde vært sant, det Oslos politikere liker å si i festtaler, at man prioriterer syklister, da hadde man startet med å planlegge en god sykkelløsning, så fikk annen trafikk tilpasses dette.
Det er også skuffende at verken politikere eller planleggere synes å være i stand til å innse og erkjenne feil. Man er i beste(?) fall mest opptatt av å finne unnskyldninger og bortforklaringer, heller enn å ta tak i problemene.
Det hjelper ikke med all verdens strategier og planer så lenge man gir f… i syklistene hver gang det kommer til praktisk politikk.
Ønsker du bedre forhold for syklende?
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.