Fra i dag er verkene av Edvard Munch med flere fri!

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Så når et år ebber ut og et nytt år starter, da er det alltid mange verk som “faller i det fri”. Fra i dag er alle verk av opphavsmenn som døde i 1944 eller tidligere fri.

munch.screamDet viktigste, i alle fall sett med norske øyne, er at Edvard Munchs bilder nå er fri. Det betyr at vi fra og med i dag kan fremstille eksemplar av Munchs verk og gjøre dem tilgjengelig for allmennheten.

Det er en ikke helt uvesentlig begrensning i denne friheten for så vidt gjelder billedkunst som befinner seg i gallerier og i private samlinger. Selv om et maleri i seg selv er fritt, kan et bilde av maleriet fortsatt være vernet. Et reprofotografi er vernet som et fotografisk bilde. Det innebærer at fotografiet er vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men minst 50 år etter utløpet av det år bildet er tatt. Jeg liker ikke at det er slik, men vi må akseptere at reglene er sånn — don’t shoot the messenger. Hvis vi skal være på den sikre siden, må det være et reprofotografi tatt i 1964 eller tidligere, av en fotograf som døde i 1999 eller tidligere — med mindre fotografen har samtykket til bruken.

Når jeg har valgt å bruke Edvard Munchs “Solen”, som er en del av utsmykningen i Universitetets Aula som hovedbilde til dette innlegget, behøver jeg ikke lenger spørre Munchmuseet, BONO eller andre om å gjengi verket.

/*Men jeg har valgt å bruke et fotografi av verket fra oversikten over Universitetet i Oslos kunstsamling, og jeg må innrømme at jeg ikke har innhentet samtykke til det, noe jeg egentlig burde ha gjort. Går vi til nettsiden kopirett til verk i denne kunstsamlingen, står det at det må innhentes samtykke fra BONO, men det er altså ikke nødvendig lenger når verket er fritt. Om fotografiene står det:

“Alle fotografier tilhører Universitetet i Oslo hvis ikke annet er oppgitt.

Fotografer: Raul Da Cunha, Arthur Sand, Ståle Skogstad, Jan Ung, Glenn Hagbru, Henning Skauli, Ulla Uberg.”

Hvem av disse som har tatt det bildet jeg bruker, er ikke opplyst. Ei heller om rettighetene i sin helhet er overdratt til UiO, slik at jeg skulle ha innhentet samtykke fra UiO, ikke fra fotografen. Så jeg får bare håpe at fotografen og/eller UiO tilgir min synd i dette tilfellet.

Hadde det vært et fotografi jeg hadde tatt selv, hadde det vært uproblematisk. I Universitetets Aula er det ikke så vanskelig å ta bilder. Jeg har tatt bilder der en rekke ganger, og har nok “Solen” med på en del av dem. Men det har da vært bakgrunn til opptredener på scenen, så kvaliteten er nok ikke like god som på UiOs bilde.*/

<eidt>Min bruk av bildet fra UiOs samling har ført til mer diskusjon enn jeg hadde ventet. Jeg har sendt forespørsel til den som er ansvarlig for kunstsamlingen, men har så langt ikke fått noe svar. Inntil et forhåpentligvis positivt svar foreligger, har jeg hentet fram et av mine egne bilder. Det er på mange måter dårligere enn UiOs bilde. Her er Munchs bilde i utgangspunktet bakgrunnen i et bilde tatt under en konsert, og det er litt beskåret både i over-og underkant. Fargene er heller ikke like gode. Det kan ha sammenheng med at jeg ikke har eksponert etter bakgrunnen, lyset i rommet. Og dessuten: Jeg tok mitt bilde før Munchs bilder ble rengjort og restaurert, mens jeg går ut fra at UiOs bilder er tatt detter dette — som sikkert er noe av forklaringen på klarere farger i UiOs bilde.</edit>

Men i Munchmuseet og Nasjonalmuseet får ikke publikum fritt ta bilder. Museene kan sette som vilkår for å få adgang til museet at man ikke tar bilder, slik at vi på et avtalemessig grunnlag er forpliktet til ikke å ta bilder. En grunn til å nekte folk å ta bilder med blits er at mye blitslys over tid kan skade bildene. Men ofte er nok heller grunnen at museet vil at du skal kjøpe bilder av bildene i deres museumsbutikk, i kunstbøker, museumskataloger, som plakater eller andre formater. Dessuten er det forstyrrende for andre om folk hele tiden skal ta bilder på et slikt sted. Det er mer enn nok av folk slike steder som vil mene at MITT BILDE er viktigere enn andres kunstopplevelse, så slik sett er det helt OK at det ikke er fritt fram for alle å ta bilder. Men det er flott når man kan dokumentere bilder på denne måten.

Munchmuseet har sagt at de vil gjøre digitale bilder av en del av Munchs arbeider fritt tilgjengelig for ikke-kommersiell bruk. Så vidt jeg vet er ikke det gjort ennå, men problemet som er omhandlet ovenfor vil da være løst et stykke på vei.

Noen bilder, f.eks. “Skrik” er tilgjengelig i Digitalt Museum. På det bildet som er tilgjenglig der, står det Foto: Najonalmuseet, uten noen nærmere angivelse av hvordan fotografiet kan brukes. Men noen helt gjennomtenkt praksis om dette, synes det ikke som om de har. Nederst på siden står det:

“Mange bilder, motiver og gjenstander er beskyttet av copyright. Disse kan ikke publiseres videre uten tillatelse fra eieren.”

Digitalt Museum burde selvsagt at sagt dette på norsk, og sagt at bilder m.m. er beskyttet av opphavsrett.

Et motiv er ikke beskyttet av opphavsrett. Ingen har opphavsrett til å male f.eks. motivet “syk pike”, selv om man ikke kan ettergjøre andres bilder. Christian Krogh som med sitt maleri innledet det Edvard Munch senere kalte  døde  ”putetiden, sykesengtiden og dynetiden” i norsk kunst. Men Krogh døde i 1925, så hans bilder kan vi fritt ettergjøre, og nå kan vi også ettergjøre Edvard Munchs syke pike. Og alle som måtte ønske det kan male vinternetter i Rondane, bjørketrær i storm, osv.

Det er heller ikke eieren man må innhente samtykke fra, men rettighetshaver. Om noen kjøper et eksemplar av et verk, får man ikke dermed noen opphavsrett til verket, ei heller om det er originaleksemplaret som kjøpes. Dette følger av åndsverkloven § 39 annet ledd. Så om Nasjonalmuseet eier det utstilte eksemplaret, så er det rettighetshaverne man må innhente samtykke fra. At man eier det bildet som er avbildet, gir heller ingen rettigheter til avbildninger. Universitetet i Oslo eier de av Munchs bilder som utgjør utsmykningen i Aulaen. Men den eiendomsretten gir dem ingen rettigheter til fotografier jeg eller andre måtte ha tatt av disse bildene.

Skal jeg være ærlig, så synes jeg institusjoner som Nasjonalmuseet og Digitalt Museum bør ha orden også på denne siden av kunstforvaltningen, og gi presis og korrekt informasjon til publikum.

Jeg har hentet bildet av “Skrik” fra ibiblio.org. Bildet er også tilgjengelig i digital form i Google Art Project.

Man står fritt til å ettergjøre Munchs bilder gjennom å lage egne tegninger eller malerier, bare det ikke utgis som å være originale bilder fra mesteren selv (forfalskninger). Andy Warhol laget i sin tid en rekke kolorerte versjoner av Munchs bilder. Det han gjorde ville nok vært en opphavsrettskrenkelse etter norsk rett. Men det er ikke åpenbart at Munchs bilder var vernet i USA på det tidspunkt Warhol laget sine versjoner, uten at jeg går inn i detaljer her. Uansett er det i dag uproblematisk å gjøre det som Andy Warhol gjorde, også i Norge.

Når et verk er fritt, da er det ikke lenger noen som har rettigheter til verket. Vi behøver ikke lenger spørre noen om lov for å utnytte verket, forutsatt at man har tilgang til verket. Men fortsatt gjelder det såkalte “klassikervernet” etter åndsverkloven § 48, hvis første ledd lyder:

Selv om opphavsrettens vernetid er utløpet, kan et åndsverk ikke gjøres tilgjengelig for almenheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart, eller på annen måte antas å kunne skade almene kulturinteresser.

Dette er opphavsrettens “blasfemibestemmelse”. Jeg skrev om klassikervernet med tittelen “Kan vi tukle med julesangene? Litt om klassikervernet” som en julekommentar for to år siden. Jeg liker ikke klassikervernet, og synes at sporene skremmer. Mens den generelle blasfemibestemmelsen ligger på sotteseng, og har vært i koma lenge, vernes ettermælet til kunstnere som har vært døde i mer enn 70 år, og deres verk fortsatt vernet mot den noen vil oppfatte som krenkelser. Blasfemibestemmelsen bare venter på at den oppheves når Justisdepartementet klarer å sette i kraft den “nye” straffeloven, en lov som har tiårsjubileum til sommeren som en ikke iverksatt lovreform. Knut Storberget og Grete Faremo bærer hovedansvaret for at den har blitt liggende som et symbol på manglende politisk handlekraft. Skjønt Odd Einar Dørum burde nok ha sørget for at dette var bedre forberedt da loven ble vedtatt mens han ennå var justisminister. De generelle ærekrenkelsesbestemmelsene gjelder også krenkelse av en avdøds minne, se strl § 252. Det burde være tilstrekkelig, også for avdøde opphavsmenns minne.

Mens vi lovlig kan krenke det som for noen er det aller helligste, kan vi ikke krenke et gammelt åndsverk eller minnet om en opphavsmann. Vi kan ikke gjøre et verk tilgjengelig for almenheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart, eller på annen måte antas å kunne skade almene kulturinteresser.

Klassikervernet slår normalt inn først når verket har falt i det fri. Men det er også mulig å forby en tilgjengeliggjøring som skjer med rettighetshavernes, typisk arvingenes samtykke.

Det vil altså typisk ha gått minst 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, og enda lenger tid siden verket ble skapt. De fleste opphavsmenn og verk deler den skjebnen at de er glemt av alle andre enn sin nærmeste familie lenge før det har gått 70 år fra deres død. Det er bare de store som har overlevd i kulturlivet på en måte som gjør det interessant å herje litt med deres verk. Uansett hva vi gjør med Henrik Ibsens skuespill, Edvard Griegs musikk og Edvard Munchs bilder, så står originalen der og er mer enn robust nok til å tåle slike herjinger. At noen sarte sjeler skal føle seg krenket av jazzversjoner av Griegs musikk, og Nordraaks “Ja vi elsker”, så er det ingen grunn til at lovverket skal forby slike handlinger — like lite som lovverket skal forby at noen behandler religion og gudebilder på en måte som noen finner krenkende. Men nok om det i denne omgang.

Klassikervern, eller ikke. Når et verk har falt i det fri, er det ingen rettighetshavere som det må innhentes samtykke fra. Kulturdepartementet kan nedlegge forbud mot en gjengivelse av et verk om den anses krenkende. Dette følger av åndsverkloven § 48, annet ledd, som lyder:

“Uten hensyn til om vernetiden er utløpet eller ikke kan vedkommende departement, når opphavsmannen er død, forby at et åndsverk gjøres tilgjengelig for almenheten på slik måte eller i slik sammenheng som nevnt i første ledd. Slikt forbud kan departementet også nedlegge på begjæring fra en opphavsmann som lever, dersom verket ikke er vernet her i riket.”

Dette er et forbud som kan nedlegges etter at en slik tilgjengeliggjøring har funnet sted. Man bedriver ikke forhåndssensur. Om noen nå skulle bruke et av Edvard Munchs bilder i en reklamekampanje på en måte man vet vil provosere, så vil et slikt forbud være noe av det beste som kan skje. Prosessen går langsomt, og et forbudsvedtak vil ikke kommer før lenge etter at kampanjen er avsluttet. Blir det et forbud, vil man få masse medieoppmerksomhet, og dermed mye gratisreklame som en haleeffekt av kampanjen. Om reklamen huskes i ettertid, er det som følge av forbudet, ikke reklamen i seg selv.

For et år siden var det bl.a. Gustav Vigelands kunst som falt i det fri. Gustav Vigeland og Edvard Munch har det til felles at de har hvert sitt museum dedikert til denne ene kunstneren, og museene har oppnevnt seg selv til vokterråd for “deres” respektive kunstnere. De frykter misbruk, hva nå det måtte bety. I praksis kan det neppe bety annet enn at de frykter en bruk som de selv ikke har eller ville ha samtykket til. Men når verkene er fri, da behøver vi ikke lenger bry oss om hva Munchmuseet, Vigelandsmuseet eller andre museumsvoktere måtte mene.

Museene kan etter dagens regler sende inn klage til Kulturdepartementet og be om at det nedlegges forbud mot en tilgjengeliggjøring de måtte mene er et eksempel på misbruk, på samme måte som du, jeg og hvem som helst annen kan sende inn en slik klage. Museene har ingen særrettigheter i denne sammenhengen.

Klassikervernet gir de som ønsker å utnytte et verk og gjøre det tilgjengelig visse plikter, men ingen får noen rettigheter etter disse reglene.

I et slags forsøk på i praksis å forlenge vernetiden forsøkte først Vigelandsmuseet og siden Munchmuseet å registrere både navn og verk som varemerker. Vigelandsmuseet ville registrere alle de mest kjente av Vigelands verk, sammen med navn som “Sinnataggen”, “Monolitten” osv. Heldigvis ble disse registreringssøknadene avslått. Munchmuseet var mer beskjedne i sine registreringssøknader. En av deres begrunnelser var å komme andre i forkjøpet, slik at de ikke skulle risikere å måtte innhente samtykke fra andre for å kunne selge Munch-souvenirer i museumsbutikken.

Kanskje hadde Munchmuseet i bakhodet hvordan dinosaurforsker Jørn Hurum og Naturhistorisk museum snublet i fossilet Ida. Her hadde de ikke gjort hjemmeleksene sine. De gikk høyt ut og sa at de ville ha “copyright” på Ida, noa man av veldig mange grunner ikke kan få på et mange millioner år gammelt fossil. De hadde ikke sørget for varemerkeregistrering, og da de ville gjøre det oppdaget de at de var for sent ute. Et lite firma i Farsund hadde allerede sent inn søknad om varemerkebeskyttelse både for navn og logo.  Det er forståelig at Munchmuseet gjerne vil unngå å havne i samme situasjon.

Edvard Munch var ikke den eneste som døde i 1944. Men av de jeg har klart å finne fram til, er det ikke mange som har aktualitet også i dag. Den eneste jeg vil nevne ved siden av Edvard Munch, er musikeren og komponister Glen Miller. Så fra i dag kan man spille “In th Mood” uten innhente samtykke fra eller innhente samtykke fra hans arvinger.

Suppler gjerne med navn på opphavmenn som burde ha vært med på en oversikt som dette, f.eks. i kommentarfeltet.

<edit>Det er bra man har lesere som får med det man selv har oversett. Disse burde åpenbart ha vært med på denne oversikten: Fra kommentarfeltet henter jeg inn:

Felix Bernard (opprinnelig Felix William Bernhardt), mest kjent som komponisten av “Winter Wonderland”, bør vel nevnes her.

Antoine de Saint-Exupéry (forfatter av “Den lille prinsen”)

Piet Mondrian (nederlandsk maler)

Wassily Kandinsky (tysk maler)

Jeg har sett Ian Flemming (forfatter av James Bond) nevnt i flere tilsvarende oversikter. Men han døde i 1964, så hans verk er i alle fall ikke fri hos oss, ei heller i hans hjemland England. Men dette gir et utgangspunkt for å nevne et par andre poenger.

Bernkonvensjonen forplikter medlemslandene til å verne verk (av utenlandske opphavsmenn) i minst 50 år. Flere land, blant dem landene i EU, samt vedhenglandene i EØS, USA, Russland, Brasil, Israel, Nigeria og Tyrkia, har utvidet vernetiden til 70 år. Blant land som har vernetid på 50 år, som Canada, New Zealand og mange land i Afrika og Asia, løp vernetiden ved nyttår ut for verk av opphavsmenn som døde i 1964. Det var tidligere også regelen hos oss og i de fleste land som når har 70 år, og når sant skal sies mener jeg at 50 år er mer enn nok. Om jeg husker dette rett (jeg har ikke gått tilbake og sjekket), hadde (Vest) Tyskland 70 år, og da dette skulle harmoniseres i EU var det lettere å forlenge vernetiden i de andre landene, enn å kreve at Tyskland reduserte vernetiden til 50 år. Og så fulgte USA og andre land etter.

Etter Bernkonvensjonen art 7 (3) er det lovgivningen i det land hvor man søker beskyttelse som avgjør vernetiden. I Canada og New Zealand er derfor verk av opphavsmenn som døde i 1964 eller tidligere fri, uansett om de er beskyttet i hjemlandet eller ikke. Videre er det slik at vernetiden ikke er lenger enn vernetiden i verkets hjemland. Så canadiske og new zealandske verk av opphavsmenn som døde i 1964 eller tidligere, er fri også hos oss. Kriteriene for å avgjøre om et verk er f.eks. canadisk eller hjemmehørende i USA, går jeg ikke nærmere inn på.

Dette betyr ikke at man kan omgå vernetiden ved å fremstille verk av f.eks. Knut Hamsun, Charlie Parker eller Buddy Holly i Canada, og distribuere derfra. Etter åndsverkloven § 54 første ledd, bokstav c kan det ikke importeres eksemplar av verk som er fremstilt under slike forhold at tilsvarende fremstilling i Norge ikke ville ha vært lovlig. Fremstilling av eksemplar uten rettighetshavers samtykke av verk som fortsatt er vernet i Norge, er et typisk eksempel på dette. De fleste andre land har nok tilsvarende bestemmelser i sitt lovverk. Det vil være lov å fremstille eksemplar av verk av nevnte opphavsmenn i Canada, men det vil ikke være lov å importere dem til Norge i den hensikt å gjøre dem tilgjengelig for allmennheten. Men import til privat bruk vil være tillatt.

Om slike verk gjøres tilgjengelig på nettet fra f.eks. Canada, åpner vi “another can of worms”. Den vil jeg ikke åpne nå.

Hvis det hadde vært slik at Ian Flemmings verk hadde vært fri, kunne vi også ha gått inn på spørsmålet om å dikte videre med figurer fra andres verk. Det lages stadig nye James Bond-filmer, og det er ikke Ian Flemming som har skrevet manus til disse, og de bygger vel heller ikke på hans bøker. Men det er et spørsmål som får ligge til en senere anledning.

Det er sikkert flere jeg har glemt, og man kan alltids diskutere hvor kjent en kunstner bør være hos oss før det er verdt å ta vedkommende med på en oversikt som dette. De fleste opphavsmenn og deres verker er glemt lenge før det har gått 70 år etter deres død. </edit>

Opphavsmenn hvis verk har falt i det fri fra

 

 

 

Print Friendly
  • Piet Mondrian født 7. mars 1872, død 1. februar 1944 og Wassily Kandinsky født 4. desember 1866, død 13 desember 1944 faller også i det fri nå.

  • Marius Helgå

    Antoine de Saint-Exupéry!

  • Svein Harald Antonsen

    Felix Bernard (opprinnelig Felix William Bernhardt), mest kjent som komponisten av “Winter Wonderland”, bør vel nevnes her.

  • OlavTorvund

    Det bør han absolutt. Jeg setter pris på at dere kommer med supplementer!

  • Fredrik Naumann

    “jeg må inn­rømme at jeg ikke har inn­hen­tet sam­tykke til det, noe jeg egent­lig burde ha gjort. ” Det var jo en lettvint holdning.Og pussig når det kommer fra en som ellers har veldig mye fornuftig å formidle om opphavsrett. Dessverre er det denne lettvintheten vi som fotografer rammes av daglig, når bildene våre stjeles ved enkle klikk. Direkte deprimerende blir det når “autoriteter” på opphavsrett formidler at det likevel er greit å stjele, dersom det bare er litt komplisert å finne ut hvem som har tatt bildet.

  • OlavTorvund

    Jeg er i utgangspunktet enig. Jeg pleier alltid å spørre fotografen når jeg bruker bilder som er vernet når fotografen ikke har gjort det tilgjengelig for fri bruk. Vanligvis ville jeg ha søkt etter et bilde merket for gjenbruk, f.eks. dette fra Wikimedia Commons http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Edvard_Munch_-_The_Sun_-_Google_Art_Project.jpg for denne type bruk. Denne gangen valgte jeg å bruke Universitetets bilde. Men det er ikke opplyst i kunstbasen hvem fotografen er, så jeg vet ikke hvem jeg skulle ha spurt.

  • Fredrik Naumann

    Ja, typisk modus operandi for mange på nett: man velger altså – mot bedre vitende – å stjele bilder, og skylder på at det ikke var noen opplagt kreditering å finne, eller at at man krediterte (som om det fritar en bildetyveri). Jeg vet ikke nok om jus til å vite hvordan loven devalueres når “alle” bryter den, inkludert jusprofessorer, men det er åpenbart at fotografene får det stadig vanskeligere med å beskytte bildene sine.

    Ikke minst forslag om at såkalte “orphaned works” skal miste sin beskyttelse er en trussel mot fotografenes glede av opphavsrett, muligheten til å tjene noen kroner på gjenbruk av fotografi, all den tid nettsider som f.eks Facebook automatisk stripper evt informasjon om kilder/fotografen fra fila.

  • Bjørn Brekke

    Du skriver bl.a at det ikke er eier man må innhente samtykke fra, men rettighetshaver. Men det forholder seg vel uansett slik at eier må gjøre bilder eller kunstverkene TILGJENGELIG for reproduksjon for at de skal kunne spres videre eller gjenbrukes i kommersielle sammenhenger som reklamestunts. For ditt eksempel “Skrik” som er gjort tilgjengelig av eier Nasjonalgalleriet i Digitalt Museum, så er jo dette kun en lavoppløselig bildefil som er ubrukelig til å produsere noesomhelst av kvalitet. Den kan til ytterste nød brukes på nettet i en eller annen kommersiell sammenheng, men tvilsomt med suksess. For å bruke “Skrik-motivet” effektivt i reklame, uansett media (trykksaker, produkter fra museumsbutikken, tv etc.), må man ha tilgang på en høyoppløselig bildefil. Denne adgangen reguleres vanligvis av eier, f,eks. ved å nekte avfotografering i utstillingslokalene av Munchs kunst, eller ved å kun tilgjengeliggjøre lavoppløselige filer i “thumbnail”-kvalitet på nettet.

  • OlavTorvund

    Det er helt riktig. Man må ha tilgang til verket, og det er eieren som kontollerer tilgangen. Ingen har krav på å få tilgang til et kunstverk i et museum eller hos private for å lage en reproduksjon. Og museene er i sin fulle rett om de velger å nekte fotografering.

    Men noe er tilgjengelig. Utsmykningen i Aulaen er ganske tilgjengelig, og jeg har aldri opplevd at noen har sagt at det ikke er lov å ta bilder der. Det samme gjelder f.eks. i Stortingssalen (bildet av Eidsvoldsforsamlingen) og mye annet. Og det gjelder skulptur som står ute, f.eks. samtlige av Gustav Vigelands skulpturer som ble fri ved forrige årskifte, og Rodin — som vi er så heldige å ha en av i Sommerrogt. Og det betyr at man står fritt til å tegne eller male sine egne versjoner av f.eks. “Skrik”, uten å spørre noen om lov — hvis man vil bruke det i reklame.

    I en del land gis det ikke vern for reprofotografier. Så vidt jeg vet er det slik i USA, men jeg har ikke undersøkt det grundig. I så fall vil reprofotografier laget f.eks. i USA, ikke være vernet. Om noen i USA skulle lage et bilde av den versjonen av Skrik som Petter Olsen solgte, så vil de i så fall være fri (men det er den dårligste av de tre versjonene av Skrik).

    Hvis det jeg nå sier om USA stemmer (ingen garanti på det punktet), så vil f.eks. Gigapixelutgaven av Van Goghs Starr Starry Night fra MoMA ikke være vernet https://www.google.com/culturalinstitute/asset-viewer/the-starry-night/bgEuwDxel93-Pg?projectId=art-project

    Vi får også huske at dette gjelder langt mer enn billedkunst som er lukket inne i museer. Litteraturen blir fri. Den kan gjenutgis på papir eller nett, den kan bearbeides til scenedrama eller film, osv. Og kan kan bruke komposisjoner av gamle komponister.

    Denne retten til reprobilder må også antas å være et forbigående problem. I dag digitaliserer museene sine mest kjente kunstverk. Men vi får tro at teknikken går fremover også på dette området, slik at man rutinemessig vil lage høyoppløslige bilder av all kunst som kjøpes inn — og da vil rettigheter til repro som regel løpe ut før rettigheter til det bildet som er avfotografert.

    Og om noen skal bruke et bilde kommersielt, som i reklamestunts m.m., da synes jeg ærlig talt at det er helt greit at de må betale for bruken.

  • Morten Thorkildsen

    Du oppgir i artikkelen at det står at alle fotografier tilhører Universitetet i Oslo hvis annet ikke er oppgitt og da burde det det være enkelt å innhente tillatelse fra UIO om å få bruke bildet. Du vil sikkert samtidig få vite navnet på fotografen og hvis det er UIOs egne fotografer som har tatt bildet, så er det UIO som normalt har rettigheten til bildet, men fotografen skal alltid navngis.

  • OlavTorvund

    UiO er et mangehodet troll, så det er ikke så lett å vite hvem man skal spørre. Men jeg har sendt spørsmålet til vedkommende som har ansvaret for UiOs kunstsamling, så får vi se hva hun svarer.

  • OlavTorvund

    La meg starte med å si at du stiller gode og velbegrunnede spørsmål.

    I noen museer er det forbudt å fotografere med bilts, noen ganger også med stativ. Jeg tror at forbud mot fotografering med blits kan ha sin opprinnelige begrunnelse i frykten for at lyset kunne skade bildene. Går vi langt nok tilbake, kunne vel blitsene også være brannfarlige. Men har man ført innført slike forbud, ruller de gjerne videre av gammel vane. Men å sikre seg kontroll med utnyttelsen er nok den viktigste grunnen i praksis. Man kan nok frykte misbruk. Det har vært anført både fra Vigelandsmuseet og Munchmuseet når de har villet varemerkebeskytte. Men det treffer ikke å snakke om misbruk av frie verk, og uansett er det hos oss Kulturdepartementet som må slå ned på det, ikke museer. Noen steder betaler man ekstra for å få lov til å fotografere. Jeg mener å huske at jeg betalte for å få lov til å fotografere på en Chagall-utstilling i Palais de Luxembourg i Paris, og i Rodin-museet i Paris.

    Jeg merker meg Andreas Galtungs synspunkter. Han argumenterer ikke på annen måte enn at det ikke er klare holdepunkter for å si at reprobilder er vernet, og han konkluderer da med at de ikke er det. Her jeg nå sitter, har jeg ikke tilgang til noe særlig litteratur om temaet, så jeg må se nærmere på dette når jeg er på kontoret.

    Det er uansett ikke lett å gi et godt svar på om bilder av bilder er vernet. At reprofotografier som inngår i en vanlig trykkeprosess ikke er vernet, bør være ganske åpenbart. Det er heller ikke tvil om at en skanning av et bilde ikke er vernet. Legger man et bilde i en skanner og trykker på “scan”, får man ikke noen særskilte rettigheter til resultatet. Det samme gjelder kopier fra vanlige kopimaskiner. Gjelder det derimot et mer vanlig fotografi av et bilde, er det vanskelig å hevde at fotografiet ikke er vernet som fotografi. Jeg har nå byttet ut UiOs bilde av “Solen” med et bilde jeg selv har tatt. UiOs bilder er av mange grunner bedre enn mitt, og derfor vil jeg helst bruke det. Mitt bilde er et utsnitt fra et bilde tatt under en konsert. Siden Munch bilde ikke var mitt hovedmotiv, er ikke hele bildet med på fotografiet. Det er litt beskåret i toppen. Jeg har også beskåret “Solen” i underkant, for ikke å få med noe av hodene til sangerne i det koret som sang på den konserten. Dessuten er fargene bedre i UiOs bilde. Det kan henge sammen med at jeg ikke har eksponert etter dette bildet som hovedmotiv, det har selvsagt sammenheng med lyset i rommet da bildet ble tatt, og kan ha en sammenheng med at jeg har tatt mitt bilde før Muchs bilder ble rengjort og restaurert, mens UiOs bilde antageligvis er tatt etter dette. Jeg får stikke innom Aulaen med kamera en dag, for å ta noen bilder til eventuell senere bruk.

    At mitt bilde av koret som synger i Aulaen er vernet som fotografisk bilde, om enn ikke som fotografisk verk, er det ingen tvil om. Om jeg klipper den del ut av dette bildet, er det vanskelig å se at bildet av den grunn skal miste sitt vern. Jeg ser heller ikke hvorfor det skulle gjøre det og jeg hadde valgt å la Munchs bilder være hovedmotivet.

    Jeg er enig i at en ren fotografisk gjengivelse, en avfotografering, av et todminensjonalt verk bør ses på som en håndverksvirksomhet som ikke bør ha et særskilt, opphavsrettslignende vern. Men jeg er ikke klar til å si at det faktisk er slik.

    Når jeg sier at det er et forbigående problem, så må vi nok tenke i noen tiårs perspektiv. Det har etablert seg en standard hvor museene legger ut bilder i høy oppløsning, gjerne i gigapixel-format. Også det som er bilder i lav oppløsning vil være langt mer enn thumnbnail, og være mer enn godt nok for bruk i en blogg. Jeg pleier alltid å redusere mine bilder til 1280 x 1024 før jeg laster dem opp til bruk på bloggen.

    Heldigvis er de fleste museer interessert i å gjøre kunsten tilgjengelig, ikke i å lukke den inne. Dette vil man, tror jeg, gjøre når man får nye bilder inn. Dermed vil eventuelle rettigheter til fotografi vanligvis være utløpt før rettighetene til bildet. Det finnes mange bilder av kjente kunstverk i god kvalitet, f.eks. det som er laget for å trykke plakater og andre reproduksjoner. En enkel måte å digitalisere slike bilder vil være å skanne den eksisterende filmen. Og da er det tidspunktet for når det opprinnelige bildet ble tatt og ikke tidspunktet for skanningen som vil være utgangspunktet.

  • Georg Kjøll

    Veldig interessant innlegg! Vi har gjort en spørring i artikkelbasen i Store norske leksikon for å finne alle kunstnere, komponister, musikere og forfattere som døde i 1944, og denne oversikten er sikkert er interessant for flere. Vi tok også med årene 1943, og 1945-1947, slik at det også er mulig å titte et par år frem i tid: https://docs.google.com/spreadsheets/d/1Kp-OFVl3GVmPsHCJ2bLk3dSNANSMyMBTVKjnV4iD-N4/

  • Bjørn Brekke

    Helt enig i at det er et gode for publikum at så mye kunst som mulig blir gjort tilgjengelig av museene, og at dette også i stor grad allerede gjøres. Men de er ikke FRITT tilgjengelig. De fleste krever klekkelig betaling ved kommersiell bruk av reprobildene. Alternativt gjøres bildene tilgjengelige i høyoppløselig versjon, men under den forutsetningen at de ikke brukes i kommersielt øyemed.

    Den prinsippielle forskjellen mellom avfotograferte reprobilder og scannede/kopimaskin-reprobilder har jeg heller aldri helt forstått. Hvis førstnevnte har krav på opphavsrettslig vern, mens sistnevnte ikke har det, så kan det tyde på at lovgivere mangler forståelse for hvordan reprobilder blir produsert.

    Det er i alle fall slik med alle mekaniserte eller digitaliserte reprofotografier at de i utgangspunktet krever et teknisk medium med utløser som fikserer bildet på en eller annen todimensjonell flate (metallplate, film, elektronisk minnebrikke, papir m.m). Det er ikke avgjørende for verkshøyden til reprobildet om bildet er avfotografert eller scannet/maskinkopiert. Et reprofotografi, uansett hvilken form det tar, har en uttalt intensjon i seg om å skape et bilde av et bilde så tett opp mot det originale forelegget som mulig. Intensjonen bak bildet er aldri å skape ny estetikk og legge til nye elementer utover hva det originale bildet/verket viser. Hvis bildet gjør det, da er det ikke et reprofotografi!

    Slik sett er ikke ditt bilde av “Solen” et reprofotografi, men et fotografisk bilde av en konsert. Ditt bilde har da definitivt krav på opphavsrettslig vern, mens det fremstår som mer usikkert om UIOs bilde av “Solen” har det.

    Uansett så mener jeg det er mest ryddig å behandle alle varianter av reprobilder i lovverket under ett. Enten så har de ikke krav på opphavsrettslig beskyttelse i det hele tatt, eller så må de alle betraktes som fotografiske bilder.

  • OlavTorvund

    Jeg har ingen problemer med at de som vil utnytte noe kommersielt, må betale for bruken. Hvis noen mener de kan tjene penger ved bl.a. å bruke et fotografi jeg har tatt, da vil jeg ha min del av det. Ser ikke noe urimelig i det.

    Det ville overraske meg mer om lovgiver visste hvordan reprobilder blir produsert enn at de ikke visste det. Dessuten har nok teknologien endret seg betydelig siden lovgiver vedtok disse bestemmelsene.

    Man skiller mellom fotografiske verk og fotografiske bilder. Et fotografisk verk må ha verkshøyde og vil være opphavsrettslig vernet. Et fotografisk bilde behøver ikke ha verkshøyde, og har et mindre omfattende vern. Slike bilder det her er snakk om, vil eventuelt være fotografiske bilder, ikke fotografiske verk, slik at det blir en avsporing å trekke inn verkshøyde.

    Hvordan vi synes at dette burde ha vært løst, har liten betydning. Vi må uansett forholde oss til lovgivningen slik den er.

  • Pingback: Vi er alle Munch-arvinger | Olav Torvunds blogg()