Hva er galt med nye operaer?

Nå har jeg endelig fått sett Den norske Operas satsing, Jüri Reinveres opera “Peer Gynt”. Nå hadde den allerede fått ganske hard medfart av kritikerne. Det var på en måte bra, for da var forventningene nedjustert — og jeg opplevde det som en bedre forestilling enn jeg hadde ventet.

Likevel: Den føyer seg inn i rekken av nye operaer som har skuffet, i alle fall har de skuffet meg.

WCRW_3991Det er flott at Den norske Opera våger å satse på ny opera, og at de bestiller nye verk. Som envher annen kunstform, trenger opera fornyelse for å bli noe mer enn en museumskultur. Den som intet våger, intet vinner. Det er, så vidt jeg vet, komponert 4-5.000 operaer. Av disse er det 40-50 som utgjør et slags standardrepertoar som settes opp noenlunde jevnlig. Der med andre ord ca 1% av operaene som i praksis spilles. De fleste operaer som komponeres settes ikke opp igjen etter første sesong. Det er en skjebne de deler med mye annen musikk. Når det gjelder nyskaping innen industri, regner Innovasjon Norge med at 75-80% av de bedriftene de støtter ikke kommer til å leve de neste fem årene. Det er en risiko man må ta for å få fram de som viser seg å være levedyktige. Slik vil det være i kulturlivet også. Det meste av den musikk som komponeres, av bøker som skrives osv, vil være glemt i løpet av fem år. (Skulle noen lure: bildet her er fra skulpturparken på Løren, som har motiver fra Peer Gynt, laget av mange kunstnere.)

Noen må våge å ta sjansen på de unge og ukjente, ellers vil de bare fortsette å være ukjente, selv om de ikke lenger er unge. Den daværende sjefen for La Scala i Milano, Bartolomeo Merelli, tok en gang sjansen på å sette opp en opera av den da unge og ukjente komponisten Giuseppe Verdi, som da var 26 år gammel. Hans første opera, Oberto, fikk en brukbar mottagelse, men var ingen stor suksess. Hadde det blitt med denne ene operaen, ville nok også Giuseppe Verdi gått inn i historien som en av de mange glemte operakomponister.

Men Bartolomeo Merelli bestilte tre nye operaer av Verdi. Hans andre opera, Un giorno di regno, var en total fiasko. Verdi var fast bestemt på at han aldri mer ville komponere opera. Men Bartolomeo Merelli hadde en libretto av Temistocle Solera til en opera Nabucodonosor som han ville ha komponisten Otto Nicolai til å sette musikk til, noe Otto Nicolai avslo. Otto Nicolai stiftet Wienerfilharmonikerne og huskes mest for det, men hans komposisjoner spilles ikke lenger. Bartolomeo Merelli hadde tro på librettoen, og nærmest skjøv Verdi ut av sitt kontor med librettoen under armen. Da Verdi senere begynte å se på librettoen, falt noen linjer på plass og han komponerte operaen Nabucco, som ble han første store suksess og gjennombrudd. Vi skal være Bartolomeo Merelli evig takknemlig for at han våget å satse på Giuseppe Verdi, og at han insisterte på at han skulle levere de operaene han hadde forpliktet seg til å komponere, etter fiaskoen med Un giorno di regno.

Historien er dessuten rik på operaer som var en fiasko da de først ble satt opp, og som siden har blitt blant de mest populære i operarepertoaret. Premieren på Rossinis “Barberen i Sevilla” var en fiasko (men av litt spesielle årsaker). Verdis “La Traviata” var en fiasko, og det samme var George Bizets “Carmen”, for å nevne noen. Så man skal ikke la seg skremme av at en ny opera ikke er en umiddelbar suksess. De som best har tålt tidens tann er gjerne komposisjoner som utfordret rådende konvensjoner i sin samtid.

For meg er opera et musikkdrama, eller et drama satt til musikk. Det er noe annet enn en sunget tekst. I en god opera er det musikken som formidler dramaet. Jeg opplever at i de nye operaene som har vært satt opp i Oslo, har man ikke i tilstrekkelig grad våget å stole på at musikken bærer. Det blir for mye tekst. Jeg er likevel helt uenig med Arne Lie Christensen i hans nostalgiske og romantiske syn på opera i han kronikk Opera for folket? på NRK Ytring.

“Operaer dreier seg primært om musikk, om vakre melodier og fengende ouverturer, og en smule romantikk. En opera er også et drama, eller kanskje heller et melodrama. Da tar man litt hardt i. Setter ting litt på spissen. Når en kvinne følers seg skuffet, går hun kanskje i kloster. Den tragiske operaen ender gjerne med død og fordervelse, mens den komiske ender med at hovedpersonene blir gift!”

Jeg er enig i at opera primært dreier seg om musikk. Men det skal være en musikk som bærer dramaet, og det betyr ikke nødvendigvis vakre melodier og fengende overturer. Det behøver heller ikke være noe særlig romantikk.

Jeg mener også at Jan Arild Snoen bommer fullstendig når han skriver at Opera er best i stua. Han skriver:

Handlingen er som regel banal og med liten relevans for den tid vi lever i. Teksten er omtrent som en kortnovelle i Romantikk sånn omtrent 1970, bare at i Romantikk ble ikke setningene gjentatt igjen og igjen.  Min forrige operaopplevelse var Cosi fan Tutte — oppstyltet vrøvl fra ende til annen. Den har en følelsesmessige dybde og kompleksitet som får en gjennomsnittelig episode av Hannah Montana til å virke som høykultur. Eugene Onegin er noe bedre – den er tross alt basert på en roman på versemål  av Pushkin.

Det er mye som kan fremstilles som banaliteter. To aldrende menn sitter og tørrprater mens de venter på noen som aldri kommer. Ikke mye spennende eller dybde i det. Ei heller i to unge som forelsker seg i hverandre, men foreldrene aksepterer ikke forholdet. Til slutt ender det med at de tar livet av seg. En ung mann finner seg ikke til rette i hjembygda, reiser ut i verden for å realisere seg selv og gjøre det stort, møter mange underlige skapninger, vender til slutt tomhendt hjem og møter folkene hjemme, blant annet en kvinne som har ventet på ham hele tiden. De fleste komedier kan fortettes til et kort og temmelig banalt synopsis, enten vi velger Shakespeare, Molliére eller Holberg.

Jan Arild Snoen henger seg opp i teksten, og mister dermed poenget. Han vil ha den vakre arien fremført løsrevet fra helheten. Vi kan plukke av personer fra persongalleriet rundt Figaro, Don Bartholo, i to versjoner. I Rossinis “Barberen i Sevilla” møter vi Don Bartholo som den unge Rosinas vokter, eller hva vi velger å kalle ham. Han vil gifte seg med Rosina, og prøver å hindre henne i å komme i kontakt med andre menn. Men unge Rosina vil absolutt ikke gifte seg med den gamle Don Bartholo.  Don Bartholos arie i første akt er vel ikke en som vil inngå i noens hitparade, og den er heller ikke komponert for å være det. Men vi får vite mye om Don Bartholo i den arien, og det aller meste sies i musikken. Egentlig trenger vi ikke teksten, det gjør man ofte ikke i god opera. Musikken sier det som skal sies. Men den kan ikke tas ut av sin dramatiske sammenheng. Tar man arien ut av sin sammenheng, vet vi ikke noe om hva slags rolle Don Bartholo har i historien, og da mister vi mye — egentlig det meste.

Vi møter Don Bartholo igjen i Mozarts “Figaros bryllup”. De er begge basert på skuespill av den franske forfatteren Pierre Beuamarchais. Det er en trilogi. Barbereren er del en, bryllupet del to (men Mozart komponerte sin opera 30 år før Rossini). Her har Rosina giftet seg med grev Almaviva, og Bartholo vil ha hevn. Mozart begår nærmest et karakterdrap på Bartholo, og alt sies i musikken. Det er en stor arie gjennom måten den utleverer Bartholo gjennom musikken, men den kommer nok ikke med når man skal lage en hitparade av operaarier. Og den fungerer heller ikke når den tas ut av sin sammenheng.

Man tullet ikke med adelen i Wien på 1700-tallet. Librettisten Lorenzo da Ponte tok ut det meste som kunne provosere i Baumarchais skuespill for at operaen skulle ha sjans til å slippe gjennom sensuren. Ytringsfrihet var ikke høyt verdsatt i keiserens Wien. Da Figaros bryllup hadde premiere kunne man ikke forstå hvordan den hadde passert sensuren. For sensuren hadde gjort som Jan Arild Snoen: De hadde holdt seg til teksten. Alt som Lorenzo da Ponte hadde tatt ut av teksten, satte Mozart rett tilbake gjennom sin musikk.

En operaarie som bør være med i de fleste hitparader er When I am laid in earth også kjent som Dido’s Lament, fra Henry Purcells “Dido og Anneas”.  Jan Arild Snoen ville neppe ha fått mye ut av teksten, som går:

“When I am laid, am laid in earth, may my wrongs create
No trouble, no trouble in, in thy breast
When I am laid, am laid in earth, may my wrongs create
No trouble, no trouble in, in thy breast
Remember me, remember me, but ah
Forget my fate
Remember me, but ah
Forget my fate
Remember me, remember me, but ah
Forget my fate
Remember me, but ah
Forget my fate”

Men  Arne Lie Christensen får i alle fall oppfylt sitt ønske om vakker sang. Teksten er nesten helt unødvendig. Musikken sier alt som skal sies. Og den sier det slik at den også fungerer godt alene. Her sunget av Sarah Connolly under The Last Night of the Proms 2009.

Når vi er inne på hitparader. Den kanskje største ariehiten i moderne tid er Luciano Pavarottis fremføring av Nessun Dorma, som er den eneste operaariene som har kommet inn på de engelske hitlistene, etter at den ble valgt som kjennigsmelodi til BBCs sendinger fra fotball-VM i Italia i 1990. Det er en strålende fremføring av en  flott arie. Men når den tas ut av handlingen i operaen Turandot, er det mye man ikke får med seg.
Jeg tar med to store operahits til. Vi trenger ikke forstå et ord av teksten, ei heller se personen for å danne oss et ganske godt bilde av hvordan toreadoren er i George Bizets Carmen. Vi kan bare lukke øynene og høre på musikken.
Vi kan holde oss til Carmen. Hennes arie L’amour est un oiseau rebelle er en av de melodier jeg vil si er sexy. Vi kan glemme bildet av Carmen-figuren, som jeg ofte synes overspilles i sin vulgære seksualitet. Den kunne ha vært spilt instrumentalt, og likevel vært en sexy melodi. Skal man være nerdete, er det særlig kromatikken i melodien som gir denne karakteren, uten at jeg skal utdype det. Her er den i en innspilling med Maria Callas.
Jeg er også helt uenig med Jan Arild Snoen i at opera oppelves best fra sofaen. Opera oppleves best live. Det er en magi i en god stemme som ingen høytaler kan formidle.

Men de nye operaene som har vært skrevet for Den norske Opera har ikke truffet meg. Jeg vil også gjerne bli revet med av musikken, og det bør være noen melodier som er til å kjenne igjen og som man kanskje husker. Skjønt jeg aksepterer at må høre dem mer enn en gang før de har festet seg. Richard Strauss’ operaer må man gjerne ha sett og hørt noen ganger og blitt kjent med, før man begynner å like dem. Og noen hit-arier slik vi kjenner fra Mozart, Rossini, Verdi og Puccini, det finner man ikke.

Min diagnose er at man ikke har tillit til at musikken bærer. Man må si alt med ord, helst flere ganger, sånn for sikkerhets skyld.

Musikk er lite egnet til å formidle handling. Men musikk kan formidle følelser og gi en person karakter og dybde på en langt bedre måte enn hva man kan gjøre med ord. I opera er det gjerne slik at handlingen drives fram i resitativer. Men personene presenterer seg gjennom arier. Der handlingen stopper opp og det er øyeblikk av selvrefleksjon tar gjerne arien over. Konfrontasjoner av ymse slag ustpiller seg gjerne gjennom duetter, kvartetter osv. Her kan man ofte helt glemme teksten. Når flere personer synger i munnen på hverandre med hver sin tekst, da får man ikke mye ut av teksten. Nå skal man ikke følge slike skjemaer slavisk. Men i en god opera bør det etter min mening fortsatt være slik at mye av det som skal uttrykkes, uttrykkes gjennom musikken og ikke gjennom teksten.

Jeg har tidligere kommentert det som skulle ha vært Operaens åpningsforestilling i det nye huset: “Jorden rundt på 80 dager”, og skal ikke si så mye om den. Kortversjonen er at hele ideen om å lage opera av den historien var vanvittig. Det er en historie som drives fram av den ytre handlingen. Spenningen er om Phileas Fogg vil klare å komme rundt jorden på 80 dager, og dermed vinne sitt veddemål. Han har et følelsesregister som en tørr kjeks og blir helt uinteressant som operafigur. Bipersonene er ikke tilstrekkelige til å kompensere for dette. Om det er mulig å lage god opera av “Jorden rundt på 80 dager”, så klarte i alle fall ikke Gisle Kverndokk og Den norske Opera å vise det.

Med “Kharios, en on & offshore-opera” gjorde Operaen det man kanskje bør gjøre mer av: Bestille nye operaer og sette dem opp på Scene 2. Etter å ha sett denne operaen, skrev jeg bl.a. følgende i et utkast til en kommentar som ikke ble skrevet ferdig i tide, og derfor heller aldri publisert:

“Første akt av Kharios var rotete i handling, og i mine ører også musikalsk. Jeg forstår ikke helt hvorfor Bos ekskone, stumtjeneren og skatollet skulle blandes inn i handlingen. Det ble en avsporing mer enn en tilføring.

En av hovedpersonene, Godpa, fremsto for meg hele tiden som en slags Don Giovanni skikkelse, om enn med begjær etter olje og rikdom heller enn damer. Han fikk da også et endelikt som minner om Don Giovanni. Men han manglet både Don Giovannis fandenivoldskhet og hans demoner. Dermed ble Godpa en pappfigur uten liv og dybde.

I første akt var det bare resitativ, ikke en eneste arie. For meg blir det kjedelig. Det blir sunget teater mer enn det blir opera. Jeg noterte meg at Bo et sted sa, i et resitativ: “Det er så mange grunner til å drømme seg bort”. Det hadde han sikkert. Men han drømte seg ikke bort, han fortalte bare at han kunne ha gjort det. For meg var det et åpenbart sted for en arie, men det var en “opportunity lost”.”

Jeg har sett mye god og interessant ny ballett, ikke minst på Scene 2. Jeg skulle gjerne sett mer ny opera også.

Det som kanskje var den største skuffelsen, var “Den fjerde nattevakt”. Jeg vil ikke påstå at den var noe dårligere enn de andre. Men det kompliserte, spennings- og motsetningsfylte, “ulovlige” forholdet mellom presten Benjamin Sigesmund og Gunhild er virkelig noe som burde kunne være et godt utgangspunkt for en opera. Men igjen ble det for mye tekst, for mye sunget teater, og for lite som ble overlatt til musikken.

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til Peer Gynt. Jeg hadde ikke tro på at det ville være et drama som egner seg som opera, så handlingsmettet som den historien er. Jeg tenkte at om man først skulle bygge på Ibsen, så syntes jeg det ville være mer nærliggende å tenke på Brand, eller kammerspill som Vildanden eller Et dukkehjem, eller kanskje Byggmester Solness. Gjengangere har i alle fall vist seg å fungere som ballett, kanskje kunne det ha blitt opera også.  Men akkurat når det gjaldt Peer Gynt tok jeg feil. Det var ikke der feilen lå. Jeg noterte ikke underveis, og kan ikke nå si hvor i handlingen jeg mener det var arie-, duett- og kvartettmomenter. De var der, det var flere av dem, men ariene, duettene og kvartettene uteble. Det ble for mye tekst og for lite musikk.

Det har vært sagt og skrevet en del om Jüri Reinveres tonespråk. Jeg kan ikke dette godt nok til at jeg tør mene noe om det etter å ha sett og hørt operaen en gang. Men for meg er et problem med mye samtidskunst at den blir så pretensiøs og selvopptatt. Qunstneren skal uttrykke seg selv, og blir nesten seg selv nok, om vi skal holde oss i gyntske termer. At man skal kommunisere med sitt publikum synes ofte å være skjøvet helt i bakgrunnen, som om man nesten er redd for å bli likt og at det man gjør skal være populært.

Men det meste av det vi i dag ser på som musikkhistoriske høydepunkter var en gang ny og ofte avantgardistisk samtidsmusikk, som slett ikke ble godt mottatt av et bredt publikum i sin samtid. Hvis Operaen gir det en ny sjanse, kan det hende jeg også gjør det — ut fra at det er mye her jeg ikke klarer å få med meg etter å ha opplevd stykket bare en gang.

Jeg håper at Den norske Opera vil fortsette å bestille og sette opp nye operaer, selv om Scene 2 kanskje er den beste arenaen for slikt. Jeg prøver i alle fall å få med meg det nye som produseres, og vil fortsette med det. Det er feigt ikke å ville oppleve det nye og ukjente.

Print Friendly
  • Martin P. Hoff

    Noterte meg min opera nr tredve i går kveld ved å se Peer Gynt, og det ble andre gang jeg har gått fra en forestilling i pausen (og oppdaget at jeg var langt fra den eneste).

    Personlig blir jeg faktisk litt provosert at man bruker vårt viktigste litterære nasjonalverk i et slikt eksperiment. Det blir ikke bedre av at vi alle kjenner Griegs fantastiske musikk og savnet etter bare noen få melodiøse strofer kom ganske raskt inn i forestillingen. Musikken ble ikke bedre av at den nærmest konstant lå på en intensitet- og volumnivå som var øredøvende. “Grusom” og “slitsom” er vel ord som er passende beskrivelser av musikken.

    Å forsøke å følge handlingen og Peers interne kamp ble jo også helt latterlig, med utallige overkreative effekter som var vanskelig å forstå hvilken relevans de hadde med handlingen. Seks heliumsballonger som ligner på måner, små dukker som svinger frem og tilbake, et lite barn med et monsteraktig hode? Ja kanskje man kan trekke noen søkte paralleller til handlingen, men det virker mer som resultatet av en dårlig kreativ brainstorming session på speed. Scenene, kostymene, og bruk av effekter kan i beste fall beskrives som “tåpelig”. Librettoen virket også ganske fjern fra den Peer Gynt jeg husker fra studietiden.

    Jeg følte nærmest en trang til å reise meg opp under forestillingen og rope ut hvor skandaløst dårlig dette var – ja omtrent som barnet som så at keiseren var naken og bare ropte det ut!

    Eneste parallell jeg klarte å trekke med operaen Peer Gynt og handlingen var at operaen var som en løk – når man skrellet av lagene var den ingen kjerne. Dette var ikke en forestilling for publikum, men en “kulturøvelse” for operaen og Juri Reinvare. Her var de seg selv nok.

    Mitt råd til de som ikke har sett dette makkverket: Gå utenom.

  • Pingback: Elyseum: Endelig en ny norsk opera som fungerer! | Olav Torvunds blogg()