Charlie og oss andre

Charlie_Hebdo_Tout_est_pardonnéJeg er ikke Charlie. Jeg mangler det mot som redaksjonen og tegnerne i Charlie Hebdo har vist. Jeg er ikke så redd for å si hva jeg mener, ei heller for å provosere om jeg finner det hensiktsmessig. Men jeg er nok ikke villig til å risikere livet for det. “Det er bedre å dø stående enn å leve på knærne”, skal en av folkene i Charlie Hebdo ha sagt (jeg husker ikke hvem av dem). Dessuten er jeg en dårlig tegner.

Jeg ser heller ingen grunn til å provosere bare for å provosere. Men selv om jeg ikke velger den formen, så har andre full rett til å gjøre det. Jeg har lest Charlie Hebdo fra tid til annen, men ikke jevnlig. Bladet er ikke helt min stil. Men som en slags solidaritetshandling har jeg nå tegnet abonnement på Charlie Hebdo.

Charlie Hebdo hadde, og bør ha, full rett til å trykke tegninger og annet som andre finner krenkende. Derfor mener jeg også at det er helt riktig at andre medier gjengir disse tegningene og kommenterer saken med egne tegninger, for å markere at man ikke vil la terroristene vinne, og at man ikke aksepterer at noen vil innskrenke ytringsfriheten gjennom voldsbruk. At mange reagerer på krenkelse av noe de oppfatter som hellig, og vil motarbeide det, er helt OK, så lenge deres svar ikke er forbud og vold. Men det er ikke mye til gud om han ikke skulle tåle noen karikaturer. Den den gang enda yngre, og ennå ikke så kjente muslimske AP-politikeren, Hadia Tajik sa det slik i 2010:

“Jeg mener at både Gud og profeten Muhammed tåler en trøkk. De er ikke veike.”

Da Vebjørn Selbekk valgte å trykke Jyllandspostens Muhammed-karikaturer i avisen “Magazinet”, fikk han ganske lunken støtte. Jeg var også ganske lunken den gangen. For meg var både Vebjørn Selbekk og Magazinet helt ukjente navn. Jeg oppfattet ham som en ganske rabiat kristenfundamentalist som gjerne ville benytte anledningen til å håne Islam, som en slags norsk, om enn ikke fullt så ekstrem utgave av Terry Jones og Wayne Sapp. Jeg syntes ikke det var noen god grunn til å trykke tegningene med det formål å håne Islam, selv om han selvsagt var i sin fulle rett da han gjorde det. (Charlie Hebdo slår til alle kanter, oftere mot Den katolske kirke enn mot Islam.) Jeg har siden innsett at jeg feilvurderte Vebjørn Selbekk, og at han har fremstått som en langt mer prinsipiell og rakrygget forsvarer av ytringsfriheten, inkludert retten til å krenke noens religion (også hans egen), enn hva jeg oppfattet ham som den gangen. Du får ha meg unnskyldt, Vebjørn Selbekk.

Ytringsansvar er et ord som har blitt tåkelagt i debatten. Men ytringsfrihet er en frihet under ansvar. For det første er det grenser for hva vi har lov til å si. Men det er heldigvis ikke grenser for hva det er lov å tenke!

Men også om vi holder oss innenfor det som er lov, så må vi bære konsekvensene av det vi sier. Vi veier våre ord, noen ganger på gullvekt, og kan velge å holde en del tilbake.

Vi ønsker som regel ikke å såre eller fornærme våre venner og vår familie. Den som benytter sin ytringsfrihet til å fortelle sin helt ærlige mening om vertskapet, om maten, om vinen, om vertinnens kjole og om vertinnen generelt, om huset, om gjestene osv, rykker nok nedover på listen over hvem som vil bli invitert neste gang — i alle fall hvis man ikke har andre kvaliteter som gjør at man likevel er en velkommen gjest. Komponisten Johannes Brahms var, blant mye annet, også kjent for sin skarpe tunge. Han skal en gang ha forlatt et selskap i Wien med disse ordene: “Hvis det fortsatt er noen her jeg ikke har fornærmet, ber jeg om unnskyldning.”

Jeg må innrømme at jeg til tider lar være å gi uttrykk for mine meninger for “husfredens” skyld, og det kan variere hvilket hus jeg ikke ønsker å forstyrre freden i. På en del områder mener jeg nok en del som går på tvers av det politisk korrekte og det som det er allment akseptert å mene. Men hvis jeg ikke synes at saken er viktig nok, gidder jeg ikke bruke energi på å diskutere det og forsvare eventuelle kontroversielle standpunkter. Man må velge sine kamper med omhu, og ikke bruke tid og energi på å diskutere alt og alle. Jeg er nok ikke alene om å legge bånd på meg av slike grunner.

Den som har noe å selge, vil vokte seg for å si noe som kan undergrave markedet og bremse salget. Man fornærmer ikke sine kunder eller potensielle kunder. Norske politikeres ganske pinlige knefall for Kina, er et eksempel på dette.

Vanligvis er politikerne mer opptatt av å selge seg selv til velgerne enn å selge f.eks. norske produkter til Kina. En politiker som er alt for oppriktig, om vi kan tenke oss noe slikt, kan kanskje glemme tanken på gjenvalg, og heller finne seg noe annet å gjøre. Men egentlig ganske uskyldige, klønete formuleringer kan fort få negative konsekvenser for politikere, selv om de holder seg veldig langt innenfor ytringsfrihetens grenser. I praksis er det heller grensen for det politiske korrekte som setter grensen for hva politikere kan si, med mulig unntak for FrP-politikere som vil ha homofri strand, beskylder statsministeren for å være landssivker (det var selvsagt før FrP kom i regjering). Selvsensuren er ganske utbredt i politikken.

Det er selvsagt helt greit at noen reagerer på andres ytringer. Den som kommer med ytringer andre misliker eller finner støtende, må selvsagt akseptere at andre bruker sin ytringsfrihet til å gi uttrykk for hva de mener om ytringene. Christian Tybring Gjedde er en som bør minnes om denne siden av ytringsfriheten.

YF-Graff-Karikatur_503Tegninger kan provosere, også i Norge. Da denne tegningen, tegnet av Finn Graff (gjengitt med tillatelse), sto på trykk i Dagbladet, vakte den ganske sterke reaksjoner. Men reaksjonene var heldigvis såpass siviliserte at ingen forsøkte å ta livet av Finn Graff.

Adresseavisen ble i 2006 anmeldt for blasfemi etter å ha trykket en tegneserie som i følge andmelderen “latterliggjør og holder skøy med Kristus”. Selv om blasfemibestemmelsen ennå ikke er formelt opphevet og død, ligger den i koma. Så vidt jeg vet førte ikke anmeldelsen til noe, men Adresseavisen mistet nok en abonnent den gangen.

JesusTegneserieOffentlige personer, ikke minst politiske og ledere i samfunnet, må tåle mye og hard kritikk, men enn hva vi andre må finne oss i. Det er ikke så vanskelig å forstå at daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe ikke likte å bli kalt “årets etikkversting”. Men Fremtiden i våre hender var selvfølgelig i sin fulle rett til å gi Ola Borten Moe denne “utmerkelsen”, uten å bry seg om hva Ola Borten Moe måtte mene om den saken. Charlie_Hebdo_Hollande

Jeg tror ikke at François Hollande satte særlig stor pris på denne forsiden i Charlie Hebdo. I Malawi må man ikke skrive at presidentene er redd for spøkelser. At Vladimir Putin ikke tåler kritikk, overrasker vel ingen. I noen land er ikke bare guder og profeter, men også kongehuset ukrenkelig.

Det kan tenkes at den jobben vi har, gjør at vi i praksis ikke står fritt til å si hva vi vil. Vi har i Norge en tradisjon med et embetsverk som ikke er politisk ansatt, og som forventes å opptre lojalt overfor den til enhver tid sittende politiske ledelse. En diplomat som representerer Norge kan ikke offentlig gi uttrykk for syn i f.eks. spørsmålet om hvalfangst, som går helt på tvers av det som er Norges offisielle standpunkt. En departementsråd kan ikke engasjere seg aktivt mot den sittende regjering. Man blir ikke straffet for å gjøre det, men noe stort pluss for karrieren vil det neppe være. Jo nærmere man sitter ledelsen, jo sterkere lojalitet forventer man.

I kjølvannet av Charlie Hebdo attentatet, har vi også hatt en antiislamsk demontrasjon i Norge. Vi kan mene hva vi vil om det de står for, men de er i sin fulle rett til å gi uttrykk for sitt syn. I spissen for disse demonstrasjonene har stått en lærer ved Osloskolen. Også høyreekstreme lærere har ytringsfrihet, noe det heldigvis synes å være tverrpolitisk enighet om på Rådhuset. Men han kan nok få det tungt i møtet med muslimske elever. Alle, også elevene på de skolene hvor han er lærere, kan gi uttrykk for hva de mener om det han står for. At han kan få samarbeidsproblemer, det må han regne med.

Men det har også vært saker i Oslo hvor rektorer har fått forbud mot å uttale seg om skolepolitikk, noe som ikke er akseptabelt. Tanken bak var at rektorer lojalt skulle gjennomføre det som var bestemt. Men tidligere næringsbyråd i Oslo, Øystein Sjøtveit (fra FrP, selvfølgelig) truet med å inndra drosjeløyver da muslimske taxisjåfører parkerte bilene i protest mot muhammedkarikaturene. Om det hadde blitt gjennomført, hadde det vært et alvorlig inngrep i ytringsfriheten.

Det er særlig problematisk å kreve for sterk lojalitet av offentlig ansatte, da kritiske ytringer gjerne vil være politiske ytringer fra de som kjenner konsekvensene av politikken aller best. Men en lege ble truet med sparken for å kritisere det helseforetak hvor han var ansatt, men helseforetaket fikk heldigvis refs av overordnet myndighet.

Konsulentselskapet McKinsey kom en gang med lignende tanker om UiO. De skrev bl.a. dette i noe de kalte en rapport, men som lignet mest på en serie Power Point slides (“rapporten” ser ikke lenger ut til å være tilgjengelig på nett):

“No UiO-culture — eve­ryone wri­tes and says whate­ver they like in the paper. No loyalty.”

Det var ganske sikkert totalt bortkastede penger fra UiO å engasjere så dyre konsulenter om McKinsey for å lage en “rapport” om noe de åpenbart ikke kunne noe om.

Ved universitetet kan vi stort sett ytre oss ganske fritt. Men Arnved Nedkvitne fikk erfare at det var grenser der også, særlig om hva man kunne si om og til sine kolleger. Han mistet jobben. Skjønt hovedlærdommen av den saken var egentlig at om ledelsen kaller deg inn til et møte, da stiller du på det møtet — uansett hvor meningsløst du måtte mene at det er.

Nå som alle er opptatt av å forsvare ytringsfriheten, sier også FrP at ytringsfriheten er absolutt. Men de har aldri ment det, og jeg tror ikke så mye på at de mener det nå heller. FrP sto ikke opp for ytringsfriheten da VG avslørte at Per Sandberg var beruset på Stortingets talerstol. Per Willy Amundsens krav om at all religiøs forkynnelse skal foregå på norsk eller engelsk, var også et angrep på ytringsfriheten, og ville blant annet ha hindret Den katolske kirke i å holde gudstjenester på språk som mange katolske innvandrere forstår. Men så langt hadde nok ikke Per Willy Amundsen tenkt, han tenkte nok bare på muslimske imamer. FrP står prinsippfast på sin prinsippløshet, og vil mer enn gjerne stanse ytringer de ikke liker.

Hvis vi ytrer oss på måter noen sterkt misliker, da må vi regne med reaksjoner. Demonstrasjoner er lovlige ytringer.

Men om man ødelegger eller hindrer andres ytringer, da er det et angrep på andres ytringsfrihet, selv om angrepet i seg selv en en ytring. Det var ikke akseptabel da Israels ambassadør i Sverige ødela et kunstverk ha reagerte på på Historiske museet i Stockholm.

Israel_ambassadør_Stokholm(Foto Erik Pauser, gjengitt med tillatelse.)

Men at Israels ambassadør i Norge skriver brev og protesterer mot en skulptur på Youngstorget, er greit nok — bortsett fra at det viser liten respekt for ytringsfrihet når ytringene kritiserer Israel.

Motdemonstrasjoner som ikke synes å ha annen hensikt enn å skape konfrontasjoner og bråk, har jeg lite sans for. Den som ikke lar andre demonstrere for et standpunkt man selv misliker, respekterer ikke ytringsfriheten. Jeg er også meget kritisk til orgasnisasjonen “Med Israel for fred” og det de står for. Men jeg vil ikke frata dem deres rett til å ytre seg.

Desverre er det på deler av norsk venstreside en problematisk tradisjon for å ville forby meninger de ikke liker. Antirasistisk senter liker åpenbart ikke at de som ikke står på deres linje kommer til orde. Det gjør heller ikke Simon Wiesenthal-senteret, men heldigvis hadde BI ryggrad til å avvise deres forsøk på å innskrenke BI-ansattes ytringsfrihet.

Vi bør ikke bli bekymret for eller opprørt over symbolhandlinger som å brenne danske, norske, USAnske eller nå franske flagg.

Vi har i Norge en relativt ny, og etter min mening absurd dom, hvor en person i Borgarting lagmannsrett så sent som i 2013, dom LB-2013-95840 RG-2013-1276, ble dømt for å forhåne en annen stats flagg. Hun hadde tatt seg inn på den polske ambassadens eiendom, og heist det polske flagget på halv stang, etter at noen andre demonstranter først hadde firt flagget.

Når jeg uten forbehold sier at dommen er absurd, er det fordi den bestemmelsen hun ble dømt etter, ikke er videreført i straffeloven av 2005 (som ikke lenger kan kalles “ny”, snart 10 år etter at den ble vedtatt), fordi det å f.eks. brenne et flagg er en ytring som er vernet av ytringsfriheten. Når man bare klarer å rote seg til å sette loven i kraft, vil det ikke lenger være straffbart. (Det kan ikke ha store administrative konsekvenser å oppheve f.eks. denne bestemmelsen og blasfemibestemmelsen, selv om ikke resten av loven settes i kraft samtidig.) Å bli dømt etter en straffebestemmelse som var vedtatt opphevet på gjerningstidspunktet, fordi straffebestemmelsen ved lovrevisjonen ble ansett for å stride mot Grunnloven, er ganske så spesielt. Jeg synes også at denne historien om en som gjorde flaggbrenning til forretningsområde er ganske søt.

I flere land er blasfemi fortsatt forbudt, og Den europeiske menneskerettsdomstolen har akseptert dette ikke er i strid med menneskerettskonvensjonens artikkel om ytringsfrihet, og at det ikke er noe ensartet praksis mellom landene her. Den østerrikske tegneren Gerhard Haderer risikerte å bli dømt i Hellas for sin Jesus-satire.

surferjesusEtter det jeg forstår, ble han dømt til seks måneders fengsel. Om han også ble utlevert til Hellas for å sone straffen, vet jeg ikke. (Noen av de problematiske sidene ved EUs utleveringsregler kom her til overflaten.)

Så vet vi at idretten gjerne lager sine egne regler, slik at blasfemi er forbudt i den italienske fotballserien Serie A, noe Chievo-trener Domenico Di Carlo og Parma-spiss Davide Lanzafame fikk erfare for noen år siden. Ytringsfrihet er generelt et ukjent fremmedord i idretten, noe Norges daværende assistenttrener i håndball, Zeljko Tomac fikk erfare under EM i 2013. Kritikk tåles ikke!

Mens vi morer oss og rister på hodet av den Saudi Arabiske snømann-fatwaen, kan vi ta med denne fra USA, hvor en familie i New Jersey ble beordret av politiet til å kle på sin snøskulptur av “Venus fra Milo”. Og Dire Straits’ låt “Money for Nothing” ble nektet spilt på Canadiske radiostasjoner fordi den angivelig skal være krenkende overfor homofile. Noen steder må visst også fødende være forsiktige med hvordan de ordlegger seg når riene står på.

Vi trenger ikke gå ut av Norge eller til muslimer for å finne religiøse tullinger som f.eks. mener at 22. juli-masakren var Guds straffedom på grunn av Norges forhold til Israel. Han har selvsagt lov til å mene det og si det. Og Sarpsborg KrF står selvsagt helt fritt i om de vil engasjere eller ikke engasjere slike folk som innledere. Og jeg er i min fulle rett til å kalle ham en religiøs tulling på nivå med f.eks. Arfan Batti.

Paver har også vært i hardt vær i karikaturstrider. Den forrige paven Benedikt pådro seg muslimske lederes vrede da han i en tale knyttet Islam sammen med vold. Den nåværende paven har sagt at om man sier at om noe sier noe ufordelaktige om ens mor, da må man regne med å få en på trynet (han ordla seg nok ikke akkurat slik).

Etter dagens straffelov § 228 kan en legemsfornærmelse være straffri når den er fremprovosert. I 2005-straffeloven finner vi tilsvarende i § 271, som er litt tydeligere formulert. Om paven skulle ha slått i en slik situasjon han viser til, så ville det kanskje ikke ha vært straffbart etter norsk lov.

Vi kan også more oss eller gråte over politikeres forsøk på å vedta hva som skal anses som historiske sannheter og hvordan denne skal kunne beskrives. Det gjelder Tyrkias folkemord i Armenia, Frankrikes opptreden i Algerie og hvordan USAs historie skal fremstilles i skolen. Og vi har selvfølgelig de landene som har et forbud mot Holocaust-fornekting. Det er ikke lett å få sammenheng i at man vil tillate at det som er hellig for muslimer krenkes, og samtidig forby noen å hevde at Holocaust ikke fant sted.

Det alle fornuftige mennesker uansett må kunne enes om, er at det er grenser for hva slags reakasjoner mot andres ytringer som kan aksepteres. Terror og drap, store ødeleggelser osv, er ikke akseptabelt.

Men de sterke reaksjonene vi ser i en del land, skjer ikke i et vakum. På Lørdagsrevyen 17. januar i år hadde Afrikakorrespondent Sverre Tom Radøy et innslag om Niger, hvor reaksjonene mot Frankrike har vært sterke. Han fortalte bl.a. at Niger er verdens fjerde største eksportør av uran, uran som stort sett går til Frankrikes atomkraftverk. Frankrike har full kontroll over denne handelen, og det blir vel ikke så mye penger igjen i Niger. Gamle kolonimakter har etterlatt seg mange kruttønner som det ikke skal så veldig mye til å antenne. Og vesten generelt og USA spesielt har skapt mange nye kruttønner ved sin innblanding i andre land og sin støtte til Israel. Man må nok se en del av reaksjonene mot dette bakteppet.

Jeg tar også med at det franske tegneseriebladet Spirou kommer med en egen “Je suis Charlie” utgave, hvor inntektene går til Charlie Hebdo og familiene til de drepte. Det kan bestilles her.

De store franske og belgiske tegneserieforlagene har annonsert at de i februar vil komme med et album på 2-300 sider som en hyllest til Charlie Hebdo, og de som ble drept i terrorangrepet. Også inntektene fra dette vil gå til de etterlatte.

Print Friendly