Charlie og opphavsretten – bruk av (andres) bilder i nyhetsdekning

Etter drapene på medarbeidere i det franske tidsskriftet Charlie Hebdo, har mange av bladets bilder blitt gjengitt i media verden over.  Jeg har selv brukt et par tegninger fra Charlie Hebdo, og noen andre tegninger, i min kommentar Charlie og oss andre.

Charlie Hebdo-saken er først og fremst en sak om ytringsfrihet. Tar vi med terroraksjonen mot det jødiske supermarkedet i Paris, blir det også en sak om antisemittisme. Dette er det viktigste.

Men jeg lar sjelden muligheten til å kommentere noen opphavsrettsspørsmål med utgangspunkt i aktuelle saker gå fra meg. Derfor spørsmålet: Kan vi nå fritt gjengi tegninger fra Charlie Hebdoe (og andre publikasjoner)? De spres over hele verden, men jeg begrenser meg til det som gjelder i Norge.

I utgangspunktet er svaret nei. Opphavsmannen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt verk, og å gjøre det tilgjengelig for allmenheten. De som nå gjør tegningene tilgjengelig, fremstiller eksemplar og gjør verkene tilgjengelig.

Men så enkelt er det ikke. Vi har en bestemmelse om gjengivelse av bilder i kritiske og vitenskapelige fremstillinger, lærebøker og biografier i åndsverkloven § 23. Men denne lar vi ligge denne gangen.

Den sentrale bestemmelsen når det gjelder bruk av bilder i nyhetssaker, er åndsverkloven § 23a, hvis første ledd lyder:

Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.

Bestemmelsen gjelder også for fotografiske bilder, det følger av åndsverkloven § 43a, tredje ledd.

Tegningene i Charlie Hebdo er kunstverk, og de er offentliggjort.

Attentatet mot Charlie Hebdo er uten tvil en dagshending. Det samme er utgivelsen av det første nummeret etter attentatet. En omtale kan være mer enn bare en nyhetsmelding, og inkludere f.eks. kommentarer.

En begrunnelse for denne regelen er at det kan ta tid å innhente samtykke til bruken av bilder, og at det ikke alltid blir tid til å gjøre dette i et hektisk nyhetsbilde. At det er en dagshending, innebærer at det er noe som er aktuelt i dag. Om man behandler en fortidig dagshending i et historisk tilbakeblikk, gjør ikke dette tidshensynet seg gjeldende på samme måte. Om noen lager en featureartikkel om satiriske tegninger og religion, da bør man kunne klarere rettgihetene til det som brukes. Men fortidige dagshendinger kan aktualiseres gjennom en aktuell dagshending, og da må kanskje også historien behandles som en dagshending. Holder vi oss til Charlie Hebdo, har omtale av angrepet i 2011 blitt aktualisert med det siste angrepet, for å sette det siste attentatet i kontekst. Det aktualiserer også Jyllandspostens Muhammedkarikaturer, og diskusjonen og bråket som fulgte etter den.

Bestemmelsen har stått uendret siden 1995, og medievirkeligheten har endret seg dramatisk i løpet av de 20 årene som har gått siden dette. Bestemmelsen gir også rett til gjengivelse i maskinlesbar form, i og med at den ikke er avgrenset mot dette. Så nettavisene omfattes også, selv om det ikke var mange nettaviser våren 1995, om noen i det hele tatt.

Men hva med blogger og andre sosiale medier? Det er ikke åpenbart at dette skal regnes som aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Men det kan argumenteres for at blogger hvor man ta opp og kommenterer dagshendinger, som denne, bør omfattes. Grensene mellom ulike medietyper er uansett ikke skarp. Jeg synes ikke det er lett å trekke en grense mellom en bloggkommentar som denne og en aviskommentar. Enda vanskeligere blir det når aviser, som f.eks. Nettavisen, har blogger som en del av aviskonseptet. Selv tar jeg sjansen på å bruke bilder på min blogg, med hjemmel i denne bestemmelsen.

Men bestemmelsen gjelder ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Her sliter alle medier. Tegningene i Charlie Hebdo er alle laget for gjengivelse i avis eller tidsskrift.  Bestemmelsen er en bestemmelse som skal hindre snylting på andre medier. Man skal ikke bare kunne ta andres gode illustrasjoner til en nyhetssak, og bruke dem i sin egen publikasjon. Som nevnt gjelder bestemmelsen også for fotografiske bilder. Så vi kan heller ikke bruke fotografier laget for andre medier i medhold av denne bestemmelsen.

Helt bokstavelig kan man neppe ta dette unntaket for tegninger skapt med henblikk på gjengivelse i aviser og tidsskrifter. Tegninger laget for publisering i et tegneserieblad omfattes neppe. Om en tegning fra et slikt blad gjengis i forbindelse med en dagshending, konkurrerer det neppe med originalpublikasjonen. Det ligger videre en modifikasjon i at det skal være skapt med henblikk på en slik publisering. At det faktisk gjengis i en avis eller tidsskrift betyr ikke at bildet ble skapt med slik gjengivelse som formål.

I utgangspunktet er bestemmelsen i § 23a en tvangslisens, hvilket betyr at man ikke behøver å spørre om lov til å bruke bildene, men må betale for bruken. Dette gjelder ikke hvis det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis”. Da kan bildet brukes fritt. Attentatet var i seg selv ikke knyttet til et bestemt verk, så det ville i seg selv ikke gitt grunnlag for vederlagsfri bruk av bilder fra Charlie Hebdo. Men den første utgaven etter attentatet, da gjelder nyhetssaken ikke bare at bladet utgis, men også innholdet i det som utgis — altså verkene.

At man kan bruke bilder vederlagsfritt i en sak som gjelder selve verket, er et stykke på vei et uttrykk for at ytringsfriheten her trumfer opphavsretten. Man kunne f.eks. gjengi Edvard Munchs “Skrik” da bildet ble stjålet, da det kom tilbake, da det ble vist fram første gang etter restaurering, og da Petter Olsen solgte sitt eksemplar. Nå har Munchs verker falt i det fri, så nå kan de brukes fritt.

Spørsmålet er om dette må strekkes så langt at retten til fri bruk også må omfatte bilder som er laget med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting”. Gjelder dagshendingen en tegning i en avis eller tidsskrift, da blir det uholdbart om dette ikke skal kunne gjengis i en nyhetssak. Siden det er laget for gjengivelse i aviser eller tidsskrifter, gir ikke ordlyden i § 23a hjemmel for å bruke bildet. Jeg mener likevel at de bør kunne gjengis. Man burde f.eks. kunne gjengi Jyllandspostens Muhammedkarikaturer for å kunne forklare hva som var utgangspunktet for striden, selv om tegningen var laget for gjengivelse i en avis.

Hvis ikke bildene kan gjengis, da kan man heller ikke formidle hva saken om Charlie Hebdo gjelder, utover brutale drap og de tross drapene har klart å gi ut en ny utgave. Det kan argumenteres for at man også bør kunne bruke andre bilder fra Charlie Hebdo for å forklare hva slags publikasjon dette er. Om vi ser bort fra at alle tegningene i Charlie Hebdo er laget for gjengivelse i tidsskriftet, ville man kunne ha gjengitt disse i tilknytning til dagshendingene etter bestemmelsens hovedregel, men Charlie Hebdo ville hatt krav på vederlag.

Forholdet mellom ytringsfrihet og opphavsrett er ganske uavklart. Det er ikke tvilsomt at opphavsrett anses som en begrensning av ytringsfriheten som er nødvendig i et demokratisk samfunn, i den grad den begrenser ytringsfriheten. Å kunne gjengi andres ytringer uten samtykke og uten å betale vederlag , er ikke en viktig del av ytringsfriheten. Men det betyr ikke at opphavsretten kan opprettholdes fullt og helt, også der den faktisk kolliderer med ytringsfriheten — slik den vil gjøre i dekningen av Charlie Hebdo.

En av de ledende forkjemperne for fri programvare, Richard Stallman, har sagt at ‘free’ i ‘free software’ er “Free as in free speech, not as in free beer”. Om man må betale er rimelig vederlag for bruken av andres verk, er ikke et hinder for ytringsfriheten, så lenge man faktisk har rett til å gjengi verkene.

Det kan også hevdes at bilder her må kunne gjengis i medhold av den generelle sitatregelen. Det har vært skepsis til å anvende sitatregelen for bilder, da det gjene vil innebære at man gjengir hele verket (bildet). Men konsekvent er dette ikke, og man kan også sitere verk i sin helhet – f.eks. et dikt. Filmsitat er tillatt etter sitatregelen. En film består av et stort antall enkeltbilder, og hvert enkelt av disse bildene er i seg selv vernet enten som fotografisk verk eller fotografisk bilde. Man aksepterer gjengivelse av hele fotografiet, endog av en serie fotografier, når disse utgjør et utdrag (sitat) av en større helhet. Det kan hevdes at man på tilsvarende måte bør kunne sitere enkelte deler av bladet Charlie Hebdo, også bilder, som en del av en større helhet – nemlig samleverket Charlie Hebdo. Men ingen kan si sikkert, med to streker under svaret, at dette faktisk er lov etter dagens regler.

Jeg mener at ytringsfriheten bør slå gjennom i en sak som denne, slik at bilder må kunne gjengis. Det er mest fristende å lene seg på sitatregelen. Da unngår man også særproblemet med bilder som er laget for gjengivelse i avis eller tidsskrift.

Om man lener seg på sitatregelen, så må det som siteres settes inn i en kontekst, det må skje i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Man kan ikke fritt forsyne seg med tegninger fra Charlie Hebdo eller andre og bruke dem som illustrasjoner, og vise til sitatretten.

Settes det inn i en sammenheng hvor man skriver om Charlie Hebdo, da vil kravet om kontekst være oppfylt. Man vil nok også kunne bruke dem i andre sammenhenger, f.eks. om man skriver om avissatire, karikaturer osv. Men å bruke dem som mer løsrevne illustrasjoner til saker hvor de måte passe, da er man definitivt utenfor sitatretten.

Skillet mellom dagshendinger som gjelder selve verket og andre dagshendinger, er viktig utover spørsmålet om hvorvidt det skal betales vederlag eller ikke. For det sier også, om enn indirekte, at man kan bruke bilder for å illustrere dagshendinger med egnede bilder, uten at dagshendingen gjelder akkurat dem.

Jeg har i min kommentar Charlie og oss andre, brukt jeg to bilder fra Charlie Hebdo, forsiden til siste nummer, og en tidligere forside med en tegning av president François Hol­lande. I tillegg har jeg brukt fire bilder som ikke er fra Charlie Hebdo. Jeg har tatt dem med som eksempler på andre tegninger som har vakt reaksjoner, og som derfor har en relevans i forhold til Charlie Hebdo-saken, men den aktuelle dagshendingen gjelder ikke disse bildene. Tilknytningen til Charlie Hebdo-saken er heller ikke så nær at man kan si at de aktualiseres gjennom denne, slik jeg mener man må kunne si om Jyllandsposten Muhammedkarikaturer. Defire bildene er en tegning som Finn Graff har tegnet for Dagbladet, to tegneseriestriper (gjengitt som ett bilde) av  Mads Eriksen som ble publisert i Adressavisen, og en tegning av Gerhard Haderer som ble publisert i en bok. I tillegg har jeg brukt et fotografi av Erik Pauser.

Da jeg skrev den kommentaren, tenkte jeg ikke langt nok. Jeg tenkte at dette var bruk i forbindelse med en dagshending, og at samtykke derfor ikke ville være nødvendig. Men jeg overså at alle disse bildene, bortsett fra det av Gerhard Haderer, var laget for gjengivelser i aviser eller tidsskrifter. Jeg prøver å holde min opphavsrettslige sti ren. Jeg har i ettertid fått samtykke fra Finn Graff og Erik Pauser, så jeg har mitt på det tørre når det gjelder deres bilder (selv om jeg strengt tatt skulle ha spurt på forhånd). Jeg har også sendt en forespørsel til Mads Eriksen, men han har til nå ikke svart.

Vanligvis bruker jeg enten bilder jeg har tatt selv, eller bilder som er lisensiert for fri bruk, som illustrasjoner i min blogg. Bruker jeg andres bilder som ikke er lisensiert for fri bruk på måter som ikke er trygt innenfor bestemmelsene for fri bruk, pleier jeg å spørre først. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har fått nei til å bruke bilder når jeg har spurt. Og alle setter pris på at man spør først, og ikke bare bruker dem uten å bry seg om fotograf eller opphavsmann.

Jeg satser på at resonnementet bærer når det gjelder gjengivelse av tegninger fra Charlie Hebdo, slik at jeg verken behøver å innhente samtykke eller betale vederlag. Jeg tror vel også at den overlevende delen av redaksjonen i Charlie Hebdo har annet å tenke på enn en forespørsel fra en norsk blogger om hvorvidt det er OK at jeg også gjengir et par av de tegninger som gjengis i media verden over.

Gerhard Haderers tegning ble laget til en bok, ikke for avis eller tidsskrift. Så jeg behøver ikke å innhente samtykke for å bruke det bildet.

Men § 23a stiller meg overfor enda et problem. Jeg behøver ikke spørre om lov til å bruke bildene. Opphavsmannen har krav på vederlag. Det finnes prosedyrer for å fastsette størrelsen på vederlaget, om man ikke blir enige om dette. Men det går jeg ikke nærmere inn på. Men bestemmelsen sier ikke noe om at man har plikt til å varsle opphavsmannen om gjengivelse av dennes verk i medhold av en tvangslisens. Jeg kjenner heller ikke til noen etablerte rutiner for å varsle om slik bruk. Betyr det at regelen forutsetter at opphavsmannen oppdager bruken, og så sender et krav?

Print Friendly
  • Takk for enda en god innføring i opphavsretten.

  • OlavTorvund

    Et utgangspunkt er at du ikke kan kopiere og offentliggjøre det andre har laget, heller ikke ved “deling”. Men i noen tilfeller har man nok sagt ja til dette. Det kan godt hende det står noe om dette i brukeravtalen til Facebook.

    Man kan også noen ganger innforstå et samtykke til at noe utnyttes slik f.eks. mediet forutsetter. Man kan begrense innlegg, bilder m.m. på FB slik at det bare er tilgjengelig for noen få, og da kan det heller ikke “deles” med andre utenfor denne kretsen — typisk “vennekretsen” til den som opprinnelig publiserte det.

  • OlavTorvund

    Til det første: Hvis man legger opp til at man enkelt kan dele, da må man også kunne oppfatte dette som et samtykke til deling.

    Det andre spørsmålet er mer komplisert, så det går jeg ikke nærmere inn på her.