Ytringsfrihetshyklerne i FrP

Det er litt vanskelig å si at Siv Jensen er høy og mørk. Og hun er i alle fall ikke Charlie. Men hun prøver i alle fall å være høy og mørk når hun sier at Ytringsfriheten er absolutt. Men Siv Jensen og FrP er opportunister, som de alltid har vært, og prøver å skåre noen billige poenger ved å kritisere Jonas Gahr Støre. Jonas Gahr Støre kunne med fordel ha uttrykt seg tydeligere. Han begynner å ligne mer og mer på Gro Harlem Brundtland når han vikler seg inn i stadig fler innskutte bisetninger. Men i dag å gå hardt ut mot noe Jonas Gahr Støre sa i 2006, det blir bare dumt. Men å opptre og uttale seg dumt, er også helt i FrPs tradisjon.

Nå kan det se ut som om Siv Jensen mener at ytringsfrihet bare dreier seg om retten til å komme med blasfemiske ytringer, fortrinnsvis mot Islam. Når det gjelder ytringer som muslimer oppfatter som blasfemiske, kan det se ut som om hun mener det ikke bare er en rett, men også en plikt å komme med blasfemiske ytringer.

Jeg tror ikke at noen som har reflektert noe særlig om ytringsfriheten mener at den skal være absolutt. Det ville nok ikke Siv Jensen ha ment, om hun hadde tenkt seg om. Jeg tror ikke at Siv Jensen mener at alle fritt skal kunne fremsette ubegrunnede og usanne påstander om og beskyldninger mot Siv Jensen eller brette ut detaljer om hennes privatliv. Med absolutt ytringsfrihet vil man kunne gjøre det. Jeg tror heller ikke at Siv Jensen vil oppheve alle bestemmelser om taushetsplikt. Taushetsplikt er ikke bare en begrensning i retten til å ytre seg, det er et forbud mot å ytre seg. Realiteten er at Siv Jensen mener at retten til å krenke Islam er absolutt. Det er nok bare Siv Jensen som i “god” FrP-tradisjon uttaler seg med alt for store bokstaver.

FrP har aldri vært en ivrig forsvarer av ytringsfriheten. Det er ikke så lenge siden FrP presset SAS til å trekke tilbake og makulere en utgave av sitt omordmagasin, fordi det sto en artikkel der som FrP ikke likte. Man vurderte FrP som en del av fremveksten av ytre høyrepartier i Europa. Dessverre var SAS så feige at de ga etter for FrP. Jeg gjengir dette om saken, fra Ny Tid:

“I et oppslag på TV 2-nyhetene 5. desember gikk Frps nestleder Per Sandberg kraftig til angrep på SAS og magasinet. Årsaken var at han ikke likte den historiske analysen og en tidslinje: «Frps nestleder Per Sandberg krever at SAS trekker tilbake den nyeste utgaven av sitt reisemagasin umiddelbart», meldte TV 2 på sine nettsider. Sandberg poengterte, som Carl I. Hagen, at Frp-lederen nå var Norges finansminister og satt på penger som SAS nok kunne ønske seg.”

Det er slik FrP i praksis “forsvarer ytringsfriheten”. Se som vil vite hva det var som fikk FrP til å ville sensurere SAS, kan lese teksten her (på svensk).

Litt elementæropplæring til Siv Jensen: FrP er ikke noe mer hellig enn Muhammed. Skal man kunne krenke Muhammed, da skal man selvsagt også kunne krenke FrP. Dine påstander om ytringsfrihet har ikke troverdighet før du har stått opp for retten til å krenke FrP, en rett som selvsagt også SAS har.

Diverse omkamper om blasfemi

FrP har desuten vinglet mye i spørsmålet om forbud mot blasfemi. I et Dok 8-forslag fra Carl I Hagen og Siv Jensen Dok 8:25 (2006-2007) vises det bl.a. til at

“Odelstinget behandlet tirsdag 9. mai 1989 Innst. O. nr. 56 (1988-89) Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen om opphevelse av straffeloven § 142 (blasfemiparagrafen), jf. Dokument nr. 8:29 (1988-89) “

Forslaget led den sjebene som Dok 8-forslag gjerne lider: Det ble vedtatt vedlagt protokollen – hvilket i praksis gjerne vil si en stille begravelse.

Kåre Willoch ga den gang følgende begrunnelse for hvorfor han ikke ville støtte forslaget (sitert etter Dok 8:25 (2006-2007):

“Jeg har faktisk atskillig sympati for hr. Hagens forslag, og jeg påhørte med stor interesse og en god del tilslutning hr. Steens innlegg … min grunn for å støtte komiteens forslag om å oversende saken til Regjeringen er den generelle at jeg mener man bør stille strenge krav til forberedelsene av lovsaker. Når omstendighetene gjør det mulig, bør man gi berørte og andre interesserte rikelig anledning til å uttale seg før Odelstinget og Lagtinget fatter sine vedtak. Og det er heller ikke urimelig at Regjeringen får anledning til å se på en slik sak, med den ekspertise som den har tilgang til. Med en slik begrunnelse og i forventning om at Regjeringens vurdering ikke behøver å ta svært lang tid, finner jeg det forsvarlig å be Regjeringen om å vurdere dette forslaget før Odelstinget fatter noe vedtak i saken. Men jeg vil gjerne si helt uttrykkelig at jeg ikke er enig i justiskomiteens tilløp til avvisning av selve hovedinnholdet i forslaget … Når jeg mener Regjeringen bør se på denne saken, må det gjelde noe langt mer enn en språklig revurdering av bestemmelsen. Det må rett og slett gjelde spørsmålet om ikke tiden nå er inne til å oppheve blasfemiparagrafen.”

Saken ble vurdert av regjeringen, og ikke minst av Ytringsfrihetskommisjonen.  Da Stortinget i 2004 behandlet spørsmålet om å oppheve blasfemiparagrafen i forbindelse med revisjonen av Grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse (§ 100), gikk FrP inn for å beholde blasfemiparagrafen. Dette kan vi lese i Innst. S. nr. 270 (2003-2004) avsnitt 4.4.1:

“Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil fremheve at retten til å si hva man mener og retten til usensurert informasjon, er en forutsetning for demokratiet. Men det er ingen menneskerett å krenke eller håne andres religiøse følelsesliv.

Det er viktig for disse medlemmer å påpeke at enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet. Slike ytringer bidrar etter disse medlemmers oppfatning ikke til oppfyllelse av de prinsipper som ytringsfriheten er ment å verne.

(…)

Et forbud mot blasfemi er en beskyttelse av den troende, ikke av de ulike religioner som sådan. Disse medlemmer vil presisere at forbudet mot blasfemi er generelt – det gir troende av alle trosretninger en beskyttelse mot å bli tråkket på. Et slikt vern er det etter disse medlemmers mening fortsatt behov for.

Disse medlemmer mener at blasfemiparagrafen, jf. straffeloven § 142, signaliserer respekt for ulikhet og mangfold. Disse medlemmer synes derfor det er positivt at departementet foreslår en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet som gir rom for å beholde blasfemiforbudet.”

Senere skulle FrP komme til å snu 180 grader en gang til. I 2006 fremmet Carl I Hagen og Siv Jensen allerede nevnte forslag om å oppheve blasfemibestemmelsen. Da hadde vi i mellomtiden fått striden om Jyllandspostens Muhammedkarikaturer. Selv om retten til å tegne Muhammed og å krenke Islam ikke ble fremhevet i begrunnelsen, er det nærliggende å tenke at det var en viktig del av bakgrunnen for forslaget.

Igjen led forslaget Dok 8 -sjebnen: Det ble vedtatt vedlagt protokollen. Justiskomiteens flertall begrunnet sitt standpunkt slik i Innst O. nr. 51 (2006-2007):

“Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at spørsmålet om å videreføre blasfemibestemmelsen (jf. straffeloven 1902 § 142) vil bli vurdert i forbindelse med at Stortinget vil få til behandling forslag til straffelovens spesielle del, som vil inneholde de enkelte straffebud. Som kjent ble den alminnelige delen i ny lov om straff vedtatt ved lov 20. mai 2005 nr. 28. Denne vurderingen vil bli gjort på bakgrunn av Straffelovkommisjonens utredning, NOU 2002:4, Ytringsfrihetskommisjonens utredning, NOU 1999:27, høringsuttalelsene til disse, og Stortingets behandling av St.meld. nr. 26 (2003-2004) om endring av Grunnloven § 100, jf. Innst. S. nr. 270 (2003-2004). Flertallet viser til at Regjeringen tar sikte på å fremme forslag for Stortinget til ny straffelov – spesiell del i løpet av 2008, slik at forslaget kan behandles av Stortinget før sommeren 2009.

Flertallet vil understreke at det er viktig med en samlet og helhetlig vurdering av hvilke handlinger som skal være straffbare, og hvordan straffebudene skal utformes, i forbindelse med arbeidet med ny straffelov – spesiell del. Komiteen ønsker på denne bakgrunn å komme tilbake til spørsmålet om opphevelse av den såkalte blasfemiparagrafen i forbindelse med Stortingets behandling av ny straffelov – spesiell del. Flertallet har ingen ytterligere merknader.”

Da den såkalt rød-grønne regjeringen fremmet proposisjon om endringer i straffeloven av 2005, Ot.prp. nr 22 (2008-2009), varslet regjeringen at de i stedet for å ha en blasfemibestemmelse:

“i forbindelse med den kommende ikraftsettingsproposisjonen, fremme forslag om å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.”

Dette vakte mye diskusjon. Jeg var selv meget kritisk til forslaget. Min hovedbegrunnelse for hvorfor det ville være galt å vedta en ny lovbestemmelse som etter sin ordlyd ville være mindre omfattende enn den sovende blasfemibestemmelsen, var denne:

“Hvis man ved­tar en ny lov­be­stem­melse om blas­femi kan man ikke sam­ti­dig vedta at loven skal sove videre. Uan­sett for­mu­le­ring så vil man vekke en sovende hund, og med dagens pola­ri­serte reli­gions­de­bat­ter må man regne med at en slik bestem­melse vil bli brukt. Uan­sett for­mu­le­ring vil man blåse liv i noe det ikke bør blå­ses liv i.”

Det ble en ganske underlig forestilling, som viser at medlemmer i en regjeringskoalisjon bør ansette kokker som er flinke til å anrette kamel på en velsmakende måte. Det kom fram at det var Senterpartiet, med Liv Signe Navarsete i spissen, som hadde presset dette gjennom i regjeringen, mot blant annet daværende Justisminister Knut Storbergets vilje. Daværende stortingspresident, Torbjørn Jagland, skrev at man ikke kunne bruke partipisk i en slik sak. Han skrev blant annet:

“Debatten om regjeringens forslag til nytt tillegg i rasismeparagrafen som erstatning for blasfemiparagrafen viser at det er nødvendig at Stortinget får mulighet til å gå dypt inn i dette spørsmålet uten partimessige bindinger. Det vil i seg selv være et paradoks hvis et så prinsipielt spørsmål som ytringsfrihet blir underlagt partipisk i Stortinget. Særlig når det fremkommer at spørsmålet kan ha vært gjenstand for hestehandel og forsøk på å kuppe hverandre.”

Han avsluttet med følgende:

“For vi kan ikke risikere at partipisk gir oss en lovgivning på dette området som egentlig ikke har flertall i vår nasjonalforsamling.”

Det er ikke veldig overraskende når regjeringsmedlemmer kan bli ganske utydelige når de må ut og forklare og forsvare et kompromisstandpunkt som de egentlig er uenig i. Men regjeringen innså nok at motstanden var for stor, og at de ikke ville få flertall for dette forslaget i Stortinget. Det ble et lite lærestykke i at det er Stortinget som vedtar lover, og at en regjering ikke kan instruere Stortinget om hvordan de skal stemme. Resultatet ble uansett at det varslede forslaget aldri ble fremmet, og at straffeloven av 2005 ikke har noen blasfemibestemmelse.

Vi skal ha rett til å krenke andres religion, og vi skal ha rett til å krenke f.eks. FrP. Men at vi har rett til å krenke, betyr ikke at vi til enhver tid bør krenke andre, enn si har noen plikt til det. Selv har jeg vanligvis respekt for det som er hellig for andre, selv om det ikke er hellig for meg. Jeg ville ikke finne på å oppføre meg på måter som noen ville anse for krenkende i f.eks. en kirke eller en moské. Jeg har vel ikke et så sterkt forhold til noe at jeg vil karakterisere det som hellig. Men jeg vil ikke la andres ønske om at det de betrakter som hellig ikke skal krenkes, gå foran det jeg selv synes er tilstrekkelig viktig, som f.eks. ytringsfriheten. Jeg har ingen interesse av å krenke noen, bare for å vise at jeg tør eller kan. I likhet med de fleste andre holder jeg en del tilbake for ikke å såre eller krenke andre. Det hører vel med blant annet til det vi kaller folkeskikk. Men jeg gir ikke opp retten til å såre eller krenke andre, og jeg vil ikke bestemme hvordan andre skal kunne gjøre bruk av denne retten.

Når retten til å krenke religion er viktig, er det ikke fordi det er viktig å krenke andres religion. Det er viktig fordi rammende kritikk så lett blir påstått å være krenkende, slik at bestemmelser mot krenkelser i praksis lett blir til bestemmelser som anvendes mot ubehagelig kritikk. Satire kan være en god og treffende kritikk, som også kan oppfattes som krenkende.

Nok om blasfemi. Tilbake til FrP.

Om FrP mener at alle skal kunne krenke religionen og kirken, så vil de ha seg frabedt at kirken kritiserer FrP eller noe som FrP står for. Kirkens folk skal ikke ha ytringsfrihet, mener FrP-politiker Lavrans Kierulf i Drammen. Jeg har ikke sett at noen fra FrP har stått opp for presters og prosters ytringsfrihet.

Det er ikke eneste gangen FrP har villet kneble kirken for å bruke ytringsfriheten på måter FrP ikke liker. Daværende stortingsrepresentant Anders Anundsen truet kirken med pengekutt etter at Kirkemøtet hadde truffet et vedtak om “etisk olje- og gassforvaltning”. FrP vil åpenbart ha seg frabedt at kirken mener noe om etikkspørsmål, eller til og med skulle mene at politikken har etiske dimensjoner.

“Her driver Kirkemøtet i realiteten partipolitikk. Hvis Den norske kirke fortsetter slik, må vi vurdere om vi må løsrive kirken enda mer fra staten når det gjelder finansiering og organisering. Det er ingen grunn til at vi skal bruk skattemidler til å finansiere en kirke som selv spiller en partipolitisk rolle sier stortingsrepresentant Anders Anundsen (Frp) til Vårt Land.”

Kirken må gjerne utøve religion, men kun på måter som FrP kan godkjenne. Og man må for all del ikke antyde at religionen også kan legge føringer på det vi mennesker, og ikke minst politikerne, foretar seg her på jorden:

“Det blir ingen åpen folkekirke av politisk aktivisme. Det blir en spesiell situasjon hvis du må tilhøre en spesiell, politisk retning og være opptatt av bestemte politiske spørsmål for å tilhøre kirken. Det er et problem hvis troen på Jesus ikke er nok, sier Anundsen.”

Grunnleggeren av “rettssikkerhetsgruppen”, sammensatt av rabiate konspirasjonsteoretikere, FrPs stortingsrepresentant Ulf Leirstein liker ikke at folk som er kritiske til FrP har, eller til og med bruker sin ytringsfrihet. At en kriminalsjef trykket “liker” på et Facebook-innlegg som var kritisk til FrP, var mer en Ulf Leirstein kunne tåle. Ytringsfrihet? Ukjent fremmedord for Ulf Leirstein.

Nåværende justisminister Anders Anundsen fikk på pukkelen da han skrev på Facebook at han “Brenner mine siste utgaver av Tønsbergs Blad”. Jeg synes nok at noen av disse reaksjonene først og fremst viser pressens selvhøytidelighet og hårsårhet. Han brukte sin ytringsfrihet til å si hva han mente om Tønsbergs Blad, noe Tønsbergs Blad og presseorganisasjoner selvsagt må finne seg i. Det er dessuten også en side ved ytringsfriheten (informasjonsfriheten) at man kan la være å lese aviser man ikke liker. Selv leser jeg aldri “Se og hør”, ikke en gang hos frisøren eller tannlegen. Det er vel ikke noen boikott, men jeg finner det uinteressant. Han var ennå ikke justisminister på det tidspunkt dette skjedde. Det eneste jeg synes han kan kritiseres for er at han valgte å brenne dem og dermed bidra til økte CO2-utslipp, fremfor å resirkulere dem.

Men når FrP-representant Mazyar Keshvari sier til NRKs programleder Ingunn Solheim at han skal skyte henne, da har han ettertrykkelig vist at han ikke aksepterer at andre bruker sin ytringsfrihet, i alle fall ikke til å kritisere FrP. Det var vel egentlig Hadia Tajik som tok innersvingen på Mazyar Keshvari i debatten (heia Haida!) og fikk ham til å få fra konseptene.

FrPs Morten Ørsal Johansen og Gjermund Hagesæter ville ha seg frabedt at Antirasistisk senter pirket i partiets brune og grumsete historie. De hadde blant annet skrevet at at Frp-grunnlegger Anders Lange pleiet kontakt med apartheidregimet i Sør-Afrika og mottok valgkampstøtte derfra. Det som i alle fall er hevet over tvil, er at Anders Lange støttet apartheidregimet i Sør-Afrika. Det er heller ingen hemmelighet at Frp også har hatt kontakt med nynazister, et utsagn som skal ha fått det til å koke over for FrP-erne. Det er vel ikke nødvendig å gi mer enn stikkordene Øystein Hedstrøm og Godlia kino her. FrP reagerte slik maktpersoner gjerne gjør, om de har muligheten: De ville frata Antirasistisk senter statsstøtte. Man må gjerne arbeide mot rasisme, men bare på måter som FrP kan akseptere. FrPs historie og selvbilde er hellig, og skal ikke krenkes. Ytringsfrihet? Nok en gang et ukjent fremmedord.

FrP likte heller ikke at museumsdirektør Pontus Kyander brukte sin ytringsfrihet til å gi uttrykk for kritiske oppfatninger om FrP. De fikk kulturminister Thorhild Widvey til å ta personlig kontakt. At noen bruker sin ytringsfrihet til å kritisere FrP, tåles ikke. Vi har våre metoder!

I Moss ville FrP sensurere en utstilling på Galleri F 15. Ulf Leirstein var igjen en av de som ville sensurere.

FrPs sjefssutrer, Christian Tybring Gjedde, som til stadighet for store medieoppslag om at han ikke slipper til media og som tar politisk kritikk som personangrep. Han ba Universitetet i Bergen gir professor Frank Aarebrot en advarsel etter at han hadde sagt at Christian Tybring Gjeldde var “xenofob og fremmedfiendtlig”. På spørsmål om ikke Frank Arebrot har ytringsfrihet og akademisk frihet, svarer Tybring Gjedde:

“Jo, men du kan prøve å sette det på andre enn meg. Hadde han sagt dette om andre, hadde det blitt ramaskrik.”

Hadde han sagt det om en annen som er xenofob og fremmedfiendtlig, hadde det neppe blitt noe ramaskrik. Skal man kritisere Frank Aarebrot for noe, må det være at han brukte to ord som i stor grad betyr det samme, xenofob og fremmedfiendlig, på en slik måte. Det ble litt smør på flesk. Litt bedre språkbruk burde man kanskje kunne kreve.

Jeg kan heller ikke huske at noen fra FrP sto opp for VGs ytringsfrihet da VG avslørte at Per Sand­berg var beru­set på Stor­tin­gets taler­stol.

Per Willy Amund­sens krav om at all reli­giøs for­kyn­nelse skal foregå på norsk eller engelsk, var også et angrep på ytrings­fri­he­ten, og ville blant annet ha hind­ret Den katolske kirke i å holde guds­tje­nes­ter på språk som mange katolske inn­vand­rere for­står.

FrP pynter Siv Jensens innlegg med et bilde som sier “Je suis Charlie”.

FrP_CharlieFrP har aldri vært og er ikke noen varm og prinsipiell forsvarer av ytringsfriheten.

Ils ne sont pas Charlie!

Æres den som æres bør: Flere av de sakene jeg har referert, har jeg funnet fram til takket være dette innlegget i Aftenposten av Anders Daleng Haukedal.

Print Friendly