Bildet øverst viser Håvard Bøkko i 2007. Det er tatt av McSmit, Wikimedia Common. CC BY-SA 3.0

Jeg er ikke særlig sportsinteressert. Vanligvis hopper jeg over avisenes sportssider. Men da jeg bladde meg forbi sportssidene i Aftenposten i dag morges, falt blikket mitt på en artikkel om de evige optimister i skøytesporten, med overskriften “Vi har noe på gang nå” (har ikke funnet den samme på nett).

Da jeg vokste opp, var skøyteløp veldig stort. Jeg kjøpte programmer til mesterskapene, og noterte passeringstider og rundetider. Det var ulidelig spennende. I dag er sporten på sotteseng, interessen generelt er laber og min interesse er null.

Sverre Lunde Pedersen uttaler seg til Aftenposten:

“Jeg skjønner jo at det er større interesse for skiidretten. Vi har jo ikke levert de resultatene som langrenn for eksempel har gjort de siste sesongene. Men nå føler jeg at vi har noe på gang. Jeg har selv vært på pallen flere ganger denne sesongen. Føler at vi er på vei oppover. Og får vi gode resultater så tror jeg interessen vil øke …”

Sorry, Sverre Lunde Pedersen. Det holder ikke med en og annen pallplassering. Skøytesporten har ingen fremtid annet enn for noen få utvalgte entusiaster og nerder. Det er bare å innse: Skøyeløp er drepende kjedelig. To og to går de rundt og rundt og rundt og rundt.

Skøytesport var en flott radioidrett. Det skjedde svært lite. Alt var en kamp mot klokka, og tidene kan man fortelle på radio. Mangelen på action gjorde at det lille som skjedde, lot seg formidle på radio. Det var ikke mye vi gikk glipp av ved ikke å kunne se det. Rundene var relativt korte. Det var ikke alt for mye dødtid mellom passeringspunktene, som måtte fylles ut med tørrprat. Det var noen slengende, løse armer, veksle foran eller bak, trange skjær, å holde snøkanten (som faktisk var en snøkant den gang skøyteløp var en utendørs idrett), og at en begynte å bli stiv. Da skøyteløpene flyttet fra radio til TV, kunne vi selv se hvor kjedelig det egentlig er.

Noe av det spennende med et skøytestevne var den samlede dramaturgien mot sammenlagtseieren. Ville de typiske sprintere og mellomdistanseløperne klare å bevare forspranget de hadde opparbeidet før den avgjørende 10.000-meteren? Eller ville de typiske langdistanseløperne (som var mine helter den gang jeg fulgte med på dette), klare å hente inn forspranget? Passeringstidene, hvor man tok et halvsekund her og et halvsekund der, kanskje mer hvis en av konkurrentene sprekker. Tre etter skjema til … Det gjorde skøytesporten spennende. Da man introduserte VM og verdenscup på enkeltdistanser, forsvant mye av den spenningen.

Vi interesserer oss gjerne mest for det vi holder på med selv. Mange i Norge går på ski, og da blir konkurranser på dette området interessante — også for de som bare går en skitur en gang i blant. Selv sykler jeg, selv om jeg aldri har konkurrert på sykkel — og neppe noen gang kommer til å gjøre det. Det har nok bidratt til at jeg synes det er spennende å følge med på sykkel. At jeg gjerne tilbringer sommeren i Frankrike, og da kommer litt nærmere Tour de France-sirkuset, har sikkert også gjort sitt. Men sykkel kan også være ganske kjedelig: Man sykler i fire til seks timer, og så avgjøres det i løpet av en hektisk og kaotisk spurt. Det er ikke uten grunn at TV-sendinger fra sykkelritt gjerne starter først når rytterne har syklet noen timer.

Ikke mange går på skøyter. Da jeg vokste opp var skøytebanen et vanlig møtested der jeg bodde. Jeg tilbrakte ganske mye tid der. Skøytebanen lå der, gratis og fritt tilgjengelig. Vi vekslet mellom å spille ishockey og “gå runder”. Alt var helt uorganisert, og fritt for voksne som skulle fortelle oss hva vi skulle gjøre og hvordan vi skulle gjøre det. I oppveksten gikk jeg mer på skøyter enn på ski. Men det er mange år siden sist jeg hadde skøyter på bena.

Det er mange grunner til at jeg følger lite med på sport. En grunn er overmetning. En gang var det noen få store sportshelger i løpet av vintersesongen. Da kunne man ødelegge de helgene ved å sitte inne og følge med på sportssendinger. Nå skjer det alt for mye, hele tiden. Da kobler jeg gjerne ut. Livet er for kort til å følge med på alle sportssendingene.

Man forsøker stadig å gjøre idretter mer publikumsvennlige, hvilket i praksis vil si mer TV-vennlig. I skiskyting har man klart det. En idrett som var ganske sær og for de spesielt interesserte da jeg vokste opp, har blitt stor TV-underholdning. Kjedelige idretter, som skøyter, taper i den sammenhengen konkurransen om folks tid og oppmerksomhet.

Noe som i utgangspunktet er kjedelig, blir ikke mer interessant av at man får mer av det. Verdenscup og mesterskap på enkeltdistanser gjør ikke skøyteløp mer interessant. Dessuten mangler slike arrangementer det som var høydepunktet i gammeldagse mesterskap: Hvordan går det på 10.000-meteren?

Man forsøker seg stadig mer med fellesstart. I praksis har man fått med seg noe av det kjedeligste fra sykkelsporten. En 50km på ski, hvor man går 49,5km i samlet flokk, og så avgjør det hele på oppløpet, er ganske uinteressant. Lagspillet underveis i et sykkelritt, det har man ikke klart å overføre til f.eks. ski. Da må man utvikle lagtenkingen og gå som et lag, hvor alle på laget har ulike roller med et felles mål om å få dagens kaptein til å vinne. Rytterne på laget gleder seg over seieren, selv om de ikke selv skåret målet. I sykkel ser vi at ryttere som ligger langt bak, etter å ha slitt seg ut på å kjøre dagens kaptein i posisjon, løfter hendene og jubler når de får høre at deres mann har vunnet. Og i sykkel deler hele laget premiepengene som kjøres inn. Det er ikke slik at “The winner takes it all”, mens hjelperne ikke får noe.

De fleste av oss får våre helter i ganske ung alder. Vi hører fortsatt på den musikken vi vokste opp med. Folk i min generasjon kan nostalgisk tenke tilbake på storheter som Knut Johannessen og Fred Anton Maier, kanskje de fire S’ene, samt gode og sjarmerende nederlendere som Ard Schenck og Kees Verkerk. Så kan vi ergre oss over svensker som Johnny Nilsson og Johnny Höglin, som var uforskammede nok til å vinne løp som “vi” skulle ha vunnet. Om vi husker noen skøytetider, er det gjerne deres rekorder vi husker. Og vinner man OL-gull på hjemmebane, da huskes man også. Så dukker det opp noen nye navn, som bare er navn som flimrer forbi. Vi får ikke noe forhold til dem, med mindre vi er blant de spesielt interesserte.

Skøyteløp er for de spesielt interesserte og ellers nostalgi for de av oss som har vokst opp med at dette var den store vinteridretten. Man kan nok klare å holde liv i den en stund ved ulike former for kunstig åndedrett. En del av det kunstige åndedrettet er at mange sportsjournalister også har vokst opp med at skøyteløp var stort og spennende, og har man kjøpt rettigheter til skøyter (som man neppe behøver å betale veldig mye for), da må man også sende noe.

Men noen stor fremtid, det har den sporten ikke.