Forliksrådet i Larvik har gått ut for å advare foreldre og besteforeldre mot barns bruk av nettporno, som de i følge forliksrådet kan risikere å måtte betale for.

Det er en risikosport å kommentere rettslige spørsmål bare på bakgrunn av avisomtaler. Men noen ganger er det vanskelig ikke å reagere. Så det må bli med de sedvanlige forbehold om at saken er korrekt gjengitt i avisen, og at vesentlige opplysninger ikke er utelatt, osv.

Ofte i medieomtaler av saker for retten må man være varsom, og eventuelt ta forbehold fordi det som regel er en part i en konflikt som uttaler seg. Men i dette tilfellet er det forliksrådets leder og andre medlemmer av forliksrådet som uttaler seg, så da gjør ikke dette hensynet seg gjeldende.

Forliksrådet er i utgangspunktet et meklingsorgan, som skal prøve å forlike partene i en tvist. Det er et lekmannsorgan. Det er ikke krav om at medlemmene skal ha juridisk kompetansen, og stort sett har de det ikke. Det eneste kravet er at de skal være “særlig egnet”, og beherske norsk skriftlig og muntlig godt. De oppnevnes av kommunestyret.

Forliksrådet kan avsi dom i visse saker, som er nærmere angitt i tvisteloven § 6-10. Men forliksrådet står også fritt til å la være å avsi en dom, i motsetning til dommere i tingretter, lagmannsretter og Høyesterett. Om en sak reiser vanskelige, juridiske spørsmål, da kan forliksrådet la være å avsi dom — og det er fristende å legge til at de bør la være å avsi dom. Men det forutseter at de kjenner sin egen (in)kompetanse.

I praksis avsier forliksråd mange fraværsdommer. Det er typisk i forbindelse med inndrivelse av pengekrav, hvor man må ha det som kalles et tvangsgrunnlag, f.eks. en dom, for å kunne tvangsinndrive et krav. Den innklagede, skyldneren, vet utmerket godt at han eller hun skylder penger, og har ikke annet å komme med enn at vedkommende ikke har penger å betale med. Man lar da være å møte, og i slike saker kan forliksrådet avsi dom i samsvar med klagerens krav, når beløpet er under 125.000 kr. På denne måten produserer forliksrådet tvangsrunnlag i en rekke saker. Av omtalen i Østlandsposten fremgår det ikke om de sakene som omtales fraværsdommer eller dommer avsagt når innklagede har møtt i forliksrådet. En klar oppfordring til alle som måtte få en innkalling til forliksrådet: Møt opp, så du ikke risikerer å få en fraværsdom mot deg.

Men forliksrådet i Larvik er ikke beskjedne, og uttaler seg om vanskelige juridiske spørsmål, sannsynligvis uten å innse spørsmålenes vanskelighetsgrad og kompleksitet. Og uten å innse sin manglende kompetanse.  Det er vel også grunn til å tro at de avsier dommer i henhold til den juridiske oppfatningen som de gir uttrykk for offentlig.

Dette sier forliksrådets leder Tore Fjeldskår.

“Forliksrådet kan lite gjøre, selv om det kan være småunger som har lastet ned pornoen.”

Feil. Forliksrådet står helt fritt til ikke å avsi dom, så dette kan de gjøre. Mener forliksrådet at saken er for vanskelig, kan de alltid la være å avsi dom. Om det blir et resultat de ikke liker, kan de la være å avsi dom, og eventuelt overlate saken til en domstol med juridisk kompetanse — dersom klageren velger å bringe saken inn for domstolene.

Det fortsetter:

“De kan være ti år gamle, men med ett tastetrykk har de akseptert at de er over 18 år, påpeker leder av Forliksrådet i Larvik,Tore Fjeldskår.”

En person under 18 år kan, med få unntak som er angitt i vergemålsloven, ikke inngå bindende avtale verken for seg selv eller andre. At man klikker på at man er over 18 år, gjør ikke at man blir bundet som om man skulle være over 18 år. En tiåring  blir ikke ansvarlig som om de er myndige.

“I Larvik har Forliksrådet dømt folk til å betale i de fleste saker. De føler at de kommer til kort fordi pornoselskapene hevder de ikke er omfattet av norsk angrettslov fordi de er registrert utenfor EØS.”

Jeg lurer på hvor forliksrådet har fått dette fra. Det står ikke noe om dette i angrerettsloven. I angrerettloven § 1 første ledd, heter det:

“Loven gjelder ved salg av varer og tjenester til forbruker, når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler.”

Det står ingen ting om at dette ikke gjelder hvis tilbyder er et selskap registrert utenfor EØS. Spørsmål om jurisdiksjon og lovvalg når varer og tjenester tilbys fra utlandet, er vanskelig — mye vanskeligere enn hva et forliksråd bør gi seg inn på å vurdere. Man kan ikke bare ta en pornoselgers påstander om noe slikt for god fisk, og dømme i henhold til det.

“Men når de skal kreve inn pengene følger de norsk lov til punkt og prikke. Det synes jeg er uklart, fastslår Knut Anvik.”

Knut Anvik er et annet medlem av forliksrådet. At han synes det er uklart at et utenlandsk selskap følger norsk lov når de skal kreve inn penger i Norge, samtidig som de hevder at visse regler ikke gjelder for dem, vitner bare om grunnleggende forståelsessvikt.

“Forliksrådet kommer til kort når kredittselskapene som krever inn regningen for pornoselskapene, viser til at det er tastet inn et mobilnummer, at en kode er mottatt og at den er brukt til å laste ned porno.”

Jeg lurer på hva slags rolle forliksrådet mener at de har, når de sier at de kommer til kort her. De kan bare la være å avsi dom.

“– De blir stort sett dømt til å betale, forteller Fjeldskår.

Årsaken er at de voksne i utgangspunktet skal ha kontroll med ungenes bruk av nett og mobil.”

Igjen er det grunn til å spørre hvor forliksrådets leder Tore Fjeldskår har fått det fra. Skal foreldre kunne holdes ansvarlig for barns disposisjoner, da må han en hjemmel for å pålegge slikt ansvar. Det er ikke noe et forslikråd kan avgjøre etter eget forgodtbefinnende. Jeg finner ingen slik hjemmel.