Bruk og misbruk av musikk

Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland reagerer på at Pegida brukte musikken deres under demonstrasjonen i Stavanger, uten å spørre om lov. Bjørn Eidsvågs “Gud med liten g” og Sigvart Dagslands “Det er makt i de foldede hender” var blant sangene som ble spilt av i Stavanger sentrum i dag. Det fikk artistene til å reagere. Skjønt av Sigvard Dagslands kommentar kan man lure på om han reagerte mest på at han ble brukt i samme sammenheng som Bjørn Eidsvåg:

” Jeg kan dessverre ikke hindre at folk med dårlige mellommenneskelige antenner kan ha god musikksmak… Vent litt; Spillet de Eidsvåg også…?”

Uten at det fremgår klart av det jeg har lest om saken, så er min forståelse at de spilte av deres innspillinger av denne musikken.

“Gud med liten g” er skrevet og komponert av Bjørn Eidsvåg. Men når avisene skriver om Sigvard Dagslands “Det er makt i de foldede hender”, så er det bare et av alt for mange eksempler på at mediene ikke nevner opphavsmennene. For dette er ikke Sigvard Dagslands sang. Det er en salme med tekst av Trygve Bjerkreim og musikk av Øivind Tønnesen. Vi som har fått vår egen ungdom litt på avstand, husker denne som en gjenganger på Ønskekonserten. Ønskekonsertversjonene, med Lage Wedin, bli spilt inn da Sigvard Dagsland var omtrent et år gammel. Så det er Sigvard Dagslands innspilling av denne salmen som må ha blitt misbrukt.

Opphavsmannen har, etter åndsverkloven § 2, enerett til å fremstille eksemplar av sitt verk og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Når det fremføres offentlig under en demonstrasjon som her, er det ingen tvil om at det er offentlig fremføring. Det ville det også ha vært om den hadde blitt sunget som allsang. Da 40.000 sang “Barn av Regnbuen” på Youngstorget etter massakren på Utøya, var det en offentlig fremføring. Men siden Lillebjørn Nilsen ledet allsangen, må vi kunne gå ut fra at i alle fall han ga sitt samtykke. Og jeg hadde ikke inntrykk av at han som hadde laget originalen, Pete Seeger, hadde noe i mot at den ble sunget ved en slik anledning.

En opphavsmann har også det som kalles ideelle rettigheter. Om disse heter det bl.a. i åndsverkloven § 3, annet ledd:

“Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart.”

En utøvende kunstner har ikke skapt det verk som fremføres, og er ikke opphavsmann. Sigvard Dagsland er ikke opphavsmann til “Det er makt i de foldede hender”. Men som utøvende kunstner har han et vern for sin kunstneriske prestasjon. Dette er regulert i åndsverkloven § 42. I dennes første ledd, bokstav c, heter det blant annet at utøvende kunster har enerett til:

“gjøre fremføringen eller opptak av den tilgjengelig for allmennheten.”

Bjørn Eidsvåg er både opphavsmann og utøvende kunstner når det gjelder “Gud med liten g”.

De ideelle rettigheter gjelder også for utøvende kunstnere.

I praksis innhentes det ikke samtykke til offentlig fremføring av sanger. Systemet fungerer slik at man betaler et vederlag til TONO for bruk av verket — altså for teksten og musikken.

Et verk kan også fremføres på f.eks. politiske møter. Det heter i åndsverkloven § 21, første og annet ledd:

“Et utgitt verk kan fremføres offentlig ved gudstjeneste og undervisning. Har opphavsmannen overdratt eksemplar av et kunstverk eller et fotografisk verk, eller er slike verk offentliggjort, kan verket fremføres offentlig i forbindelse med undervisning.

Også ellers kan utgitt verk fremføres offentlig:
a)    ved tilstelninger der fremføring av åndsverk ikke er det vesentlige, såfremt tilhørerne eller tilskuerne har adgang uten betaling, og tilstelningen heller ikke indirekte finner sted i ervervsøyemed,
b)    ved ungdomsstevner som ikke arrangeres i ervervsøyemed.”

Når fremføring er tillatt etter denne bestemmelsen, innebærer det at man verken trenger å innhente samtykke eller betale vederlag (og i praksis rapportere til TONO). Nå kan nok enkelte ha en så dyp og inderlig politisk overbevisning at det kan grense mot religion. Og vi har i alle fall sett en del eksempler på politisk avgudsdyrkelse når man har gått i tog under portretter av Marx, Lenin, Mao og Stalin. Noen ville kanskje si at med enkelte av disse personene blir det heller en form for djeveldyrkelse.  Et politisk møte vil likevel ikke regnes som en gudstjeneste. Men siden Bjørn Eidsvåg er en av atørene her, så betyr det at man ikke trenger å innhente samtykke og heller ikke betale vederlag når hans sang “Eg ser” fremføres under f.eks. begravelser.

Undervisning går jeg ikke inn på her, selv om det omfattes av de samme reglene.

Politiske møter, også demonstrasjoner, er ganske klare eksempler på “tilstelninger der fremføring av åndsverk ikke er det vesentlige”. Tilskuerne betaler heller ikke, og slike tilstelninger skjer heller ikke indirekte i ervervsøymed. Så når Arbeiderpartiet har mer eller mindre vakker allsang med arbeidersanger som “Seiern følger våre faner” på sine møter, går det ikke noe vederlag til etterkommerne etter tekstforfatter Arne Paasche Aasen (som døde i 1978), eller komponist Jolly Kramer Johansen (som døde i 1968).

Bestemmelsen om “ungdomsstevner” er ikke lett å bli klok på, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på det denne gangen heller.

Men selv om systemet i praksis fungerer slik at man kan bruke musikken så lenge man rapporterer og betaler til TONO, eller det er en fremføring som er tillatt etter åndsverkloven § 21, kan verket ikke brukes på en måte som er i strid med opphavsmannens ideelle rettigheter. I dette ligger som nevnt at et verk ikke kan gjøres tilgjengelig

“i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart.”

Selve krenkelsesvurderingen er nok ikke like streng her som i en del andre sammenhenger som har vært diskutert i den senere tid, uten at jeg går nærmere inn på det. Jeg er ikke kjent med at det foreligger noen avgjørelser om bruk av verk i en politisk sammenheng som er krenkende for opphavsmannen. Men det synes å være enighet om at hvis et verk brukes i pornografisk sammenheng vil det kunne være krenkende, og det vil det også kunne være om et verk bruke i en blasfemisk sammenheng. Skal jeg driste meg ut på en frihåndsvurdering, vil jeg si at å bli bruk av og dermed risikere å bli assosiert med en ekstrem politisk bevegelse som PEGIDA, er en sammenheng som må anses krenkende og derfor være i strid med de idelle rettighetene.

Dette forutsetter selvsagt at opphavsmannen ikke kan assosieres med den aktuelle politiske bevegelsen. Det ville neppe ha vært krenkende for antisemitten Richard Wagner om noe av hans musikk skulle bli brukt i en antisemittisk sammenheng.

Når det gjelder såkalt sekundærbruk av innspilt musikk, er samtykke ikke nødvendig. Det følger av åndsverkloven § 45b at denne kan gjøres tilgjengelig for allmennheten mot vederlag, slik at vi her har det som kalles en tvangslisens: Det er ikke nødvendig å innhente samtykke, men det må betales vederlag. Vederlaget betales til GRAMO. Så i utgangspunktet trenger man ikke innhente samtykke fra Sigvard Dagsland til å fremføre hans innspilling av “Det er makt i de foldede hender”, men han har krav på vederlag. Men heller ikke i medhold av denne bestemmelsen kan innspillingen fremføres i en sammenheng som er i strid med utøverens ideelle rettigheter.

Print Friendly