Misbruk av musikk — hva bør man gjøre? @eidsvag

Jeg kommenterte for et par dager siden saken om da Pegida brukte innspillinger av bl.a. Bjørn Eidsvåg og Sigvard Dagsland under sin demonstrasjon i Stavanger.

Musikernes fellesorganisasjon mener at de bør gå til rettslige skritt i form av en “Midlertidig forføyning”.  I følge samme oppslag på NRK skal jeg ha sagt i de bør gå til rettslige skritt. Akkurat det har jeg nok ikke sagt. Spør man en jusprofessor om en sak om et interessant og uavklart rettslig spørsmål bør bringes inn for domstolene, så sier ryggmargsrefleksen: Ja, det vil være fint å få en sak og en avgjørelse om det — helst bør saken gå helt til Høyesterett.

Jeg har sagt at de kan gå til rettslige skritt, men at det vil være en veldig usikker sak. Nå fikk jeg lest opp mine uttalelser fra vedkommende journalist, så jeg skal ikke klage. Men ingressen fikk jeg ikke opplest.

Jeg tror ikke midlertidig forføyning er aktuelt. Midlertidig forføyning er en midlertidig avgjørelse man kan få, for f.eks. å avverge skade. Man kan f.eks. hindre at en gjenstand tas ut av landet, ikke slippes ut i markedet, osv. Men i dette tilfellet har skaden allerede skjedd, og da er midlertidig forføyning ikke veien å gå. Det er også lite sannsynlig at man vil kunne få en midlertidig forføyning for å forby en hypotetisk situasjon hvor musikken eventuelt skulle bli spilt på nytt i en senere demonstrasjon. Det må i alle fall være en aktualisert sak.

En midlertidig forføyning for å forby eventuell fremtidig bruk, vil være en form for forhåndssensur, og ved den siste revisjonen av ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnlovens § 100, var dette noe man ønsket å hindre. Det hadde vært en utvikling hvor midlertidige forføyninger var brukt for eksempel for å stoppe bokutgivelser, som man mente var en form for forhåndssensur som var særdeles problematisk i forhold til ytringsfriheten.

Man kunne ha valgt å kreve en såkalt fastsettelsesdom, for å få fastslått om bruken var ulovlig. Men det vil være en vanlig rettssak, ikke en midlertidig forføyning. Skulle man først velge å gå til sak, ville en sak med krav om erstatning/oppreisning for krenkelse være mer aktuelt.

Jeg vil likevel råde Bjørn Eidsvåg, Sigvard Dagsland og eventuelt andre til ikke å gå til sak. Det er flere grunner til dette.

En grunn er at det er veldig usikkert hva slags resultat man ville få. Å gå til sak, og så få en dom på at bruken var lovlig, ville man være lite tjent med.

Det er lite penger å hente i en slik sak, og det er kostbart å føre sak. Men når det er saker som har prinsipiell betydning, hender det at organisasjoner har ført sak på sine medlemmers vegne, og tatt kostnadene ved dette.

Den viktigste grunnen er likevel at en sak vil gi Pegida mye oppmerksomhet, som i alle fall ikke jeg ville ha gitt dem. Det ser ut til at Pegida har en halveringstid på under en uke. I det siste har det vært svært få demonstranter fra Pegida. Det har vært langt flere politifolk og motdemonstranter. Om en stund kommer de til å gi opp sine demonstrasjoner.

Det tar lang tid før en slik sak kommer opp for domstolene. Kanskje vil de fleste på et slikt tidspunkt ha glemt både Pegida og Max Hermansen. Når saken kommer opp, vil det bli mye ny mediestøy, og Max Hermansen vil få en god anledning til å forklare hva han mener Pegida står for, herunder gjenta og utdype påstandene om at de har omtrent samme menneskesyn som Bjørn Eidsvåg og Sigvard Dagsland.

Noen ganger er det best å bare bite i seg at det skjer en del man ikke liker, og la støvet senke seg over saken. Det er ikke alltid lurt å hvirvle opp dette støvet og mye annet lang tid etterpå. Det er etter min mening best å la denne saken gå i glemmeboken, og la den boken forbli uåpnet.