Vi er alle Munch-arvinger

“Munch-arving” Elisabeth Munch-Ellingsen er sterkt kritisk til utstillingen Melgaard + Munch. Det må hun gjerne være, og vi andre kan irritere oss over nok et utspill fra den kanten. Selv har jeg ikke sett utstillingen, så den mener jeg ikke noe om.

Derimot begynner jeg å bli temmelig lei av det selvoppnevnte vokterrådet som gir seg ut for å være Munch-arvinger. Skal vi tro denne artikkelen i VG, er slektskapet med Edvard Munch slik:

“Andrea var datter til kunstnerens bror, Peter-Andreas Munch, som døde bare 30 år gammel. Arne Munch-Ellingsen (78), som i dag styrer opphavsrettighetene, er sønn av Andrea, og Edvard Munch er hans grandonkel.”

Hvor Elisabeth Munch-Ellingsen kommer inn i bildet, er jeg ikke helt sikker på. Ketil Bjørnstad, som har skrevet en biografi om Edvard Munch, sier dette til VG:

munch.scream“Edvard Munch følte seg forfulgt av Munch-Ellingsen-grenen av familien. Deres ustanselige pengekrav og ønsker om at han personlig skulle ta ansvaret for sin nieses barn, virket svært opprivende og forstyrrende for Munch.”

Også andre som uttaler seg i den artikkelen beskriver et svært anstrengt forhold mellom Edvard Munch og Munch-Ellingsen slekten.

Vel så interessant er det likevel hva som faktisk sto i Edvard Munchs testament. Der kan vi lese følgende, om hvem som skal arve hva (testamentet kan leses hos Statarkivet i Oslo):

“Undertegnede Edvard Munch bestemmer herved som min siste vilje:

Av mit bo gir jeg til min søster Inger Munch kr 100.00 — ethundre tusen kroner,

til min niese Andrea Ellingsen kr 40.000 — firtitusen kroner,

til trengende kunstneres efterlatte kr 30.000 — trettitusen kroner.

Oslo kommune får mine efterlatte Kunstværker, tegninger, tresnitt, litografier, raderinger samt treplater til tresnitt, litografiske stener, samt graverte kobberplater.

Det må ikke trykkes av mine litografiske stener, treplater eller kobberplater. Der kan blott selges 10 — ti — eksemplarer av hver av mine efterlatte grafiske verker.

Alle mine brev efterlater jeg til min søster Inger Munch. Det tilfaller hende også 100 — ethundre gravürer efter eget valg.

Utkast til mine literære arbeider tilfaller Oslo kommune som efter sakkyndiges skjønn bestemmer hvorvidt og i hvilken utstrekning disse skal offentliggjøres. .”

I følge opplysnger på Arkivverkets nettsider, fikk Oslo kommune de bildene som Edvard Munch hadde testamentert til sin søster, etter hennes død i 1952.

Niesen Andrea Ellingsen ble altså tilgodesett med et pengebeløp, som etter datidens målestokk var betydelig. Men ikke noe mer. Hun arvet ingen kunstverk, og heller ikke rettigheter til Edvard Munchs kunstverk. Hvordan hennes etterkommere på dette grunnlag har klart å tilta seg rollen som forvaltere av rettigheter etter Edvard Munch, er et mysterium.

Edvard Munch hadde ingen barn — i alle fall ikke noen kjente barn, og kunne fritt råde over det en etterlot seg gjennom testament. Bildene tilfalt Oslo kommune. Vi som bor i Oslo er derfor like mye Munch-arvinger, i alle fall når det gjelder kunsten, som etterkommerne etter en niese som arvet et pengebeløp.

Det er ganske uforståelig at Munchmuseet, som har forvaltet arven på vegne av Oslo kommune, har funnet seg i denne innblandingen fra Munch-Ellingsen familien. Og like ufattelig er det at NRK lot seg diktere av disse til å uttale Munch med en fisefin spiss u, i stedet for slik som Edvard Munch uttalte navnet selv.

Nå er uansett Edvard Munchs bilder fri, og vi kan dytte vekk den klamme hånden fra Munch-Ellingsen slekten. Elisabeth Munch-Ellingsen kan, i likhet med alle oss andre, mene hva hun vil om utstillingen Melgaard + Munch, og vi andre står helt fritt til ikke å ta hensyn til hva hun måtte mene.

Går vi tilbake til VG-artikkelen jeg siterte innledningsvis, kan vi også lese:

“Ketil Bjørnstad reagerer med vantro på at NRK har latt seg diktere av Arne Munch-Ellingsen, som forvalter Munchs produksjon, til å uttale Munch med u i alle sine sendinger.

Edvard Munch-biografen er spesielt opprørt over måten Munch-Ellingsen forholder seg til Munch-arven, sett i lys av forholdet som var mellom Edvard Munch og Munch-Ellingsen-slekten.”

Og som jeg siterte innledningsvis:

“Edvard Munch følte seg forfulgt av Munch-Ellingsen-grenen av familien.”

Forfølgelsen synes å vedvare langt inn i døden og etter denne. La oss alle nå få fri fra dette.

Elisabeth Munch-Ellingsen kan, i likhet med alle oss andre, klage det hun reagerer på inn for Kulturdepartementet, og kreve at de nedlegger et forbud i medhold av det såkalte klassikervernet. Men som etterkommer etter en slektning som arvet et pengebeløp fra Edvard Munch, er hun ikke mer meningsberettiget enn oss andre. Jeg håper at Kulturdepartementet ikke vil etterkomme et eventuelt slikt krav. Utstillingen Melgaard + Munch varer til 12. april. Skulle hun klage, vil det nok uansett ikke foreligge noen avgjørelse innen den tid.

Print Friendly