Studentene taper på blind (klage)sensur

“Studentene taper på blind sensur” er en overskrift i siste utgave av Universitas. Overskriften er misvisende. For sensuren har vært blind i alle fall så lenge jeg har hatt noe med universitetet å gjøre, og sikkert lenger enn det. Det som det burde ha stått, og som artikkelen handler om, er at “Studentene taper på blind klagesensur”. Og realiteten er at de taper sammenlignet med den gamle ordningen. Og det er bra at de gjør det.

Man kan velge mellom to typer av klagebehandling. Den modellen jeg først ble kjent med som klagesensor, var en reell klagebehandling. I en erkjennelse av at sensur alltid ville være basert på et skjønn, og at skjønnet kan utøves ulikt, ble karakterer i klageomgangen bare endret dersom man mente av sensuren var feil. Det skulle være avvik ut over en rimelig skjønnsmargin, utmyntet til at det skulle være grunn til å endre mer enn et nærmere angitt karaktertrinn. Med dagens grove karakterskala lar det seg ikke gjøre å definere en slik margin. I tillegg kunne man alltid endre fra ikke bestått til bestått.

Klagebehandlingen var komplisert og tidkrevende. Og klagesensuren var et helvete for oss som var sensorer. Etter at vi trodde vi var ferdige med det hele, kom det stadig nye klagesaker om vi satt i klagekommisjon.

Først kunne studenten kreve en skriftlig begrunnelse, som skulle gis innen en viss frist. Innen en viss frist etter å ha mottatt begrunnelsen, kunne studenten så klage på sensuren. Den opprinnelige kommisjonen kunne da vurdere saken på nytt, og eventuelt omgjøre sensurvedtaket. Etter dette kunne studenten opprettholde klagen, og den gikk til klagekommisjonen.

I denne modellen hadde studenten fått en skriftlig begrunnelse, og kunne formulere sin klage med utgangspunkt i denne. Som klagesensorer visste vi den opprinnelige karakteren, og vi hadde studentens begrunnede klage.

Vi kunne også den gang sette dårligere karakter i klageomgangen enn det studenten opprinnelig hadde fått. Men det skjedde i praksis ikke. I praksis ble klagen tatt til følge og studenten fikk en bedre karakter, eller den bli ikke tatt til følge og karakteren fra den opprinnelige sensuren ble stående.

Dagens klageordning er ikke en egentlig klagebehandling. Det er ny sensur. Det er ingen grunn til at den som ber om ny sensur skal ha noen fordeler fremfor de som får ordinær sensur. Ved vanlig sensur starter vi ikke fra et gitt nivå som en besvarelse skal bedømmes ut fra, og studentene får ikke legge ved en begrunnelse for hvorfor de bør få en god karakter.

Klagebehandling er ressurskrevende. Det er ikke i studentenes interesse at en veldig stor andel av ressursene går til sensur og klagesensur, i stedet for til undervisning og veiledning. For det er de samme ressursene som brukes til begge deler. Et stort klagevolum er ikke i studentenes interesse.

Med dagens system medfører det en viss risiko å klage. Universitas gjengir tall fra Statsvitenskap, hvor 24% gitt fram en karakter, 16% gikk fram to karakterer, 21% gikk tilbake en karakter og 1% gikk tilbake to karakterer. 38% ble stående på samme karakter.

I det gamle systemet var det i praksis risikofritt å klage, og i alle fall ved Det juridiske fakultet må man kunne si at dette ble misbrukt. Man risikerte ikke å tape noe på å klage, men det var alltids en viss mulighet for “gevinst”.

Jeg har selv vært med på å endre en karakter fra D til F i klageomgangen, slik at studenten som i alle fall hadde bestått med en dårlig karakter, endte med å stryke. Vi fikk ikke vite resultatet fra opprinnelige sensur før en god stund etter at vi hadde levert protokollen fra klagesensuren. Jeg er sikker på at det var en student som ble særdeles sur da han eller hun fikk det resultatet.

Da min medsensor og jeg diskuterte besvarelsen, trodde vi at dette var en som hadde strøket, og som så ba om ny sensur. Har man strøket ved ordinær sensur, er det fortsatt risikofritt å klage. Man kan uansett ikke få noe dårligere. Vi diskuterte om det var forsvarlig å la en person stå og få et papir på at vedkommende kunne faget, med så alvorlig kunnskaps- og forståelsessvvikt, og vi konkluderte med at det var det ikke.

Da vi fikk vite at vedkommende hadde fått en D ved ordinær sensur, ble vi begge meget overrasket. Man kunne nok, etter vår vurdering, diskutere om det burde være E eller F, men definitivt ikke D.

Et av de store problemene ved klagesensur, er at klagekommisjonen kan ha et litt spinkelt referansegrunnlag. Ved klagebehandling i store fag, som de obligatoriske fagene i det juridiske studiet, vil det ha vært mange kommisjoner. Da setter man gjerne sammen klagekommisjon av personer som allerede har hatt sensur på den samme eksamen, og man velger noen av de mest erfarne sensorene.

Ved klagebehandling i mindre fag, hvor det kanskje bare har vært én kommisjon ved ordinær sensur, vil klagekommisjonen kanskje bare ha denne ene oppgaven å bedømme, uten å kunne sammenligne med andre. Ved vanlig sensur pleier jeg å lese 10 til 20 besvarelser, før jeg i det hele tatt begynner å tenke på karakterer (med mindre det dukker opp en åpenbar strykbesvarelse). Da får jeg et inntrykk av nivået og hvordan studentene har taklet oppgaven. Uansett hvor mange ganger man måtte lese besvarelsen i klageomgangen, så leser man bare denne ene besvarelsen. Derfor kan sensuren i klageomgangen i praksis være mindre forsvarlig enn den ordinære sensuren.

Man kan alltid prøve å gjøre sensuren bedre. Men det er et av de evige problemer i akademia. Da jeg begynte ved Det juridiske fakultet, hadde vi en omfattende og tidkrevende eksamenssensur, hvor hver besvarelse ble bedømt av fire sensorer. Den gang var det omfattende eksamener, med fem eksamensdager på andre og tredje avdeling. Besvarelsene gikk da først til de som ble kalt “gjennomgående sensur”, hvor et sensorpar bedømte et stort antall oppgaver fra en av eksamensdagene, kanskje rundt 60 besvarelser. Man satte så en felles karakter pr oppgave fra gjennomgående sensur, som gikk videre til kommisjonssensur, hvor et annet sensorpar sensurerte alle besvarelser til et antall eksamenskandidater. Kommisjonssensorene hadde også deltatt i den gjennomgående sensuren. Det var kommisjonssenorene som satte den endelige karakteren (en felles karakter for hver avdeling, ikke egne (offisielle) karakterer på den enkelte eksamensdag. Vi fikk nok et mer “riktig” resultat den gangen. Men det var et særdeles ressurs- og tidkrevende system, og resultatet forsvarte neppe ressursbruken.

Avdlingsdirektør Rolf L. Larsen sier at ulikheter i sensuren “kan forebygges ved å gi bedre veiledning til sensorene”. Det har vært forsøkt før, på mange måter. Hos oss er det sensormøter hvor besvarelsen og bedømmelsen av disse, samt utkast til skriftlig sensorveiledning, diskuteres. Når det er flere kommisjoner som sensurerer samme eksamen, kan det være grunn til å ha skriftlige sensorveiledninger. Men det er grenser for hva man kan få sagt i slike veiledninger, ikke minst som veiledning til det skjønn som skal utøves. I mindre fag hvor det bare er en kommisjon, er det ingen grunn til å ha slike skriftlige sensorveiledninger. Det tar tid å skrive dem, tid som må tas fra andre oppgaver, f.eks. undervisning. Hvis det er bare en kommisjon, da kan heller sensorene snakke sammen.

Universitas avslutter sin klagesensurføljetong med en ganske usaklig kronikk av Adrian Richvoldsen, med overskriften “Eksamenssensorer på en bingokveld”. Ingressen lyder:

“Å klage på en eksamenskarakter har blitt som å dra på bingo. Når skal vi studenter stoppe å finne oss i at sensorer enten har for liten kompetase eller triller terning hver gang de sensurerer eksamensoppgaver?”

Etter en slik ingress er det egentlig ikke grunn til å lese videre. Man kan ikke utelukke at det gjøres feil i sensuren, eller at enkelte sensorer ikke tar oppgaven tilstrekkelig alvorlig. Men det er usaklig tøv å antyde at det er et bingo- eller terningsystem. Min erfaring, etter å ha sensurert noen tusen eksamensbesvarelser i løpet av ca 35 år i systemet, er at eksamen tas meget alvorlig og behandles svært så seriøst, både når det gjelder utforming av eksamensoppgaver og sensur.

Noe av det som i begynnelsen overrasket meg, om som jeg finner betryggende, er hvor sammenfallende vurderingene vanligvis er. Vi har en slags felles standard for hva som kjennetegner gode og dårlige besvarelser. (Som ofte kan være noe helt annet enn det studentene tror er viktig.) Det hender at to sensorer har lagt seg på litt ulikt nivå, men er enige om hvordan besvarelsene plasserer seg i forhold til hverandre. Da får man justere nivået.

Når vi sensurerer eksamensbesvarelser, setter hver av sensorene først sine karakterer, og så diskuterer man hva endelig karakter skal bli med utgangspunkt i disse. Hvordan den enkelte sensor tenker i prosessen, varierer nok mye. Adrian Richvoldsen at han var blitt fortalt at de fleste begynner på karakteren A, og deretter går nedover. Selv begynner jeg ikke å sette karakterer før jeg har kunnet danne meg et inntrykk gjennom å lese flere, gjerne 10-20 besvarelser. Og jeg starter vel mentalt med utgangspunkt i C, som skal representere gjennomsnittet, og går opp eller ned ettersom jeg finner styrker eller svakheter som trekker besvarelsen opp eller ned fra dette nivået. Men karakteren er alltid basert på en helhetsvurdering, ikke skjematiske plusser og minuser.

Det hender ganske ofte at vi som sensorer har et avvik på en karakter, slik at en har satt B og den andre C. Dette er innenfor skjønnsmarginene, men vi klarer alltid å komme fram til om B eller C bør bli karakteren. Det hender også at de ter større sprik, slik at en kan ha satt B og den andre D. Da bruker vi tid på å diskutere den besvarelsen. Først går vi gjennom våre notater, og da blir det gjerne slik at en finner at man har lagt for stor vekt å en ting (positivt eller negativt), og for liten vekt på noe annet. Noen ganger må vi også gå tilbake og lese besvarelsen på nytt, før karakteren settes. Men vi blir enige til slutt.

Det er ikke noe mål å ha et studentvennlig system, enten det er i ordinær sensur eller klagesensur. Vi skal ha et system som gir mest mulig riktig resultat. En “studentvennlig” klagebehandling vil kunne virke urimelig overfor de som ikke klager.

Egentlige likte jeg best det gamle systemet hvor det var reell klagebehandling, og ikke bare ny sensur. Men ber man om ny sensur, da bør man ha fått en ganske grundig gjennomgang av besvarelsen, for å vurdere om det er grunnlag for å hevde at bedømmelsen er feil.

Print Friendly
  • OlavTorvund

    Jeg likte også bedre den gamle ordningen. Jeg tror ikke den ordningen som ble innført var særlig gjennomtenkt. At det ikke ofte skjer omgjøring til skade, synes jeg i utgangspunktet er helt greit, selv om det at klage i realiteten var risikofri nok bidro til å øke antallet klager. Det er ingen god ressursbruk når så mye går med til behandling av ganske ubegrunnede klager.

    Når det er sagt: Selv om jeg alltid har ment at noe bør gjøres for å få ned antall klager (og gjentak av eksamen), for at ressursene heller skal brukes til undervisning, har jeg aldri kritisert studenter som gjør bruk av de rettigheter de har, hva enten det er kalgeadgang eller gjentak av eksamen.

  • OlavTorvund

    Jeg har ikke noen særlig erfaring med sensur annet enn ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Mitt klare inntrykk er at sensorene er godt kvalifisert, selv om det ikke alltid er lett å rekruttere sensorer. Sensorene tar oppgaven på alvor, og utfører den samvittighetsfullt. Slik skal det være, enten studentene betaler eller ikke.

    Men feil kan forekomme, her som ellers i livet. Derfor mener jeg at det bør være to sensorer — jeg kjenner ikke systemet på Markedshøgskolen. Hos oss setter vi først våre egne karakterer, hver for oss. Så sammeholder vi disse, før vi setter endelig karakter. Jeg opplever ganske ofte at det på enkelte besvarelser kan være større sprik i karaktersettingen enn hva som kan forklares med litt ulikt skjønn. Det kan nok hende at man er reelt uenig i hvor god eller dårlig en besvarelse er, og noen fasit finnes som regel ikke. Men vanlig rutine, i alle fall for meg og alle de jeg har hatt sensur sammen med, er at vi da går tilbake til de besvarelsene hvor det er stort sprik og ser på dem på nytt. Noen ganger er det tilstrekkelig å gå gjennom notatene. Andre ganger må vi lese besvarelsen på nytt. Og som regel kommer en til at “jeg har vært for streng”, eller “jeg har vært litt for snill her”, gjerne slik at begge jenker seg fra hver sin kant. Dette er ingen garanti for at svaret blir “riktig”. Men så mye mer betryggende enn dette er det vanskelig å gjøre det, uten en uforholdsmessig stor ressursbruk. Jeg har aldri opplevd noen eksamenssensur som kan kalles “bingo”.

  • Sondre Berdal

    Heisann, Olav!

    Interessant å få innblikk i hvordan dere retter klagesensur, selv gikk jeg opp i RINF1200 for 1,5 år siden og fikk D.
    Etter samtale med sensor hadde jeg inntrykk av at min besvarelse var nærmere C, da sensor hadde nevnt et par ting som jeg var 100% sikker var i min besvarelse (som jeg gjennomgikk etter samtalen for å bekrefte). Jeg så derfor på det som en liten risiko å klage, ettersom mitt inntrykk var at jeg enten kunne gå opp en karakter eller bli stående med D. Klagen endte opp med evalueringen F. Dette syntes jeg var ganske surt, naturligvis, jeg følte meg ganske målløs at det fantes så store sprik.

    Eksamensoppgaven hadde jeg for så vidt misforstått (lest feil), og jeg hadde gått ut med feil utgangspunkt.

    Jeg tok opp faget ett år senere uten forberedelse, da jeg følte jeg hadde lært av mine feil fra fjoråret og fikk B – så sånn sett er jeg fornøyd.

    Tar RINF1100 dette semesteret, og skal aldri klage på sensur igjen, hehe!

    Mvh Den ene prosenten