Folk takler hviledagen ulikt. Er man helt slått ut etter den første uken, da skal man virkelig få slite i fortsettelsen. Men å bare legge seg på sofaen, det er ikke anbefalt. Da blir man gjerne ganske stiv når man skal starte igjen. En “lett trilletur”, pleier å være vanlig på hviledagen. Mitt inntrykk er at det som de kaller en “lett trilletur” tilsvarer det som for de fleste av oss er en ordentlig langtur, i et tempo vi neppe hadde klart å henge med på. I tillegg til noen sponsoroppdrag, osv. Og for noen var det dagen da man brukte de første blodposene. I Tour de France var hviledagen gjerne også dagen for dopingavsløringer. Det har ikke vært like mye av det i Giro d’Italia, som nok kan tilskrives at kontrollregimet ikke har vært (og kanskje ikke er?) like strengt der som i TdF.

Folk har et slitt skrudd bilde av doping. Når få blir tatt for doping, er det lett å tolke det som om det ikke er et dopingproblem. Men det kan like gjerne skyldes dårlig testing. Hvis man ikke gjennomfører ordentlige dopingkontroller, da blir ingen tatt. At mange har blitt tatt for doping i Tour de France, mens få har blitt tatt i Giro d’Italia og Vuelta d’Espagna, viser først og fremst at kontrollene har vært bedre i Tour de France. I dag er kontrollregimet i sykkel meget strengt, kanskje strengere enn i noen annen idrett. Vi blir nok aldri helt kvitt doping. Det vil alltid være noen som er villige til å jukse for å oppnår resultater. Men jeg er ganske sikker på at det i dag er mer doping i friidrett, langrenn, skiskyting, fotball og tennis, enn det er i sykkel. Fotball er vel et klart eksempel på en idrett hvor man i praksis ikke tester, eller har svært få tester.

Dagens etappe er flat. Noen vil sikkert forsøke å gå i brudd. Men med mindre det skulle bli mye vind, bør dagens etappe være såpass lett å kontrollere at et brudd ikke får gå inn. Det er spurtlagene som må ta ansvar i feltet i dag. De som satser på sammenlagtplassering, kan finne seg en relativt beskyttet posisjon i feltet, la laget gjøre jobben og kjøre seg i gang igjen etter hviledagen. Alberto Contador er sikkert glad for akkurat det.
Dagens etappe går langs Adriaterhavskysten, hvor vi passerer kjente feriebyer som Rimini.

Appenninene går nesten helt ut til kysten, og gjennomskjæres av øst-vest gående daler, det er fristende å si tverrgående daler. Det er inne i disse dalene, og ikke helt ute ved kysten at vi finner den mest interessante vinen.

Vi starter i vinregionen Marche, og ender i Emilia-Romagna. Holder vi oss til sykkelmetaforene i “Ita­li­ensk vin”, har vi nå sluppet oss ned til hovedfeltet. Marche er først og fremst kjent for hvitvin laget av druen Verdicchio, en drue som i liten grad dyrkes utenfor regionen.

Stor­pro­du­sen­ten Fazi Bat­tag­lia fikk i 1954 desig­net en speisell amforaflaske, og den ble raskt tatt i bruk av andre pro­du­sen­ter. Flas­ken ble nær­mest vinens sig­na­tur og kjennetegn. En slik flaske kan være en god markedsføringsgimmick, og den ble en suksess. Folk husker fasongen på flasken, oksen eller pinnen rundt halsen, scooteren på etiketten, osv. Men det kan være et tveegget sverd. Når folk først og fremst husker emballasjen, og ikke innholdet, da kan slike flasker stå i veien for en kvalitetsutvikling. Det er vanskelig å kvitte seg med stempelet som billig turistvin når den leveres på en slik flaske. En gang var Chianti vinen på bastflasker. Vi husket ikke vinen, men vi visste at om vi skulle ha ordentlig italiensk rødvin, da skulle vi ha denne vinen på bastflasker. Kanskje husket vi ikke hva den het, men vi husket flaskene. I dag ser man ikke stort til de flaskene. Chianti tappes på vanlige vinflasker, og de konkurrerer på vinens kvalitet, ikke på en flaskegimmick. I Marche var den spesielle flasken i vanlig bruk til godt ut på 80-tallet, men nå ser man ikke lenger så mye til den.

Piceno dekker det meste av kystområdene i den sydlige halvdelen av Marhce. Her produseres Rosso Piceno og Rosso Piceno Superiore, som er den ledende rødvinen fra området.

Vi starter i vinområdet Colli Maceratesi. Det er et geografisk stort område, men relativt lite av det er vinmark. Det kan produseres både hvitvin og rødvin i området. Men det er ikke den mest interessante delen av Marche, og det meste av vinen selges og drikkes lokalt.

Etter ca 30 km kommer vi inn i vinområdet Esino. Også dette er et stort område hvor det produseres både hvitvin og rødvin, men det er heller ikke et område som har gjort seg særlig bemerket. Et kort stykke innenfor kysten, vest og syd for Ancona, finner vi Cornero, hvor det produseres en Rosso Cornero, og en Cornero DOCG. Dette er rødvin, laget av druen Montepulciano. Dette regnes for den beste rødvinen fra Marche.

Vi kan ta en tur til Le Ter­razze, til Anto­nio og Geor­gina Terri. På begyn­nel­sen av 1990-tallet la de om pro­duk­sjo­nen og sat­set for fullt på kva­li­tet frem­for noe annet. De som gjør deres vin eks­tra fasci­ne­rende for slike som meg, er at Anto­nio Terri er en stor Bob Dylan fan, og pro­du­se­rer — så vidt jeg har for­stått med Bob Dylans sam­tykke — vinene Conero Visions of J og vinen Pla­net Waves. Disse har Bob Dylans sig­na­tur på baketi­ket­ten. Vin­mono­po­let har hatt disse tid­li­gere, men de står ikke len­ger i lis­tene. Du kan lese et Aftenposten-intervju med Anto­nio Terni her.

Vi skal i løpet av denne etappen innom et par forvirrende punkter når det gjelder navn på italienske viner. Montepulciano er en drue. Og som vi har vært innom tidligere, så har italienske viner ofte navn av typen [drue] + [område]. En av de mer vanlige vinene laget av Montepulciano kommer fra naboregionen i sør, Abruzzo. Montepulciano d’Abruzzo er en vin man kan møte ofte. Men Montepulciano er også en by i Toscana, og denne byen er kjent for sin vin, Vino nobile de Montepulciano, altså noe slikt som en nobel vin fra Montepulciano. Men denne vinen er laget av druen Sangiovese, og ikke Montepulciano. Jeg er neppe den første som har blitt overrasket over at det kan være så stor forskjell mellom den kraftige Vino nobile de Montepulciano, og den ganske lette Montepulciano d’Aburzzo, basert på en forestilling om at de måtte være beslektede viner laget av den samme druen. Da jeg oppdaget sammenhengen, eller snarere at det ikke var noen sammenheng, falt brikkene på plass.

Vi må litt lenger inn i landet for å finne den mest kjente vinen fra Marche. Vi må til området Verdicchio dei Castlli di Jesi, vest for byen Jesi. Som navnet på vinområdet sier, er dette viner av Verdichcion, altså hvitvin. Dette regnes som en av Italias beste hvitviner. Det er en aromatisk, karakterfull og fyldig vin, med ganske høy syre av og aroma av tropisk frukt. Den største produsenten, som lager utmerkede viner, er Fazi Battaglia.

Jeg sa vi skulle innom er par forvirrende punkter når det gjelder navn på italienske viner. Jeg begynner med et beøsk på den utmer­kede fiske­re­sa­tu­r­an­ten Mares i Skov­veien i Oslo, for et par år siden. Vi spiste en utmer­ket fire­ret­ter, men til­hø­rende viner. Vin­kel­ne­ren var i det rause hjør­net, så vi fikk smake på et par viner i til­legg til de som sto på vin­me­nyen. Kan­skje fikk vi en bonus for å komme ganske sent: Åpnede flas­ker med vin som de uan­sett ikke kunne ser­vere dagen etter.

Etter å ha druk­ket meg gjen­nom Tour de France og Giro d’Italia i noen år, har jeg smakt mange viner jeg ellers ikke ville ha hatt fan­tasi nok til å kjøpe. Ikke minst har jeg opp­da­get mange gode des­sert­vi­ner. Etter først å ha ser­vert en Recioto di Soave, kom vin­kel­ne­ren med Lacrima Di Morro d’Alba Passito, som hun sa var fra Mar­che. Jeg så på flas­ken, og pro­te­sterte: “Alba, det er da i Pie­monte, ikke i Marche?”

Ita­li­ensk vin er mang­fol­dig og for­vir­rende. Det er det som gjør Ita­lia så spen­nende som vin­land. Jeg burde selv­sagt ha visst at vin­kel­nere på gode res­tau­ran­ter kan sitt fag. Jeg skulle ikke ha pro­te­stert mot det hun sa. På den annen side: Da hadde vi gått glipp av for­tel­lin­gen om vinen.

Alle som kan litt om ita­li­ensk vin, vet at Alba lig­ger i Pie­monte, kjent for bl.a. Bar­bera d’Alba. Men det fin­nes også en liten by i Mar­che som heter Alba. Der dyr­ker de druen Lacrima, og pro­du­se­rer vinen Lacrima di Morro d’Alba. Vi kan gi ordet til Ita­li­ensk vin, og ta med et lite utdrag av det de skriver:

“En av Mar­ches — ja, hele Ita­lias — mer spe­si­elle viner har mot alle odds vokst seg større de senere årene. … i en vin­ver­den pre­get av sta­dig flere ens­ret­tede “desig­ner­vi­ner” og kjønns­løse bag-in-boxer, er viner som er litt anner­le­des et til­trengt friskt pust. … Resul­ta­tet er meget spe­si­elt, men til vel­valgt mat som for eksem­pel salami eller stekt patte­gris fun­ge­rer den vel­dig bra. Ste­fano Man­ci­nelli er områ­dets selv­be­stal­tede ambas­sa­dør, og hans viner er også blan de beste med en rela­tivt fyl­dig og aro­ma­tisk stil. Han lager også litt av den sjeldne passitova­ri­ant, hvor dru­ene hen­ger til tørk i måneds­vis og siden lag­rer i fly­tende form på bar­ri­ques og tonneaux.”

Det var denne sjel­den­he­ten vi ble ser­vert på Mares. Vi fikk en vin som sto svært godt til den delen av des­ser­ten som var laget av sjo­ko­lade. Men som hun sa: Den dre­per sor­be­ten (banan og kiwi, om jeg hus­ker rett). Vi fikk et utmer­ket mål­tid, en hyg­ge­lig kveld, fikk smake noen for oss ukjente viner, og vi lærte litt mer om ita­li­ensk vin.

Jeg avrun­der denne lille his­to­rien med litt erfa­rings­ba­sert vin­kunn­skap: Spi­ser du på en god res­tau­rant, så velg vin­me­nyen om de har det. Et glass vin til hver rett er et utmer­ket kon­sept. De har valgt noe som pas­ser, og kan­skje får du noen spen­nende over­ras­kel­ser. Det er en del viner jeg har lært å kjenne på denne måten. Har de ikke vin­meny, så spør vin­kel­ne­ren om råd. Det er job­ben deres å velge viner som pas­ser til maten, og de kan mye mer enn hva vi ama­tø­rer har mulig­het til å til­egne oss. Hvis jeg vel­ger selv uten vei­led­ning, ender jeg nes­ten all­tid på et trygt valg: En vin jeg kjen­ner fra før. Men det er mer mor­somt nå man får en helt ukjent vin som viser seg å passe svært godt til den maten man spiser.

Vi forlater Marche i det nord-vestlige hjør­net, i under­om­rå­det Colli Pesa­resi. Det er ikke det mest inter­es­sante områ­det. Tid­li­gere ble det her for det meste pro­du­sert rødvin basert på San­giovese, den druen som først og fremst for­bin­des med Chi­anti. Det var bare denne vinen som var klassifisert.

Dette er nå radi­kalt end­ret, og det som sies å være områ­dets spe­sia­li­tet er viner på Pinot Noir, som ikke over­ras­kende kal­les Pinot Nero i Italia.

I boken Ita­li­ensk vin nev­nes også en vin fra områ­dets ledende pro­du­sent, Man­cini,  som kal­les Blu, og som er laget på druen Ance­l­otta. Ance­l­otta er en meget farge­sterk drue. I “Ita­li­ensk vin” beskri­ves den som sjel­den, mens Oz Clarke skri­ver at den er en liten del av Lambrusco-blandingen, og at den dyr­kes i store deler av Ita­lia. Den blan­des med San­giovese og andre druer på grunn av den dype far­gen og gode moden­he­ten. Men det er kan­skje uvan­lig å lage en vin hvor Ance­l­otta er hoved­druen. Jeg har fun­net en omtale av Man­cini Blu her.

Når det gjenstår ca 70 km, sykler rytterne inn i Emilia Romagna. Under­veis pas­se­rer de ikke langt fra lille­putt­lan­det San Marino, Euro­pas tredje minste stat (Vati­kan­sta­ten og Monaco er mindre). Jeg har all­tid vært fasci­nert av slike små­sta­ter, og tar der­for en avstik­ker selv om syk­lis­tene ikke skal innom lan­det. For gjen­nom mange århund­rer hvor den ene kri­gen har avløst den andre, og impe­rier har opp­stått og gått under, hvor­dan kan slike små­sta­ter over­leve uten å bli slukt av eller knust mel­lom de store?

San Marino er ver­dens eldste repub­likk, etab­lert 3. sep­tem­ber 301. Det var mens Diokle­tian var kei­ser i Romer­ri­ket og i det som vi i Norge reg­ner som pre-historisk tid. San Marino ha også ver­dens eldste grunn­lov som fort­satt er i bruk, fra 1600. Fram til midten av 1800-tallet besto både Tysk­land og Ita­lia av mange små­sta­ter. Fram til den tid kunne vel San Marino klare seg like godt som andre. Mindre åpen­bart er det hvor­for de fikk være i fred da Ita­lia ble sam­let til et konge­ri­ket i 1861 — 150 år siden i år. For­kla­rin­gen skal være at San Marino ga ly til mange som som ble for­fulgt fordi kjem­pet for Ita­lias sam­ling (bl.a. mot det habs­burgske Øster­rike), og som takk for dette respek­terte Giu­seppe Gari­ba­ldi San Mari­nos ønske om ikke å bli en del av det sam­lede Italia.

I Norge er mange opp­tatt av at vi har for mange små­kom­mu­ner, og jeg er også blant dem som mener at kom­mu­ner bør ha en viss stør­relse. Men det er da inter­es­sant å merke seg at at lille­putt­lan­det San Marino, med et areal til­sva­rende Nes­od­den kom­mune (61 km²)og litt færre inn­byg­gere enn bydel Sagene i Oslo (31.700 i San Marino, 34.300 på Sagene), er delt inn i ni admi­ni­stra­tive enhe­ter. Om vi til­la­ter oss en avspo­ring fra denne avspo­rin­gen, så er det i Frank­rike ca. 36.000 kom­mu­ner, hvorav mer enn 20. 000 har færre enn 500 inn­byg­gere. Men hva som er hen­sikts­mes­sig stør­relse for kom­mu­ner kom­mer selv­føl­ge­lig an på hva slags opp­ga­ver kom­mu­nene blir til­lagt. I Norge er kom­mu­nene til­lagt mange og store opp­ga­ver, og da må kom­mu­nene ha en stør­relse som står i for­hold til disse oppgavene.

Mange små­sta­ter, også San Marino, har hatt og har gode inn­tek­ter fra å utstede fri­mer­ker. Det er selv­føl­ge­lig ikke fordi lan­dets inn­byg­gere skri­ver så mange brev at dette gene­re­rer inn­tek­ter, men fordi de er popu­lære hos sam­lere. For noen små­sta­ter har dome­ne­navn blitt en ny inn­tekts­kilde. Tuvalu, som ikke er så mye mer enn en fjell­knaus i Stille­ha­vet med ca 10.000 inn­byg­gere. Men dome­net .tv har blitt etter­trak­tet blant TV-stasjoner. Fransk Mik­ro­ne­sia har har sat­set på radio med .fm. Ame­ri­can Samoa er popu­lært blant norske sel­ska­per med sitt .as, og neder­len­dere vil gjerne at Norge åpner dome­net .bv for Bouvet-øya (BV i Neder­land til­sva­rer AS i Norge). Men mar­keds­ver­dien for .sm er kan­skje ikke like stor, så San Marino har ikke truk­ket vin­ner­lod­det her.

Emilia-Romagna består av to områ­der: Emi­lia og Romagna. Det er ikke noen klar grense mel­lom disse., Men Emi­lia omfat­ter områ­dene i vest og nord-øst, mens Romagna utgjør det syd-østlige hjør­net. Så vi er nå i Romagna.

Vi kom­mer først inn i tre del­vis over­lap­pende DOC-områder. Colli di Rimini har navn etter bade­byen Rimini. Områ­det kom­mer nok fort­satt til å være mer kjent for rivie­raen enn for vinen. Det er ikke sær­lig spen­nende vin som pro­du­se­res i dette områ­det. Tre­b­biano di Romagna er hel­ler ikke sær­lig spen­nende, dog omta­les Tre Mon­tis vin Vigna del Rio. Men i “Ita­li­ensk vin” omta­les den som inter­es­sant bare på grunn av sin fylde, og da er den kan­skje mer inter­es­sant enn god. Det tredje områ­det er San­giovese di Romagna, og som nav­net sier lages det her vin på Toscana-druen San­giovese. Vinene er gjen­nom­gå­ende litt blø­tere enn Sangiovese-viner fra Tos­cana. De fleste er uin­ter­es­sante, men de beste sies å kunne måle seg med noen av de beste fra Tos­cana. Pro­du­sen­ter som nev­nes er San Partig­nano og Zer­bina.

Målområdet litter i Cagnina del Romagna. Det er et nisjeprodukt, laget på en variant av refoscodruene fra Friuli, kalt Terrano. Det er en rød, lett søtlig vin. Det produseres lite og det meste drikkes lokalt med en gang. Refoscoviner fra Friuli regnes for å være bedre.

Mitt vin­valg til denne etap­pen blir nok en ver­dicchio fra Ver­dicchio dei Cas­telli di Jesi. Om det skulle være en hvitvin til en forrett, ville jeg har fortsatt med en Rosso Conero Superiore fra Antinio Terri, og en Lacrima Di Morro d’Alba Passito til desserten.

<edit>Jeg legger til denne kommentaren fra Jørn Michaelsen  på Facebook:

“Jeg kan nevne at badebyen Riccione satser hardt på sykkelturisme vår og høst, og hotellene forlenger dermed sesongen med fem-seks måneder. I forrige uke var jeg for sjette gang på hotell Belvedere, hvor alt legges til rette for syklister, inkludert daglig gratis vask av sykkeltøyet ditt. Det er fem turer med guide hver dag, fra 50 til 180 km, så det er noe for alle. “Alle” byer begynner på Monte, noe som forteller om mye stigning. Vårt hotell har opp mot hundre syklende gjester fra hele verden. I dag står nok mange av dem langs etappens eneste kuperte strekning. Morsomt at turistnæringen utnytter sykling slik.“</edit>

I vini del Giro d’Italia 2015

• Presentasjon: Ikke den mest spennende rent vinmessig
• Innledning
• 1. etappe: San Lorenzo a Mare — Sanremo
• 2. etappe: Albenga — Genova
• 3. etappe: Rapallo -- Sestri Levante
• 4. etappe: Chiavari — La Spezia
• 5. etappe: La Spezia — Abetone
• 6. etappe: Montecatini Terme — Castiglione della Pescaia
• 7. etappe: Grosseto — Fiuggi
• 8. etappe: Fiuggi — Campitello Matese
• 9. etappe: Benevento -- san Giorgio del Sannio
• 10. etappe. Civitanova Marche — Forlì
• 11. etappe. Forlì — Imola (Autodromo Ferrari)
• 12. etappe. Imola — Vicenza
• 13. etappe. Montecchio Maggiore — Jesolo
• 14. etappe. Il Tempo di Prosecco
• 15. etappe Marostica — Madonna di Campiglio
• 16. etappe Pinzolo — Aprica
• 17. etappe Tirano — Lugano
• 18. etappe Melide — Verbania
• 19. etappe Gravellona Toce — Cervinia
• 20. etappe Saint-Vincent — Sestriere
• 21. etappe Torino — Milano

I vini del Giro d'Italia

• I vini del Giro d'Italia 2023
• I vini del Giro d’Italia 2022.
• I vini del Giro d’Italia 2021.
• I vini del Giro d’Italia 2020.
• I vini del Giro d’Italia 2018.
• I vini del Giro d'Italia 2017
• I vini del Giro d'Italia 2016
• I vini del Giro d'Italia 2015
• I vini del Giro d’Italia 2014
• I vini del Giro d’Italia 2013
• I vini del Giro d’Italia 2012
• I vini del Giro d’Italia 2011

Les Vins du Tour de France

• Les vins du Tour de France 2023
• Les Vins du Tour de France 2022
• Les Vins du Tour de France 2021
• Les Vins du Tour de France 2020
• Les Vins du Tour de France 2019
• Les Vins du Tour de France 2018
• Les Vins du Tour de France 2017
• Les Vins du Tour de France 2016
• Les Vins du Tour de France 2015
• Les Vins du Tour de France 2014
• Les vins du Tour de France 2013
• Les vins du Tour de France 2012
• Les vins du Tour de France 2011
• Les vins du Tour de France 2010

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

• Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

• Hvor bratt er det? En forberedelse til å se sykkel på TV
• Topp ti bratte bakker i Oslo og omegn (Martin Hoff)
• Disse stupbratte veiene ville vært forbudt å bygge i dag (Teknisk ukeblad)

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.