I vini del Giro d’Italia 2015. 13. etappe. Montecchio Maggiore — Jesolo

Så ble det en etappe for en rouleur, og Phillipe Gilbert hentet denne på en flott måte. Og Contador tok bonussekunder.Jeg synes at Alberto Contador bør få samme straff som Ritchie Porte fikk, etter at han syklet uten hjelm. Det er faktisk helt uinteressant hva som er mest alvorlig, å motta et hjul (som jeg synes viste god sportsånd fra Simon Clarke), og å sykle uten hjelm. Men når juryen har bestemt seg for at reglene skal følges og at det må reageres mot regelbrudd, da får de sannelig likebehandle rytterne. Man kan ikke se mellom fingrene med Contadors regelbrudd etter reaksjonen mot Porte. To minutter tidsstraff, og Contador og Porte er på en måte satt tilbake til start. Det vil bli fordel Aru, hvilket betyr at både Contador og Porte må angripe. I dag blir det neppe særlig tidsforskjeller. Men Contador bør ha fått sine to minutter før lørdagens tempo.

Dagens etappe er paddeflat. Det skal godt gjøres å finne en strekning på 153 km som er flatere. Den kan selvsagt bli vind som kan spille en role, ikke minst når vi kommer ut mot kysten. Men blir det ikke for mye vind, da må det bli en spurt. Hvis et brudd skulle klare å gå inn på denne etappen, da må det bety at ingen virkelig er interessert i noen spurt, eller at spurternes lag virkelig er svake. Sannsynligvis blir det høy fart, og en heftig spurt mot mål.

T13_Jesolo_plan

Vi starter omrent der vi endte i går. Vi starter syd-vest for Vicenza, men så langt jeg kan se, er vi ikke innom noen nye vinområder. De tilgrensende vinområdene beskrives som kuperte, og med dagens løypeprofil kan vi ikke være innom noen slike.

Riviera del Brenta er et område øst og nord for Padova, ved deltaet til elven Brenta. Her er det fruktbart og flatt, hvilket ikke gir særlig interessante viner.

Syklistene skal rundt Venezia-lagunen, og er da en kort tur innom Piave i den nordøstre delen av lagunen. Det produseres mest rødvin, med Merlot som den mest vanlige druen. Det er også her fruktbart, og det krever en innsats å holde produksjonen nede for å oppnå akseptabel kvalitet. Uansett er vinene stort sett på det jevne. Også dette er en vin man drikker om man er på stedet, men som det egentlig ikke er bryet verdt å lete etter.

Mestre er brohodet til Venezia. Det er ikke akkurat der man stopper for å oppleve stedet. Venezia, sett gjennom et togvindu på vei fra Mestre til Venezia.

W1974-0385Men jeg har et minne herfra. Vi kom inn med tog fra Roma, og skulle fly hjem fra Venezia. Det var i de tider da man måtte kjøpe tur-retur billetter, om man skulle få dem til en noenlunde akseptabel pris. Da er Mestre det stedet man bytter for å komme til flyplassen. Flyplassen ligger vel egentlig i Mestre. Men skal man fra flyplassen inn til Venezia, reiser man selvsagt med båt. Enten rutebåt, eller en av de stilige Riva taxiene, om man vil spandere litt mer penger. Bildet nedenfor viser “taxiholdeplassen” på flyplassen ved Venezia.

W1997-7144Det var skjedd en feil med toget vi kom med. Det skulle vært et litt oppdradert hurtigtog, som man måtte betale ekstre for — noe vi hadde gjort. Men man hadde ikke kunnet sette opp et slikt togsett den dagen, likevel. Vi ble fortalt at vi kunne få tilleggsbetalingen tilbakebetalt, siden det ikke var et slikt tog som det skulle ha vært. Gå i luke x, ble vi fortalt. Jeg gikk i luken. Køen gikk langsomt, og da jeg endelig kom fram, fikk jeg vite at jeg måtte gå i en anne luke. Under en viss tvil jeg jeg til køen til den neste luken. Det var ikke mye penger det dreide seg om, så det var mest fristende å glemme det hele. Men jeg kom fram, og fikk vite at nei, de kunne ikke betale tilbake. Men de kunne notere navn og adresse, så skulle de sende pengene. Jeg ga dem navn og adresse, og vi reiste videre til flyplassen.

Lenge etter at vi var kommet hjem, kom det rekommandert sending fra Italia. Der lå det en sjekk på beløpet. Det tilsvarte vel et sted mellom 50 og 100 kroner, og jeg visste at om jeg gikk i banken med en sjekk i lire, trukket på en italiensk bank, da ville bankgebyret være større enn pålydende beløp. Så jeg løste den aldri inn, og den ligger vel et eller annet sted som en souvenir. De ba meg også sende en bekreftelse rekommandert på at jeg hadde mottatt sjekken. Det gadd jeg ikke bruke tid på.

Dagens etappe ender nesten, men bare nesten i Venezia. Hadde jeg vært så nær, så hadde jeg ikke klart å stanse uten å dra inn til byen. Venezia er min absolutte favorittby, selv om det må være verdens verste sykkelby, og kommer til å være det så lenge byen består. Venezia er en by for man går, eller reiser med båt på kanalene.

Jeg liker godt å reise tilbake til steder jeg har vært, og hvor jeg har sett alle de “obligatoriske” turistattrakasjonene. Da kan jeg gjøre det jeg har lyst til. Vil jeg seg San Marco katedralen en gang til, kan jeg gå dit. Men jeg kan også la det være, siden jeg har vært der flere ganger tidligere. Man skal ikke mange kvartaler bort fra “lysøypa”, før turiststrømmen har forsvunnet helt. Her er en ung utgave av meg, midt i turistsrømmen på Piazza San Marco, under mitt første besøk i Venezia for 41 år (og den del kilo) siden.

W1974-0360Det jeg særlig liker ved Venezia er stillheten. Man hører en og annen båt, noen folk som snakker, kanskje litt lyder fra en bar, kanskje litt musikk. Men det teppe av støy fra biltrafikk, som ligger over alle byer, det slipper vi her. Venezia er en by som stenger tidlig. Vil man ha heftig natteliv, må man reise et annet sted. En vesentlig forklaring skal være at de fleste som arbeider der, bor inne på fastlandet, og må rekke siste toget hjem. Inne i selve byen er nå veldig mange leiligheter ferieleiligheter, som står tomme det meste av året.

En gang jeg var i Venezia, var jeg oppe i klokketårnet på Markusplassen. Mens vi var der, begynte disse klokkene å ringe:

W1974-0371De var store, og stillhet var ikke det som preget stedet da. Det var fire av dem, en på hve rside. Så det nyttet ikke å gå rundt hjørnet for å bli litt skjermet for lyden, heller.

Vanligvis har jeg god stedsans, særlig inne i byer. Jeg finner som regel fram (eller snarere tilbake) ved å gå på retningen. Den eneste byen hvor jeg fullstendig har måttet gi opp å orientere meg på den måten, er Venezia. Byen er en labyring av trange gater og smug, og store og små kanaler. Man går i en retning, Plustselig slutter veien ved en kanal, og man må forsøke å finne en annen vei. Snart har man mistet retningen. Sørg for å ha et godt kart om du besøker Venezia.

Rytterne kommer nok ikke til å se stort til Venezia. En liten episode som spretter fram i hodet, er denne. På en av etappene i fjorårets Vuelta d’Espagna sa TV2s kommentator Ole Kristian Stoltenberg omtrent dette til sine sidekommentator Mads Kaggestad: “Denne etappen har vært kjørt før. Den ble kjørt i [har glemt årstallet]. Da var du med, Mads. Så du har syklet denne etappen før.” Mads Kaggestad svarte omtrent slik: “Har jeg det? Da betyr det at jeg har vært i Granada også [jeg tror det var Granada]. Det kan jeg ikke huske.” Og han fortsatte: “Når vi sykler et slikt ritt, lever vi helt i vår egen boble. Når vi kommer i mål er det inn i bussen, få en dusj og få masasje, kjøre til neste hotell, spise og sove. Vi registrerer knapt hvor vi er.” Et lite innblikk i sykkelproffenes liv, fikk vi med oss der. Det vil nok være noen syklister som ikke vil huske at de (nesten) var i Venezia på denne etappen.

Jeg har sittet ganske mange ganger ved et cafébord i Venezia og drukket Prosecco. Så for meg ville Prosecco ha vært det opplagte valget når vi er ved Venezia. Venetianerne kaller visstnok Prosecco for “englepiss”, uten at jeg skal forsøke med på å utdype det. Men morgendagens tempoetappe går for en stor del gjennom kjerneområdet for Prosecco. Så vi venter med den vinen til i morgen.

Men vi kan ikke forlate Venezia uten å ta med Luchino Viscontis film, “Døden i Venedig”, basert på Thomas Manns roman. Romanens og filmens hovedperson, Gustav von Aschenbach, er i stor grad basert på Gustav Mahler, og adagioetten i Gustav Mahlers 5. symfoni er gjennomgangsmusikk i filmen. Og vi får legge til; Den er filmet av Ingemar Bergmans favorittfotograf, Sven Nyquist.

I vini del Giro d’Italia 2015

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly