Kildevern og dokumentarfilm

PST har gjennomført ransaking hos dokumentarfilmprodusent Ulrik Imtiaz Rolfsen, og har beslaglagt mye materiale. Heldigvis har han back-up.

Jeg må ta alle de vanlige forbehold om at jeg ikke kjenner saken annet enn gjennom media, med alle de feilkilder som det innebærer. I følge Aftenposten har PST anført at Rolfsen ikke omfattes av kildevernet, uten at jeg har sett noen nærmere argumentasjon for dette standpunktet.

I utgangspunktet er pressens kildevern et unntak fra vitneplikten. Hovedregelen er at vi har plikt til å forklare oss som vitner for domstolene. Men vi har ikke plikt til å forklare oss for politiet. Det er noen unntak fra denne vitneplikten. I noen tilfeller er det forklaringsforbud. Dette gjelder prester, advokater, meklere i ekteskapssaker, leger psykologer, apotekere, jordmødre og sykepleiere. Disse har en lovbestemt taushetsplikt, som også innebærer et forbud mot å forklare seg om det som er betrodd dem i deres stilling. Man skal kunne betro seg til sin lege, til sin advokat eller til sin sjelesørger, og være helt trygg på at det man sier ikke bringes videre. Bestemmelsen om dette i straffeprosessloven § 119 er formulert som et forbud rettet til retten, mot å ta i mot forklaring fra disse.

Pressens kildevern, som er regulert i straffeprosessloven § 125, er en rett til å nekte å forklare seg, ikke et forbud mot å forklare seg. De som omfattes av kildevernet kan velge å forklare seg. Men i pressekretser anses kildevernet nærmest som hellig, så det er ganske utenkelig at man skulle velge å forklare seg i situasjoner hvor man kunne ha nektet.

Vi har en prosesslov for straffesaker (straffeprosessloven), og en annen for sivile saker (tvisteloven). Det er en tilsvarende bestemmelse for sivile saker i tvisteloven § 22-11. Det er imidlertid en ikke helt uvesentlig forskjell i ordlyden. Tvisteloven gjelder bevisfritak, og sier at man kan “nekte å gi tilgang til bevis”, mens straffeprosessloven etter sin ordlyd gjelder fritak fra vitneplikt.

Straffeprosessloven § 125 suppleres her av straffeprosessloven § 204, hvis førte ledd lyder:

“Det kan ikke tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§ 117-121 og 124-125, og som besittes enten av den som kan nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold. I den utstrekning det etter de nevnte bestemmelser kan pålegges vitneplikt i visse tilfelle, gjelder dette tilsvarende for adgangen til beslag.”

Man kan altså ikke omgå kildevern i form av fritak for vitneplikt, ved å ta beslag i bevismateriale som røper de opplysninger man kunne ha nektet å forklare seg om.

Kildevernet er også vernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen art 10, som den del av ytringsfriheten. Dette ble slått fast av Den europeiske menneskerettsdomstolen i en storkammeravgjørelse fra 1996, Goodwin vs The United Kingdom.

Straffeprosessloven § 125 er litt kronglete formulert. Etter ordlyden i § 125 første ledd, omfatter kildevernet redaktøren av trykt skrift:

Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilde for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er kilde for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.

“Trykt  skrift” er definert slik i straffeloven § 10:

Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade.1

Under Udgivelse forstaaes ogsaa Opslag, Udlæggelse og lignende paa offentligt Sted.”

I § 125 annet ledd utvides personkretsen. Her står det:

“Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.”

Den rett redaktøren har, tilkommer alle pressefolk, fra redaktøren til folk på trykkeriet.

I site ledd utvides personkretsen ytterligere:

“Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og for medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting.”

Siste ledd ble tilføyd ved en lovendring i 2006, og det heter i forarbeidene til denne (Ot. prp. nr. 74 (2005-2006):

“Alternativet «annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting», er tilføyd og innebærer en viss utvidelse av fritaksregelen. Bestemmelsen tilsvarer tvisteloven § 22-11 tredje ledd bokstav b.”

Det er bare opplysninger man har blitt betrodd i sin rolle som omfattes av kildevernet. En redaktør som observerer en straffbar handling, har den samme vitneplikten om dette som andre.

Det som måtte ha blitt betrodd en pressemedarbeider av personer som ikke var klar over at de snakket med pressen, f.eks. når pressemedarbeider bruker falsk identitet og skjult opptak, omfattes ikke av kildevernet. Det ble resultatet i EMD-saken Nordisk Film & TV vs Denmark fra 2005.

Spørsmålet om omfanget av kildevernet var oppe i Høyesterett i “Edderkoppsaken”, Rt 1992 s. 39. De to journalistene Viggo Johansen og Pål T Jørgensen hadde skrevet boken “Edderkoppen” om møbelhandler Arvid Engen, som var en sentral bakmann i Arbeiderpartiet. Boken inneholdt opplysninger om overvåkingstjenesten, og Kontrollutvalget for overvåkingstjenesten igangsatte undersøkelser bl.a. med sikte på å finne ut om det hadde foregått overvåking på politisk grunnlag. Forfatterne nektet å la seg avhøre, og påberopte seg kildevernet — og fikk medhold. Saken ble avgjort etter den dagjeldende tvistemålsloven § 209 (som er erstattet av tvisteloven § 22-11), og straffeprosessloven § 125.

Førstvoterende, konstituert dommer Lødrup, formulerte problemstillingene slik:

“Denne saken reiser flere spørsmål av betydelig rekkevidde. Virkeområdet for § 209a er omtvistet på et sentralt punkt, nemlig om bestemmelsen i tillegg til aviser og andre periodiske skrifter (tidsskrifter) også omfatter bøker og trykksaker i sin alminnelighet. Også spørsmålet om for hvem kildevernet gjelder, reiser tvil. Videre står Høyesterett overfor spørsmålet om å veie mot hverandre ulike verdier som anses grunnleggende i et moderne demokrati. Skal hensynet til kildevernet prioriteres foran eller etter hensynet til full saksopplysning om overvåkingspolitiet har gått utenfor sin kompetanse, ved eventuelt å ha iverksatt overvåking på politisk grunnlag, og foran eller etter en klarlegging av om tjenestemenn i overvåkingspolitiet har brutt reglene om taushetsplikten? Videre må det tas stilling til betydningen av at kildene gir samtykke til at journalistene avgir forklaring, og rekkevidden av særreglene i § 209a tredje ledd om unntak fra kildevernet.”

Om hvorvidt bøker generelt omfattes av kildevernet, skriver Lødrup:

“Etter mitt syn er det forholdsvis klart at bøker i sin alminnelighet faller utenfor rammen av § 209a. Det følger både av en naturlig tolking av bestemmelsen og av dens forhistorie. Til nærmere belysning av dette skal jeg bemerke:

Bestemmelsen gjelder ganske visst for “trykt skrift”. Men allerede ordlyden for øvrig viser at det ikke er bøker bestemmelsen tar sikte på. Det er “redaktøren” av et trykt skrift som er gitt retten til å beskytte sine kilder, og kildevernet gjelder hvem som er forfatter til “en artikkel eller melding” i skriftet.

Bak lovendringene i 1951 lå et omfattende arbeid, hvor Norsk Presseforbund spilte en sentral rolle, blant annet gjennom den såkalte Pressekomiten, hvis innstilling er gjengitt som vedlegg til Ot.prp.nr. 28 (1950). Det er pressen som har krevet kildevern, og begrunnelsen har vært hensynet til nyhetsformidlingen, se blant annet Ot.prp.nr.28 (1950) side 41. Spørsmålet om kildevern har stått sentralt i presseforbundets arbeid helt siden stiftelsen i 1910, og gjør det fortsatt. Pressens målsetting er et kildevern uten begrensninger.

Etter Ot.prp.nr.28 (1950) skulle bestemmelsen gjelde for “blad eller tidsskrift”. Endringen til “trykt skrift” ble foretatt under komitebehandlingen i Stortinget i samsvar med et forslag fra Pressekomiten, og var godtatt av Justisdepartementet. Begrunnelsen for og den mulige rekkevidden av denne endringen er uklar. Endringen ble begrunnet slik i Innst.O.VII (1951) side 11:

“Med hensyn til redaksjonen av de foreslåtte endringer synes pressekomiteens siste forslag også i en annen henseende å fremby en fordel fremfor departementets. – Komiteen taler om “trykt skrift” i sin alminnelighet, mens departementet spesifiserer fritagelsen til å gjelde “blad eller tidsskrift”.

Da kretsen av de personer som fritagelsen skal gjelde også omfatter alminnelige forlag og trykkerier, synes det rimelig å benytte den mere omfattende form, jfr. straffeloven § 322.”

Dersom man med dette hadde ment å utvide området for bestemmelsen til også å omfatte bøker, som overhodet ikke hadde vært nevnt tidligere under forberedelser av loven, måtte dette vært klargjort på en helt annen måte. Jeg kan ikke se at henvisningen til formuleringen i straffeloven daværende § 322 kan forstås slik at man mente at også straffeloven definisjon i § 10 av trykt skrift skulle bringes til anvendelse.

Jeg vil videre peke på at man under arbeidet med loven av 1951 konsekvent talte om pressen og dens behov for kildevern og anonymitet. Proposisjonen (Ot.prp.nr. 28 (1950)) har i overskriften formuleringen “Pressens anonymitetsrett”. Det tales om pressens folk, om pressens krav om å få dekke sine kilder og om journalisters vitneplikt. Bakgrunnen og temaet for lovendringene av 1951 er i proposisjonen formulert slik (side 41): “Den beskyttelse som pressen krever for sine kilder, er i første rekke diktert av samfunnsmessige hensyn.

Skal pressen fylle sin oppgave ikke bare som nyhetsbringer, men også som samfunnets årvåkne kritiker, må den være i stand til å formidle den enkelte borgers iakttagelser og opplevelser uten at denne selv behøver å tre frem i rampelyset.””

Videre skriver han:

“Jeg vil også trekke frem den tilføyelse som kom inn i § 209a i 1986. Kildevernet ble da utvidet til å gjelde ikke bare hjemmelsmann for opplysninger som var publisert, men også for hjemmelsmannen for opplysninger som er “betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet”, se § 209a første ledd annet punktum. Hvis dette også skulle gjelde tilsvarende for forfattere generelt, ville retten til å holde kilder skjult kunne påberopes av alle som hevdet å holde på med en bok hvor opplysningene skulle tas inn. Jeg finner det klart at dette ligger utenfor hva som var intensjonene bak lovendringen i 1986. Også her går det frem at det er pressens og den enkelte pressemedarbeiders kildevern og anonymitetsrett man tok sikte på å bedre, se blant annet Ot.prp.nr.53 (1983-84 ) side 60 og Innst.O.nr.72 (1984-85) side 16.”

Jeg tar også med dette:

“Denne saken reiser også spørsmålet om hvilken personkrets som er gitt rett til kildevern etter tvistemålsloven § 209a. Bestemmelsen er heller ikke på dette punktet klar. Den er formulert slik at utgangspunktet i første ledd er et fritak for redaktøren, og at andre nærmere angitte persongrupper med tilknytning til utgivelsen etter annet ledd skal ha “samme rett”. De personer som gis denne rett, er en meget sammensatt gruppe. I den ene ytterkant har man trykkeriets folk som bare skal sørge for selve produksjonen av det trykte skrift, og i den annen ytterkant journalisten som selv skal bringe opplysninger til veie. I dag fremstår journalisten i svært mange tilfeller ved navn; det er således ikke journalistens anonymitet redaktøren skal verne. “Pressen” er noe mer enn redaktøren, og journalisten er like ofte – eller oftere – nå i fokus som kildevernets subjekt. For journalisten passer det ikke så godt å se deres rett som avledet av redaktørens. Jeg finner det naturlig å forstå bestemmelsen slik at det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes. Det bør derfor ikke uten videre være avgjørende om journalisten i det konkrete tilfellet kan sies å ha opptrådt på vegne av en redaksjon. Bestemmelsen bør etter min mening forstås slik at den enkelte pressemedarbeider er gitt en selvstendig rett til å verne sine kilder. I denne forbindelse er det grunn til å peke på at “kringkastingsmedarbeider” direkte er omtalt i bestemmelsenes siste ledd. Jeg nevner også at den enkelte pressemedarbeider sto sentralt ved lovendringene i 1980-årene.

Selv om jeg finner at § 209a ikke omfatter bøker generelt sett, er ikke dermed resultatet gitt for “Edderkoppen”. Slik forholdene her ligger an, står den og dens forfattere i en slik stilling at jeg er kommet til at den må likestilles med de trykte skrifter som gir kildevern. Jeg kan her vise til byrettens kjennelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre på dette punkt. Boken ligger etter sitt innhold innenfor formålet med bestemmelsen i § 209a som blant annet er å fremme debatten om samfunnsspørsmål. Den er også blitt til gjennom den form for samfunnskritisk og oppsøkende journalistikk som i dag anses som en positiv og viktig del av medias arbeid. Det vil etter min mening da virke kunstig å la det være avgjørende for kildevernet om journalistene i stedet for å presentere stoffet gjennom avis eller kringkasting, gir det ut i bokform. Jeg legger også vekt på publikums situasjon. Informasjon til journalister forventes å være undergitt anonymitetsvernet i § 209a. At flere kilder i denne saken visste at det dreiet seg om en bok under arbeid, kan ikke ha betydning for den generelle problemstillingen. Hertil kommer at en journalist i arbeidet med en bok ofte bygger på ulike kilder, som med en annen tolking her kunne komme forskjellig ut. Jeg må gå ut fra at det som er skrevet i boken dels bygger på opplysninger forfatterne har fått i sin virksomhet som journalister, og dels på opplysninger de har skaffet seg under sitt arbeid med boken. Opplysninger som i første omgang har vært beskyttet av betroelsesregelen i § 209a første ledd annet punktum, kan ikke miste vernet om opplysningene deres ikke danner grunnlaget for avisartikler eller kringkastingsoppslag, men brukes i en bok journalisten skriver. Når en bok står i en slik sammenheng med forfatterens journalistiske virksomhet som i denne saken, finner jeg at § 209a på dette punkt ikke kan gis en for snever tolkning.”

Fortsatt etterlates mye uklarhet. For mange kan si at de arbeider med en bok som skal fremme debatt om samfunnsspørsmål, og at de driver samfunnskritisk og oppsøkende journalistikk. Men den uklarheten gjør jeg ikke noe forsøk på å klare opp i.

I noe av nettdiskusjonen rundt beslaget av filmmaterialet, har jeg sett at noen har nevnt at det her ikke dreide seg om en ukjent kilde, men om hva en identifisert person sa. I Edderkoppen-saken hadde noen av kildene samtykket til at journalistene skulle avgi forklaring. Høyesterett mente at dette ikke hadde avgjørende betydning, og Lødrup sier:

“Mitt standpunkt her endres ikke ved at de som etter dette omfattes av kildevernet, har samtykket i at journalistene avgir forklaring. Selv om dette er et moment som nok her kan tillegges betydning, finner jeg ikke det avgjørende. Jeg kan her vise til mine bemerkninger ovenfor om samtykkets virkninger.”

I Rt 2003 s. 28 uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg:

“Det fremgår av forhørsrettens kjennelse at høyskolestudentene filmet siktede i straffesaken etter avtale med ham. Siktede hadde selv gitt opplysninger om dette til politiet. Det foreligger derfor ingen ukjent kilde å beskytte.”

Om kildevernet også omfatter det som viser hva en kjent kilde sier eller gjør, blir ut fra dette noe uklart. Men det må legges til at denne saken gjaldt en film laget av studenter i opplæringsøymed, og ikke et journalistisk arbeid for en nyhetskanal. Hva som har vært avgjørende for vurderingen, fremgår ikke tydelig i avgjørelsen.

I dag arbeider mange som free lance, i egne medie- eller produksjonsselskaper, osv. Selv om Viggo Johansen og Pål T Jørgensen var ansatt i henholdsvis NRK og TV2, skrev de ikke boken for noen av disse redaksjoner. Jeg gjentar et av avsnittene fra dommen:

“”Pressen” er noe mer enn redaktøren, og journalisten er like ofte – eller oftere – nå i fokus som kildevernets subjekt. For journalisten passer det ikke så godt å se deres rett som avledet av redaktørens. Jeg finner det naturlig å forstå bestemmelsen slik at det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes. Det bør derfor ikke uten videre være avgjørende om journalisten i det konkrete tilfellet kan sies å ha opptrådt på vegne av en redaksjon. Bestemmelsen bør etter min mening forstås slik at den enkelte pressemedarbeider er gitt en selvstendig rett til å verne sine kilder. I denne forbindelse er det grunn til å peke på at “kringkastingsmedarbeider” direkte er omtalt i bestemmelsenes siste ledd. Jeg nevner også at den enkelte pressemedarbeider sto sentralt ved lovendringene i 1980-årene.”

At free lancere også omfattes av kildevernet, bør være hevet over tvil.

I den aktuelle saken gjaldt det upubliserte filmopptak. I Rt 2003 s. 28, om et filmopptak gjort av studenter ved medielinjen ved Høgskolen (nå Universitetet) i Stavanger, sa Kjæremålsutvalget for det første at bestemmelsene om kildevern ikke bare omfatter medieforetak med jevnlig utgivelse.

I saken Case Of Sanoma Uitgevers B.V. V. The Netherlands fra 2003 kom Den europeiske menneskerettsdomstolen i storkammer til at det var i strid med EMK art 10 å kreve utlevert billedmateriale fra et ulovlig gaterace, bilder tatt i henhold til avtale med arrangørene.

John Christian Elden hadde denne kommentaren på Twitter i en av diskusjonstrådene i denne saken:

“Ingen jurister uttaler seg noen gang skråsikkert. Alt beror på.”

Jeg skal heller ikke konkludere skråsikkert. Dels er det for mye i saken jeg ikke vet noe om, dessuten er ikke jusen her helt klar.

Men det kan ikke være tvil om at kildevernet også omfatter selvstendige dokumentarister, og det gjelder uansett om man uttrykker seg i skrift eller ved film.

Print Friendly