ReTour de France. Paris-Kiel — etappe 3: Saint-Quentin — Roubaix

Onsdag 28. juli 2015. Tredje etappe gikk fra Saint-Quentin til Roubaix. Syklet distanse i dag: 139 km. Samlet syklet distanse til nå: 339,5km. Igjen henviser jeg til Strava for de som vil se hele ruten.

Jeg kunne omtrent trille fra hotellet ned til den broen jeg egentlig skulle ha valgt dagen før. De første ca fem kilometerne gikk langs kanalen. Det er fint med sykkelveier langs slike kanaler, med mindre man vil klatre. De er flate, og man har god avstand til biltrafikk og all den støyen den medfører.

Jeg har sagt at min eneste innvending av betydning mot mitt Olympus TG3 kamera, er at det ikke tar bilder i RAW format. Hadde jeg hatt dette bildet i RAW-format, kunne jeg meget enkelt har rettet opp den skarpe kontrasten og fått langt mer ut av skyggepartiet. Jeg skal ikke si at det ikke er mulig med jpg, men da kan jeg ikke bare la programmet DXO behandle bildet og fjøre det automatisk. Men det er uansett et program jeg har liggende på PC, og som ikke kan kjøre på mitt nettbrett. Jeg hadde uansett ikke fått gjort noe med dette før jeg kommer hjem.

Kanal Saint Quentin

Da jeg tok av fra kanalen, ble det et stykke med bølgende åkerlandskap. Det betyr at det går en del opp og ned. Det er ikke noen bratte, og egentlig tunge bakker. Langs kanalen var jeg på ca 75 moh, og det steg aldri til mer enn ca 150 moh. Men med tungt lastet sykkel, kan det bli tungt nok for slike som meg. På toppen av den første stigningen fant jeg dagnes første geocache. Heldigvis belønnes man med nedoverbakker etter å ha syklet oppover.

Jeg morer meg litt over stednavn mm. Men jeg tok ikke en avstikker for å se om dette setedet virkelig er så pyton som navnet kan antyde.

St Python

Også i dag var det vanskelig å finne noe sted å spise lunsj. Jeg speidet etter cafeer eller andre spisesteder langs veien, men fant ikke noe. Et sted var det en slags cafe/bar. Her satt det en liten håndfull menn og drakk øl, så noe sport på TV, spilte noen spill og røykte(!). Da jeg spurte verten om det var mulig å få noe å spise der, så han bare ganske utforstående på meg. Mat drev han åpenbart ikke med.

Et sted jeg hadde stilt meg opp for å ta en selfie på ret sted som heter Thiant (med et lite stativ som klamret seg til autovernet, ikke bare med lang arm eller en stang), kom en eldre mann på elsykkel, og spurte litt om hvor jeg kom fra mm.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg spurte ham om det var en cafe i nærheten. Han pekte mot sentrum, som jeg nesten hadde passert, men det var en liten avstikker som jeg ikke hadde tatt. Ved kirken, det var det en cafe.

Klokken var ca 13.20. På døren sto det at de var åpne til 13.30. Jeg gikk inn, og lurte på om det var mulig å få noe å spise, og det var det. Det var noen folk i cafeen da jeg kom, men de var ferd med å avslutte og gjøre opp. Men jeg fikk en hamburger og en is til dessert, samt en kaffe — og var slik sett berget. De holdt åpent til jeg var ferdig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAJeg begynte nå å nærme meg de områdene som rittet Paris-Roubaix egentlig er kjent for — områdene med mye brostein. Egentlig er dette et litt trist område i dag, preget av forfall. Det er et område hvor det var store kullforekomster og gruvedrift. Etter hvert som gruvedriften bla lagt ned, her som så mange andre steder, har mye forfalt. Det er en del tomme industribygg som minner om det som en gang var, på godt og vondt.

Thiant, tomt industribygg

Og mange hus er preget av fraflytting, forfall og dårlig vedlikehold.

Forfalne hus

Men det er også nybygg som viser at det fortsatt er en viss optimisme og et fremtidshåp.

Jeg fulgte en rute lagt opp med Strava. Disse Strava-syklistene er neppe helt representative for vanlige tursyklister. En syklist på tur, som meg, kan nok være interessert i å se på noen av strekningene, men ikke ås sykle dem. De som trenger mer seriøst, og som nok er overrepresenter på Strava, kan se det som et utfordring. Jeg fulgte en asfaltet vei over et jorde. Men plutelig tok asfalten slutt, og det så slik ut.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter å ha sett rittet på TV noen ganger, har jeg fått med meg at mange velger å sykle langs kanten, utenfor brosteinen, fordi det ikke er like ujevnt. Jeg lå ikke og kjempet om posisjoner i et felt. Jeg hadde veien for meg selv, og kunne sykle på siden.

Men så ble det slik:

OLYMPUS DIGITAL CAMERADa var ikke kanten lenger noe fristende alternativ. Man kunne selvsagt ha holdt seg til fjellvettreglene om at “det er ingen skam å snu”. Men med så kort igjen? Nei, da ville jeg over. Opp mot midten, hvor det var slik. Ikke særlig fristende sted å sykle med feriebagasje.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men så veldig populær kan ikke denne streknigen være, selv ikke blant Strava-syklister. Da jeg hadde logget turen, fikk jeg pokal for at jeg hadde syklet fjerde beste tid på dette segmentet så langt i år. Og en ting er i alle fall sikkert: Jeg syklet ikke fort!

Arenberg er et kjent sted fra Paris Roubaix, så det ville jeg gjerne se.

OLYMPUS DIGITAL CAMERASom så mange andre steder preget av nedleggelser, satser man også i Arenberg på forskning. Jeg er for at det satses på forskning. Men det er ikke noen løsning at all nedlagt industri gjøres om til noen slags forskningssentere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAArenberg ser ut som en typisk company town. Rekker av like hus, tyder på at dette er hus som gruveselskapet har bygget for sine ansatte, og som gruveselskapet ganske sikker eier. Det ser idyllisk ut i dag, og i alle fall mange av dem virker godt vedlikehold. Men vi vet ikke hvor mange som bodde i hvert slikt hus den gang det var stor aktivitet i gruvene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAKullgruvedrift er en skitten og farlig virksomhet. Vi kan regne med at det har vært svart av kullstøv. Mange har blit drept og skadet i ulykker. Og mange har fått skader av å arbeide i sterkt forurensende omgivelser, ganske sikkert uten særlig mye verneutstyr.

I dag ser slike steder ut som en idyll. Men det var ikke det. En gang jeg ble vist rundt på Røros av Torbjørn Eggen, sa han omtrent dette da vi var på smeltehytta: Egentlig burde det stå en vifte og blåse varm svovelrøyk på de besøkende her, slik at de får et inntrykk av hvordan det var da det var virksomhet her.

Arenbergskogen er kanskje det mest kjente av brosteinpartiene i Paris – Roubaix. Dekket er vel ikke verre enn på mange andre strekninger. Men den er så lang. Jeg ville gjerne se den, Men jeg ble litt betekt da det gikk opp for meg at ruten min gikk gjennom Arenbergskogen. Den var imidlertid ikke så ille. Det går en til dels asfaltert stripe langs borsteinspartiet. Under rittet er det sperret av, slik at de ikke får sykle der. Og det er fullt av tilskuere. Men for en tursyklist er det helt greit å sykle der. Det er egentlig litt morsomt å ha syklet Arenbergskogen.

ArenbergskogenEt av målene jeg har hatt for turen, har vært å finne minst en geocache i hver av de belgiske provinsene hvor jeg ikke hadde funnet noen tidligere. Vi er nå veldig nær grensen til Belgia, så jeg hadde lagt inn en sving innom Hainaut, på veien til Roubaix.

Grenser er ikke hva de en gang var. Jeg svingte inn på en liten vei, som gikk gjennom et lite skogholt og over et jorde. Da jeg kom inn på en vei på andre siden, hadde skiltene fått et annet utseende, de fleste bilene var belgisk registrerte, osv. Jeg var kommet inn i Belgia, uten at jeg hadde merket det. På slutten av en lang dag, la jeg ikke alt for mye energi ned i letingen. Når jeg ikke fant en, satset jeg på den neste.

Jeg er noen ganger forundret over veivalget fra Strava, Hvorfor det skulle ha meg over denne krøtterstien, vet jeg ikke. Jeg har tross alt bedt om en rute for landeveissykling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAMen plutselig oppdaget jeg at den cachen jeg lette etter var i Frankrike, og at nesten alle bilene var franskregistrerte. Like ubemerket som jeg hadde kommet inn i Belgia, hadde jeg nå kommet tilbake til Frankrike. Jeg gadd ikke snu for å lete mer. Nå var det bare om å gjøre å komme seg til Roubaix, finne et hotell, få en dusj og mat.

Når rytterne i Paris-Roubaix nærmer seg mål, kommer de inn her. Men klar angivelse: Biler rett fram, syklister svinger til høyre inn på velodromen. Men det kommer jeg tilbake til til neste etappe.

20150730102713_IMG_7415På veien inn mot sentrum kom jeg omtrent rett på et Ibis-hotell, så jeg svingte inn der og spurte om de hadde ledig rom, og det hadde de. Damen i resepsjonen ga meg et stort rom (etter Ibis-standard), slik at jeg skulle få plass til sykkelen på rommet. Sykkelen gitt akkurat så vidt inn i heisen, men det holdt.

20150730072857_IMG_7407Da jeg kom fram, var jeg sliten, kald og sulten. Vanligvis spiser jeg ikke på det hotellet jeg bor på, bortsett fra frokost. Det synes jeg er for kjedelig. Men denne gangen orket jeg ikke gå ut for å lete etter en restaurant. Så jeg spiste en ganske kjedelig middag på hotellet.

ReTour de France. Paris-Kiel

Sykkelturer

 

Print Friendly