Varemerker monopoliserer ikke språket

“Språkforsker om potetgull-saken: – Dette er en monopolisering av språket” kan vi lese i E24. Det er Finn Erik Vinje som sier dette, og får støtte fra Per Egil Hegge.

Finn Erik Vinje og Per Egil Hegge kan sikkert mye om språk. Men varemerker kan de åpenbart ikke. Om Maarud skulle få medhold i at de har enerett til “potetgull” som varemerke, får de ikke monopol på bruk av ordet. Finn Erik Vinje, Per Egil Hegge, E24, jeg og alle andre kan fortsatt bruke ordet “potetgull” nesten som vi vil.

Varemerkeretten gir en enerett til å bruke varemerket “som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet” .  I andre sammenhenger kan vi fritt bruket ord som er registrert som varemerker. Vi kan omtale potetgull og bruke ordet i den betydning vi måtte ønske. Jeg kan skrive om Aftenposten og E24, uten å bry meg om disse ordene som varemerker. Og både Aftenposten og E24 kan fritt skrive om potetgull, Coca Cola, Volvo, osv. Men jeg kan ikke starte en nettavis og bruke et av disse navnene om kjennetegn for den avisen. Får Maarud medhold, kan ikke andre produsenter av potetchips, markedsføre sine produkter som potetgull.

For at et ord skal kunne beskyttes som varemerke, må det være distinkt. Det må være egnet til å skille dette produktet fra andre tilsvarende og konkurrerende produkter. Rent beskrivende ord og uttrykk vil ikke kunne vernes som varemerker. Holder vi oss i medieverden, er Nettavisen et ord som neppe kan få varemerkerettslig vern. Det er opplyst at Maarud har brukt Potetgull siden 1936, og det kan ikke være særlig tvil om at det var distinkt den gangen.

Jeg kan illustrere dette med et eksempel hentet fra Frankrike. Når vi er i Frankrike, pleier vi ofte å kjøpe en blodappelsinjuice (fra Tropicana), når den er tilgjengelig (det er sesongvare). Om de bare hadde kalt dette for blodappelsinjuice (som ville blitt noe slikt som jus de sanguine), ville det ikke ha vært distinkt. Men når de kaller den Sanguinello, bør det være tilstrekkelig til å skille den fra tilsvarende juice fra andre produsenter.

Tilbake til Norge. Om noen skulle kalle et sykkelverksted for Sykkelverkstedet, så er det åpenbart ikke distinkt. Men Dapper på Grünerløkka kaller sin sykkelavdeling og sitt sykkelverksted for Krankenhaus, som jeg synes er et neste genialt navn i en slik sammenheng — i Norge. Men hadde det vært en klinikk i Tyskland, da hadde det åpenbart ikke vært distinkt.

Et varemerke kan endre karakter til en generisk betegnelse på en produkttype. Man sier da at varemerket er degenerert. Det er mange eksempler på dette. Primus og Thermos var varemerker, men brukes i dag som generiske produktbetegnelser. Det samme gjelder Paracet, Ibux, Viagra og Heroin (!). McDonald har visstnok registrert Cheesburger som varemerke, og det er nok i dag også blitt en generisk produktbetegnelse.

Jeg er ikke kjent med at McDonald har forsøkt å håndheve en eventuell rett til Cheesburger. Men da Frankrike for en del år siden innførte lover som krevde at produkter skulle ha franske navn, var det et unntak for varemerker. Da viste visstnok McDonald til sitt varemerke Cheesburger, slik at de slapp å finne på et fransk navn.

Når et varemerke også brukes i verbform, er det et tegn på at varemerket er i ferd med å degenerere. I England og USA brukes to hoover i betydningen å støvsuge. Man kan også møte to xerox om å kopiere. Vi bruker å google og å fotoshoppe, som indikerer at varemerkene Google og Photoshop kan være i faresonen.

Når et varemerke degenerer, er varemerkeinnehaveren et offer for sin egen suksess. Produktet har fått et slikt gjennomslag i markedet, at det blir en betegnelse på produkttypen.

Striden i Oslo tingrett gjelder spørsmålet om hvorvidt ‘potetgull’ er degenerert, slik at Orkla kan kalle sin potetchips for ‘potetgull’, eller om det fortsatt er distinkt slik at Maaruds enerett består. Finn Erik Vinje og Per Egil Hegge kan, uansett utfall, fortsatt bruke ordet ‘potetgull’ som de vil, så lenge de ikke begynner å produsere snacks som de vil kalle ‘potetgull’.

Print Friendly