Vi står foran et valg som er spennende på mange plan. På nasjonalt plan er trender og styrkeforholdet mellom partier og blokker interessant. Det er forskjell på lokalvalg og stortingsvalg. Men lokalvalgene, og da særlig fylkestingsvalgene, gir en langt bedre “meningsmåling” om rikspolitikk, enn de målingene som tas opp ved å spørre et utvalg.

I de større byene er det spennende hvilken av blokkene som får flertall. Som Osloborger er jeg selvsagt mest opptatt av resultatet i Oslo. Men det er spennende å se hva slags resultat alt ordførerrotet i Bergen vil føre til, osv.

Miljøpartiet de grønne (MDG) ser ut til å gå mot et brakvalg, om vi skal tro meningsmålingene. Men meningsmålinger er meningsmålinger, og valg er valg. Særlig for ulike “protestpartier” vil det kunne være slik at de er lett å si til en meningsmåler at man vil stemme på det partiet. Men når man står der og skal velge hvilken stemmeseddel man skal legge i valgurnen, stemmer man kanskje ikke på dem likevel. Og noen lar være å stemme i det hele tatt.

FrP har alltid vært et parti som har gjort det bedre i meningsmålinger enn i valg, og som har vært best når det ikke gjelder. MDG risikerer å møte noe av det samme. På den annen side er Senterpartiet er parti som vanligvis gjør det bedre i valg enn på meningsmålinger.

Det er likevel noen forskjeller, som jeg tror kan slå ut i MDGs favør.  Her bedriver jeg ren synsing, uten noe forskningsmessig grunnlag. FrP har appellert til folks misnøye, og ikke så veldig mye mer. MDG appellerer til folks engasjement. I den grad de appellerer til folks misnøye, er det folks misnøye med de tradisjonelle partienes manglende engasjement i saker som MDG mener er de viktigste.

Jeg håper at FrP også ved dette valget fortsetter sin tilbakegang, og at de også denne gangen gjør det dårligere i valget enn på meningsmålingene, og at det skal gå ekstra dårlig i Oslo. Jeg unner FrP generelt, og FrP i Oslo og Carl I Hagen spesielt, alt vondt i dette valget. Carl I Hagen er en selvopptatt gammel grinebiter, som for lengst har gått ut på dato, men som synes ute av stand til å innse det selv. Det er av sine egne man skal ha det. Siv Jensen traff spikeren på hodet, da hun til Aftenposten sa dette om Carl I Hagen:

“Han er et sterkt symbol for mye av det som er feil i Norge”

Mandag kveld vet vi svaret.

Dersom MDG får en oppslutning i nærheten av det meningsmålingene viser, vil neste utfordring være å forvalte det mandatet velgerne gir dem, på en måte som gir resultater. Den som vil oppnå resultater, må ikke bare ha mandater. Man må også beherske politikken. MDG vil kunne rykke inn i mange kommunestyrer og fylkesting med en lang rekke entusiastiske, men uerfarne politiske amatører. Erfaringer fra miljøorganisasjoner og diverse miljøaksjoner er neppe tilstrekkelig her.

Det er ikke vanskelig å holde en ren fane høyt hevet, og ikke ville inngå kompromisser i noen av de saker man anser som viktige. Det er den rollen SV og deres forgjengere lenge hadde, og en rolle som Rødt fortsatt holder fast ved. Man kan unngå å få møkk på fingrene, men man unngår samtidig å få resultater. Sannsynligvis har Kristin Halvorsen helt rett når hun sier at SV oppnådde mye mer ved å sitte i regjering enn ved å stå utenfor. Men det er vanskelig å innkassere velgergevinsten av det som fremstår som hele regjeringens politikk.

MDG får ikke flertall alene. De må inngå allianser om de skal kunne få gjennomslag, og da må man gi og ta i forhandlinger med sine alliansepartnere. Den som behersker dette, vil kunne komme ut av slike forhandlinger ved å få mer enn de gir. Senterpartiet er vel de som er mest drevne i å få mye ut av en ganske beskjeden posisjon. Fasthet og stahet er ikke alltid den beste forhandlingsstrategien, i alle fall ikke hvis man vil oppnå resultater, og ikke bare spille for galleriet. Her kan MDGs mange politiske debutanter komme til kort når de skal forhandle med drevne og erfarne politikere fra andre partier.

Men MDG har allerede hatt stor innflytelse på norsk politikk, og med et godt resultat vil de få større innflytelse, uansett hvordan de spiller sine kort etter valget. FrP fikk stor innflytelse på norsk innvandringspolitikk lenge før de gikk inn i noen ansvarlige posisjoner. Andre partier, ikke minst Arbeiderpartiet, gikk inn i en konkurranse om å ha den mest restriktive innvandringspolitikken, i frykt for å tape velgere til FrP. Dessverre ser det ut til at Arbeiderpartiet har gjort dette så lenge, at de nå har gjort det som var FrPs innvandringspolitikk, til sin egen.

De andre partiene, kanskje med unntak av FrP, vil måtte styrke sin miljøprofil for ikke å tape velgere til MDG ved neste korsvei. Skal jeg være ærlig, tror jeg at det er på denne måten MDG vil ha størst påvirkning på norsk politikk. Og derfor trenger vi et sterkt MDG.