Dagen da gamle menn skal klage over ungdommens manglende kultur

“Mange ungdommer forstår ikke lenger vanlige uttrykk som ‘bjørneteneste’, ‘krokodilletårer’, ‘høy i hatten'” osv,

kunne vi høre i dagens “Kulturnytt” på NRK. (NRK er nok ikke ferdig med å redigere innholdet i nettspilleren for dagen, så enn så lenge må vi inn på direktesendingen fra P2, og “spole” oss tilbake til “Kulturnytt”). Man intervjuer noen eldre menn, som er bekymret: Finn Erik Vinje, Sylfest Lomheim og Per Egil Hegge. Skolen må ta et større ansvar, mener pensjonert professor Finn Erik Vinje. Det å lære slike uttrykk bør være en del av en god norskopplæring. Det er ikke så vanskelig å være uenig i det, selv om et generelt problem i dagens skole synes å være at stadig flere oppgaver skal lastes på skolen.

(Uttrykket “å spole tilbake” er vel også noe som snart går i glemmeboken, når folk ikke lenger har noe forhold til lydbånd og kassetter. Men vinylnostalgien vil i alle fall bidra til at uttrykket “hakk i plata” igjen kan komme til heder og verdighet.)

“Nesten alle mener at skolen skal løse de problemer vi får”,

sa Henrik Asheim (H), som sitter i utdanningskomiteen på Stortinget, og han fortsetter:

“… jeg tror det er vel så viktig hvordan mediene bruker disse uttrykkene, enn hvor mye skolen  kan lære bort.”

Ja takk, begge deler, sier jeg. Det hører med i en god norskopplæring. Men når journalister roter med ord og uttrykk, da sprer deres slurv og kunnskapsmangel seg til resten av befolkningen. Journalister synes ofte ikke å forstå hva “forfordele” betyr, og bruker det gjerne motsatt av ordets egentlige betydning.

Selv synes jeg uttrykket “bramfri” er litt morsomt i en slik sammenheng, for dette er preget av at journalister ikke forsto en annen journalists ironi. Kjell Syversen, mannen bak “Kjendistoppen” i Dagbladet, hyllet folk blant annet for deres “bramfrie” adferd, og honorerte dem med en plass blant de ti utvalgte på ukens utgave av “Kjendistoppen”. Om folk , åpenbart også mange journalister, tolket dette som noe i retning av en utagerende og nærmest hemningsløs adferd. Men så var det dette med den vanskelige ironien. For “bramfri” betyr at det er fritt for selvskryt og selvhevdelse, fritt for “bram”. Vi, eller i alle fall de av oss som er gamle nok, kjenner også uttrykket “med brask og bram”, hvor ordet ‘bram’ dukker opp i sin egentlige betydning. Og da skjønner vi forhåpentligvis at det ikke er fritt fra ‘bram’ i den betydningen man tenker på i den forvrengte bruke av ‘bramfri”.

Noen gamle menn har heldigvis selvinnsikt. Per Egil Hegge, sa bl.a. dette i programmet:

“Det kan jo hende at ungdommen ikke forstår alle [de faste uttrykkene], det kan jo da også hende at de lærer dem med tiden. Det har nå jeg gjort etterhvert, men det har tatt tid. (…) Dessuten har jo Sylfest Lomheim, Finn Erik Vinje og også jeg alderen til å være bekymret for ungdommen. Det hører jo liksom med om høsten.”

Språket utvikler seg. Noen ord og uttrykk har styrke og pregnans nok til at de blir stående. Andre forsvinner, og da erstattes de vel av andre ord og uttrykk. Det kan vel være et like stort problem at vi gamle menn ikke forstår dagens ord og uttrykk, de som unge folk bruker. Mange slike uttrykk vil gå ut av bruk, akkurat som mange av de ord og uttrykk vi brukte da vi var unge, er ukjente i dag for andre enn oss som husker dem med en følelse av nostalgi, samt noen velmenende lærere og foreldre som forsøkte å forstå oss. Men noe overlever.

Det er ikke bare når det gjelder gamle ord og uttrykk ungdommen må skjerpes, gjennom skolen. Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Tor Andre Johnsen, mener at man må synge flere gamle sanger i skolen. Han er kanskje ikke så veldig gammel i fysisk forstand (født i 1968), bare mentalt.

Tor Andre Johnsen, det er han som protesterte mot å ha fått tildelt stortingsbolig på Oslo Øst, fordi han ville bo i et sivilisert strøk. Han må forsikre om at han ikke er bygdetulling, et ord som kanskje også er i ferd med å gå i glemmeboken, muligens sammen med uttrykk som “gudsord fra landet”, “bønder i byen” og “byoriginaler”.  Men når hans kulturelle referanser om valget mellom Grønnegata og Grünerløkka er som “valget mellom hamburger og cheesburger,” da forstår vi at det ville blitt et kultursjokk å bli bosatt på Vulkan, i nærheten av steder som Mathallen, Dansens hus, og mye av både hipstere og kultur (men også veldig gode hamburgerrestauranter). En kjedelig bakgate på Oslo vest som er dominert av stortingsboliger, og hvor det skjer lite eller ingen ting, er nok tryggere for en bygdeorignal som har flyttet til byen.

Det er også Tor Andre Johnsen som ikke fikk representere stortingskomiteen alene på utenlandsreiser, etter å ha pleiet litt for tett omgang med folk fra bl.a. den russiske ambassaden. Men i denne saken fikk han i det minste støtte fra Arne Treholt. Tor Andre Johnsen er også en politiker med strålingsrutsning, som går med metallskjorte for å beskytte seg mot stråling.

Som vi skjønner, en politisk tungvekter med kunnskap og dømmekraft på toppnivå. Men tilbake til sangene i skolen.

“Tor Andre Johnsen mener norske skoleelever må synge oftere og lære seg tradisjonelle norske sanger som «Mot i brystet, vett i pannen» og «Mellom bakkar og berg utmed havet».”

Kan vi lese i VG. Han ble fylt av gode sangminner da han lyttet til CD-en Norske nasjonalskatter (1814-2014), og slike minner vil han visst at dagens unge også skal ha, når de en gang blir gamle. Og det er åpenbart at de må ha de sammen minnene som TorAndre Johnsen, og ikke minner fra det som var lydsporet til deres egne liv. Særlig viser Tor Andre Johnsen en klam omsorg for ungdom med innvandrerbakgrunn, og mener åpenbart at gamle, nasjonale sanger vil være en hjelp i assimileringsprosessen.

“Spesielt elever med minoritetsbakgrunn har godt av å synge de gamle norske sangene med en sterk nasjonal koloritt

(…)

Slike sanger skaper felleskap, identitet og stolthet. For innvandrere til Norge vil det være positivt å lære om disse. Da får de en følelse av å bli inkludert i det norske samfunnet, og de blir lettere en del av det nasjonale fellesskapet.”

Jeg lærte en del av disse sangene da jeg gikk på skolen, og jeg husker ganske mange av dem fra Mads Bergs “Skolens sangbok”. Vi måtte også pugge salmevers. Jeg tok nok ikke skade, verken av de nasjonale sangene eller av salmeversene. Men jeg mener at man aldri tar skade av kunnskap, selv om den kanskje ikke alltid er så nyttig. Musikkundervisning har i altfor mange år vært forsømt i norsk skole. Mine minner fra “musikkundervisningen” er for det meste slike sanger som Tor Andre Johnsen vil at dagens ungdom skal synge i skolen. Om jeg ikke husker helt feil, sto disse timene i timeplanen som “sang”, og ikke som “musikk”. Da jeg begynte på ungdomskolen, fikk vi en musikklærer som laget sine egne sanghefter, med det som den gang (på slutten av 1960-tallet), var dagens sanger. Fortsatt var musikkundervisningen ikke så mye annet enn å synge sanger. Men det var en befrielse da vi i det minste fikk synge sanger som vi hadde et forhold til, og som vi syntes angikk oss.

Det jeg savner fra skolens musikktimer er ikke flere gamle sanger som jeg ikke lenger synger, annet enn når folk i generasjonen før meg har inkludert dem i allsangheftet når de feirer runde tall. Jeg har ikke mange minner om sur blokkfløytespilling, skjønt vi hadde nok litt av det også. Gitar, dette instrumentet som ble forbundet med popmusikk og “protestsanger”, det var ikke noe som skolen tok i den gangen.

Derimot har jeg ofte savnet at vi ikke lærte noe særlig om musikk, som ville gjøre oss bedre i stand til å lytte litt bevisst og kritisk til musikk — og dermed også til å sette pris på musikk. Jeg våger den påstand at jeg i dag kan ganske mye om musikk. Men alt det jeg kan er noe jeg har tilegnet meg på egenhånd. Jeg kan ikke se at skolen la noe grunnlag for en form for musikkunnskap — det synes jeg den bør gjøre.

Tor Andre Johnsen, Sylfest Lomheim, Finn Erik Vinje og Per Egil Hegge og andre gamle menn kan få med en av de gamle, nasjonale sangene til slutt. I likhet med “Millom bakkar og berg” har også denne tekst av Ivar Aasen. Og kanskje ender den omtrent i Per Egil Hegges kommentar: De lærer det kanskje med tiden, men det tar sin tid [for dem, som for oss]. “Dei vil alltid klaga og kyta”, her fremført av Henning Sommero.