Mannshaterens kjønnsstereotypier

Anna Mannheimer skriver en kronikk i Gøteborgsposten med tittelen: “Det är män! Det är alltid, alltid män”. I kronikken kan vi bl.a. lese:

Allt för länge har våra politiker stoppat huvudet i sanden och vägrat inse det växande problemet: Nämligen mäns dåliga självförtroende kombinerat med en grandios självbild, oförmåga till empati, toppat med lika delar aggressivitet och dålig uppfostran.
Där har ni roten till det onda.”

Vi får også litt av den vanlige rasistarugmentasjonen, den om at “Jeg er ikke rasist, noen av mine beste venner er negre”, bare at den her er ikledd kjønnsrolleklær:

“Ja, jag vet att det också finns massor av bra män. Killar som lämnar på dagis, står upp för de svaga, behandlar kvinnor jämlikt och klappar katter. Men nu var det ju en gemensam nämnare vi skulle hitta. Vilka det är som ställer till mest skada i samhället och vad dom har för likheter. Och då blir tyvärr svaret – Det är män!”

Det som skrives er ikke sant. Også kvinner utøver vold, om enn i mindre omfang.  Menn som utsettes for vold fra kvinner blir ikke trodd. Og kvinner utøver også vold mot barn. Men nyanser og å skape et korrekt bilde, det har åpenbart ikke vært Anna Mannheimers agenda. Det budskapet hun vil ha fram, er dette: Vi menn er, i kraft av å være menn, er roten til det onde.

Jeg måtte selvfølgelig google denne Anna Mannheimer for å finne ut om kunne ha noen faglig bakgrunn for å skrive det hun gjør. Så langt jeg kunne finne ut, har hun ledet noen radio- og TV-programmer, og har skrevet noen sanger. Ikke mye faglig ballast der. Det hele er bare en primitiv lek med enkel statistikk.

Det har blitt slik at når det går utover menn, da kan man slippe unna med tøv som dette. Det gikk til og med så langt at et seriøst radioprogram som “Ekko” brukte en halvtime på å diskutere spørsmålet, en diskusjon hvor en del av dette tøvet heldigvis ble satt på plass.

Det har blitt slik at det er fullt akseptabelt å generealisere ut fra et lite mindretall av menns uheldige oppførsel, og forklare det ut fra kjønn — og slå det opp som om dette skulle være typisk for menn. Men hvis menn fremhever seg positivt, da er det er problem at det er så få kvinner. Det er ikke kvinnene som er problemet, det er det kanskje udefinerte “samfunnet”, som i praksis ofte betyr “de andre” — som regel menn.

Går vi til søndagens utgave av Aftenposten, kan vi lese om Hege Amundsen Elvestad som en av meget få kvinnelige kandidater, når man skal kåre Norges beste entreprenører. Vi kan lese i artikkelen:

“Men kvinnene glimrer med sitt fravær. Av til sammen 44 bedrifter med 63 representanter som konkurrerer i de ulike regionene om å komme til den nasjonale finalen, er bare åtte kvinner med.

-Det er noe vi ofte diskuterer. Det jo litt bekymringsfullt at det skal være så mange godt voksne menn som konkurrerer, men det speiler nok også virkeligheten, sier Andersen.

For det er ikke bare juryen sin skyld at det er slik. Foreløpige tall fra SSB viser at kvinneandelen blant nye etablerere var nesten 37 prosent i 2013. Men mindre enn 20 prosent av de som startet aksjeselskap var kvinner.

-Nominasjonene til denne kåringen bekrefter at kjønnsbalansen blant entreprenører fortsatt er relativt skjev. Og den er enda skjevere blant vekstselskapene, sier Olav R. Spilling, forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. (NIFU).”

Vi kan anvende Anna Mannheimers metode, og trekke omtrent følgende konklusjon: Det er noen egenskaper ved menn i kraft av å være menn, som gjør at de er totalt dominerende her. Kvinner har ikke de egenskaper som skal til.

Det er i alle fall ikke noe mer galt enn det Anna Mannheimer skriver. En vilje til å ta risiko, f.eks. når steinaldermannen la ut på jakt med usikre utsikter til utbytte, men med mulighet til å vinne mye om de var heldige og dyktige i jakten. Man risikerte også å bli skadet eller drept, i jakten eller når man skulle forsvare seg og sitt. Noen av de samme egenskaper vil man også trenge som entreprenør, eller som toppleder. Og det kan for noen tippe over grensen til det negative og destruktive — som lett kan bli resultatet når energi ikke blir kanalisert så man får utløp for den på en positiv og konstruktiv måte.

La oss leke med tanken om at noen hadde skrevet en kronikk med tittelen “Det er menn. Det er alltid, alltid menn” og vist til at gründere og næringslivsledere nesten alltid er menn, og forklart dette ut fra kjønnsegenskaper, med et like tynt, eller egentlig totalt fravær av faglig grunnlag, som Anna Mannheimers kronikk. Da ville enhver redaktør ha gjort det redaktøren i Göteborgsposten burde ha gjort med Anna Mannheimers kronikk: Refusert den. For dette er “forbudte” synspunkter som man ikke ønsker å ha fram i offentligheten. Motkreftene ville ha mobilisert alt av tungt skyts, og gått rett i skyttergravene. Et program som Ekko ville ikke ha hentet inn fagfolk og brukte sendetid på å diskutere noe som er så politisk ukorrekt.

Jeg skal tilgjennegi noen synspunkter:

For meg er kjønn et spørsmål om biologi, og det er verken uklart eller tvetydig. At kjønnsidentitet og kjønnsroller kan være sosiale konstruksjoner, og at det kan være uklart, det er et helt annet spørsmål.

Menn og kvinner er forskjellige (heldigvis). Det er ikke slik at “meget er forskjellig, men det er utenpå”. At ulike roller når det gjelder noe så sentralt i livet, som å føre arten videre, bare fører til fysiske forskjeller, men ingen forskjeller når det gjelder mentale egenskaper, psykologi m.m., det har jeg ikke sett noen overbevisende argumentasjon for. Selv har jeg ingen problemer med å akseptere det, og ser det ikke som noe problem. Det er sikkert en del som mener at det ikke burde være slik, men det er ikke noe argument.

Man kan se mange systematiske forskjeller mellom menn og kvinner. Menn er mer risikovillige og konkurranseorienterte, kvinner mer trygghetssøkende. Menn liker å arbeide med ting, kvinner liker bedre å arbeide med mennesker. Man finner sikkert fler. De skal ikke overdrives, og det er store variasjoner mellom menn, og mellom kvinner. Men i et representativt  utvalg av kvinner vil man sannsynligvis finne flere med kvinnelige preferanser enn blant et representativt utvalg av menn. Og blant menn vil vi finne et større utvalg med mannlige preferanser. At dette gir systematiske forskjeller i menns og kvinners yrkesvalg, er ikke overraskende. Så lenge man har de samme valgene, ser jeg ikke noe problem i at menn og kvinner systematisk velger ulikt.

Men vil kan selvsagt ikke trekke slutninger om at “fordi du er mann/kvinne så skal du (eller kan du ikke) gjøre sånn eller slik”. Det er bra med folk som bryter med stereotypiene og beveger seg utenfor boksen.

Min mor er noe så uvanlig for kvinner som begynner å nærme seg 90 år, som sivilingeniør. Etter å vært hjemme noen år med småbarn, ønsket hun seg ut i jobb igjen. Vi bodde på Herøya, og Norsk Hydro ekspanderte kraftig. De rekrutterte stadig nye folk, ikke minst ingeniører. Men på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet var det helt utenkelig for Norsk Hydro å ansette en kvinnelig sivilingeniør. Så den veien var i praksis stengt. Hun valgte å ta pedagogisk tilleggsutdanning, og begynte å arbeide som lærer.

For en slags balanses skyld, må jeg legge til dette: Da jeg selv arbeidet “på gølvet” i Hydros fabrikker, omtrent 15 år etter det jeg her refererer til, ble jeg overrasket over hva slags autoritetsfigur ingeniøren var i fabrikkene, og med hvilken ærefrykt og respekt de ble omtalt. Jeg kjente dem ikke på den måten. De var jo mine foreldre, mine naboer, mine venners foreldre og mine foreldres venner. Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til at de var ingeniører. Det var de fleste i vår omgangskrets. De faglige utfordringer som en ingeniør ville møte, er jeg helt sikker på at en kvinne ville klare like godt som en mann, også den gangen. Men å gå inn i datidens “ingeniørrolle” i en fabrikk, med et nærmest rent mannsmiljø, det ville ha vært en kjempeutfordring for en kvinne.

Verden har heldigvis kommet videre siden den gangen. I dag er ingen veier stengt for kvinner, bare med den begrunnelse at de er kvinner. Det er mange kvinnelige ingeniører. Men veien til toppen, om det er dit man vil, er ikke enkel, enten man er kvinne eller mann. Det er ikke slik at det ligger toppjobber og venter på menn, bare i kraft av at de er menn. De fleste når ikke toppen, verken av menn eller kvinner. Og heldigvis er de fleste tilfreds med ikke å være der. De som når toppen, har arbeidet hardt og har ofret mye for å komme dit. Livet har mer å by på enn å klatre til topps på en karrierestige. Mange mener at veien til toppen koster for mye, og melder seg ikke på den konkurransen.

I dag er det nesten en a priori sannhet at kvinner kan alt som menn kan, like godt. Bortsett fra å være kriminelle og annet som er uønsket, da er det visst “lov” å begrunne det med kjønn. Hvis kvinner til tross for dette, ikke hevder seg på enkelte områder, så leter man etter utvendige forklaring som gjør at det forutsetningsvis mannsdominerte samfunnet, holder kvinner nede. Det er basert på ideologi, nesten som et religiøst dogme, ikke på empiri. I Dagsavisen kan vi lese denne kommentaren fra Elisabeth Grieg til at det bare er tre kvinner i Telenors  nye ledergruppe på 21 personer:

Når Telenors nye ledergruppe på 21 personer kun har tre kvinner, viser det at glasstaket er sterkt.

Jeg har aldri fått noen forklaring på hva dette “glasstaket” egentlig er. Det er åpenbart noe usynlig som ingen kan peke på. Men siden færre kvinner enn menn når toppen i næringslivet, må det bare være et usynlig hinder der, og som gjør at kvalifiserte kvinner holdes nede. At det kan være noe med at få kvinner har det som skal til, det er en “ulovlig” forklaring i dagens Norge. Den har man allerede i utgangspunktet avvist.

Mitt enkle utgangspunkt er at man skal ha den best kvalifiserte personen til en jobb, ikke minst til en lederstilling. Kjønn er for meg helt uten betydning i slike sammenhenger. For meg er det ikke noe poeng i seg selv, at det skal være kvinnelige toppledere i næringslivet.

Kjønnsbalanse kan ha betydning når man skal ha en gruppe som er representativ for befolkningen, f.eks. i politikken. Det er også viktig i barnehager og grunnskolen, for å balansere barns feminiserte oppvekstmiljø. Barn trenger mannlige rollemodeller. Men en ledergruppe i næringslivet skal lede en bedrift, de skal ikke representere eller speile folket.

Vi kan ikke som et utgangspunkt forutsette at halvparten av de best kvalifiserte er kvinner. Er det fleste godt kvalifiserte personene menn, da blir ledergruppen dominert av menn. Jeg kan faktisk ikke se at det er et problem av betydning. De som har satt sammen den mye omtalte ledergruppen i Telenor, har kjent bedre enn de fleste maset om at “nå er det en kvinnes tur”. Jeg er ganske sikker på at de har lett med lys og lykte etter kvalifiserte kvinner, som kunne være aktuelle. Det har åpenbart ikke vært mange. Og de har endt med å prioritere rett person, fremfor rett kjønn. Det synes jeg er helt greit. Torstein Ulserød skriver godt om kritikken mot Telenorledelsen i Minerva.

Hvis flere kvinner har det som skal til, er villige til å satse, og ikke minst til å betale den prisen det koster å klatre til topps, da vil vi se flere kvinnelige toppledere, også i næringslivet.

I mange yrker er det store kjønnsforskjeller. Det er ikke mange kvinnelige rørleggere eller bilmekanikere. Men middelklassekvinner har ikke noen drømmer om å bli rørleggere eller bilmekanikere, så kjønnsmessig ubalanse i slike yrker har aldri blitt noe debattema.

Print Friendly