Bruk og misbruk av historiske personer i fiksjon

Bilde på toppen: Foto: Jennifer Moo, CC BY-ND 2.0.

Mette Manus, datter av Max Manus, reagerer sterkt på Jan Guillous bruk av farens navn i boken “Blå stjerne”, skriver Aftenposten. Og legger til at han får støtte av mange forfattere. Jeg må ta det forbehold at jeg ikke har lest Jan Guillous roman, og at jeg heller ikke har noen faglige forutsetninger for å vurdere om hans fremstilling av historien er noe i nærheten av sann. Jeg bygger på det som fremkommer i Aftenposten.

I en kommentar skriver førsteamanuensis Arnfinn Moland:

“Jan Guillou har på siste side i sin siste roman, Blå stjerne, en skildring av maidagene i Oslo 1945.

Hans hovedperson, Johanne, betrakter sammen med venninnen Liv kronprins Olav med sjåfør i åpen bil den 12. (sic!) mai på vei opp mot slottet.

(Datoen 12. mai er spesielt presisert av Guillou i et etterord, men den er feil, riktig dato er 13. mai.)

Johanne lurer på hvem som kjører bilen, og Liv svarer at det er Max Manus.

På spørsmål om hun kjenner ham, svarer hun nei, «men han er godt kjent fra Stockholms restauranter, der han pleier å slå om seg med skryt.»

Johanne spør om det ikke var han som skjøt «politisjef Marthinsen».

«Jo», svarer Liv, «og tyskerne henrettet bortimot tredve stykker som hevn. Ingen nordmann har forårsaket så mange landsmenns død som Max Manus.»”

Det historiske oppsummeres slik:

“Max Manus gjennomførte ingen likvidasjoner, noe han ikke la skjul på at han var glad for å slippe.

Han kan altså frifinnes fra denne gjerning som hos forfatteren fremstår som en av de største tragedier som rammet nordmenn under krigen.”

Jan Guillou tar til motmæle og avviser kritikken.Saken ble ogs diskutert i Dagsnytt 18, med blant andre Jan Guillou.

Enhver historisk roman, eller film, vil være en blanding av fakta og fiksjon. Jo lenger bakover i historien man går, jo tynnere blir gjerne kildematerialet. Man legger til og trekker fra, og skriver også om historien for få en bedre fortelling. Man introduserer fiktive personer, som i TV-serien “Kampen om tungtvannet”. Hydros generaldirektør het ikke Bjørn Henriksen, og daværende generaldirektør bodde ikke på Rjukan, og var ikke på Vemork under tungtvannaksjonen. Den britiske etterretningsoffiseren Julie Smith fantes ikke i virkeligheten, ei heller noen annen kvinnelig etterretningsoffiser som kunne være forbilde for filmkarakteren.

Herman Watzinger var en deltaker på Kon Tiki-ekspedisjonen. Men i den siste filmen om Kon Tiki ble han fremstilt på en måte som fikk mange, ikke minst hans datter, til å reagere. Olav Gran-Olsson har gitt sin kommentar tittelen “Mordet på Herman Watzinger”.

Det er forståelig at folk som sto disse personene nær, reagerer på det de mener er uriktige fremstillinger. På den annen side, det kan være på høy tid at man begynner å se på den nære fortidens helter med et mer kritisk blikk, selv om familiene ikke liker at glansbildet falmer og får riper.

Det kan ikke være særlig tvil om at å komme med uriktige påstander om at noen har foretatt likvideringer, er ærekrenkende. På den annen side.  Ærekrenkelser er ikke lenger straffbart. Man kan kreve erstatning for ærekrenkelser etter skadeserstatningsloven § 3-6a. Men det kan bare kreves erstatning dersom fornærmede døde mindre enn 15 år før krenkelsen fant sted. Ved revisjonen av straffeloven, valgte man ikke å videreføre den tidligere bestemmelsen om vern av avdødes minne. Max Manus døde i 1996, og det er ikke lenger ulovlig å krenke hans minne.

En diskusjon om et nært beslektet tema, finner vi i Birger Stuevold Lassens artikken “Om Dichtung und Wahrheit som rettspolitisk problemstilling” i Tidsskrift for rettsvitenskap, 1987 s. 937. Lassens problemstilling er i utgangspunktet dokumentaristens videre diktning der dokumentaren slutter. Og han diskuterer med utgangspunkt i personer som lever på det tidspunktet dokumentaren offentliggjøres. Han viser blant annet til at ytringsfriheten blir tillagt langt større vekt enn en ble da dommen om filmen “To mistenkelige personer” Rt. 1952 s. 1217. Og vi kan legge til: Ytringsfriheten har lagt større vekt i dag enn den hadde i 1987, da Lassens artikkel ble publisert.

Man kan godt mene at forfattere ikke bør fremsette slike påstander som Jan Guillou gjør. Skjønnlitterære forfattere har og skal ha stor dikterisk frihet. Man skal heller ikke overdrive betydningen av det en romanperson sier i en roman. Saken minner litt om saken mot Jon Michlet om ærekrenkende påstander i romanen “Jernkorset”, Rt-1978-590. I Romanen står blant annet, gjengitt etter Høyesteretts avgjørelse:

«Første gang noen skulle ta en Oktoberbokhandel var politiet med på det. En politimann, sa Heidi Lauritzen plutselig. – En politimann var med på å legge planene for hvordan de skulle blåse Oktober i lufta. Det var i Oslo. Den gamle sjappa i Teatergata. Gerrit Løberg het han. Fyren er politimann ennå. Og så kommer De her og snakker om å hjelpe…
– Jeg husker det. Du har rett. Det var en bombetrusel. Men saka er henlagt nå.
– Javisst, etter at politiet truet med å anmelde Klassekampen for injurier. Det ble ikke noen anmeldelse. Dermed kan vi regne med at Løberg & co. virkelig hadde planer om å sprenge bokhandelen.
– Det er din tolkning.
– Og en sånn type beskytter politikorpset?
Thygesen trakk på skuldrene. – Det er ikke min business. Og nå er vi på Notodden.
– Jeg er klar over det.»,

Gerrit Løberg anmeldte Jon Michlet for ærekrenkelse, og saken ble ført som offentlig straffesak. Resultatet var at det gjengitte utsagn ble mortifisert, altså “kjent døde og maktesløse”. Man kan si at det å få en dom for at noe som er sagt skal anses for usagt, er ganske meningsløst. Det som er sagt er sagt, og en dom som kjenner et utsagn dødt og maktesløst, bidrar bare til å forsterke utsagnet. Jeg leste “Jernkorset” da boken kom, men ville neppe ha husket denne passasjen om ikke det hadde blitt reist sak mot Jon Michlet. Adgangen til å kreve utsagn mortifisert ble opphevet med straffeloven av 2005.

Men også skjønnlitterære forfattere bør være etterrettelige når de skriver om virkelige personer og hendelser, selv om en skjønnlitterær forfatter står ganske fritt til å blande fiksjon og fakta.

Når noen skriver noe som andre av ulike grunner reagerer på, spretter det gjerne opp noen som vil ha etiske regler for forfattere.  En Paul Bjerke, som presenteres som stipendiat ved Høgskulen i Volda (det var han også i 2007, så han burde vel være ferdig med stipendiatperioden snart?), har vært en ivrig talsperson for etiske regler for forfattere. Først var det bøkene til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd Liv Valla som var bagrunnen. Senere gjentok han dette i forbindelse med bøkene om Mia Gun­der­sen, Olav Thon, Red­nings­sel­ska­pet og Egil Monn-Iversen. Og den dukket opp igjen i forbindelse med Marit Christensens bok om Anders Behring Breiviks mor.

Jeg er dypt skeptisk til at noen skal opphøye seg selv til dommere over ytringsfriheten og dens grenser, basert på at det er uetisk å gjøre bruk av ytringsfriheten på måter som noen kan bli støtt av. Ytringsfrihet er ikke et symbol som trekkes fram ved festlige anledninger. Den er en realitet, og til tider en ganske ubehagelig realitet. Man trenger ikke alltid tøye ytringsfriheten til det ytterste. Man kan selvsagt ta hensyn og utvise folkeskikk. Men det er også lov å være slem. Det får bli forfatteren og dens forlag som, innenfor ytringsfrihetens rammer, må trekke grensen for hvor mye hensyn de vil ta, når dette kan komme til å stå i veien for det de vil ha fram.

Ved å reagere sin hun gjorde, har Mette Manus bidratt til å gi Jan Guillous roman oppmerksomhet, og dermed sikkert også ekstra salg.

Print Friendly
  • Dr Manhattan

    Guillou er en røver til å blande inn reelle personer i romanene sine. Husker at Carl Bildt ble fremstilt relativt ufordelaktig i en eller flere av Hamilton-bøkene, men han holdt klokelig kjeft…

  • OlavTorvund

    Nå handlet min kommentar om historiske personer. Hvis man omtaler nålevende personer, som f.eks. Carl Bildt, blir utgangspunktet et annet. Jon Michlet omtalte en levende person, og omtalen ble ansett for injurierende. Det skal mer til å bli dømt for injurier i dag enn den gangen. Karl Ove Knausgård kunne kanskje ha blitt anklaget for å krenke privatlivets fred, slik han utleverer folk. Men grensen er vid, også når det gjelder omtale av nålevende personer. Jan Guillous forfatterskap har jeg ikke noen mening om.

  • Pingback: Krenket ære eller misbrukt makt – Mediemakt()