Kan man stjele en idé?

“Politibetjent mener politiet stjal appen hans” skrev NRK nylig. Man kan selvfølgelig mene at politiet, som skal håndheve lov og orden i dette landet, bør være særdeles påpasselige med å holde si sti ren. Men det gjør de slett ikke alltid. Men har de gjort noe ulovlig her, om vi forutsetter at NRKs fremstilling av saken er noenlunde korrekt?

I et brev fra politibetjentens advokat, kan vi i følge NRK blant annet lese:

Appen er tilnærmet identisk med hans idé

(Bildet på toppen har ikke noe å gjøre med den aktuelle appen.) Det er ikke første gangen at noen har presentert en idé, for så å oppleve at de denne ble presentert for har tatt ideen og utviklet den selv. Det blir nok heller ikke det siste gangen vi hører om dette.

Holder vi oss til opphavsretten, kan vi enkelt slå fast at ideer ikke er opphavsrettslig vernet. Realiteten er at de fleste ideer verken er så geniale eller originale som vi gjerne tror selv. At flere kommer på den samme ideen omtrent samtidig, er ikke uvanlig. Man står overfor det samme problemet, og tenker i de samme baner når man skal finne en løsning.

Dette er det eksempelet jeg gjerne bruker i min undervisning. Gå til avisartikkelen “De stjal ideen min”, for blant annet å se bilder. I ingressen kan vi lese:

“Designer Odd Fagertveit hevder Bluesfestivalen har stjålet ideen til mikrofonskulpturen som ble avdekket på onsdag.”

Som mange vil ha lagt merke til, har det blitt populært å pynte rundkjøringer med motiver som har en form for tilknytning til stedet hvor man er. Jeg kjenner ikke den aktuelle saken annet enn gjennom den artikkelen det vises til. Men på Notodden ville man lage noe med tilknytning til bluesfestivalen.

Hvis man skal lage en form for skulptur i en rundkjøring, må motivet være tydelig. Man kan ikke basere seg på at bilister som kommer inn i rundkjøringen skal kjøre runde etter runde, mens de funderer på hva skulpturen egentlig vil fortelle. En abstrakt skulptur vil ikke fungere. Hvis man skal lage noe med referanse til blues, er ikke jeg i stand til å se så mange muligheter. Man kan lage en skulptur av en bluesmusiker/sanger. Men det blir ikke enkelt. Det må nødvendigvis bli en svart musiker, og karaktertrekk vil typisk bli litt karikert for å gjøre den tydelig. Og da kan man lett komme til å erte på seg den politiske korrekthet, og sikkert også en del andre. Jeg ville ikke ha gått for den ideen.

Man kunne også laget en gitarskulptur. Jeg tror jeg hadde valgt en Gibson L-100 som forbilde. Eller man kunne ha valgt en mikrofon, og da er en Shure 55 SH det åpenbare valget. Ingen av disse ideene er særlig originale, og ikke på noen måte geniale. De valgte mikrofonen.

“Ideen om et slikt monument har vært oppe lenge før Fagertveit kom med sitt forslag. Men det stemmer at han kom med et tilbud. Det var en løs idé til en altfor høy pris, sier Haakon Hartvedt, daglig leder i Bluesfestivalen til TA.”

Jeg har ikke noe grunnlag for å avgjøre hvem som faktisk kom med denne ideen først. Uansett. Ideer er fri. Vi kan dra dette med idé litt videre: Skulle Odd Fagertveit for noen enerett til å lage en mikrofonskulptur, da måtte vi også ha begynt å spørre om hvem som først kom med ideen om å lage skulpturer med lokal referanse i rundkjøringer, og det var neppe Odd Fagertveit.

Jeg kommenterte for et par år siden om man kunne “stjele” ideen til en reklamefilm, hvor “human sushi” var den bærende ideen. Et norsk og et japansk reklamebyrå hadde laget reklamefilmer basert på den samme ideen. Rek­tor ved Mar­keds­høy­sko­len i Oslo, Trond Blind­heim, som ikke har det med å uttale seg med små bokstaver, kalte dette et “rent reklamtyveri”. Det norske byrået hevdet at de ikke var blitt oppmerksom på de japanske filmene før de var kommet langt med sitt eget prosjekt. Jeg googlet den gangen “human sushi”, og fant mange eksempler på at folk hadde forsøkt å lage filmer basert på den ideen. Ideen var ikke ny og ikke særlig original. Men det japanske og det norske byrået klarte begge å utnytte denne ideen på en god måte. Ingen av de andre eksemplene jeg fant, var like elegant laget. Slik er det ofte. Mange har en idé, men langt fra alle evner å utnytte denne ideen på en god måte. Når noen lykkes, kommer fort beskyldningene om at de har “stjålet” ideen fra andre.

Markedsføringsloven kan komme folk i politibetjentens situasjon til unnsetning. Selv om det ikke er noen regler som særskilt beskytter produktet, er det etter markedsføringsloven § 30 forbudt å etterligne andres produkter. Den beskytter først og fremst mot produktetterligninger som kan forveksles med forbildet. Å ta en idé, for så å lage et nytt og bedre produkt som konkurrerer med originalen, uten at de forveksles, er tillatt. Vi har også generalklausulen i markedsføringsloven § 25, som sier at det ikke må  “foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom”.

Men når han, etter sin presentasjon av konseptet, får til svar at all utvikling av apper for politiet, skal skje i Politidirektoratets regi, var det kanskje ikke så veldig smart å bruke tid på å programmere sin egen app.

Man kan også sikre seg med avtaler, som pålegger taushet og at det som presenteres ikke skal kunne utnyttes av den det presenteres for, uten etter nærmere avtale. Mange kan med god grunn være skeptiske til å undertegne en slik avtale uten å vite noe om hva de skal presenteres for. Det er også problematisk hvis det man presenteres for faktisk er noe man allerede har tenkt på selv. Hvis Notodden bluesfestival skulle ha undertegnet en slik avtale med Odd Fagertveit, ville de ha satt seg i en posisjon hvor de ikke kunne ha arbeidet videre med sine egne ideer. Og når sant skal sies, synes jeg den skulpturen som ble satt opp er bedre enn Odd Fagertveits forslag, slik disse er gjengitt i artikkelen i TA.

Print Friendly