Fra i dag er Mein Kampf og verk av disse opphavsmenn fri

Vi har kommet til opphavsmenn som døde i 1945. 1945 var avslutningen på andre verdenskrig, og ser man på oversikter over personer som døde det året, er det mange navn som av ulike grunner er kjent fra krigen.

Vi kan starte med en som ikke huskes for sitt forfatterskap, ei heller for sine malerier: Adolf Hitler. Også despoter har opphavsrett. Selv om han forsøkte seg som kunstmaler, så er hans malerier neppe særlig interessante rent opphavsrettslig. Som kjent gir opphavsretten en rett til å fremstille eksemplar av verk og å gjøre dem tilgjengelig for allmennheten. Det kan hende det kan ha en viss samlerverdi å ha et av Hitlers originalmalerier. Men det er neppe noe stort marked for reproduksjoner av ymse slag. Men om noen skulle ønske å presentere Hitler som billedkunstner, så kan man nå bruke bildene hans uten å måtte innhente noen samtykke.

I opphavsrettssammenheng er hans bok Mein Kampf mer interesseant. Delstaten Bayern arvet Hitler i 1945, herunder opphavsretten til hans verker. (Noen har bestridt dette, men det går jeg ikke nærmere inn på.) Bayern har ikke ønsket noen utgivelser av Adolf Hitlers bok, og har derfor avslått alle forespørsler. Jeg har ikke lest boken (men har blitt tilbudt et eksemplar av en norsk oversettelse), og har ingen mening om dens eventuelle litterære verdi.

Men Mein Kampf er et historisk dokument, og slik sett har det vært et problem at den har vært så vanskelig tilgjengelig. (Jeg antar at den ga næring til mange bokbål etter krigen, uten at jeg har noen dokumentasjon som underbygger den antagelsen.) Jeg har i min opphavsrettsundervisning brukt Bayerns forvaltning av Adolf Hitlers Mein Kampf som eksempel på at opphavsrett kan brukes for å hindre tilgang til et verk, og dermed begrense informasjonsfriheten. Jeg mener å ha lest at boken er forbudt i Tyskland. Men opphavsrettslig er det ikke lenger noe hinder for at den gis ut. Og nå er den klar til utvgivelse i Tyskland. Det er en kritisk, kommentert utgave som kommer. At det er Instituttet for moderne historie (IFZ) i Munchen som står for utgivelsen av et slikt historisk dokument, er ikke så veldig overraskende. Om jeg har forstått det rett, så har de valgt å gi ut den kritiske utgaven for å komme andre utgivelser i forkjøpet. Men det kommer sikkert også flere utgaver, på flere språk. Men igjen er det grunn til å minne om at oversetterne har rettigheter til sine oversettelser, så foreliggende oversettelser kan godt være vernet selv om originalen ikke lenger er vernet. For egen del vil jeg si at det gis ut veldig mange bøker jeg gjerne skulle ha lest, men som jeg ikke rekker å lese. Denne er ikke blant dem. Jeg kommer ikke til å bruke tid på å lese Hitler.

Det var sikkert en del av de andre nazikoryféene som døde i 1945 som også har skrevet noe. Jeg ser ikke noen grunn til å gå inn på noen av dem. Men om Vidqun Quisling etterlot seg noe som er opphavsrettslig vernet, vil det også være fritt fra i dag. Det finnes i alle fall samlinger av hans taler, men ellers kjenner jeg ikke annen litterær produksjon fra hans side.

En annen person, kjent fra andre verdenskrig, som også døde i 1945 var Anne Frank. Så nå er Anne Franks Dagbok fri.

Hennes far, Otto Frank, var den eneste i familien som overlevde krigen. Det var han som sørget for at boken ble utgitt. Opprinnelig var det to versjoner. Det ene var Annes opprinnelige dagbok, den andre en versjon som hun selv hadde bearbeidet med tanke på at den skulle kunne gis ut. Otto Frank satte sammen en versjon basert på disse to utgavene, og det var den som ble gitt ut.

Det har vært en del kontroverser om denne boken i årene som har gått siden den ble skrevet. Det har blitt hevdet at den var et falsum, og man har hatt Anne Frank-fornektere, akkurat som det er Holocaust-fornektere. Etter det jeg har forstått er det nå slått fast at dagbøkene ble skrevet at Anne Frank. Men kunnskap biter ikke på kunnskapsfornektere, enten de fornekter Holocaust, Anne Frank, menneskeskapte klimaendringer eller vaksiner.

Likevel: I åndsverkloven § 7 står følgende om hvem som skal regnes som opphavsmann:

Som opphavsmann ansees, når ikke annet godtgjøres, den hvis navn eller alment kjente dekknavn eller merke på sedvanlig måte er påført eksemplar av verket eller blir oppgitt når det gjøres tilgjengelig for almenheten.

Vi skal merke oss at det står “som opphavsmann anses”. Det betyr at omverden kan forholde seg til at denne personen er opphavsmann. Vi kan legge til grunn at Anne Frank er opphavsmann. At noen påstår noe annet, betyr ikke at noe annet er godtgjort. Nå døde Anne Frank før boken ble utgitt, så spørsmålet om hvem som kan inngå avtaler, har ingen praktisk relevans her. Men det betyr at vi uansett kan regne vernetiden med utgangspunkt i Anne Franks dødsår.

Det som nå er fritt, er Anne Franks originale dagbok – i begge versjoner. Den utgaven som opprinnelig ble utgitt, var en versjon bearbeidet av henns far, Otto Frank. Om opphavsrett til bearbeidelser, kan vi starte i åndsverkloven § 2, første ledd:

Opphavsretten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.

Anne Frank hadde opphavsrett til sitt verk, også i bearbeidet form. Men det står også følgende om rettigheter til bearbeidelser i åndsverkloven § 4, annet ledd:

“Den som oversetter eller bearbeider et åndsverk eller overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket.”

Bearbeideren tar et eksisterende verk og utvikler det videre i en eller annen form. Det enkleste eksempelet er oversettelse av litteratur.

Bearbeideren har rettigheter til sine bearbeidelser. Men i praksis er det ikke mulig å løsrive bearbeidelsen fra originalen. Derfor har bearbeideren rettigheter til verket i bearbeidet skikkelse, men vil ha med seg originalverket og dermed rettighetene til denne. Vernetiden for den bearbeidede versjonen regnes fra utløpet av dødsåret til den som levde lengst av den originære opphavsmann og bearbeideren.

Det var altså Otto Frank som hadde opphavsretten til den bearbeidede versjonen. Han arvet rettighetene etter sin datter Anne, så han hadde nok ingen problemer med å klarere rettighetene til originalverket. Otto Frank døde i 1980, og vernetiden for den bearbeidede versjonen må regnes fra dette året — slik at den versjonen ikke vil være fri før 1. januar 2051.

Anne Franks dagbok skal være oversatt til 55 språk, og hver av disse oversettelsene vil være en oversettelse av Otto Franks bearbeidelse av Anne Franks dagbøker. Vernetiden for de enkelte språkversjoner må da regnes med utgangspunkt i dødsåret til den som levde lengst av Otto Frank og vedkommende oversetter.

Går vi til musikken er, i alle fall for meg mest kjente komponister som døde dette året ungarske Belá Bartok og italienske Pietro Mascagni, østerrikske Anton Webern og amerikanske Jerome Kern.

Belá Bartok var en av det 20. århundrets store komponister, og er sammen med Franz Liszt de mest betydlige ungarske komponister. Han arbeidet mye med folkemusikk, som utgangspunkt for sine komposisjoner. Han var en markert anti-nazist, som ga problemer da Ungarn allierte seg med Tyskland. Béla Bartok reiste da til USA.

Pietro Mascagni komponerte 15 operaer, og hans Cavaleria Rusticana er den mest kjente — en opera som ofte settes opp.

Anton Webern utgjorde sammen med Arnold Schönberg og Alban Berg den andre Wienerskolen.

Jerome Kern var en av de store musikalkomponister.

Den franske poeten Paul Valéry er blant de forfattere som døde i 1945.

Den tysk-jødiske forfatteren Else Lasker-Schüler døde også i 1945, slik at hennes verk er fri fra i dag. Hun skrev lyrikk og skuespill. Men jeg må bare innrømme at jeg ikke kjenner hennes forfatterskap.

Tyske Adolf Brand var forfatter, anarkist og homoaktivist. Han startet verdens første homotidsskrift. Heller ikke hans forfatterskap har jeg noen kjennskap til. Han døde under alliert bombing i 1945.

Tekstforfatter Alexander “Al” Dubin var født i Sveits av russisk-jødiske foreldre. Da han var to år gammel, emigrerte familien til USA. Al Dubin samarbeidet mye med komponisten Harry Warren. De skrev noen av sangene i musikalen 42nd Street, og sanger med titler som “Too Many Kisses in the Summer Bring Too Many Tears in the Fall” og “A Cup of Coffee, a Sandwich, and You”. Jeg må erkjenne at jeg ikke kjenner noen av disse sangene.

Det er nok min manglende kunnskap om latinamerikansk kultur som gjør at jeg ikke kjenner til brasilianske Mário Raul de Morais Andrade . Han var lyriker, romanforfatter, musikkviter, kunsthistoriker, kunstkritiker og fotograf.

Emily Carr var en canadisk maler, og den første som gjennom sin kunst dokumenterte livet til urbefolkningen i Canada og Alaska.

Parachuting_AlbertRichardsAlbert Richards var en britisk soldat og krigsmaler. Det var helt nytt for meg at Storbritannia hadde engasjert malere som skulle male bilder fra krigen som en del sitt propagandaapparat. Albert Richards var en av tre slike. Han ble drept da jeepen hans kjørte over en landmine i den nederlandske byen Gennep i 1945. Bildet til høyre er hans The Drop – som er fritt fra og med i dag.

Torgny Karl Segerstedt var redaktør i Göteborgs Handels- og Sjöfartstidning, og markerte seg som en kompromissløs nazimotstander.

Käthe Kollwitz tysk maler og skulptør.

Opphavere hvis verk har falt i det fri fra starten av år: