Ost, opprinnelse og varemerker

Synnøve Finden fikk en midlertidig forføyning mot seg i Follo tingrett. De får ikke lov til å skrive at deres ost “Kongsgård” er av jarlsbergtype. Tine har registrert varemerke “Jarlsberg”, samt ulike varianter av dette, både som ordmerke, figurmerke og kombinert merke.

Jarslberg er en tradisjonell ostetype, utviklet i Vestfold. I Farmann-kronikken 24. juni 2005, : “Osten og æren”, skriver Odd Gunnar Skagestad:

“For det første – den merkevaren som i våre dager fremstilles og markedsføres av TINE under den velkjente Jarlsberg-logoen, er en relativt nyutviklet versjon av den tradisjonelle Jarlsbergosten. En del av æren for dagens merkeprodukt må således tilskrives det foredlingsarbeidet som ble drevet på Norges Landbrukshøyskole på slutten av 1950-tallet, under professor Ole Martin Ystgaards ledelse. Den viktigste nyvinningen i så måte var tilsetningen av propionsyrekultur, som bedret på hullsetning og smak. Men grunnproduktet var og forble den tradisjonelle ostetypen, med røtter i Våle i Vestfold.

Om Jarlsbergostens historie – og forhistorie – florerer imidlertid de mest fantasifulle myter, som det nå burde være på tide å rydde opp i.”

Mitt klare inntrykk er at Skagestad ikke vil TINE til livs. Han er bare opptatt av at man skal ære den som æres bør, og at TINE skal anerkjenne Anders Bakkes innsats. Han fortsetter:

“Den mest utbredte og seiglivede av mytene om ostens herkomst, opprinnelse og tilblivelse, er utvilsomt koblingen til stamhuset Jarlsberg Gods eller Hovedgård. I et utall av publikasjoner – fra tidsskriftartikler til oppslagsverker – støter man på påstanden om at osten i sin tid ble utviklet og /eller fremstillet på Jarlsberg Hovedgård. Ja, endog på produsenten TINEs egne nettsider kan man lese at ”Navnet Jarlsberg ble valgt fordi den opprinnelige Jarlsberg ble produsert på Jarlsberg Gods nær Tønsberg, i en periode fra 1815 til 1832”. Dette er positivt feil. Ingen steder finner man noen dokumentasjon for at så skulle ha vært tilfelle, heller ikke har TINE (på forespørsel fra forfatteren av disse linjer) kunnet fortelle hvor de har denne ”opplysningen” fra. Påstanden mangler enhver form for kildebelegg, er uten rot i virkeligheten, og kan trygt avvises som uhistorisk og feilaktig. Myter kan leve lenge i leksika men blir ikke sannere av den grunn.

I dette tilfellet synes misforståelsen lett å forklare. Dels er det tale om en sammenblanding som skyldes at Vestfold fylke i gamle dager (frem til 1918) het Jarlsberg og Larviks Amt, som i dagligtale gjerne ble forkortet til bare Jarlsberg. Og siden osten ble utviklet og fremstillet i Vestfold, var det naturlig at den ble kalt ”Jarlsbergost”. Men i tillegg har åpenbart et element av jåleri spilt inn i enkeltes bevissthet og bidratt til mytedannelsen.”

Hvis vi legger til grunn denne fremstillingen, kan vi si at TINES “Jarlsberg” er en ost av jarlsbergtype. Synnøve Findens “Kongsgård” kan også være en ost av jarlsbergtype, om vi holder oss til ostens opprinnelse og et øyeblikk ser bort fra Tines varemerkeregistrering. Skagestad fortsetter:

“Denne kan man finne i kildeskrifter som Våle bygdebok, Aksel Hillestads bok En Vestfoldslekt, samt historikeren, lege og stortingsmann m.m. dr G. Graaruds bok Holmestrand og Omegn, del I, side 156, hvor følgende står å lese:

”Imidlertid var den ægte Schweizerost kommet i handelen til gode priser, og Anders Bakke fik da den idé at fremstille en lignende vare. Det var først efter utallige mislykkede forsøg, der vidner om hans ubøielige energi og stempler ham som foregangsmanden, at det endelig lykkedes ham at fremstille en nogenlunde ensartet vare, den senere saa bekjendte Jarlsbergost. Da først byggede han eget lokale for ystingen og maatte kjøbe op melk fra en mengde gaarder i omegnen. Han var nu en navngjeten mand, og hans assistance paakaldtes for oprettelse af ysterier omkring i bygdene”.

Og så litt om han som skapte Jarlsbergosten, altså den tradisjonelle, ikke Tines industriutgave:

“Hvem var han så, Jarlsbergostens opphavsmann og skaper?
Om gårdbrukeren, gründeren og meieripionéren Anders Larsen Bakke vet vi at han ble født 13. desember 1815 i Våle i Vestfold, hvor han også døde drøyt 83 år gammel, 25. februar 1899. Hans døpenavn var imidlertid ikke Bakke, men Anders Larsen Karlsrud (foreldrene het Lars Paulsen og Inger Olea Andersdatter Karlsrud). Av yrke var han opprinnelig heller ikke gårdbruker, men sjømann og snekker. Etternavnet Bakke tok han – etter den tids skikk – da han i slutten av 1840-årene kjøpte gården Østre Bakke i Våle, hvor han etablerte seg som gårdbruker. Det var her han satte igang med meieri- og ysteridrift, inkludert utviklingen av Jarlsbergosten. Historien kan videre fortelle at han senere slo seg ned på gården Vestre Holm (likeledes i Våle), og at han derfor på sine eldre dager kalte seg Anders Larsen Holm.

”Æres den som æres bør!” – så sier et godt gammelt munnhell. Det er beklagelig at Anders Larsen Bakkes storverk i så stort monn er blitt fortiet og hans navn gått i glemmeboken. Det er i år 150 år siden hans nybrottsbragd første gang ble registrert og dokumentert.”

Så til varemerket. Det heter i varemerkeloven § 14, annet ledd:

“Et varemerke kan ikke registreres hvis det utelukkende, eller bare med uvesentlige endringer eller tillegg, består av tegn eller angivelser som:
a)    angir varens eller tjenestens art, beskaffenhet, mengde, formål, verdi eller geografiske opprinnelse, tiden for fremstillingen av varen eller prestasjonen av tjenesten, eller andre egenskaper ved varen eller tjenesten,”

Man kan spørre om varemerket ‘Jarslberg’ burde ha vært nektet registrering, fordi det består av geografisk opprinnelse. Skjønt hos Tine fremstår det mer som et fantasinavn enn et opprinnelsesnavn, omtrent som da Ford kalte noen av sine bilmodeller for Cortina, Taunus og Granada. Å varemerkeregistrere Jarlsbergost blir som å skulle varemerkeregistrere Trøndersodd, Vossakorv, Pilsnerøl, Lofottorsk eller Bergensk fiskesuppe. Eller om vi holder oss til ost: Brie, Camembert og Edam.

Man kan også ha kollektivmerker. I varemerkeloven § 1 annet ledd, heter det:

“En forening eller annen sammenslutning kan oppnå enerett for sine medlemmer til å bruke et felles varemerke for varer eller tjenester i næringsvirksomhet (kollektivmerke).”

Et slikt varemerke kan også angi geografisk opprinnselse. Det heter i § 14, siste ledd:

“Et tegn som i næringsvirksomhet brukes for å angi den geografiske opprinnelsen for en vare eller tjeneste, kan uten hinder av annet ledd bokstav a registreres som fellesmerke.”

(Det er litt uryddighet i terminologien her. Den tidligere fellesmerkeloven ble opphevet ved vedtakelsen av varemerkeloven av 2010, og man ville da gå over til “kollektivmerke” heller enn “fellesmerke”. Men helt konsekvete var man åpenbart ikke i gjennomføringen.) Hvis det hadde vært en sammenlutninger av ysterier i Vestfold, kunne deres medlemmer ha brukt f,eks, “Jarlsberg” som fellesmerke.  Selv om Tine er et samvirkelag, så kan de neppe bruke fellesmerke. Det er dessuten ikke Tines medlemmer, men konsernet som bruker varemerket Jarslberg.

Uansett er det en begrensning i eneretten når geografisk opprinnelse brukes som fellesmerke. Det heter i § 5,  siste ledd:

“Enerett til en geografisk opprinnelsesbetegnelse oppnådd ved registrering som fellesmerke er ikke til hinder for at andre bruker betegnelsen når bruken skjer i samsvar med god forretningsskikk.”

Men dette hjelper nok ikke Synnøve Finden. Deres Jarlsbergreferanse sier like lite om opprinnelse som Tines Edam og Brie-referanser. Synnøve Finden har produksjonsanlegg i Alvdal og Namsos, så Kongsgård-osten produseres like langt fra Jarlsberg som Tines Jarslbergost.

I norsk landbrukspolitikk har man vært opptatt av å bevare små bruk, i alle fall i prinsippet. Men i foredlingsleddet har man stort sett stått for sentralisering og industrialiering. Alt sentraliseres i store industrianlegg. Små, lokale produsenter er presset ut i denne prosessen. En gang var det lokale ysterier. Men de har forsvunnet. Dermed har også tradisjonen med å produsere Jarslbergost, og andre lokalprodukter, blitt drept i prosessen.

Ifølge oversikten på Tines nettsider, produseres Jarslberg ved to meierier i Norge: Tine Verdal i Nord-Trøndelag, og TINE Elnesvågen i Romsdal. I Elnesvågen produseres også Innherredsost, en ost man skulle tro hørte  hjemme nærmere Verdal enn Romsdal. For TINE Jæren står det at de produserer hvitost, uten at det er angitt hva slags hvitost. Det er visst slik for TINE at hvitost er hvitost. De tre produksjonsstedene ligger langt fra Jarlsberg, og jeg tviler på at melken kommer fra gårder i Vestfold. I tillegg produseres Jarlsberg på lisens i Irland og USA.

Gode oster produseres i små håndverksysterier og på gårdsysterier, ikke i industrianlegg. I Italia er det mange tusen produsenter av Parmeggiano Reggiano, og det er et stort antall små produsenter av Comté i Frankrike, som alle produserer etter strenge kvalitetskrav. Og de klarer å opprettholde sin posisjon både nasjonalt og internasjonalt, uten sentralisert industriproduksjon. Ingen slike produsenter ville ha funnet på å produsere på lisens utenfor eget område — og kvalitetskriteriene utelukker det uansett. De virkelige kjennerne vet sikkert hvilke produsenter som er de beste. Jeg har ikke forsøkt å kjenne forskjell mellom lik ostetype fra ulike produsenter. Men vi vet at det er mange som produserer St Emillion vin i Bordeaux, og at kvaliteten kan variere. Jeg vil tro at det er slik med ost også.

Tine har degenerert det som var et lokalt håndverksprodukt og lokal kultur, til å bli et standardisert industriprodukt og et varemerke. Det er ikke slikt det blir kvalitet av. Det er i alle fall ikke slik man produserer der man virkelig lager kvaltetsprodukter.

Mange ostetyper har navn etter det området hvor de førtst ble utviklet, som: Gouda, Edamer, Brie, Camembert, Livarot, Comté, Beaufort, Emmentaler, Gruyere, Manchego, osv. Noen oster har beskyttet opprinnelsesmerke, akkurat som vin har det. Om jeg har forstått det rett, er Gouda opprinnelsesbeskyttet. Det var derfor Tine, eller hva de het den gangen, måtte slutte å kalle sin smakløse gummiost for gauda, og i stedet måtte skifte navn til “Norvegia”. Den osten er uansett en fornærmelse mot god Goudaost. “Brie” er ikke opprinnelsesbeskyttet, selv om det også er et geografisk område i Frankrike. Det lages derfor mange Brie-etterligninger, så vidt jeg vet også av Tine, som selges som “Brie”.

Hvis man skal ha ordentlig Brie, da må man man kjøpe den opprinnelsesbeskyttede “Brie de Meaux”, som produseres i et nærmere angitt geografisk område, strategisk plassert mellom Paris og Champagne. Den er, som de fleste gode oster, laget av upasturisert melk. Et enkelt lite eksperiment er å smake en moden, fortrinnsvis fransk Brie laget av pasteurisert melk sammen med en moden Brie de Meaux. Det er stor forskjell. Brie de Meaux er ikke først og fremst kraftigere, men har en mye rikere smak — det er slik en god Brie skal smake. Comté og Roquefort er også opprinnelsesmerkede oster. Hva som er historikken bak at noen oster har opprinnelsesbeskyttelse, andre ikke, vet jeg ikke. Men jeg kjenner ikke andre eksempler enn Jarlsberg hvor en enkelt produsent har monopolisert tradisjonsnavnet ved å varemerkebeskytte det — uten at det betyr at man kan utelukke at det finnes andre eksempler.

Tines historiefortellling om Jarlsbergosten er slik:

  • “På 1820-tallet besøkte sveitsiske ostemakere Jarlsberg og Laurvig fylke (nå Vestfold fylke).
  • Sveitserne var kjent for å lage gode oster med hull, og lærte i løpet av dette besøket bort noen av sine godt bevoktede hemmeligheter til den lokale befolkningen.
  • I 1956 bestemte en gruppe studenter og forskere ved Landbrukshøyskolen på Ås seg for å utforske legenden om osten og kombinere den med moderne osteproduksjonsteknologi.
  • De gjennomgikk eldgamle tekster og oppskrifter, og under professor Ole Martin Ystgaards ledelse skapte de en ost med fine, runde hull.
  • Osten fikk navnet Jarlsberg®”

De forteller ikke at den osten man laget i Vestfold på 1800-tallet ble kalt Jarlsbergost. Men det sier vel at Tines Jarslbergost er en industriutgave av den tradisjonelle Jarlsbergosten, omtrent som “Brie” er en industriutgave av den opprinnelige Brie, som i dag selges som “Brie de Meaux”.

Jarlsberg er ikke noe opprinnelsesmerke. Bak opprinnelsesmerkene, i alle fall slik jeg kjenner dem for fransk vin og fransk ost, er det strenge krav. Holder vi oss til ost, varierer selvsagt de konkrete kravene fra ost til ost. De inneholder typisk denne type krav:

  • Melken skal være fra kyr av en bestemt rase, fra et nærmere angitt geografisk område. F.eks. kunne det ha vært melk fra den delen av Vestfold som tidligere utgjorde Jarlsberg Amt.
  • Det stilles krav til fôret. Man tillater ikke brasiliansk soya som er jukseregistrert som norsk, eller annet kraftfor. Det er gjerne krav til beiteareale per ku, og til hvor stor andel urter det skal være på beitet. Silofor aksepteres som regel ikke. Man ville nok heller ikke ha akseptert melk fra kyr som står inne på fjøset hele året.
  • Visse typer ost kan bare produseres om sommeren, fordi sommermelken og vintermelken har ulik kvalitet.
  • Osten skal være produsert i området, etter nærmere spesifiserte metoder. Det er ikke noen store hemmeligheter i god osteproduksjon, først og fremst gode råvarer og godt håndverk. Jeg tror “den hemmelige ingrediensen” som Tine reklamerer for i Jarlsberg, ville ha diskvalifisert dem fra et slikt kvalitetsregime.

Den eneste osteprodusenten i Norge som jeg kjenner til, som praktiserer tilsvarende kvalitetskrav, er Munkeby. Men så drives det da av franske munker, med mange års erfaring fra fransk osteproduksjon. Kanskje kan man finne noe tilsvarende på enkelte gårdsysterier.

En viktig forskjell mellom opprinnelsesmerker og varemerker, er at alle som tilfredsstiller kravene kan bruke et opprinnelsesmerke, mens bare den som har varemerkerettigheter kan bruke et varemerke. Uavhengige ysterier ville også ha kunnet kalle sin ost for “Jarlsberg”, om de hadde fylt kriteriene, dersom det hadde vært et opprinnelsesmerke. Men verken TINES Jarslbergost eller Synnøve Findens Kongsgård ville ha kunne kalle ostene for “Jarlsberg”, dersom det hadde vært et opprinnelsesmerke.

Jeg liker ikke monopolister. Særlig ikke når de bruker sin markedsmakt til å skvise ut konkurrenter. Når det er et produsentmonopol, kan vi være sikre på én ting: Det er ikke kundenes, altså forbrukernes interesser de er mest opptatt av. Derfor ønsker jeg Tines konkurrenter velkommen. Av prinsipp kjøper jeg av den grunn alltid melkeprodukter fra Q-meierene. Men de må ha like gode eller bedre produkter. Synnøve Finden er uinteressant. Jeg er enig med Aftenpostens Joacim Lund i at de leverer kjedelige produkter. Å konkurre på enfold gir oss ikke mangfold. Men jeg er ikke enig i hans hyllest til Tine. Med unntak for noen småprodusenter, er det likevel Tine som lager best ost i Norge. Gjennom Tines datterselskap Ostecompagniet distribueres mange gode oster. Noen importerte, de fleste norske. Om alle de norske er produsert av Tine, eller om de også distribuerer ost fra uavhengige produsenter, vet jeg ikke.

Om vi skal tro Synnøve Findens historieskriving, var det meierimonopol i Norge til midten av 1990-tallet. Dette har jeg ikke undersøkt nærmere.  Etter det jeg har klart å finne ut, registrerte TINE varemerket “Jarlsberg” for første gang i 1972, altså midt i monopoltiden. Så lenge andre produsenter var utelukket, var det ingen som hadde noen oppfordring til å reagere den gangen.

Jeg misliker at noen får monopolisere en tradisjonell virksomhet ved å varemerkebeskytte tradisjonsbetegnelsen. Man kan selvsagt hevde at det er TINE som har gjort navnet “Jarlsbergost” kjent for det norske folk. Det er ikke særlig overraskende, så lenge de ikke fantes konkurrenter som kunne gjøre det. Det er omtrent som å si at Vinmonopolet gjorde rødvin kjent for det brennevinsdrikeknde norske folk, at Televerket gjorde det norske folk kjent med telefon og telefonitjenster, og at NRK gjorde det norske folk kjent med radio og TV. Men da de møte konkurranse, hadde de ikke beskyttet sin monopolstilling ved å varemerkebeskytte viktige deler av virksomhetstypen.

Det er også TINE som har bidratt til å forflate det norske folks smak, ved at man kun har hatt tilgang til deres ganske kjedelige industriprodukter. De standardiserte og pregløse industriproduktene fra TINE har blitt det norske folks smaksreferanse når det gjelder ost.

Tine opptrer ikke stort bedre i sin markedsføringspraksis enn hva Synnøve Finden gjør. I sin presentasjon av blåmuggosten “Normanna”, skriver TIne:

“Normanna er spesielt utviklet med den franske osten Roquefort som forbilde.”

Roquefort er opprinnelsesbeskyttet. Sansynligvis vil det hindre TINE og andre i å kalle en ost for “Roqueforttype”. Tidligere sa mange produsenter av musserende vin at den var laget etter “champagnemetoden”. Men det måtte de slutte med, fordi de ikke kunne bruke den opprinnelsesbeskyttede betegnelsen “champagne” i sin produktpresentasjon og markedsføring. Så nå skriver de at den er laget med “tradisjonell metode”. Men inspirert, det kan man kanskje fortsatt være, og skrive at man er det.

Men Tine må ha gjort dårlig research hvis de laget Normanna etter forbilde av Roquefort. Roquefort er laget upasteurisert melk fra tre ulike sauraser som må ha gresset i et nærmere angitt område, mens Normanna er laget av pasteruisert kumelk. Melk er melk, synes å være tankegangen hos Tine. I tillegg kommer kravene til produksjons- og modningsprosessen for Roquefort. Synnøve Finden må i alle fall kunne skrive at Kongsgård er laget med den tradisjonelle Jarlsbergosten fra Vestfold som forbilde.

Opprinnelsesmerket “Roquefort” er ikke til hindre for at TINE, Synnøve Finden eller andre lager en blåmuggost av upasteurisert sauemelk, og modner den i grotter. Men de kan bare ikke kalle den Roquefort, eller på andre måter bruke navnet Roquefort i markedsføringen av osten.

TIne er sure på Synnøve Finden. Det må de gjerne være. At det ikke var praktisk mulig for Synnøve FInden å trekke all Kongsgård ost ut fra butikkhyllene umiddelbart etter av kjennelsen forelå, det bør være ganske åpenbart. De er også sure på at Synnøve Finden kaller kjennelsen for “Sensur”,  og svartsladder med et merke hvor det står “sensurert”. Tine må gjenre mislike dette. Men ordene “Sensur” eller “Sensurert”, eller svarte sladder, er så vidt jeg vet ikke registrerte vareker for Tine. Synnøve Finden har rett til å mene hva de vil, også at dette er sensur, og til å gi uttrykk for dette. Det krenker inges rettigheter.

Om det hele har vært et ledd i en bevisst PR-strategi fra Synnøve Finden, vet jeg ikke noe om. Et sentralt element i all markedsføring er å få oppmerksomhet om produktet. Ved å bli saksøkt får man veldig mye omtale. Rettssaker koster ganske mye, men det gjør reklamekampanjer også. Det kan nok hende at reklameverdien av den omtalen det medfører, er langt høyere enn selve kostnadene ved rettssaken. Foreløpig er det bare en midlertidig forføyning, en foreløpig avgjørelse som skal hindre at (ytterligere) skade skjer før saken kommer opp til ny, ordinær behandling. Ballen, eller kanskje man skal si osten, ligger nå hos Synnøve Finden.  En ny runde vil gi mer omtale. Nå vet “alle” at Synnøve Finden har lansert en ny ost, og at det er en ost av jarlsbergtype. At man har en varemerkerett, betyr ikke at man eier språket, slik Finn Erik Vinje har sagt. Han nok mye om språk, men åpenbart ikke noe om varemerker.

Jeg og alle andre som ikke markedsfører en ost av jarslbergtype, kan omtale Kongsgård og andre oster som jarlsbergtype, så mye vi måtte ønske. Fagbetegnelsen for den type ost er Gautaler. En ost som er en mellomting mellom Gouda og Emmentaler (sveitser). Det finnes mange slike. Jarslberg er ikke så unik som Tine vil ha det til. Jeg anbefaler folk å smake en nederlandsk Maasdamer, som er en annen ost av samme type. Etter min subjektive mening smaker den bedre enn Jarlsberg.

PS:

<edit> I krig blir sannheten det første offer, også i ostekrig. Håkon Styri satte med på sporet av denne gjennomgangen av Jarlsbergostens historie, av en referansebibliotekar på Nasjonalbiblioteket, som ikke oppgir sitt navn. Den korrigerer den fremstillingen jeg i hovedsak har benyttet meg av, og bør leses.</edit>

 

 

Print Friendly
  • Hei Olav. Jeg er den som varslet Aftenposten i helgen, som endte med artikkelen på søndag. Jeg har ikke jobbet i TINE på over 20 år, og gjorde dette som en privatperson. TINE visste ikke at jeg gjorde det, og har senere blitt beskyldt for å drive et skittent PR-spill. Grunnen til at jeg kontaktet Aftenposten var at jeg fikk vite fredag for en uke siden (samme dag som kjennelsen i Follo) fra folk med innsikt i Synnøve Finden – at hele kampanjen var planlagt. De hadde bestilt Sensur-lapper på forhånd, og de hadde produsert mye nye emballasje uten hentydning til Jarlsberg. De visste veldig godt at Jarlsberg ville trekke dem for retten, fordi Jarlsberg har vært en del av TINE sin markedsøfing og virksomhet i 60 år – og en norsk eksport- og merkevaresuksess (det er ikke mange av dem i Norge). De hadde planlagt for at slike som du og jeg skulle skrive om dem, ble jeg fortalt, og jeg ble også fortalt at det de haddd planlagt var langt under normal moral og etikk. Det var dette jeg reagerte sterkt på. TINE har valgt å holde seg veldig i ro i saken, bortsett fra at det er naturlig at de må beskytte sin egen merkevare. Dette er et viktig prinsipp i norsk næringsliv, internasjonalt også i forhold til rettigheter og varemerkebeskyttelse. Det er et stort internasjonalt problem med kopivarer, og det er derfor dette er viktig. Jeg har mottatt trusler, fordi jeg har sagt fra om disse forholdene. Det syns jeg er ubehagelig, men styrker meg bare i at jeg har påpekt noe som ikke er så bra. Og at noen ikke ønsker at sannheten om denne kampanjen skal frem i lyset. Den Jarlsbergosten heter hva den gjør, men kunne sikkert hete noe annet. Dog er den utviklet spesielt, og er en kombinasjon av Gouda og Emmentaler. Det jeg dog vil påpeke er at når du kritiserer TINE så sterkt som du gjør bør du også gå Synnøve Finden litt nærmere i sømmene. Vet du hvem som eier selskapet, og hva som skjer med overskuddet?

  • OlavTorvund

    Alle meieriprodukter var noe som TINE eller deres forløpere innarbeidet, så lenge det ikke fantes konkurranse. Om det var ledd i en PR-strategi fra Synnøve FInden, så lar jeg meg ikke hisse opp over det. Å provosere for å få oppmerksomhet, er ikke noe nytt i den sammenheng. Jeg er ikke mer opptatt av hvem som eier Synnøve Finden enn jeg er opptatt av hvem som eier Freia og Findus. Jeg liker ikke at det er Nestlé som eier Findus og Kraft som eier Freia,. Jeg hadde gjerne sett norske eiere. Det som betyr noe for meg som forbruker, er hvem som leverer gode produkter. Jeg er den type forbruker som er mer opptatt av utvalg og kvalitet enn av pris.

    Jeg kjøper stort sett melk fra Q-meieriene. Men det meste av den osten jeg spiser er fra TIne. Jeg foretrekker Sveitser fremfor Jarslberg, helst Sveitser XO (det er mulig det er en betegnelse Jacobs bruker på den osten de har modnet i eget ostemodneri, for den kvaliteten står ikke på TINEs nettsider. Faktisk kjøper jeg også stort sett Appelsinjuice fra TINE. Synnøve Finden selger Tropicana, som også er utmerket. Men den er ikke så mye bedre enn TINEs Sunniva at den forsvarer den ganske store prisforskjellen.

    Jeg holder meg også for det meste unna landbrukssamvirke når jeg kjøper kjøttvarer. Jeg kjøper kylling fra Holte, NOrsk Fugl, Gårdsand eller Stange, pølser fra Jens EIde eller Grøstad (eller Idsøe, om de er å få tak i), påleggskinke fra Grøstad, osv. Jeg synes det er ille å se hvordan Nortura vanner ut lokal identitet, slik de blant annet har gjort med “Hallingskarvet”, som kom til å omfatte det mestea av fjellområdene på Østlandet etter at Nortura overtok.

    LItt tilbake til ost. En meget dyktig kjøpmann som drev butikken der vi vokste opp, pleide alltid å fortelle min mor når de hadde god sveitserost, for han likte at min mor satte pris på den. (Det er her jeg har min ostesmak fra.) Han visste at kvaliteten kunne variere mye. Den gang var det flere ysterier enn i dag. Han visste hvem som leverte god ost, og hvem som leverte ost som ikke var like god. Men han kunne ikke bestille ost fra de som levert egod ost. Han måtte bestille x mindre gode oster for hver god, og alt til samme pris. Slik bør det ikke fungere, og det er ikke et system som oppfordrer til å tenke på kvalitet.

  • Ostegleden deler jeg, og dessverre er behovet for mangfold og utvalg innen denne type oster kommet helt i bakleksen i denne diskusjonen. Min påstand er dog at dersom TINE hadde kalt osten noe annet enn Jarlsberg ville Synnøve Finden like fullt angrepet TINE på samme måte nå. Det skyldes en eventyrlig vekst for Jarlsberg de senere årene. Det er også et faktum at dagens Jarlsberg er en helt annen ost enn den/de ostene som ble laget for over 100 år siden. Jeg tenker at det – nettopp fordi Synnøve Finden og dets eiere bevisst har ønsket denne diskusjonen – er viktig at vi også får frem at dette er en bevisst strategi. Og vi går alle på limpinnen. I diskusjonene kommer det også frem at TINE er den store stygge ulven, mens Synnøve Finden er den modige utfordreren. Som markedsfører og utvikler av merkevareidentiteter i over 25 år mener jeg dette er en uetisk handling. Det juridiske i dette skal jeg overlate til TINE å finne ut av. Dersom Synnøve Finden får medhold blir det en avgjørelse med langt større dimensjoner enn bare denne saken.

    Tilbake til ostegleden: Jeg er enig med deg i at utvalget burde være større. TINE Sveitser er veldig god, men de sleit i mange år etter at de byttet ysteri for Sveitser på tidlig 90-tallet. Gjennom 80-tallet ble det laget en helt fantastisk Sveitser, som egnet seg helt fantastisk for lagring og som dannet utgangspunktet for annonsen “Se etter tåren i hullet”. Når det er sagt, så driver Gutta på Haugen med lagring av Jarlsberg og selger både 3 og 5 år gamle oster der.

    Og så er spørsmålet hvorfor Synnøve Finden har ønsket å utvikle en eksakt kopi av Jarlsberg? Det er selvsagt fordi dagligvarekjedene har bedt dem om å gjøre det. Diskusjonen om innovasjon og mangfold er helt borte, selv om Synnøve Findens representant i alle sammenhenger på spørsmål om dette vrir diskusjonen over til at TINE har brukt sin markedsmakt tidligere. De forsøker å legitimere sine egne uetiske handlinger med at TINE har gjort det tidligere, rett eller galt. De fører en retorikk der de i alle sammenhenger snakker om at Jarlsberg er en ost fra 1800-tallet. De er egentlig ikke så opptatt av å få rett i denne saken, da målet bare er å få mye PR. Dette har TINE ikke ønsket å ta del i. Jeg ønsker å delta i denne diskusjonen fordi mange skriver ufordelaktig om TINE i saken, bevisst fra SF sin side. Da er det fair at også den andre siden kommer frem.