Samferdselsministres tro på den magiske streken i asfalten @ketilso @KAHareide @abidraja

WCRW_6903_DxO_rawBåde i forrige og i denne stortingsperioden har det blitt fremmet representantforslag i Stortinget, om å bedre forholdene for syklister. Begge ganger har det blant annet blitt foreslått å innføre en minsteavstand på 1,5 meter ved forbikjøring av syklister.

Begge gangene har forslagene blitt nedstemt av flertallet i Transportkomiteen. Man har som vanlig sagt ja til uforpliktende prat, men stemt ned konkrete forslag. Og begge gangene har de sittende samferdselsministre, Magnhild Meltveit Kleppa og Ketil Solvik Olsen, kommet med svar som tyder på at de er sterke i troen når det gjelder den beskyttende virkningen av en malt strek på asfalten.

I 2011 fremmet representantene Knut Arild Hareide, Laila Dåvøy og Line Henriette Hjemdal,  alle fra KrF, et forslag om sikrere og bedre fremkommelighet for syklister. Dette var to av forslagene, som man kan lese i Innst 410 S (2010-2011):

“4. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til endring av trafikkreglene slik at syklister fårbedre sikkerhet og fremkommelighet. Dagens minimumskrav på 1,5 meter til trygg forbikjøringav syklister tas inn i trafikkreglene.

5. Stortinget ber regjeringen endre vikepliktsreglene som gjelder der gang- og sykkelvei krysser vei og avkjørsel slik at syklende gis prioritet og bedre fremkommelighet”
Som det gjerne skjer når det foreslås bedring for folk som sykler, uttrykte Stortingets transportkomité betydelig velvilje. Et flertall med medlemmene fra AP, FrP, H, SV og SP, uttalte at de:
“viser til imøtekommande svar i fråsegna frå statsråden, og der det også kjem fram at forslaga i dokumentet i stor grad er under arbeid.”
Et annet flertall, med representantene fra AP, H, SV, SP og KrF viste til
“forslagsstillarane sine fem forslag, og stiller seg grunnleggjande positiv til initiativa som vert foreslåtte”.

At FrPs representanter i komiteen ikke stilte seg grunnleggende positive til initiativene, var ikke akkurat overraskende. Det er et parti som stort sett er mot folk som sykler.

Komiteens leder, og en av forslagsstillerne, KrFs Knut Arild Hareide, uttalte følgende:

“[jeg] viser til at bedre sikkerhet og tilrettelegging for syklister har vært på den politiske dagsorden lenge, uten at det har skjedd noen merkbar bedring. D e t t e m e d l e m er glad for de positive signalene fra statsråden i svarbrevet til komiteen, men understreker samtidig at det nå haster med å iverksette tiltak. Det har lenge vært uttalt mange gode intensjoner om bedre tilrettelegging for syklistene uten at det harført til nødvendige endringer. D e t t e m e d l e mmener derfor det må iverksettes tiltak i tråd med de forslag som fremmes i representantforslaget.”

Ser vi i bakspeilet, ble resultatet en holdningekampanje om “samspill i trafikken”, “Del veien” kampanjer. Holdningkampanjer er gjerne det politikere setter i gang når de vil gi inntrykk av at de gjør noe, uten at de egentlig gjøe noe med problemet. Ellers skjdde det ikke noe konkret. Så fortsatt var holdningen til sykkkel preget av uforpliktende velvilje, men uten vilje til å gjøre noe konkret. Og fortsatt taper sykkelen i prioriteringen mot det politikere synes er viktige, så som nye motorveier, tunneler som hindrer sykling, osv.
I saken er vedlagt et brev fra daværende samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa. Om forslag 4, om å innføre en minsteavtand på 1,5 meter ved forbikjøring av syklister, skriver hun bl.a.:

“Samferdselsdepartementet mener det er lite hensiktsmessig å gå fra mer skjønnsmessige bestemmelser, som i dag finnes i Sverige, Danmark og Norge, til å angi en eksakt bestemmelse. Bakgrunnen for dette er bl.a. følgende:

1. Det bør være nok med de bestemmelsene som allerede finnes i vegtrafikkloven § 3 og trafikkreglene § 12 nr. 3.
2. Avstanden vil måtte kunne være forskjelligavhengig av hastighet ved forbikjøring og/ellerhvilket kjøretøy det kjøres forbi med, samt motorvognførerens vurderinger avom den syklendeser ut til å kunne ha kontroll med sykkelen.
3. En 1,5 meters-regel vil ikke være praktisk sett i forhold til der det er anlagt sykkel felt ved siden av vanlig kjørefelt, kollektivfelt eller sambruksfelt. I slike  tilfeller måtte de som kjører i slike felt bytte kjørefelt, evt. måtte over i motgående kjørefelt, for å kunne passere syklende med 1,5meters avstand.
4. En 1,5 meters-regel vil derfor kunne være vanskelig å håndheve, og det må fortsatt være opp til politiet å håndheve ut fra skjønn om forbikjøringen er til fare eller sjenanse for den syklende.
På denne bakgrunn ønsker jeg ikke å sette i gang noe arbeid med å innføre en 1,5 meters-regel.”

Jeg har ingen tro på at noen av våre samferdselsministere noen gang har hatt noe gjennomtenkt forhold til dette spørsmålet. Det gir nok mer uttrykk for holdningene hos byråkratiet i Samferdselsdepartementet. Men Stortingeg kjenner bare statsråden, ikke byråkratiet. Så det er uansett statsråden som må fremsi og stå for de de presenterer for Stortinget.

Når samferdselsdepartementet kan vise til “worst practise”, da viser de gjerne til utlandet. Ellers synes norske myndigheter å være lite villige til å lære av erfaringer fra andre land på dette området. Reglene om forbikjøring er ikke bedre i Sverige og Danmark, kan samferdelsministeren opplyse. Og man kan da ikke risikere at Norge skal finne på noe på dette området som gjør dem bedre enn nabolandene!

Men vi må se på helheten, og kan ikke se på regelen isolert. I Danmark har standardbredden på “sykkelsti” vært 2,2 meter, med fysisk skille mot kjørefeltet. Nå er det visstnok vedtatt å øke bredden til 2,8 meter. I Nederland er de enda bredere, med et langt mer markert skille mot kjørefeltet. I Norge sier “Sykkelhåndboka” at sykkelfelt skal være 1,5 til 1,8 meter. Men som så mye annet når det gjelder sykkel i Norge, så er dette uforpliktende anbefalinger. I Norge har man stort sett overlatt til undermålere å utforme sykkelfelt, og resultatet har blitt undermåls sykkelfelt. I praksis lager man ofte smalere sykkelfelt enn anbefalt, og man lager sykkelfelt på veier hvor trafikken er så stor at dette frarådes. Jeg har målt noen sykkelfelt i Oslo. I en så trafikkert vei som Kirkeveien i Oslo, er sykkelfeltene på store deler av strekningen smalere enn en meter. Men slike “detaljer” valgte samferdselsministeren å se bort fra. Det er tross alt ikke så farlig når det bare er snakk om syklister.

Til pkt 2: Nei, nei og atter nei!

Det er galskap å si at det er opp til motorvognføreren å avgjøre hva som er trygg avstand. Alle som har syklet, og som har blitt forbikjørt vet at dette er helt uholdbart. (Jeg tviler på at Magnhild Meltveit Kleppa noen gang syklet.) Her er lenker til et utvalg eksempler på at dette er en vurdering som ikke kan overlates til bilistene.

Man kan nærme seg spørsmålet om forbikjøring av syklister på en annen måte. I en dom fra Oslo tingrett konkluderte man med at syklsiter i blandet trafikk skulle sykle forbi fotgjengere i “tilnærmet gangfart”. Dette kan vi overføre til bilster, og si at når førere av motorvogn skal kjøre forbi syklister, skal det skje i tilnærmet sykkelfart — som normalt vil være i omrdået 15 – 40 km/t.

Vi kan også ta med dette fra Høyesteretts dom gjengitt i Rt 2003 s. 433, avsnitt 50:

“Voksne syklister som bakfra og helt overraskende i stor fart prøver å passere nær fotgjengere på fortau eller i veibanen, må i utgangspunktet anses for å ha opptrådt uaktsomt. Fotgjengere kan plutselig endre retning eller snu seg og dermed uforvarende komme foran syklisten. Denne må til enhver tid avpasse farten etter forholdene og være forberedt på å stanse. Dersom sammenstøt finner sted, vil syklisten normalt bli ansvarlig for påregnelig skade.”

Overført til bil og sykkel, kan vi si at bilister som bakfra og helt overraskende i stor fart prøver å passere nær syklister i veibanen, må i utgangspunktet anses for å ha opptrådt uaktsomt.

Her er et knippe saker, som illustrerer hvorfor slike vurderinger ikke kan overlates til bilistene:

Svingte unna syklist, så kom bussen imot. Eller sagt på en annen og mer dekkende måte; Kjørte forbi syklist uten å forsikre seg om at om at det var klart. Eller et klart brudd på trafikkreglene § 12 nr 2, bokstav a, som lyder;

“2. Før forbikjøring skal kjørende forvisse seg om at
a)    vegen er fri for hinder på tilstrekkelig lang strekning framover,”

Her er en til av samme slag:

Skulle kjøre forbi syklist – tre biler kolliderte.

Begge er et utslag av den meget utbredte bilistnevrosen: Tåler ikke å ligge bak en syklist i 30 sekunder. Må forbi NÅÅÅÅÅÅÅ!

Så noen saker om for liten avstand til syklsiter:

Så et par videoer fra noen av de som pleier å dokumentere hverdagen for syklister i Oslo. Først en video fra Morten How Lode:

Og her er et annet fra Del Veien:

Det er selvfølgelig bare de mest graverende tilfellene som finner veien til media. Men i de fleste tilfeller som her er omtalt eller vist, har bilisten hatt en avstand som er mye mindre enn 1,5 meter. Med en fast grense hadde man sluppet og vurdere om det kanskje, muligens var forsvarlig likevel, tatt i betraktning farten og motorvognførerens vurderinger av om den syklendeser ut til å kunne ha kontroll med sykkelen. . Å bli passert av bilister som holder for liten avstand, er hverdagen for folk som sykler i Norge. Det er farlig adferd fra bilistenes side, som det bør slås hardt ned på. Men de ansvarlige samferdselspolitikere vil heller servere oss svada, og synes åpenbart det er greit at bilister opptrer slik.

Så til det som har begrunnet overskriften i denne kommentaren:

“3. En 1,5 meters-regel vil ikke være praktisk sett i forhold til der det er anlagt sykkel felt ved sidenav vanlig kjørefelt, kollektivfelt eller sambruksfelt. I slike  tilfeller måtte de som kjører i slike felt bytte kjørefelt, evt. måtte over i motgående kjørefelt, for å kunne passere syklende med 1,5meters avstand.”

Det Magnhild Meltveit Kleppa her i realiteten skriver, er at alle andre trafikanter er viktigere enn folk som sykler. At de skal kunne kjøre forbi mest mulig uhindret, og uten å ta hensyn til syklisten er langt viktigere enn syklistenes sikkerhet, liv og helse. Hun skriver det selvsagt ikke så direkte og brutalt. Det er pakket inn i byråkratisk (t)ull. Men det er uansett denne prioriteringen hun gir uttrykk for.

Der bildet under er tatt, i Kirkeveien ved krysset Shums gt, har jeg målt sykkelfeltet, etter at jeg reagerte på hvor smalt det var. Jeg målte det til et sted mellom 80 og 90 cm. Her er det så mye trafikk at det etter Sykkelhåndboka ikke skal være sykkelfelt, men separat sykkelanlegg. Og skulle man likevel lage sykkelfelt, så skulle det vært minst dobbelt så bredt. Som jeg skal komme tilbake til, har nåværende samferdselsminister Ketil Solvik Olsen sagt det samme. Spørsmålet blir derfor: Hva slags magiske virkninger er det samferdselsministerne tror at en malt strek i asfalten har? Tror dere virkelig at man er noe tryggere om en buss passerer noen desimeter fra sykkelstyret, bare fordi noen har malt en strek i veien?

WIMG_3270_DxO

Legg merke til hvordan bussen har plassert seg i kjørefeltet på bildet over: Helt på streken mot sykkelfeltet. Her er ingen margin. Bussjåfører vet gjerne hvor bred doningen er, og kjører ofte slik. I motsetning til sjåføren i personbilen bak, som åpenbart tror han kjører større bil og må ha stor plass. Jeg har tidligere nevnt at i Danmark er sykkelstiene fysisk adskilt fra kjørefeltet. En bussjåfør kjører ikke så tett på en fortauskant som på en malt stripe. Med en ekstra margin til kanten og dansk bredde på sykkelfeltet, blir effektiv avtand til forbikjørende kanskje 1,5 meter. Hvis vi også hadde hatt en dansk trafikkultur, hvor bilister aksepterer syklister i trafikken og tar hensyn til dem, da hadde det kanskje begynt å ligne noe hos oss også.

Vi kan også ta med skandaleprosjektet Dronning Eufemias gate. Her har man anlagt sykkelfelt som er 1,50 meter brede, og har laget høy kant og plantet trær for å gjøre et altfor smalt sykkelfelt enda farligere enn det i utgangspunktet er. Hvor mye beskyttelse gir den malte streken for syklister i sykkelfeltet?

WIMG_0249_DxO

Jeg tar også med dette fra Carl Berners plass. Vi ser med all mulig tydelighet at den hvite stripen ikke på noen måte hindrer bussene i å bruke av sykkelfeltet.

WIMG_3071_DxO

Den som skal kjøre forbi en syklist skal ha betryggende avstand, i praksis minimum 1,5 meter. En oppmalt strek i asfalten, eventuelt rød asfalt, gir ingen beskyttelse mot nærgående biler og busser. Må man skifte kjørefelt for å kunne kjøre forbi, så får man skifte kjørefelt og eventuelt vente til dette er mulig.

Dessuten: Til politikere, både samferdselsministere og andre: Dette er et problem fordi dere har sørget for at blir laget ubrukelige sykkelløsninger. Og du, Ketil Solvik Olsen, som har gått ut og sagt at du vil spare penger ved å lage smalere sykkelfelt, du vil bare gjøre dette verre. Her viser FrP-hoven seg. Du vil ha bedre standard på motorveier og bygge for større fart. Når det gjelder å legge til rette for at bilster skal kunne kjøre fortere, da spiller det åpenbart ingen rolle at det gjør dyre veier enda dyrere, Men det som i utgangspunktet er billig, der skal du spare ved å gjøre dårlige løsninger enda dårligere. Det er slik vi merker at samferdselsministeren tross alt kommer fra FrP.

Så til håndhevelsen, hvor vi får nok en idiotkommentar fra Meltveit Kleppa:

“4. En 1,5 meters-regel vil derfor kunne være vanskelig å håndheve, og det må fortsatt være opp til politiet å håndheve ut fra skjønn om forbikjøringen er til fare eller sjenanse for den syklende.”

Enhver idiot, i alle fall nesten envher idiot, ser at dette er tøv. Selvsagt er det vanskeligere å håndheve en skjønnsmessig grense enn en fast grense. Hvis en bilist passerer en syklist med så liten avstand at man kan gi bilen et velrettet spark eller knyttneveslag, så må vi med en skjønnsmessig regel først avgjøre om armlengdes avstand tross alt var tilstrekkelig ut fra idiotkriteriene som samferdselsministeren stiller opp. Med en fast regel er det tilstrekkelig å avgjøre om avtanden var større eller mindre enn 1,5 meter, selv om det ikke er lett. Den som påstår at det siste ikke er enklere enn det første, har alvorlig sviktende dømmekraft.

Bare til sammenligning. Vi har i vegtrafikkloven § 21, hvis første ledd lyder:

“Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, hva enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter.”

Man kan selvsagt diskutere når man er så påvirket at man ikke kan ferdes i trafikken. Men denne suppleres av vegtrafikkloven § 22, som sier at man ikke kan ha mer enn 0,2 promille som fører av motorvogn. VI kan merke oss at § 21 gjelder fører av kjøretøy, altså også sykkel, mens § 22 gjelder fører av motorvogn, som ikke omfatter sykkel.

Hvis man virkelig tror at det er lettere å håndheve skjønnsmessige regler, da kan man bare oppheve 0,2-grensen, som ut fra en slik “logikk” bare bidrar til å gjøre det vanskelig for politiet å håndheve dette.

På slutten av 2015 var det Venstres tur til å fremme forslag om bedring av trafikksikkerheten for syklister. Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at Venstre ikke var representert i Transportkomiteen i forrige stortingsperiode, slik at de verken stemte for eller mot forslaget fra KrF-politikerne.

Abid Q. Raja, Ketil Kjenseth, Pål Farstad og Terje Breivik fremmet blant annet følgende forslag (Dokument 8:18 S (2015–2016)):

“2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag som definerer en minimumsavstand mellom motoriserte kjøretøy og sykkel ved forbikjøring. Denne avstanden bør ikke være mindre enn 1,5 meter, der vegen tillater det. Kan den syklende ikke få trygg plass, må forbikjøringen utsettes.”

I likhet med det tidligere KrF-forslaget, foreslo de også endringer i vikepliktreglene ved sykkelvei. Vikeplikt får vike nå, og jeg kommer tilbake til dette ved en senere anledning.

Ikke overraskende ble også dette forslaget vedtatt vedlagt protokollen, i praksis at det begraves og glemmes (skjønt noen av oss har ikke til hensikt å glemme saker som dette).

Også i denne saken kom det et brev til komiteen fra samferdselsministeren, denne gang Ketil Solvik Olsen. Han har gjort slik statsråder gjør, og bedt embetsverket utarbeide et svar, eller i alle fall et forslag til svar. Intet galt i det. Det er slikt man har embetsverket til.

Embetsverket har gjort slik embetsverket gjerne gjør. De har lett i sine gjemmer, og har funnet fram det de mente om KrF-forslagene for fem år siden. I stedet for å tenke og vurdere saken på nytt, har de bare resirulert det gamle svaret. Og Ketil Solvik Olsen har slukt det rått. Han svar er på disse punktene til forveksling likt det som Magnhild Meltveit Kleppa sendte noen år tidligere:

“Etter min mening er bestemmelsene som allerede finnes i vegtrafikkloven § 3 og trafikkreglene § 12 nr. 3, forutsatt at de overholdes, tilstrekkelige til å ivareta syklisters sikkerhet i forbikjøringssituasjoner.

Det er videre slik at en trygg avstand mellom kjøretøyene vil måtte kunne være forskjellig avhengig av hastighet ved forbikjøring og/eller hvilket kjøretøy det kjøres forbi med, samt motorvognførerens vurdering av om den syklende ser ut til å kunne ha kontroll over sykkelen.

En 1,5 meters-regel vil dessuten være lite praktisk der det er anlagt sykkelfelt ved siden av vanlig kjørefelt, kollektivfelt eller sambruksfelt – de som kjører i slike felt ville måtte over i motgående kjørefølt for å kunne passere syklende med 1,5 meters avstand.”

Det er ingen grunn til å gjenta kommentarene. Argumentasjonen er akkurat like dårlig som da Magnhild Meltveit Kleppa brukte den. En malt strek i asfalten gir ikke noen bedre beskyttelse i dag enn den gjorde i 2011, og det har ikke blitt noe lettere å håndheve en skjønnsmessig grense. Dette med håndhevelse er på en måte ikke så veldig sentralt. For vi vet at politiet ikke håndhever regler til fordel for syklister uansett.

Dessverre er det en feil i Innst. 203 S (2015–2016). Det fremgår ikke av innstillingen hvordan Arbeiderpartiet stemte i de spørsmålene hvor det var dissens.  Vi kan lese om komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, og om et mindretall med representantene for Venstre og KrF. Arbeiderpartiets representanter var tilsynelatende fraværende da dette ble behandlet.

Det er en feil som er sterkt beklagelig. Ser vi 2011- og 2015-forslaget i sammenheng, kan vi konkludere med at Venstre og Kristelig Folkeparti på Stortinget er to partier som vil gjøre forholdene bedre for folk som sykler.

Senterpartiet er sykkelfiendtlig, noe som ikke overrasker. Folk sykler som kjent mest i tettbygde strøk, og Senterpartiet er prinsipilet mot tettbygde strøk, særlig når det faktisk blir så tett at det bli byer av en viss størrelse. “Fuck Oslo” er en uttalelse fra tidligere samferdelsminister fra SP, Marit Arnstad, en utalelse som ikke kommer til å bli glemt på svært lenge. SP vil at folk skal bo med minst et spydkasts avstand mellom seg. Mellom disse stedene hvor folk ikke bor, skal det være best mulig fremkommelighet for bil og traktor.

At FrP ikke støtter tiltak for å gjøre det bedre for syklister, er ikke overraskelse. Akkurat på dette punktet må det erkjennes at samferdselsminister Ketil Solvik Olsen faktisk er bedre enn det partiet han representerer.

SV er ikke representert i Transportkomiteen i denne perioden. Vanligvis er SV er syklistvennlig parti. Men de stemte mot KrF-forslaget i forrige periode. Kanskje var det en av de kameler SV måtte svelge for å sitte i regjering med bl.a. sykkelmotsanderne i SP. Men uansett har jeg ikke tilgitt SV for dette sviket mot syklistene.

Det er ingen overraskelse at også Høyre stemmer ned konkrete sykkelforslag, slik de har hatt for vane å gjøre både på Stortinget og i Oslo kommune. Høyre er alltid for uforpliktende velvilje når det gjelder sykling, men stemmer mot konkrete forslag for å bedre sykkelforholdene. Høyeres tidligere leder av transportkomiteen, nåværende kulturminister Linda Hofstad Helleland, var genuint opptatt av sykling. Så vidt jeg vet, er det i stor grad henne vi kan takke for skolene ikke lenger kan nekte foreldrene å la sine barn sykle til skolen. I styret i SLF Oslo var hun en av de personene vi hadde på listen over dem vi gjerne ville ha til å innlede på et medlemsmøte. Men det var før hun ble kulturminister.

Ellers er det vanskelig å finne noen særlig sykkelspor i Høyre. Nåværende leder i Transportkomiteen, og leder i Oslo Høyre, Nikolai Astrup, synes ikke å være særlig opptatt av å legge til rette for at folk skal kunne sykle. Skjønt jeg vil faktisk tro at det blant folk som sykler er en ganske stor andel høyrevelgere, uten at jeg har noen empiri som kan bekrefte en slik antagelse.

Så var det Arbeiderpartiet. De stemte mot KrF-forslaget i 2011. Skuffende, men ikke overraskende. Den grå-grå alliansen av Arbeiderpartiet, Høyre og FrP er gjene veldig for bil og mer motorvei, og i praktisk politikk (om enn ikke i retorikk) mot sykkel. Arbeiderpartiet bærer dessuten hovedansvaret for at jernbanen har blitt grovt forsømt i Norge, i alle år siden andre verdenskrig. Men det er en annen sak. Hva de stemte for eller mot i 2016, fremgår som nevnt ikke av komiteinnstillingen. Noen av oss har på Twitter forsøkt å få Sverre Myrli til å fortelle hva Arbeiderpartiet stemte. Men han har ikke svart. Det er flere stortingsrepresentanter i Arbeiderpartiet som selv er ivrige syklister. Og i Oslo har heldigvis Arbeiderpartiet bidratt til å sette sykling høyt opp på den politiske dagsorden. Men jeg har fortsatt ikke oppdaget at Arbeiderpartiet på riksplan prioriterer dette, eller at noen stortingspolitiere for Arbeiderpartiet har gjort dette til “sin” sak. Arbeidepartiets Håkon Haugli tok riktignok opp et sykkelspørsmål i Stortinget i 2010, og fikk selvfølgelig et økseskaft til svar fra samferdselsminister Mgnhild Meltveit Klemma. Men det er det eneste sykkelinitiativet jeg kjenner fra Arbeiderpartiet på riksplan.

Nettopp derfor er det viktig at komiteinnstillingen kommer i en korrigert versjon, hvor også Arbeiderpartiets stemmegivning fremkommer. Jeg har liten tillit til Arbeiderpartiet på dette området.

Selv om det sto flere representanter bak de to nevnte forslagene, har jeg oppfattet det slik at hovedarkitekten bak 2011-forslaget var Knut Arild Hareide, og hovedarkitekten bak 2015-forslaget var Abid Raja. Det har vel ikke så mye hensikt å gjenta forslaget i inneværende stortingsperiode. Men det er bare å fortsette med å fremme sykkelforslag. En dag får vi kanskje en samferdselsminister, eller til og med en regjering som er opptatt av forholdene for syklister, og flertallene kan endre seg.  Jeg vet at Knut Arild Hareide tror på undere. Hvordan det er med Abid Raja i slike spørsmål, vet jeg ikke. Men hvem ville for få år siden ha trodd at Arbeiderpartiet i Oslo skulle gjøre bedre forhold for syklister til en av sine viktigste saker? Kanskje et slikt under kan skje i rikspolitkken også.

Det er i bunn og grunn et verdispørsmål. Når vi skal finne ut hva politikere egentlig mener, da kan vi ikke se på hva de sier, særlig ikke hva de sier i festtaler og taler til syklister, eller i en valgkamp, Vi må se på hva de gjør, ikke minst hva de gjør i situasjjoner hvor de i posisjon er nødt til å foreta prioriteringer. Da blir det tydelig: Både Magnhild Meltveit Kleppa og Ketil Solvik-Olsen mener at bilister er mer verdt enn syklister, og at disse viktige og verdifulle biistene for all del ikke må risikere å bli noen sekunder forsinket fordi de må ta hensyn til noen ganske så verdiløse syklister.

Jeg er optimist på sykkelens vegne. Norge ligger etter det meste av Europa når det gjelder planlegging og tilrettelegging for sykling. Norge kom sent til bilfesten, og har blitt som en gjest som nekter å gå selv om festen er over. Men før eller siden vil virkeligheten også slå inn over Norge. Og da kan man konstatere, som tidligere transportkommisjonær (eller hva slags tittel hun hadde) i New York, Janette Sadik-Khan, skriver: The Bike Wars Are Over, and the Bikes Won.

Som ellers når man har sovet alt for lenge, kan også dette bli en ganske ubehagelig oppvåkning. Det vil bli dyrt når mange års forsømmelser skal rettes opp. Om ikke veldig mange år vil det være like selvfølgelig å planlegge sykkelveier som det er å planlegge fortau langs bygater i dag. Og om ikke veldig mange år vil vi stille oss like uforstående til at man kunne kjøre og parkere over alt, som vi i dag stiller oss uforstående til at man for relativt få år siden kunne røyke omtrent over alt.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

 

Print Friendly
  • Martin P. Hoff

    Særlig er den tredje i Del Veiens video, hvor han sykler i sykkelfelt og det kommer en varebil forbi i stor fart helt inntil ham, en god illustrasjon på problemet her – og også ifht tittelen på denne artikkelen. Det er svært mange bilister som helt oppriktig tror at de lovlig kan sneie forbi en syklist fordi han befinner seg rett på innsiden av streken som skiller veien og sykkelfeltet. Ofte er det et resultat av at sykkelfeltet er altfor smalt eller fordi det er hindre på høyresiden (parkerte biler, snø som ikke er brøytet, mm.). Halvannen meter burde selvfølgelig vært innført i lovverket for mange år siden. Trist at det skal være så vanskelig å bedre sikkerheten til syklister.

  • Pingback: Sykkelvenner og sykkelmotstandere på Stortinget | Olav Torvunds blogg()

  • OlavTorvund

    Og hvis du mener at bilister er så trange i nøtta at de ikke forstår dette, da er det helt nødvendig med regler, og at reglene håndheves.

  • Pingback: Er det humor å oppfordre til å skade og drepe folk? | Olav Torvunds blogg()

  • Debattanten

    Etter utspillet ditt her om dagen er det ingen som tar deg seriøst…

  • OlavTorvund

    Hva du måtte mene om akkurat det spørsmålet er helt uinteressant. Og det du sier har ikke noe å gjøre med den saken du nå kommenterer. Jeg tar i alle fall ikke deg seriøst.

    Strek for denne diskusjonen er satt. Ytterligere kommentarer vil bli slettet. De som ikke respekterer det vil bli svartelistet eventuelt registrert som spammere. Dere må gjerne fortsette å skrive hva dere mener, men da får det gjøre det et annet sted enn her. Og jeg kommer ikke til å lese det.

  • Pingback: Trafikkreglenes diskrimineringsbestemmelse: Vikepliktregler for syklister | Olav Torvunds blogg()