Foreldelse av studenters krav mot Westerdals

Westerdals hevder at noen av kravene fra studentene om tilbakebetaling av for mye betalte skolepenger kan være foreldet. Kanskje det. Jeg skal gjennomgå noen av de foreldelsesreglene som kan være aktuelle her.

Men først: Det forutsetter at Westerdals har krevd beløp fra sine studenter som er uberettiget. Man kan som kjent ikke bygge på medienes fremstilling av slike spørsmål. De omtaler betalingen som “ulovlig”. Betaling fra studenter ved private høyskoler er regulert i universitets- og høyskoleloven § 7-1 (2), som lyder:

(2) Private universiteter og høyskoler skal la statlige driftstilskudd og egenbetaling fra studentene komme studentene til gode. Institusjoner som mottar statstilskudd, kan ikke gi økonomisk utbytte eller på annen måte overføre overskudd til eier eller dens nærstående.”

En privat høyskole kan ta så høy betaling de måtte ønske og ta ut utbytte, så lenge studentene er villige til å betale. Men da er de ikke berettiget til statsstøtte. Hvis Westerdals har fått statsstøtte, som de etter det jeg har forstått har fått, er det begrenset hva de kan ta i betaling fra studentene. Et spørsmål man må stille, og som jeg ikke har undersøkt, er omtrent dette:

Har Westerdals krevd ulovlig betaling da de har mottatt statsstøtte, eller har de uberettighet fått statsstøtte da egenbetalingen er for høy? Når det gjelder statsstøtte, kompliseres visst dette av at det også er noen ikke godkjente studier. Man kan her lande på at studentbetalingen er lovlig, men at de ikke var berettiget til statsstøtte, og at det dermed er bare staten som har krav på tilbakebetaling. Eller man kan lande på at da skolen har mottatt statsstøtte, er egenbetalingen fra studenter, eller i alle fall deler av denne, er ulovlig og kan kreves tilbakebetalt. Eller man kan lande på at både studentene og staten har krav på tilbakebetaling.

Disse spørsmålene har jeg som nevnt ikke undersøkt, og i utgangspunktet synes de ikke å være opplagte. I det følgende forutsetter jeg at egenbetalingen har vært ulovlig, og at studentene i utgangspunktet har krav på tilbakebetaling, og ser kun på foreldelsesspørsmålet.

Med tiden blir krav foreldet.

Det er mange grunner til at vi har foreldelsesregler. Når tiden går og støvet senker seg over det som en gang har skjedd, kan det være like greit å la det være som det er, fremfor å virvle opp alt det gamle. Selv om det kan føre til at “urett blir rett, bare man venter lenge nok”.

Foreldelsesreglene betyr blant annet at vi ikke behøver å oppbevare kvitteringer til evig tid, for å kunne møte eventuelle krav om å betale på nytt. Når det har gått lang nok tid, vil kravet uansett være foreldet.

Hvis man hadde hatt foreldelsesregler i Andeby, noe de åpenbart ikke kan ha, ville mange av historiene ha falt sammen. Det er spunnet mange historier rundt at Onkel Skrue, da han var fattig gullgraver, lånte penger eller handlet på kreditt, og så kommer det et spøkelse fra fortiden i form av en person med et gjeldsbrev eller et annet dokument som viser at Onkel Skrue skylder penger, og lagt til ågerlignende renter har kravet vokst til et kjempebeløp. Hvis man hadde hatt foreldelsesregler, kunne Onkel Skrue ha vist til at kravet uansett ville være foreldet i dag. Og historien hatt falt flatt til jorden.

Konflikter om betaling kan bli, om ikke løst, så i alle fall bilagt når foreldelse inntrer. Ingen av partene vil gi seg, og kreditor tar ikke de nødvendige skritt for å inndrive kravet. Når foreldelse inntrer, har kravet uansett falt bort.

Foreldelse er ikke avhengig av god tro. Man kan bevisst og med åpne øyne la et krav gå mot foreldelse, og det blir like fullt foreldet. Da vi for mange år siden pusset opp leiligheten, hadde jeg en krangel om et krav fra en entreprenør gående.

Vi hadde avtalt en pris for bl.a. å legge fliser. Men de presenterte en regning som var langt høyere enn det vi hadde avtalt. De sa at dette skyldtes at vi hadde valgt marmorfliser, som visstnok var vanskeligere å legge, sammenlignet med keramiske fliser. Ikke spør meg om hvorfor det skulle være vanskeligere, for det vet jeg ikke noe om. Og de sa ikke noe om det før de hadde lagt flisene, og de sendte en regning på et høyere beløp enn det som var avtalt.

Jeg gjorde det klart overfor entreprenøren at jeg ikke ville betale mer enn avtalt pris, som jeg betalte. Entreprenøren aksepterte ikke dette, og sendte et brev med krav om betaling av resten. Men de gjorde ikke noe mer. Og dette er også en side ved foreldelsesreglene: De som mener å ha et krav, må ta de nødvendige rettslige skritt for å inndrive kravet, før foreldelse inntrer. Jeg la fakturaen til side og lot den ligge på benken i tre år. Da var kravet uansett foreldet. Så uansett hvem av oss som i utgangspunktet hadde rett, kunne de ikke lenger kreve betaling av meg. Når fristen var ute, kastet jeg fakturaen. I tillegg til at jeg slapp å betale tilleggsbeløpet, har dette også gitt meg et godt eksempel til bruk i undervisningen i pengekravsrett.

Hovedregelen etter foreldelsesloven (fl). § 3 er at foreldelsesfristen begynner å løpe “den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse”. Dette vil vanligvis være ved forfall, men det er ikke alltid sammenfall mellom når man kan kreve et beløp og forfall. Og det kan være vanskelig å fastslå når man tidligst kunne kreve et beløp, og/eller når et krav forfalt til betaling. Men disse spørsmålene lar jeg stort sett ligge.

Hvis man har betalt for mye og har krav på tilbakebetaling, vil man normalt kunne kreve tilbakebetaling umiddelbart, slik at foreldelsesfristen for et tilbakebetalingskrav begynner å løpe den dagen man betalte for mye.

Den vanlige foreldelsesfristen etter fl. § 2 er tre år. Det vil si at et utgangspunkt er at man kan kreve tilbakebetalt det som har vært betalt for mye de tre siste årene, uten at man kan møte med at kravet er foreldet.

For visse typer krav gjelder det egne frister. Blant annet sier fl § 5 at foreldelsesfristen for pengelån er ti år. Det samme er fristen hvis det er utstedt gjeldsbrev, uansett om det gjelder et pengelån eller et annet krav. Også disse fristene lar jeg ligge.

Hvis man er uvitende om kravet, kan foreldelsesfristen etter fl § 10 forlenges med inntil ti år. Foreldelsesfristen vil da være de vanlige tre år, + forlengelsen på inntil ti år, altså inntil 13 år.

Uvitenhet kan gjelde det som danner grunnlaget for kravet. I mange av de saker hvor spørsmålet om når man burde ha blitt kjent med kravet har kommet opp, har det vært saker om erstatning ved senskader etter ulykker. Man må da først få kunnskap om skaden, slik at skaden først må manifestere seg. Man må også ha nødvendig kunnskap til å kunne knytte denne skaden til den skadegjørende handling eller hendelse, i dette eksempelet til ulykken. Det er ikke alltid at man umiddelbart kan knytte smerter som dukker opp, til en ulykke som skjedde for lang tid siden. Man må videre ha kunnskap om at dette kan gi grunnlag for et krav, og om hvem dette kravet eventuelt kan rettes mot. Her er det mange spørsmål som det i praksis kan være vanskelig å avgjøre.

Fristforlengelsen løper fram til man fikk eller burde ha skaffet seg kunnskap om nevnte forhold. Formuleringer av typen “burde ha skaffet seg”, får alarmklokkene til å ringe hos jurister. Dette kan være vanskelige spørsmål å avgjøre.

Jeg har ikke noen eksakt dato for når saken om ulovlige skolepenger ble kjent. Men de medieomtalene jeg finner på nettet, er fra midten av mars 2016 og senere.

Westerdals har til det siste benektet at de har gjort noe ulovlig, eller i alle fall hevdet at de var uvitende om at det de gjorde var ulovlig. Når skolens ledelse og administrasjon mener at de selv ikke forsto eller burde ha forstått at deres krav om studentbetaling var ulovlig, vil de ha en særdeles bratt motbakke om de skulle hevde at studentene burde ha forstått at det var et ulovlig krav. Man bør derfor kunne legge til grunn at studentene fikk vite dette da saken ble kjent i media, og at det ikke er grunnlag for å hevde at de burde ha forstått dette før.

Foreldelse inntreffer tidligst et år fra den dag kreditor, her studentene, fikk kunnskap om kravet. For å ha et tall å leke med, kan vi sette denne til 10. mars 2016. Betalinger som har skjedd 13 år eller mindre før dette tidspunktet, er ikke foreldet. Og foreldelse vil ikke inntreffe før et år etter dette tidspunktet, altså 10. mars 2017 i dette eksempelet. I praksis betyr det at studentene har frist fram til 10. mars 2017 med å ta de nødvendige skritt for å inndrive kravet.

I følge NRK gjelder dette krav fra perioden 2002 til 2012, uten nærmere presisering av datoene. Man skulle tro at Westerdals ikke bare har engasjert en advokat, men også noen PR-folk (skjønt det har de kanskje i egen stab), for å få NRK til å gi saken den overskriften den fikk. Med utgangspunkt i de datoene jeg leker med, vil det bare være krav om tilbakebetaling av det som ble betalt før 10. mars 2003 som er foreldet. Uten at jeg kjenner saken, vil jeg tro at det dreier seg om en liten del av det totale kravet. NRKs overskrift kunne gi inntrykk av at betydelige deler av kravene er foreldet.

Dersom Westerdals skulle bli straffedømt, følger det av fl § 11 at et erstatningskrav kan fremsettes selv om foreldelsesfristen er ute. Bestemmelsens første punktum lyder:

“Selv om foreldelsestiden er ute, kan krav på erstatning, oppreisning og inndragning som springer ut av en straffbar handling, settes fram under en straffesak der skyldneren blir funnet skyldig i det forhold som medfører ansvaret.”

Men dette forutsetter at det, i vårt tilfelle, blir reist straffesak mot Westerdals og de blir funnet skyldig i dette.

Det som det eventuelt kan være aktuelt å tiltale Westerdals for, er bedrageri etter strl § 371, grovt bedrageri etter strl § 372, eventuelt grovt uaktsomt bedrageri etter strl § 374. Jeg har ikke gjort noen nærmere vurdering av de strafferettslige spørsmålene. Men et av kriteriene for at et bedrageri skal anses som grovt, er at lovbryteren har “en større krets av personer”, noe man må kunne si at Westerdals har gjort, om de først skulle bli ansett for å ha forledet studentene. Strafferammene for de nevnte forhold er 2, 6 eller 1 års fengsel, eventuelt 2 år for grovt uaktsomt grovt bedrageri.

Med tiden vil også det strafferettslige bli foreldet. Om de av oss som har levd en stund nå skulle begynne å erkjenne ungdomssynder som ikke var helt på rett side av loven, vil vi vanligvis ikke kunne straffes for det i dag. Når saken er strafferettslig foreldet, forsvinner også muligheten til å “redde” tilbakebetalingskravet gjennom straffesak.

Foreldelsesfristen er, etter strl § 86, to år når strafferammen er bot eller fengsel i inntil et år. Det vil gjelde for grovt uaktsomt bedragei. Foreldelsesfristen er fem år hvis strafferammen er inntil tre år, som for vanlig, simpelt bedrageri og grovt uaktsomt grovt bedrageri, og ti år når strafferammen er inntil ti år, som for grovt bedrageri. For foreldelse av straff er det ingen uvitenhetsregel. Om man i dag tilstår et ikke oppdaget bedrageri som skjedde for 15 år siden, så er saken foreldet selv om ingen andre enn den skyldige visste om forholdet.

Her begynner det å bli litt komplisert, og spørmålet bør overlates til noen som kan strafferett bedre enn meg. Etter strl § 87 begynner den strafferettslige foreldelsesfristen å løpe “den dag det straffbare forholdet opphørte”. Når man har et vedvarende straffbart forhold begynner ikke foreldelse å løpe før forholdet er avsluttet. Hvis det straffbare forholdet har bestått i å kreve for mye penger fra studentene, vil det straffbare forholdet opphøre først da de sluttet å kreve for mye betaling, i praksis fra siste gang de krevde for mye betaling. Jeg har ingen opplysninger om når det skjedde. Legger vi til grunn at de aktuelle straffebestemmelsene gjelder bedrageri, grovt bedrageri eller grovt uaktsomt grovt bedrageri, vil det strafferettslige først være foreldet fem eller ti år etter siste gang Westerdals krevde ulovlig høy betaling.

For at foreldelsesfristen skal suspenderes etter fl § 11, forutsetter det, som tidligere nevnt, at Westerdals bli kjent skyldig i bedrageri. Hvilket i utgangspunktet forutsetter at politiet velger å reise straffesak.

Straffesak kan reises mot den eller de personer som har begått den straffbare handling, her bedrageriet. Eller den kan etter strl §§ 27 og 28 reises mot det foretak de havnet på vegne av, her Westerdals. Det er da ikke nødvendig å påvise skyld hos enkeltpersoner som handlet på vegne av foretaket, slik at saken, ikke minst bevismessig, kan bli litt enklere.

Etter straffeprosessloven § 402 kan det også i visse tilfeller reises privat straffesak. Om vilkårene for dette vil være til stede, er en vurdering jeg overlater til folk som kan straffeprosessen bedre enn hva jeg kan. Det vil også være en vurdering om det er noe stort poeng å gjøre dette. Det vil bare ha betydning for betalinger fra 2002 og begynnelsen av 2003.

Dersom det blir reist straffesak, offentlig eller privat, kan tilbakebetalingskravet fremmes som en del av denne saken. Dersom de skulle bli kjent skyldig ved en rettskraftig dom og kravet ikke er tatt med i straffesaken, må tilbakebetalingskravet fremmes senest et år etter dette tidspunktet. Hvis det ikke reises straffesak, må det sivile tilbakebetalingskravet fremmes for retten senest et år etter at kreditorene fikk kunnskap om det. Altså før midten av mai 2017.

Blir det en avgjørelse i studentenes favør, vil det løpe en ny foreldelsesfrist på 10 år fra dette tidspunktet.

Om jeg skulle gi noe råd til studentene, uten å kjenne alle nødvendige detaljer i saken, vil det være å fremme et krav mot Westerdals snarest mulig, uten å vente på å se hva politiet eventuelt måtte finne på. Det kan fort gå både vinter og vår før politiet eventuelt bestemmer seg. Drøyer det ut over mars 2017, vil fristen for å reise sivilt krav være gått ut. Den sjansen vil det være dumt å ta. Man bør vurdere de spørsmålene jeg har hoppet over, og alle de spørsmål hvor jeg mangler konkrete opplysninger, før man eventuelt velger å gå til sak. Det kommer til å koste en del. Men jeg har forstått at det her dreier seg om ca 1.000 studenter, sa da bør ikke bli ruinerende mye på hver av dem.

 

Print Friendly
  • OlavTorvund

    Et gammelt råd er at et magert forlik kan være bedre enn en fet prosess. Det kan koste mye, men usikkert resultat å slåss for mer.