ViaRhona dag 2: 19. juni. Togdag

I dag skulle jeg forflytte meg til dit hvor turen egentlig starter, der Rhônen starter. I utgangspunktet var min plan å ta en buss over Furkapasset, og starte derfra og trille nedover (sveitsiske postbusser tar også med sykler). Men nærmere undersøkelser viste at den bussruten ennå ikke hadde startet for sesongen. Kanskje neste helg, kanskje helgen etter det. Når man skal over fjellet, er det ikke så lett å planlegge lang tid i forveien når veien er klar. Jeg vurderte noen andre alternativer, men endte med tog til Oberwald, der man kan sie at Valaisdalen starter. Men da fikk jeg ikke med Rhônens begynnelse. Det kommer jeg tilbake til.

Jeg hadde bestilt tog fra Zürich 11.09. Første etappe var med et InterCity-tog som skulle til Lugano. Jeg skulle bare være med i ca en halvtime til Arth Goldau, hvor det var togbytte.

Det var fin plass til sykkelen på toget. Her har NSB mye å lære.

På InterCity tog må man reservere plass til sykkel. Det koster 5 CHF. I tillegg må man på alle tog ha billett for sykkelen. Et dagspass for sykkel, som gjelder alle togstrekninger, koster 12 CHF, og jeg kjøpte det. For en som liker både sykkel og tog, og ikke minst kombinasjonen av disse to, er Sveits et utmerket land. På InterCity-toget var det til og med restaurantvogn med hvite duker. Men siden jeg bare skulle reise en drøy halvtime med dette todet, benyttet jeg meg ikke av dette tilbudet.

I Arth Goldau gikk jeg av InterCIty-toget, og så det forsvinne ut av stasjonen.

Toget videre var et Inter Region-tog. Det var bare å se etter vognen med sykkelsymbol.

Heller ikke her var det noe problem å få med sykkel. Plass til sykkelen kan ikke reserveres, med det var i alle fall plass nok på dette toget.

Det var nytt togbytte i Göschenen. Det ble en del tobytter. Men når det er god korrspondanse og kort ventetid, er ikke det noe problem. Denne gangen var det regiontog. Igjen var det helt greit å ta med sykkel.

En hjelpsom mann som kom med samme tog som meg, hjalp meg med bagasjen, slik at jeg kunne ta meg av sykkelen. Han spurte om jeg skulle med toget videre, og vi gikk begge inn på dette. Jeg var overrasket da toget begynte å gå nesten med en gang, for etter den ruten jeg hadde fått oppgitt skulle mitt tog først gå nesten en halv time senere. Det viste seg da også at dette ikke var riktig tog, uten at det var noe stort problem. Men dette toget skulle bare til Andermatt, så det ble nok et togbytte. Her kom jeg nok på det toget jeg egentlig skulle ha tatt.

Hvis jeg hadde vært virkelig tøff, da hadde jeg gått av og syklet over Furkapasset til Oberwald. Men så tøff hadde jeg ikke planlagt å være. Jeg var ikke klar for å sykle over der med bagasje. Det er ca 30 km, men med harde stigninger før det begynner å gå ned på andre siden. Andermatt er åpenbart et viktig knutepunkt for mange tog.

På slutten av sommeren har jeg planer om å sykle hjemover langs Rhinen, for så å fly hjem fra Amsterdam. Denne starter også i De sveitsiske alper, faktisk bare drøyt 30 km fra der Rhônen starter. Men den renner i en annen retning. For å gjøre det lett, er planen å starte fra toppen, i Oberalpenpass. Jeg har konstatert at det går tog dit, men har så langt ikke undersøkt nærmere hvordan det er mest hensiktsmessig å reise dit. Men mens jeg ventet på mitt tog videre fra Andermatt, så jeg toget til bl.a. Oberalpenpass. Det gikk omtrent 10 minutter før mitt tog. Det betyr at jeg sannsynligvis kommer til å satse på å reise via Zûrich også når jeg skal til Oberalpenpass, og jeg håper at jeg finner en god togforbindelse til Zürich så jeg slipper fly. Jeg liker å reise med tog.

Dette toget gikk inn i en bratt stigning rett ut fra stasjonen, så det kan bli en interessant togtur.

På stasjonen i Andermatt så jeg også det eneste ordinære sveitsike toget som dessverre ikke tar med sykler: Glacier Express, som sies å være verdens langsomste ekspresstog.

Fra Andermatt var det en kort togtur, ca en halv time, til Oberwald. Fra Oberwld går det et museumstog over Furkapasset til Realp. Men det har så vidt jeg vet heller ikke startet for sesongen ennå. Det er tøffe forhold i fjellet. De må blant annet demontere en del broer om høsten, slik at disse ikke skal bli tatt av ras og ødelagt i løpet av vinteren. På våren og forsommeren må broene monteres igjen. Det er ikke overraskende at man har laget en tunnel, hvor det ordinære toget går. Museumstoget tar heller ikke sykler, og det var derfor jeg understreket at Glacier Exspress er det eneste ordinære toget som ikke tar sykler.

Jeg ønsket å komme meg dit hvor Rhônen starter, men jeg hadde ikke noe sterkt ønske om å sykle alle bakkene opp dit. Det går et tog fra Oberwald til Gletch, et stykke lenger oppe. Jeg tenke å korte ned klatringen på sykkel ved å ta toget dit. Men da jeg hadde kommet til hotellet og spurte i resepsjonen om når toget opp ditt gikk, kunne de fortelle at siste tog for dagen ville gå om to minutter. Det hadde jeg ingen muligheter til å rekke. Så ble det: Skal, skal ikke …

Når jeg var her, og fortsatt hadde noen timer igjen av dagen, ville det være for dumt å bare reise videre dagen etter uten en gang å ha forsøkt. Så jeg tenkte at jeg i det minste fikk prøve, og se hvor langt opp jeg kom. Fordelen når det bare går oppover hele tiden, er at hvis det blir for hardt, da kan man bare snu og trille ned igjen.

Jeg var litt bekymret over at jeg ikke hadde spist siden frokost. Kjøkkenet på hotellet var ikke åpent på den tiden, så der kunne jeg ikke få noe. Å gi seg i kast med den turen på tom mage, er neppe å anbefale. Jeg kunne ikke bruke mye tid på dette, om jeg skulle ha noe tid igjen til turen oppover. Jeg satset på at det ville by seg noen muligheter til å spise et eller annet underveis. Heldigvis hadde jeg ikke syklet langt før det dukket opp en restaurant som hadde matservering hele dagen. Så her ble det det som jeg vil kalle en sen lunsj, men som andre heller vil kalle en tidlig middag.

Etter å ha spist, fortsatte jeg oppover. Da dette synet møtte meg, tenkte jeg: Skal jeg opp der?

Det skulle jeg ikke, uten at det var så mye mer enn en ganske kortvarig trøst. Ved Gletsch flatet det litt ut. Det var hit jeg hadde tenkt å taget toget, for å korte ned turen opp. På den annen side er det bare 6 km fra Oberwald, så det hadde ikke betydd så veldig mye.

Her renner Rhônen, som fortatt ikke har blitt til den store elven den er kjent som.

Det var også i Gletsch at jeg fikk se veien videre, og innså at det ikke var så veldig stor grunn ti å juble over at jeg unngikk den første hårnålveien jeg hadde sett litt lenger nede.

Rett etter Gletsch var det bare å gi seg i kast med stigningene igjen. Jeg begynte å nærme meg 2.000 meters høyde, og sommeren hadde ikke fått helt overtaket ennå.

Herfra kunne jeg se de små fossene med vann ned fra breen Rhonegletcher, som samler seg og blir til Rhônen.

I den grad noen synes det kan være noen trøst, så er de faktisk ikke fullt så ille som de kan se ut til. Men det er mer enn hardt nok for slike som meg. På veien oppover merket jeg at det ikke var så vanvittig som det kunne høres ut, da Dag Otto Laurotzen en gang sammenlignet å sykle Mont Ventoux med å sykle bakker rmed mange hårnålsvinger. Opp Mont Ventoux går det bare omtrent rett fram og oppover. Når det er hårnålsvinger kan kan hvile litt i svingene. Man skal ikke være spesielt kresen når det gjelder hvilke for å kunne si noe slikt, og Dag Otto er i en helt annen liga enn meg. Men det er faktisk sant. Særlig når man har yttersving. Det flater gjerne litt ut, slik at selv jeg kunne få igjen litt av pusten.

I utgangspunktet tenkte jeg å sykle opp til toppen på Furkapasset. Det er en strekning på 16,8 km fra Oberwald, og det stiger drøyt 1.000 meter, fra litt under 1.400 meter til litt over 2.400 meter. Bare som en sammenligning: Galdhøpiggen er 2.469 meter høy.

Da jeg var kommet til Belvedere, et hotell med flott usikt som sikkert var flott og eksklusivt en gang, men som nå ligger som et minne om fordumst storhet, var jeg kommet ditt hvor man har best utsikt til breen som Rhônen kommer fra.

Her er det selvsagt laget en kommers “tilrettelegging”. Nordkapp er på ingen måte enestående i så måte. Man må betale for å få god utsikt m.m

Den var stengt da jeg kom, hviket betød at jeg ikke kom fram til det beste utsiktspunktet. Dette ligger på 2.300 meter om man skal tro skiltet på stedet, 2.225 om man skal tro Strava.

Let the journey begin. Nå er jeg der Rhônen starter.

Her valgte jeg å snu. Det begynte å bli sent, og jeg ville være sikker på at jeg kom ned igjen før det ble mørkt. Det hadde igjen begynt å regne. Veien videre mot Furkapasset er 3-4 km, og har et par hundre ekstra høydemetere. Denne dagne kunne den by på regn, motvind og tåke. Dessuten hadde jeg hatt tendenser til krampe i det ene låret i de siste bakkene, så jeg tok det som et tegn på at det var på tide å gi seg. Jeg blir aldri noen stor klatrer. Til det er grunnformen for dårlig, og jeg burde ha vært 20-30 kg lettere for å ta meg relativt lett opp slike bakker.

Men jeg kom meg i alle fall opp hit, og det ble ny personlig rekord for meg. En bakke med 800 meter stigning, og ganske bratte partier, jeg har ikke syklet noe i nærheten av det. Skal man tro Strava er det 21% på det bratteste. Det tror jeg faktisk ikke noe på. Riktignok gikk jeg av sykkelen og gikk et stykke da jeg kjente krampetendenser i låret. Så bratt er det ikke., heller ikke den strekningen hvor jeg gikk og trillet sykkelen. Men 10, 12 og 17% stigning, det holder for meg.

Jeg hadde gjort som jeg pleier å gjøre når jeg sykler opp til en topp, for så å sykle ned igjen, og hadde tatt med meg et ekstra lag klær til nedturen. Det regnet på hele veien ned, og det var periodevis ganske sur vind.

Jeg er ganske pysete når jeg skal ned bratte bakker med skarpe svinger og hvor det er veldig bratt og langt ned ved siden av veien. At veien var våt, dels som følge av regnet, dels som følge av snøsmelting, gjorde det ikk emer fristende å slippe bremsene. Så det gikk ikke så veldig fort nedover heller. Men jeg kom meg ned, tok en dusj og spiste middag på hotellet. Heldigvis var det ikke TV i restauranten, så jeg slapp å bli forstyrret av fotballkampen mellom Frankrike og Sveits.

Om noen skulle mene å dra kjensel på noen av bildene fra veien opp mot Belvedre og Furkapasset, så er det kanskje fordi en av biljaktene i James Bond “Goldfinger” går opp her. Jeg velger å ta med litt fra den biljakten, hvor James Bond kjører det som er den ordentlig James Bond-bilen: En Aston Martin DB4, med mange spsialinstallasjoner.

Etter planen er det nå slutt på togturer. Herfra er det sykkel. Det blir bare tog dersom det skulle oppstå noe uforutsett som gjør at jeg må ta inn tapt tid. Jeg er nå på ca 1.400 meters høyde, og skal ned til havet. Det blir nok noen motbakker i fortsettelsen også, men det vil i alle fall gå mer ned enn opp.

Olav Torvunds blogg

Sykkelturer

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.