ViaRhona dag 11. 28. juni – Fremme!

Det var nok tross alt bra at jeg ikke syklet lenger i går. Jeg våknet em gamg sist natt med krampe i begge leggene. Det var nok kroppen som ga beskjed om at det var nok. Da den hadde sluppet taket, sov jeg lenger enn jeg har pleid å gjøre. Jeg skulle jo ikke så langt, “bare” ca 85 km. Jeg merker at jeg har blitt litt sprø her, når jeg tenker på 85 km som en kort dagsetappe.

Da jeg våknet, følte jeg meg ikke sulten. Det var et dårlig tegn. Jeg hadde ikke matlyst til frokost. Det var også et dårlig tegn. Også dette var vel et varsel fra kroppen om at det fikk holde. Det er ikke lurt å starte på tom mage, selv om etappen ikke er av de lengste. Så jeg spiste frokost, men det ble ikke mer enn halvparten av det jeg pleier å spise. Det ble en treg start, og formen var ikke god. Jeg følte meg kvartkvalm, om man kan si det slik.

Men jeg kom meg gjennom dagens etappe også.

_20160629_090317

_20160629_090236Det gikk tregt. Etterhvert gikk det mest på vilje, men mot slutten var det ikke så mye igjen av den heller.

Farten var lav, hvilket gjorde at det tok lang tid, og at jeg ikke fikk den litt nekjølende effekten man får når det er varmt og man holder god fart. Sånn omtrent halvveis kom jeg inn i kjente områder, og litt senere også inn i det som er noen av mine vanlige områder for treningsturer. Jeg tenkte med meg selv at i dag blir det ikke noen bestenoteringer på noen av segmentene. Men jammen klarte ikke Strava å komme opp med en ny bestetid på ett segment. Det er en vei jeg ikke pleier å sykle på, og den forrige bestenoteringen var fra 2010.

Et sted underveis tok jeg et kaffestopp. Egentlig ønsket jeg is og kaffe, men servering av alt annet enn drikke var slutt da jeg kom — hørt den før?

Jeg gjorde noe så uvanlig til meg å være som å bestille en Cola. Jeg har aldri vært noe glad i Cola, og er generelt ikke glad i søtt drikke. De eneste gangene det frister med Cola er nå magen og jeg småkrangler, som i dag. Dessuten var jeg grundig lei av lunkent vann, som er det jeg stort sett har drukket på turen. Det hjelper ikke stort at vannet er kaldt når jeg fyller opp drikkeflaskene, for det blir fort varmt uansett.

Da jeg begynte å nærme meg hjemme, så jeg på plakaten utenfor en cafe i Galician, at de serverte snacks mellom 15 og 19, herunder Croque Monsieur, altså varmt smørbrød med ost og skinke. Jeg bestilte det, og faktisk nok en Cola, samt is og kaffe etterpå.

Fra dette stedet, til borgbyen Aigues Mortes, er det en fin voie verte langs kanalen.

WIMG_5151_DxO

Jeg har en del treningsruter på 50-70 km, som inkluderer denne veien. Og jeg har syklet her så mange ganger at jeg vet at det er 26 km fra cafeen i Galician og hjem, på den ruten jeg vanligvis sykler. I dag valgte jeg å ta en litt annen rute et stykke, som er mer trafikkert, men litt kortere. Korteste vei var en klar prioritering.

Da jeg kom hjem, gjorde jeg også noe jeg ikke pleier å gjøre: Jeg tok et karbad. Jeg tenkte at om jeg nedsenket hele legemet i vann, ville det bli litt mer dyprens av veistøv og annen skitt, enn om jeg bare tok en dusj. Så jeg lå en stund i badekaret, før jeg avsluttet den seansen med en dusj. Matlysten har ikke kommet tilbake. Jeg la meg til å slappe av på en solseng på verandaen (med markisene ute, jeg tar ikke sjansen på å sovne i solen). Jeg syntes det var kjølig, selv om det var 25,8 grader — nok et tegn på at formen ikke er helt på topp. Men etter hvile og kanskje noen rolige restitusjonsturer, f.eks. til butikken for å kjøpe mat, bør formen bedre seg.

Apropos form: Strava har en funksjon hvor den gir en verdi for form. Hvordan den beregner dette ut fra de data som registreres, vet jeg ikke. Men de kommer ut med to tall, et for “fitness” og et for “fatigue”. Formen er differensen mellom fitness og fatigue. Fitnesskurven har steget bratt under turen, men fatiguekurven har steget enda brattere. Så resultatet er en klar nedgang i formen, om man skal tro Strave. Men fatigueverdien bør synke i løpet av noen rolige dager.

Resultatet har blitt at fra jeg landet i Zürich har jeg syklet 977,1 km, og klatret 5.647 høydemetere. Uten å ha sjekket turer fra andre turer i juni, har jeg satset på at det til sammen må være 353 meter stigning, slik at jeg her meldt med på Stravas klatrechallenge, som krver 6.000 høydemetere i løpet av en måned.

Men litt til noen andre inntrykk fra turen. Det var greiere å finn ut av Avignon enn inn, men fortsatt var det dårlig tilrettelagt for sykling. Det ble en del sykling på veier med mye trafikk. Vi passerte elven Durance, som renner ut i Rhônen litt syd for Avignon. Av en eller annen grunn gir Durance meg mer assosiasjon til westernfilm enn til en fransk elv. På den annen side gir Django bare assosiasjoner til musikk, og ikke til en westernfilm.

WIMG_6425_DxO

Etter å ha krysset elven, var det et sklt til Chateau Renard, altså reveslottet. Om det er et slott, eller vare et navn på et sted, vet jeg ikke. Jeg var ikke opplagt til å ta avstikkere og omveier. Men det fikk meg til å tenke på den engelske sangen Reynardine, en gammel forførersang. Gitarnerden i meg vil gjerne ha Bert Jansch’ versjon. Men jeg liker også veldig godt innspillingen til Fairport Convention, med Sandy Denny. Her er begge. Først Bert Jansch.

Deretter Fariport Convention:

Jeg satte kursen for Tarascon, som er en tvillingby med Beaucaire på den andre siden av Rhônen. Det ble siste gang jeg krysset Rhônen på denne turen.

SIMG_6429_DxO

SIMG_6430_DxO

SIMG_6434_DxO

Taracon er i regionen Provence, mens Beaucaire er i Languedoc, eller Occitaine som det skal hete fra 1. juli etter at regionen Languedoc-Roussillon har blitt slått samen med Midi-Pyrenees. Som så ofte, følger grensene elver.

Jeg forlot Rhônen ved Beaucaire. Den renner ut i havet litt lenger øst, nærmere Marseille. Jeg skulle ikke til Marseille. Men hele Camargue, og man kan ta med en større del av Languedoc, er Rhônedeltaet.

Jeg skal ikke helt slippe vinen. Vi er her i området Costières de Nîmes.

Costieres de Nimes banner

Det er litt uklart om det hører til Languedoc eller til Rhône. Vinmonopolet har plassert disse vinene under Rhône. Noen bøker plasserer det i Rhône, andre i Languedoc. Uansett ligger det i overgangssonen mellom Languedoc og Rhône, og er mer preget av nærhet til kysten enn typiske Rhôneviner.

Jeg møtte nylig eieren av Domaines Pau Mas, Jean-Claude Mas under en winemakers dinner hos Bølge og Moi i Oslo for ikke lenge siden.

SIMG_3422_DxO

Domaines Paul Mas er en stor produsent i dette området. De produserer vin flere steder, i AOC Languedoc, og i Costières de Nîmes. Vi fikk blant annet servert en utmerket Costières de Nîmes. Jeg spurte ham om han mente at Costière de Nîmes er Languedoc eller Rhône. Uten betenkningstid ga han et klart svar: Det er Languedoc. Selv har jeg ikke noen egen oppfatning om akkurat det spørsmålet. Og på banneret skriver de altså Valée du Rhône.

Litt om dette området. Vi er ved det som kalles Golfe de Lion. Jeg håpet lenge at de hadde noe å gjøre med løvegulfen, og at det var en spennende historie bak. Det er det ikke. Det er ganske enkelt Lyongulfen. Her er det et ganske grunt fjellplatå, som er rester etter en sammenrast fjellkjede. Utenfor dette platået går det bratt ned til et par tusen meters dyp, uten at jeg husker eksakt dybde.

Rhônen er en av Europas store elver, og den kan være ganske stri. Årlig frakter den med seg ca 2 mill tonn løsmasse, som deponeres der vannet sprer seg utover og strømmen er mindre stri, altså på dette platået. Det er dette som har dannet det meste av lavlandet i  området ved Rhônens utløp, både i Languedoc og Provence. Om det ikke hadde vært for dette platået, hadde sannsynligvis det meste som elven frakter med seg bare gått ned i dypet. Så hele dette området er på en måte Rhônens utløp.

Jeg skal si litt om bilder og kamera. I fjor, da jeg syklet fra Paris til Kiel, hadde jeg med meg min Canon EOS 6D speilrefleks, med en 24-105 mm og en 70-200 mm zoom. Jeg brukte dette da jeg var i Paris, før syklingen staret. Men det var tungt og tok mye plass. Det var i praksis for stort til å ha i styrevesken. Så det ble for det meste tatt fram når jeg hadde slått meg til et sted for natten, og ellers lå det i en sykkelbag. Jeg hadde også med meg min Olympus TG3, og de aller fleste bildene fra den turen ble tatt med det kameraet. Sist høst kjøpte jeg et Canon G3X, et kompakt superzoom-kamera i Canons halvproffe G-serie. For tiden er det dette kameraet jeg bruker mest. Det har en zoom som dekker 24-600 mm, og man bruker 35 mm kamera som referanse. Alle bildene fra denne turen er tatt med det. Det er ikke tvil om at EOS 6D på mange måter er et bedre kamera, men ikke så mye bedre at det forsvarer den ekstra plassen det tar og vekten når jeg er på sykkeltur. Eller når man bare skal ha med et kamera i vesken eller sekken, just in case.

Det jeg vurderte som det største minus da jeg kjøpte G3X, er at det ikke har GPS. Når det er GPS i alle mobiltelefoner, skjønner jeg ikke hvorfor det ikke er mer vanlig i kameraer. (Både Canon EOS 6D og Olympus TG3 har GPS.) Men geotagging med telefonen fungerer så greit at det ikke er noe stort problem. Jeg starter en loggfil på telefonen i programmet Cannon Connect. Dette overfører jeg til kameraet ved WiFi. Forbindelsen mellom telefon og kamera sette enkelt opp med NFC, det er bare å legge kameraet og telefonen inntil hverandre, så settes forbindelsen opp automatisk. Så overføres loggfilen til kameraet, som også innebærer at bildene geotagges i kameraet, ikke på en PC som bildene er overført til.

Jeg har også hatt med Olympusen. Den er vanntett, som kan være hendig. Men jeg har ikke tatt noen bilder med den.

Jeg bruker RAW-format (som Olympus TG3 ikke har), og bruker programmet DxO for å prosessere RAW-filer. Det henter veldig mye ut av mørke partier. Men overeksponerte og utbrendte deler av bildet, er det ikke noe å gjøre med. Derfor undereksponerer jeg konsekven, vanligvis med 1/3 blender, det kommer an på sitausjonen. Bildene rett fra kameraet kan de bli noe mørke. Alle bildene publisert underveis, er tatt rett fra kameraet som jpg-filer, uten noen form for RAW-prosessering annet enn det som skjer i kameraet.

Etter at jeg kom fram, har jeg også veid bagasjen min. Det ble ca 18 kg til sammen, så jeg har nok ikke reist veldig lett. På den annen side er det ikke så mye jeg kunne ha droppet. Jeg har hatt med meg en fogreningskontakt. Den har jeg ikke hatt bruk for. Jeg har nevnt tidligere at jeg nylig kjøpet en USB-lader med fire kontakter som gir nok strøm. Sammen med en liten dobbel USB-kontakt, har det vært tilstrekkelig til å lade alle dingsene jeg har hatt med. Bortsett fra kamerabatterier, som ikke lades via USB. Så jeg har også hatt med en egen lader til kamerabatterier. Noen vil sikkert mene at det er unødvendig å ta med et kamerastativ. Men det mener ikke jeg. Det er et ganske lite og lett karbonstativ, jeg tror det veier ca 0,6 kg.

En del klær er ikke til å unngå. Jeg har stort sett tilbrakt dagen i sykkeltøy, og hadde med tre bukser og fire trøyer. Jeg kunne kanskje ha gått ned til to. Men med realativt begrensede muligheter til å få vasket tøy underveis, er det greit å ha noen. Det er ikke veldig fristende å ta på det man syklet seks timer i dagen før. Dessuten sies det at hvis man skal unngå gnagsår i baken, er det viktig at buksene er rene — i tillegg til å smøre med beskyttelseskrem. Man kan ikke basere seg på at det skal være fint og varmt hele tiden. Så man må ha regntøy, inkludert skotrekk. Videre løse, lange ermer og ben, som man kan ta på. Jeg tok med det jeg regnet som minimum av varmt tøy for å sykle opp i ca 2.300 meters høyde i De sveitsiske alper. Oppover er det ikke noe problem å holde varmen, men det det kom godt med da jeg skulle ned igjen. Da hadde jeg tatt på alle lag jeg hadde med. Når jeg skal, som jeg gjorde der, sykle opp og deretter ned igjen, pleier jeg å ta med et ekstra lag som jeg kan ta på til nedturen, med mindre det er veldig fint og varmt. Det var det ikke der, det var ganske kjølig, og det regnet.

En langbukse og en shorts, til bruk når jeg ikke syklet, mener jeg er nødvendig. Det samme med noen skjorter. Jeg liker skjorter bedre enn T-skjorter, men når det kommer til volum og vekt i bagasjen blir det omtrent de samme. Så noen underbukser og sokker. Og et par sko i tillegg til sykkelskoene. Til vanlig tar jeg alltid på ren skjorte hver dag. Det er en luksus man ikke kan unne seg på en slik tur. Stort sett har jeg tilbrakt dagen i sykkelklær. Jeg har tatt på en “sivil” skjorte og bukse etter å ha kommet fram og tatt en dusj på ettermiddagen/kvelden, og til frokost dagen etter. Jeg liker ikke å sitte i frokostsalen i sykkeltøy, særlig hvis det er tøy som har vært brukt litt lenger enn det strengt tatt burde, pga begrensede muligheter til å få vasket det. Men med så lite bruk, får man tåle å bruke den samme skjorten i noen dager. I tillegg til dette kommer toalettsaker, solkrem etc. Det blir litt vekt ut av det også. Og bagene som alt er pakket i, veier noe i seg selv også. Så det er ikke så veldig mye av bagasjen jeg etter min mening kunne ha kvittet meg med for å redusere vekten.

Selv om treningsgrunnlaget kanskje var litt tynt denne gangen, så var det en fin og opplevelsesrik tur. Det var interessant å se hvordan elven utviklet seg fra noen ganske små fossefall ned fra breen, til den store elven som renner ut i Middelhavet. Særlig strekningne fra Geneve og til et stykke syd for Valence var godt tilrettelagt for rolig tursykling. (Jeg svingte av veien på et sted hvor det var skiltet videre til Orange, og fant den ikke igjen etterpå).

Jeg har ikke tenkt å gi meg med dette. På ettersommeren skifter jeg en vokal, fra Rhônen til Rhinen. Rhinen starter bare ca tre mil fra der Rhônen starter, men renner i en helt annen retning. Ruten EuroVelo 15 går fra Rhinens begynnelse i Sveits til der elven renner ut i Nordsjøen ved Rotterdam. Jeg har konstatert at det går tog fra Andermatt til Oberalpenpass, hvor Rhinen begynner, og fra Bern til Andermatt. Hvis jeg bare finner en passende togforbindelse fra Montpellier til Bern, bør dette bli fint. Etter en stund med restitusjon og bare lettere turer, bør jeg nå ha rimelig godt treningsgrunnlag for en slik tur. Planen er å dra herfra når Tour de France er ferdig, og så fly hjem fra Amsterdam.

Jeg har beregnet god tid, slik at det kanksje blir mulig å legge inn noen stopp på interessante steder underveis. Da jeg syklet fra Paris til Kiel i fjor, som var min første langtur, tenkte jeg i ettertid at jeg kunne og burde tatt toget på enkelte lange og ganske kjedelige strekninger. Men da var det også et må å bevise, i alle fall overfor meg selv, at jeg klarte  å gjennomføre en slik tur, slik at det hadde blitt et slags nederlag å ta toget. Nå trenger jeg ikke bevise noe, og her helt åpen for kombinasjon tog- og sykkeltur. Jeg har begynt å leke med tanken om en fremtidig kombinert Interrail og sykkeltur, men det får bli et annet år.

Sykkelturer

 

 

Print Friendly
  • Qvernius

    Bra gjennomført Olav. Imponert over lange dagsetapper og at du tar deg til å fotografere og kommentere.