Rhinruten. 26. juli. En sykkelturist krysser sitt spor

I dag var i alle fall foreløpig siste transportstrekning med tog. Riktignok var første halvdel av dagen på tog, men så ble det sykkel.

_20160727_095526

I Sveits skal man reserver plass for sykkel på InterCity tog. Da jeg oppdaget at første strekning, Bern – Brig var et InterCity tog, forsøkte jeg å reservere. Men på nettsidene sto det at man ikke kunne reservere plass for sykkel på det toget. Det var en uklar og tvetydig melding. Det kunne bety at man på dette kunne ta med sykkelen, og håpe at man fant plass til den der det var satt av plass til sykler. Eller det kunne bety at alle sykkelplassene var bortbestilt. Jeg tok sjansen på det første, syklet til stasjonen og satte sykkelen på toget. Det var i alle fall ingen som spurte om jeg hadde reservert og truet med å kaste meg av. Jeg kom til Brig med sykkelen. Men jeg hadde sjekket at det var mulig å reise en annen vei en snau time senere, på tog som ikke var InterCity tog.

Mitt første tog gikk fra Bern til Brig, via flere byer, blant annet Visp. Her kom jeg inn i Vaiais-dalen, eller Wallis som det heter i tyskpråklige områder, som jeg syklet ned tidligere i sommer. Så her møtte jeg meg selv på en måte, og krysset mit spor fra  juni. Det var interessant å se dalen fra toget også, da det følger en annen trasé enn veien.

20160620113934

Fra Brig tok jeg toget til Andermatt. Jeg har ikkegått ned i skinnegangen og målt bredden. Men om mitt øyemål ikke er helt feil, så er ganske mange av de sveitsiske jernbanene, i alle fall opp i fjellet smalsporede. Det var god plass til sykler på dette toget. I den sykkelvognen jeg satt i, talte jeg 24 plasser for sykkel.

20160726102305

Andermatt, en liten alpeby eller alpelandsby, er et jernbaneknutepunkt her oppe, med ganske mye togtrafikk. Jeg hoppet over et tog, og la inn en times pause i Andermatt for å finne en geocache og spise lunsj. Jeg prøver å finne minst én geocache i hvert fylke, departement, region, delstat, kanton eller hva det heter i det landet jeg er i. Cachen i Andermatt er min eneste i kantonet Uri.

Fra Andermatt gikk toget bratt oppover mot Oberalppass.

20160726123143

Det er så bratt at det er tannhjulstrekk opp til fjellet.

20160726144425

Jeg gikk av på det stedet som heter Oberalppass, selv om jeg tror det er navnet på hele passet.

20160726135552

Noen vil sikkert mene at det er litt juks å ta toget til toppen, i stedet for å sykle opp. Det må de gjerne få lov til å mene. Men jeg er ikke her for å sykle harde motbakker med en ganske tungt lastet sykkel. Jeg er her for å sykle langs Rhinen. Jeg har ca 1350 km å sykle, så jeg bør få nok  mosjon på turen, selv om jeg unngår de hardeste klatringene.

20160726140631

Noe av det fine med Sveits er at man kan ta et tog eventuelt en buss (som tar med sykler) over mange av fjellovergangene, og man kan gå av på toppen. Sveits er et togland, og har dessuten et godt utbygd nett av postbusser. Jeg er positivt overrasket over kollektivtilbudet utenfor de store byene i Sveits.

Sveits er som kjent et land uten kyst. Jeg vet ikke om det er som en slags kompensasjon for dette at de har satt opp et fyrtårn i et fjellpass.

20160726140638

Da jeg tenkte på sveitsiske tog, dukket en uttalelse fra Arne Næss opp i mitt hodet. Som ivrig fjellklatrer, ble han en gangs spurt om hvorfor han begynte å klatre. Hans svar var: “Hvorfor sluttet du?”  Jeg innbiller meg at da man i f.eks. Norge begynte å se på jernbane som noe umoderne, og at fremtiden var bil, og så gikk i gang med å legge ned alle sidebaner, da fortsatte man å kjøre tog i Sveits — til tross for at topgrafien ikke er noe enklere enn i Norge, at vinteren kan være hard og at det er en del ganske tynt befolkede områder. Togene går ganske ofte, og mitt inntrykk er at det er ganske mange som bruker togene. Når man i langt tid har lært opp nordmenn til at tog ikke kan konkurrere med bil, da vil det bli en lang og tung prosess å snu den utviklingen.

Men skal man på tur, er tog eller eventuelt buss langt bedre enn bil, enten man skal gå, gå på ski eller sykle (fortsatt at man får med sykkelen på toget eller bussen). Da slipper man å planlegge turen slik at man alltid kommer tilbake til det stedet hvor man parkerte bilen.

Men Sveits er også et land med vinter, og i over 2.000 meters høyde kan den holde seg lenge. Men plan for sommerens tur langs Rhônen var å ta en buss til toppen av Furkapasset, og sykle ned. Men den bussruten var ikke startet for sesongen da jeg var der 19. juni, så jeg hadde ingen andre muligheter enn å sykle opp.

På toppen kunne jeg endelig sette meg på sykkelen og komme i gang. Selv om det bare var å trille ned, så kan det være litt krevende å sykle ned slike bakker når det er bratt og mange krappe svinger. Særlig når sykkelen er tungt lastet. Det var først da jeg var kommet ned det bratteste og det flatet litt ut at jeg fikk opp farten. Det var motvind, men det gjør ikke så mye når man likvel kan trille nedover i rundt 40 km/t.

Jeg hadde ikke syklet noe særlig siden jeg syklet langs Rhônen. Jeg syklet riktignok fra La Grande Motte til Montpellier og tilbake for å se på målgang og start i Tour de France, som blir rundt 50-60 km hver dag. Ellers hare det bare blitt en dag med sighseeing på sykkel i Washington, og noen småturer i nærområdet i Frankrike. Etter fire uker nesten uten sykling, tar det litt tid å komme i gang igjen. Slik sett var det greit å starte med en etappe hvor det gikk mest nedover.

Sveits er et firespråklg land, med de offisielle språkene tsyk, fransk, italiensk og retoromansk. Jeg var innom en besnsinstasjon for å fylle opp vannflaskene mine. Damen bak disken hadde en heftig diskusjon med en kunde. Jeg forsto ingnen ting av det de sa. Jeg spurte på miin dårlige tysk om de snakket retoromansk. Damen lo høyt, og  bekreftet at det gjorde de. Hun mente at det språket burde jeg lære. Hvis jeg hadde hatt tid og energi til det, skulle jeg gjerne ha lært meg flere språk. Men retoromansk står ganske langt nede på listen over hvilke språk jeg øsnker å lære, om det står på den listen i det hele tatt — selv om jeg synes minoritetsspråk er interessant. For meg hørtes det ut som en underlig blanding av sveitsertysk og italisenkk, og kanskje er det det det er.

Sykkelrutene er stort sett tydelig merket.

20160726123846

20160726143819

Det er faktisk et problem at det er så mange av dem, at man må passe på å velge riktig nummer. Noe av det første man må lære om sykkelruter i Sveits er at de som er merket med gult er for terrengsykling, de som er merket med blått er sykling  på vei.

Men til tross for god skilting, kan man miste ruten fra tid til annen. Og om det er skiltet langs ruten, er det ikke særlig mye skilting som forteller hvordan man kommer til ruten. Her som ellers har man gjerne prioritert veier som er hyggelige å sykle på, foran det som er den mest effektivte ruten dit man skal. Det er utmerket når man skal sykle korte turer, og det gjør antageligvis de fleste. Men når det begynner å bli sent på ettermiddagen og det er et godt stykke igjen til mål på dagens etappe, da foretrekker i alle fall jeg raskeste vei.

Etter å ha mistet sykkelruten på et tidligere tidspunkt, og fulgt hovedveien, forsøkte jeg å finne igjen sykkelruten i Ilaz. Men jeg ga opp etter en liten stund, og fortsatte langs hovedveien som var skiltet til Chur, hvor jeg hadde bestilt hotell for natten.

Vanligvis er det slik at hovedveien følger korteste rute, mens man på sykkelruter sendes ut på diverse hyggelige omveier.  Men ikke akkurat her. Så her var mitt veivalg feil. Det ble en lang klatring oppover dalsiden. Når jeg stoppet og så på utsikten, så jeg en vei nede i dalbunnen, og tenkte at det kanskje var der jeg skulle ha vært. På veien oppover fikk jeg følge av en lokal syklist. Han var nok ikke i så veldig mye bedre form enn meg, så det passet oss begge å stoppe for en pust i bakken noen ganger. Her har vi endelig nått toppen,

20160726184106

Han fortalte meg at jeg burde ha valgt den andre veien, og at det er en veldig fin strekning. Han anbefalte med å ta bussen tilbake til Ilaz neste dag, og sykle den veien. Jeg avslutter dette mens jeg spiser frokost (jeg var for trøtt til å gjøre det ferdig i går kveld), og har ennå ikke bestemt meg. Men hvis dette er en av de fineste strekningene langs denne delen av ruten, er det kanksje verdt å ta turen. Jeg har jo ikke hastverk, og kan alltids ta et tog en senere dag, om jeg skulle begynne å få litt dårlig tid. Da legger jeg i så fall bagasjen igjen på hotellet, for jeg må tilbake til denne byen uansett, når jeg skal videre.

Også i Sveits er det tunneler hvor det ikke er lov å sykle. Men så langt har jeg ikke opplevd det som et problem.  Når man lager en tunnel for å lede trafikken utenom en by, er det stort sett ikke noe problem å sykle den gamle veien gjennom byene. Det er noe annet når man gjør som i Norge, hvor tunneler med forbud mot sykling, slik at man må kjøre bil for å komme fram, erstatter annet samband som var tilgjengelig for alle trafikanter, f.eks. ferjer. Dermed tvinger man folk til å velge bil.

Når det dessuten, som i Sveits, er gode tog- og bussforbindelser, hvor man kan ha med sykkel, er det ikke noe problem — i alle fall ikke et problem som jeg har merket så langt.

Da jeg begynte å nærme meg byen hvor jeg hadde bestilt hotell, Chur, gjorde jeg en tabbe som var så dum at det nesten er pinlig å nevne den. På vei innover var det et skilt som viste sykkelvei til Chur, og jeg valgte den. Etter å ha syklet så langt at jeg burde begynne å nærme meg målet, svingte sykkelveien inn i en undergang under hovedveien som gikk rundt byen, og jeg kom opp på en gate som er ganske typisk for slike gater man finner i utkanten av byer. Jeg hadde sett på kartet omtrent hvor mitt hotell lå i forhold til jernbanestasjonen. Jeg visste at jeg måtte krysse jernbanen, og i hvilken retning jeg skulle derfra. Jeg så jernbanelinjen, syklet mot den, og fant en overgang et stykke utenfor stasjonen.

Jeg syklet den veien jeg mente var i retning hotellet. Jeg syntes nok at byen så litt kjedeligere ut enn den ut fra beskrivelsen skulle være. Etter en stund begynte jeg å ane urå. Her var det noe som ikke kunne stemme. Så opp med Google maps. Det viste seg at jeg var mye lenger fra hotellet enn jeg hadde ventet, og at jeg syklet i helt feil retning. Etterhvert forsto jeg at det stedet jeg var kommet til, var en forstad til Chur, og ikke Chur. At det egynte å regne, gjorde ikke saken noe bedre.Vel husket jeg riktig når det gjaldt retning fra jernbanestasjonen. Men det hjelper lite når man er ved jernbanestasjonen i feil by. Jeg kom fram til slutt, men det ble ganske sent — så sent at det begynte å bli en utfordring å finne en restaurant hvor de fortsatt serverte mat. Men det løste seg heldigvis det også.

Rhinruten

Sykkelturer

 

 

 

 

Print Friendly