Rhinruten dag 9, 2. august: Hviledag i Strasbourg

Som jeg skrev i går: Etter 6,5 dag og 623 kilometer på sykkel, var det på tide å legge inn en hviledag. Skal man ha en hviledag, må man legge den et sted hvor man gjenre kan tenke seg oppholde seg (minst) en dag. Strasbourg er et slikt sted.

Det var litt uvant med tilnærmet normale morgenrutiner i dag, som å ta en dusj på morningen. Det er ikke noe stort poeng å dusje før man skal ut på lang sykkeltur. Så rutinen har vært å dusje når jeg har kommet fram etter dagens tur. Da trenger man virkelig en dusj! (og en øl).

Første post på programmet på en hviledag er å finne et vakseri og få vasket alle klærne, bortsett fra akkurat de man har på på hvieldagen. Jeg har håndvasket sykkeltøyet etter hver sykkeletappe. Det hjelper, men helt rent blir det ikke. Når man bare har på “sivilt tøy” til frokost og etter at man har kommet fram og har fått dusjet, trenger man ikke ren skjorte hver dag. Men det må vaskes det tøyet også.

Heldigvis finnes det internet, slik at det blir ganske lett å finne et vaskeri. Det er ellers ikke alltid så lett å finne slike. De ligger som regel ikke i sentrum eller sentrale turistområder. I Norge tror jeg det vil være vanskelig å finne slike myntvaskerier. Hvem bruker dem? Det er farende fant som er på reiser lenger enn at man kan ta med seg nok rent tøy for hele turen, og det er folk som ikke har råd til egen vaskemaskin, og som ikke bor i blokker med fellesvaskeri. Så områder med campingplasser og ferieboliger, eller i de ikke spesielt fasjonable boligområdene, der finner man slike. Jeg fant et mellom små cafeer og små matbutikker, litt i utkanten av sentrum. Det tok ca et kvarter å gå fra hotellet.

20160802120225

20160802120951

Det 28 år siden sist jeg var i Strasbourg, og da var jeg her på en konferanse. Når jeg kommer til en by hvor jeg ikke har vært, eller det er veldig lenge siden jeg har vært, har jeg ingen ambisjoner om å se flest mulig av stedets attraksjoner, med mindre det er noe spesielt som jeg absolutt vil se. Jeg liker å gå rundt og ta inn inntrykk fra byen. Å gå er den beste måten å gjøre seg kjent i en by. Det er enda bedre enn å sykle. Så jeg har ikke sett på noe spesielt, annet enn byen Strasbourg.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke dette.

20160802125048

Folkevog boble med takgrind og kofferten på taket. Det er ikke ofte man ser folk reise på bilferie på den måte lenger. Først så jeg den kjøre forbi, og siden så jeg den parkert. Den var veldig blnak og fin i lakken, så de som har denne er nok Folkevognentusiaster.

20160802125323

I likhet med så mange andre franske byer, har Strasbourg trikk. Jeg synes trikkene her er stilige.

20160802125755

Jeg merket meg også at de har brede dører, slik at av- og påstigning kan gå ganske raskt.

20160802130127

Alsace er også et ølområde, som jeg skal komme tilbake til. Men drikker de virkelig så mye Thailandsk øl at de må kjøre en slik monsterbil helt inn i byen for å slukke folks tørst?

20160802130451

Jeg tar med dette bilddet av hotellet mitt, et Ibis Style hotell. Det ser litt slitent ut utvendig, men er helt fint inni. Jeg har hjørmnerommet i øverste etasje.

20160802130808

Før man fikk heis, var andre etasje “piano nobile”. Det var her det var mest attraktivrt å bo. På gateplan var det gjerne forretninger og annen virksomhet. Det ble billigere jo høyere opp i etasjene man kom, så slik sett er mitt rom i den billigste etasjen. Jeg prøver gjerne å ta trappen fremfor heisen. På mange hoteller er det ikke praktisk, fordi trappen så til de grader bærer preg av å være en nødutgang som ikke er ment å skulle brukes. En gang jeg tok trappen ned i et hotell i Philadelphia, havnet jeg ute på baksiden av bygget, og måtte gå rundt bygning for å komme til resepsjonen. Men her er det en ordentlig trapp, som ser ut som den originale trappen. Men da jeg gikk opp trappen etter frokost, merket jeg at jeg var ganske sliten i beina. Så resten av dagen tok jeg heisen.

Jeg har stort sett vandret rundt i områdene Petit France og Tanneur. Dette er et områder som har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1988.

I Petit France var det på 1400-tallet et syfilissykehussykehus. Visstnok for franske soldater som kom hjem fra krig i Italia. Men akkurat her har jeg bare hukommelsen å holde meg til,  og den er ikke alltid til å stole på.  Syfilis fikk navnet “Den franske syke”. Noen hevder at det er opprinnelsen til navnet Petit France på dette området. Men akkurat den går jeg ikke god for. Mange kjente folk har lidd av og dødd av syfilis.

Franz Schubert endte sitt altfor korte liv som følge av syfilis, som han antagelig hadde pådratt seg etter omgang med prostituerte, kvinnelige eller mannlige, Franz Schubert var bifil, visstnok med preferanse for menn. Men han var nok langt mer opptatt av å komponere musikk enn av sex. Franz Schumert var en manisk person, og komponerte musikk i et vanvittig tempo. Han begynte å komponere da han våknet, og det fortsatte han med hele dagen. Han var helt upålitelig når det gjaldt avtaler, for han klarte ikke å legge fra seg musikken. Om ettermiddagen husket han gjerne ikke lenger hva han hadde koponert om morgenen. Og han hadde en del dårlige venner, som tok ham med på ting han burde latt være. Det har vært sagt at grunnen til at Franz Schubert har så mange ufullendte verk, er den personlige krisen han gikk inn i da han fikk diagnostisert syfilis. Det var som å få en dødsdom, som å på påvist Aids for noen år tilbake, før man fikk medisiner som kunne holde sykdommen i sjakk.Han var rett og slett ute av stand til å fullføre en del av de verkene han hadde påbegynt mens han hadde et mer optimistisk syn på livet.

Niccolo Paganini var en annen syfiliitiker. Man forsøkte å behandle sykdommen på ymse måter, blant annet med kvikksølv. Pasientene ble neppe særlig mye bedre av det. Det sies at Paganinis nærmest spøkelsesaktige utseende var et resultat av denne kvikksølvbehandlingen. Men et hardt og usunt liv bidro sikkert også. Paganini kunne sitte opp hele natten, drikke, røyke sigarer og gamble, for så å gå rett på scenen og spille konsert dagen etter. Her var det nok slik at alt hang sammen med alt.

Robert Schumanns dårlige mentale helse ble neppe bedre av en langt fremskredet syfilis. Robert Schumann endte sitt liv i Düsseldorf, og jeg har tenkt å komme litt tilbake til ham når jeg kommer dit om noen dager.

20160802195321

20160802194946

20160802194648

Jeg gjorde også noen nødvendige innkjøp hos Fnac: Et nytt minnekort til kameraet (det begynner å bli lite plass igjen på det som står i), noe for å gjøre rent kamaralinsen, eller egenlig filteret foran objektivet, samt flere batterier.

Det har blitt litt lite søvn på turen. Det er ikke slik at jeg har drevet natterangling. Men jeg har en tendens til å våkne tidligere enn jeg setter pris på, uten at jeg egentlig er uthvilt. Det er vel slikt som kommer med alderen. Fra tid til annen henter jeg litt igjen ved å “høre på nyheter” på ettermiddagen. Men det går jo ikke når jeg er ute og sykler hele ettermiddagen. Da jeg var på nippet til å sovne på den cafeen hvor jeg spiste lunsj, var det bare å gå tilbake til hotellet, legge seg på sengen og sove en times tid.

Etter å ha våknet igjen og drukekt en kopp kaffe, gikk jeg igjen ut i byen. Nå ned til området Tanneur, som henger sammen med Petit France. Tanneur er garver. Heldigvis kjenner jeg bare gammeldagse garverier av omtale. Men om jeg har forstått det rett, brukte de store mengder vann — og lå derfor gjerne langs elver. Virksomheten medførte en voldsom stank, og en stinkende forurensning av vannet. I området var det også slaktehus. Sannsynligvis gikk hudene fra slakteriene til garveriene.

Huset med de blomsterdekorerte verandaene er “La Maison de Tanneur”, alstå garverhuset. Om det skal forstås slik at det var det eneste eller det største garveriet, eller på en annen måte, vet jeg ikke. I dag er det restaurant.

20160802193441

20160802193701

20160802200323

Når vi i dag vandrer rundt i idylliske, gamle områder, bør vi minne oss selv om at dette slett ikke var noen idyll. Et lite sidespor: En gang jeg ble vist rundt på Røros av Torbjørn Eggen, tidligere direktør på museet (og far til Kyrre Eggen, for de som kjenner ham), sa han da vi kom inn i smeltehytta: Egentlig burde det være en vifte som blåser svovelrøyk på alle som kommer inn her, så hadde de fått et mer riktig bilde av hvordan det var her da gruvene var i drift. Legg til trangboddhet, dårlige sanitærforhold og annen elendighet. Det vi i dag ser er et glansbilde av det som en gang var. Men det er trivelig å vandre rundt i dette glansbildet.

Jeg skrev i forgårs at jeg først og fremst forbinder Alsace med vin. Men det er også et område med en rik øltradisjon. Bryggeriet Knonenbourg er i Strasbourg, for å nevne noe. Men de produserer ganske kjedelig industriøl. Brasserie er det franske ordet for bryggeri. Det var folk fra Alsace som brakte det inn i  restaurantverden. Folk fra Alsace reiste til Paris og startet det som vi i dag ville kalle bryggeripuber . Et bryggeri hvor man serverte øl og mat. Restauranten “Bofinger” i Paris er et av de elsdte slike stedene, og, om jeg husker rett, det første stedet hvor man begynte å servere øl fra fat. Men dette tar jeg nå bare etter hukommelsen, uten faktasjekk.

Da jeg så dette stedet, tenkte jeg at det kunne være et passende vannhull.

20160802194100

Jeg så på ølmenyen deres, og den var en skuffelse. Det var et lite og dårlig utvalg av øl fra Alsace. De hadde riktignok ganske mye belgisk og tysk øl. Jeg kan forstå at folk som bor her kan synes det er interessant med godt øl fra andre steder. Men som turist hadde jeg ventet å finne et utvalg av øl fra Alsace på et sted som dette. Så jeg gikk bare videre, etter å ha sett på ølmenyen som sto på utsiden.

Jeg spiste middag på en restaurant i Tanneur. Choucroute og pølser. Choucroute, er som den tyske Sauerkraut en surkål, som til forskjell fra den norske surkålen er gjæret. Det er ikke in favoritt. Men er man i Alsace, så er man i Alsace og bør spise noe av den tradisjonelle maten.

Det sies at det er vkitg å holde seg og ikke minst sykkelmusklene i bevegelse på en hviledag for ikke å bli stiv. Når det er hviledag i f.eks, Tour de France, har de ganske innarbeidede rutiner for hva de skal gjøre. Rytterne sørger for å få en “lett trilletur”. En lett trilletur for dem kan tilsvare en dagsetappe for meg, i et tempo jeg ikke ville hatt sjans til å følge. Men jeg presser ikke kroppen til det ytterste og litt til, slik de som sykler Tour de France og lignende ritt gjør. Etter tidligere turer har jeg blitt mindre stiv enn jeg hadde ventet. Dessuten: Jeg konkurrerer ikke. Jeg trenger ikke være klart til å svare på et rykk i den føste motbakken, eller å komme meg med i et brudd rett etter at starten har gått.  Om jeg sykler i et rolig tempo en time eller to for å få kjørt i gang tunge og stive bein, så er det helt greit. Så jeg har latt sykkelen stå. Men jeg har gått en del.

I morgen er et foreløpig mål Karlsruhe. Det er litt mer enn 80 km å sykle, hvilket tilsier ca fire timer syklint — om beina fungere greit etter hviledagen.

Rhinruten

Sykkelturer

 

Print Friendly