Språkrådets direktør må lære seg varemerker

“Ordbøkene kan ikkje sensurerast”, skriver direktør i språkrådet, Åse Wetås, om varemerker. Hun viser først og fremst at hun ikke kan varemerker, og blir det pinlig både for direktøren og Språkrådet når de går ut på denne måten. Varemerker er en form for språkbruk som Språkrådet selvsagt må ha solid kunnskap om. Om ikke direktøren selv setter seg inn i dette, bør det i alle fall være noen andre i organisasjonen som kan det, og som kan kvalitetssikre det som publiseres i direktørens navn.

Ord kan brukes som varemerker. NRK er registrert varemerke, uten at det har hindret noen i å skrive om NRK. Det samme er mange av NRKs kanaler, og programtitler som f.eks. «Trygdekontoret» og «Julenøtter». Hvis man har registrert eller innarbeidet et varemerke, gir det en enerett til å bruke dette som kjennetegn i næringsvirksomhet, for varer eller tjenester av samme eller lignende slag. Ved registrering er varemerkene registrert i ulike vareklasser. At et ord er registrert som varemerke, er ikke i seg selv til hinder for at andre bruker ordet, så lenge det ikke brukes som kjennetegn i næringsvirksomhet for produkter og tjenester av samme eller lignende slag. I et svar på NRK ytring nevner Thomas Gaarder-Olsen TINE som eksempel. Q-meieriene kan ikke kalle sine meieriprodukter Tine. Men det har ingen betydning for bruken av ordet i betydningen å smelte, en beholder av tre, osv.

At NRK har varemerkeregistrert Trygdekontoret i bl.a. klassen for underholdning, hindrer det ingen i å bruke ordet i andre sammenhenger. Flere kan registrere og bruke det samme ordet som varemerke, så lenge produktene ikke konkurrerer med hverandre og det ikke er en fare for forveksling. At NRK har registrert Julenøtter, vil ikke hindre en leverandører i å selge en nøtteblanding som de kaller Julenøtter.

Orklas registrering av «Seigmenn» er et av eksemplene som tas opp. I en annen NRK-artikkel står det at Orkla produserte sine seigmenn første gang i 1965. Om min hukommelse stemmer, så skriver Kjell Aukrust i boken ”Bror min” om hvordan hans bror kjøpte 5-øres seigmenn, strekte dem og delte dem i to, for så å selge hver halvdel for 3 øre stykket. Jeg husker ikke når jeg leste den boken, men jeg var i alle fall godt innforstått med hva seigmenn var. Det er ikke nødvendig å endre dette, selv om Orkla har varemerkerettigheter til ”seigmenn”. Dessuten ble boken utgitt i 1960, fem år før Orkla, i følge NRK, begynte å produsere seigmenn.

Språkrådet må gjerne mene at seigmenn burde ha vært nektet registrering som varemerke. Jeg er ikke uenig i det. Men det er verken Språkrådet eller jeg som avgjør om en varemerkeregistrering er gyldig eller ikke, det avgjøres av Patentstyret, og i siste instans av domstolene. Det kunngjøres når nye varemerker registreres. Enhver, også Språkrådet, kan komme med innsigelser mot registreringer, innen tre måneder etter at registreringen er kunngjort. Men å angripe registreringer som har skjedd for lenge siden, er mer komplisert.

For at et ord skal kunne være vernet som varemerke, må det være distinkt. Det må være egnet til å skille dette produktet fra andre, tilsvarende produkter. Etter varemerkeloven § 14, annet ledd, bokstav b, kan man ikke registrere ord som i alminnelig språkbruk eller etter lojal og etablert forretningsskikk utgjør sedvanlige betegnelser for varen eller tjenesten Generiske betegnelser kan ikke registreres som varemerke. Ingen kan registrere varemerket ”Sykkel”, i alle fall ikke som et varemerke for sykler. Det sikreste er rene fantasinavn, og det beste er fantasinavn som man lett assosierer med produktet eller tjenesten – som for eksempel ”potetgull”.

Et distinkt varemerke kan med tiden bli en generisk betegnelse på en type produkter, og mister da sitt særpreg eller sin distinktivitet. Man sier da at varemerket er degenerert. Det er mange eksempler på slike degenererte varemerker. Noen kjente er primus, termos og heroin. Når varemerket er degenerert, faller vernet bort. Alle kan kalle sine isolerte flasker for termos, selv om det opprinnelig var et vernet varemerke. Jeg vil anta at seigmann også er degenerert.

Mange varemerkeeiere ønsker å verne sitt varemerke mot degenerering, og beskytte eneretten. Det var dette Maarud forsøkte med ”potetgull”, en sak Maarud til nå har tapt i alle instanser hvor den har vært oppe. Om jeg har forstått ordbokproduksjon rett, så tas ord inn i ordbøkene først når det er dokumentert at det har blitt en del av (skrift)språket. Hvis varemerket tas inn i ordbøkene, er det en klar indikasjon på at varemerket er degenerert, og kan forsterke prosessen. Derfor er det forståelig, og helt legitimt at de som vil beskytte sine varemerker, forsøker å hindre at ordene tas inn i ordbøkene.

Hvis et varemerke begynner å opptre i verbform, er det en klar indikasjon på degenerering. Google kan slik sett være i faresonen, slik det er vanlig å bruke verbet å google, om det å søke etter informasjon på nettet. DNBs varemerkeregistrerte betalingtjeneste Vipps har stø kurs mot degenering. DNB hjelper godt til selv, når de bruker verbet å vippse i sin egen markedsføring. Antagelig gjør de dette med ganske åpne øyne. Sannsynligvis får de en større markedsføringseffekt ved at deres tjeneste på denne måten blir betegnelsen på denne type betalingstjenester og DNBs tjeneste blir referansen, enn om de forsøker å beskytte varemerket.

I varemerkeloven § 11 står det at man ved utgivelse av leksikon, håndbok, lærebok eller lignende skrift av faglig innhold, har plikt til, etter krav fra varemerkeinnehaveren, å sørge for at det fremgår at ordet er beskyttet som varemerke ved registrering. Man må kunne anta at det også gjelder ordbøker. Det er tilstrekkelig at varemerket gjengis sammen med symbolet ® på en tydelig måte. Seigmenn er et registrert varemerke, så her må man skrive seigmenn®. Man kan godt argumentere for at registrering burde ha vært nektet. Men registreringen står, og da bør det ikke være veldig krevende for Språkrådet å henge symbolet ® på ordet seigmenn®.  Noen vil kunne mene at det er en nyttig tilleggsinformasjon om en ordbok på denne måten opplyser at ordet er registrert som varemerke.

Potetgull er også registrert som varemerke, men det pågår det en tvist. Alle rettsinstanser som har behandlet spørsmålet så langt, har kommet til at registreringen er ugyldig og at ordet potetgull ikke lenger er vernet. Men saken er ennå ikke ferdig behandlet. Jeg vil tro at NRKs varemerker Julenøtter og Påskenøtter også er degenerert, men det har ikke vært satt på spissen.

Jarlsberg er registrert som varemerke, men bare for næringsmidler. Jarlsberg flyplass behøver ikke skifte navn selv om TINEs varemerkeregistrering ble opprettholdt av Høyesterett. Vi kan også trygt omtale Jarlsberg hovedgård og gamle Jarlsberg amt, uten å bry oss om Tine. Etter varemerkeloven § 14 annet ledd bokstav a, kan man ikke registrere et ord som angir varens geografiske opprinnelse. Registreringen av Jarlsberg er dessuten villedende, for osten ble utviklet på Ås og produseres helt andre steder enn i Jarlsberg. Begge deler tilsier etter min vurdering at registrering burde ha vært nektet, men Høyesterett kom til et annet resultat. Det er Høyesterett, og ikke jeg som bestemmer her.

Å ta et ord inn i en ordbok er ikke bruk som kjennetegn i næringsvirksomhet, så det krenker ingen rettigheter å inkludere ordet i ordboken. Man står også helt fritt til å bruke ordene i journalistikk og litteratur. Seigmenn, potetgull, jule- og påskenøtter er ikke sensurert ut av det norske språket.

Varemerkeinnehaver kan ha grunner til å forsøke å hindre dette, fordi det i seg selv er et tegn på degenerering, og kan forsterke utviklingen mot degenerering. Men varemerkeinnehaver har ingen rett til å nekte at det tas inn i en ordbok.

Varemerkeinnehaver kan kreve at det står at ordet er registrert som varemerke, og det er tilstrekkelig at symbolet ® tas inn etter ordet. Men man har bare plikt til å gjøre dette dersom varemerkeinnehaver krever det, og bare hvis varemerket er registrert. Ordbokredaksjonen har ikke selv noen plikt til å undersøke om ord er registrert som varemerker.

Jeg kan ikke se at det er en uoverkommelig oppgave for Språkrådet og ordbokredaksjonen å ta inn ® etter et ord som er registrert som varemerke, når varemerkeinnehaveren krever det. Og det vil være veldig langt fra hva jeg regner for sensur.