Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste

Den 5. desember 2016 holdt jeg foredrag på Opphavsrettsforeningens julemøte, med tittelen “Musikkplagiat, fra Johan Sebastian Bach til Led Zeppelin”. Som alltid har man mindre tid enn man gjerne skulle ha hatt, så det ble bare tid til korte klipp fra de musikkeksemplene jeg brukte. Og jeg måtte utelate en del som jeg gjerne skulle ha hatt med.

Dette er en oversikt, med lenker til musikkeksemplene jeg brukte, samt, samt noen eksempler jeg ble nødt til å utelate. Det har nok begrenset verdi for de som ikke var til stede der.

 

Enhver kunstner, uansett kunstart og sjanger, lærer ved å ta etter sine forbilder. I 1705 gikk den da 20 år gamle Johann Sebastian Bach til fots fra Arnstadt til Lubeck, for å møte og lære av organisten og komponisten Dietrich Buxtehude. Det er ca 378 km ifølge Google Maps.

Der hørte han ganske sikkert dette, og sannsynligvis skrev han av notene. Likheten med Bachs toccata er ganske åpenbar.

Noen kunstnere finner med tiden sin egen stemme, og noen ytterst få utvikler kunstarten videre. Johann Sebastian Bach var en av disse få. Det er ingen tilfeldighet at det er Bachs og ikke Buxtehudes toccata som har blitt stående som et ikon i musikkhistorien.

Hva er oppskriften på en hit? Her er to eksempler på hvordan mye suppe er kokt på de samme klisjeene. En serie pophits, og noen country hits.

  1. Kjent struktur og kjente harmonier, som ikke utfordrer.
  2. En iørefallende melodi, som heller ikke utfordrer
  3. Noen gjentagelser som gjør at folk husker

Tor Endresen: Adresse Wien, om Estlands bidrag til Eurovision Song Contest 2015. (Estlands bidrag starter 42 min og 43 sekunder inn i sendingen, om den ikke starter på rett sted.)

https://tv.nrk.no/serie/eurovision-song-contest/MUHU02008115/02-05-2015#t=43m43s

Men dette er ikke nok: Det må være et eller annet som bryter med oppskriften, som får denne komposisjonen til å skille seg fra andre komposisjoner laget etter samme oppskrift.

Konsertformen ble utviklet i Italia av Arcangelo Corelli, Torelli og ikke minst Antonio Vivaldi. Bach lærte konsertformen ved å studere notene, bl.a. til denne:

Etter å ha studert denne, skrev Bach bl.a. dette:

Bach ville neppe ha fått TONO-vederlag for denne.

(Litt utenfor temaet, og derfor ikke med i foredraget: Etter at Bach hadde lært konsertformen, tok han den langt videre enn hva Vivaldi noen gang gjorde, bl.a. i denne:

Mozart og Beethoven

(det gjelder andre tema i andre sats, som er ca 3 min 20 sek inn i satsen).

Tema med variasjoner

Johann Sebastian Bachs “Goldbergvariasjoner” er ikke relevant når temaet er plagiat, i alle fall ikke om man ikke har mye mer tid enn hva jeg hadde. Men den er særdeles interessant om man skal studere temautvikling, og hvilket tema det er som utgangspunktet, i en pasacaglia-form, som denne er. Men man kan aldri høre “Goldbergvariasjoner” for mange ganger, så jeg tar den likevel med i denne spillelisten.

Ved siden av Bachs Goldbergvariasjoner, er Beethovens Diabellitvariasjoner et at de fremste verk i sjangeren tema og variasjoner. Anton Diabelli var en stor musikkforlegger og en ubetydelig komponist i Wien. Den gang hørte det med dannelsen for kvinner i overklassen og det gode borgerskap at de skulle kunne spille piano. Det var derfor et stort marked for relativt enkle pianokomposisjoner, som amatører kunne spille. Anton Diabelli komponerte en liten vals, og inviterte 51 komponister i Wien til å komponere hver sin variasjon over denne. Denne ville han utgi som en antologi, for å selge til pianoamatørene. 50 komponister sa ja, blant andre Franz Schubert og Anton Salieri. En sa nei: Ludwig van Beethoven. Senere gikk han med på å komponere sine egne variasjoner, som ble utgitt separat — og som er kjent som Diabellivariasjonene. Han komponerte 33 variasjoner, et tall som neppe er tilfeldig. Det er én mer enn i Bachs Goldbergvariasjoner. Dette er definitivt en komposisjon som ikke er for amatørmarkedet. Det er en særdeles vanskelig komposisjon å spille, og bare de aller dyktigste pianistene har den på sitt repertoar.

Etter min vurdering er det ikke tvil om at Beethoven har skapt et nytt og selvstendig verk, med utgangspunkt i Diabellis vals. Jeg tok med selve valsen og variasjon nr 22, hvor Beethoven har tatt inn en av Leporellos arier fra Mozarts opera “Don Giovanni”.

Jeg brukte Diabellis tema og variasjon no 22.

Mot slutten av sitt liv var Beethoven stadig mer opptatt av Bachs musikk. Han brukte temaet fra Bachs fuge i ciss-moll fra Das Wohltemperirte Klavier Buch 1 som tema i første sats i stykekvartett Opus 132. Vi finner det samme temaet også i strykekvartettene op 130 og 131 (som begge ble komponert etter opus 132).

 

Leonard Bernstein holdt i 1973 en meget interessant serie forelesninger for musikkstudenter ved Harvard University. Jeg har klippet inn noe fra forelesning nr 2.

(Om Berlioz og Wagner. Ca en time inn i forelesningen)

Johannes Brahms brukte basstemaet fra Bach Cantata 150, Nach dir, Herr, verlanget mich som grunnlag for 4. sats i sin 4. symfoni.

 

 

Denne sykkelturen fra ET skulle jeg gjerne ha tatt med, men måtte kutte den ut av tidshensyn. Her har filmkomponisten John Williams forsynt seg godt fra Howard Hanson’s Symphony No 2.

Arrangementer av folkemusikk.

Alle kan fritt bruke folkemusikk som ikke lenger er vernet, men andres arrangementer av folkemusikk er ikke alltid fri.

Den eneste saken som, så vidt jeg har funnet ut, har kommet opp verd en av de høyeste domstolene i Norden er den svenske NJA 2002 s. 178.

 

Spørsmålet var om felesoloen i den andre var plagiat av soloen i den første. Dette er en vurdering i to trinn. Er den første original, eller bare et standard tema? Hvis original, er den andre en ettergjøring? Högsta domstolen mente at den første var original. Jeg mener at den ikke er det. Det er en fallende pentaton mollskala, på en rytme som man kan høre i mange ulike sammenhenger.

<edit>Dette var ikke med i foredraget, og i første versjon av dette innlegget. Mange akkordrekker har gått igjen i mange sanger, og ofte kjenner man ikke referansene. Det som satte meg på sporet av dette, var TV-programmet Hitlåtens historie, program tre om Oasis “Don’t look back in anger”. Programmet er tilgjengelig i NRKs nettspiller i en måned til – hvilket skulle tilsi til 9. januar 2017). Her peker de på hvordan åpningstemaet er tatt fra John Lennons “Imagine”. Og at akkordene fra Johan Pachelbels “Kanon i D”. Det er ganske meningsløst å antyde at det skal være et ubevisst rip-off.

Et annet tema som har gått igjen i mange sanger, er “La Folia”. Det er så vidt jeg vet opprinnelig et spansk tema, men her er det i en italiensk versjon av Arcangelo Corelli.

</edit>

 

Jazzmusikere imporviserte over akkorder fra standardlåter. George Gershwins I Got Rhythm var popular. De ble med tiden lei av å betale royalty til George Gershwins bo, og satte egne titler til sine improvisasjoner. Den første var Sideny Bechets “Shag”. Siden har det kommet mange fler.

 

Så til den populære uvanen: Vi tar en gammel, og kanskje glemt og i alle fall ukjent sang og gir den ut som vår egen.

https://www.youtube.com/watch?v=2s4slliAtQU

John Lennon ble anklaget for plagiat for linjen “Here comes old flat top …”. Saken ble forlikt, og etter forliket skulle John Lennon ta med to (eller var det tre) Chuck Berry låter på sin neste plate. Etter mitt syn er det åpenbart ikke plagiat, men jeg synes forliket er såpass kuriøst at jeg tar den med av den grunn.

 

Den irske sangeren Dominic Behan laget sangen “The Patriot Game”. Bob Dylan brukte melodien i “With God on our Side”, ble saksøkt og tapte.

 

I den amerikanske saken Selle v Gibb F.2.d 896 (7th Cir 1984) ble Bee Gees anklaget for plagiat med sangen “How Deep is your love”. Men den sangen som ble påstått å være plagiert forelå bare på en ikke utgitt demo, og opphavsmannen til den kunne ikke bevise at brødrene Gibb hadde hørt denne.

 

I et intervju med “The Guardian” blir Martin Carthy spurt om hva som er opprinnelsen til den melodien han bruker som intro til sin versjon av “Famous Flower of Serving Men” og som Dave Swarbrick brukte som avlutning på Fairport Conventions versjon av “Matty Groves”. Det illustrerer hvordan de begge har et felles utgangspunkt.

“The mention of that song raises a question: who wrote that giddy tune to “Famous Flower of Serving Men” which also drives the far more famous instrumental at the end of Fairport Convention’s “Matty Groves”? One does not need to know the song to savour the story: “Well, it was 1966, Swarb and I were in Skopje, doing a festival to say thank you to countries which had supported Yugoslavia. And Hedy West, whom Bob Dylan cites among his influences, was there, messing around with the tune of a song called ‘Kate and the Cowhide’ from Utah, written in 3/4 time. She sang a version in 9/8, and Swarb and I were flabbergasted. Well, I went on to use it in an arrangement of ‘Famous Flowers’ and Swarb joined Fairport and added it to ‘Matty Groves’. That’s what folk music is: the intuitive nature of the whole thing among people who love messing about with stuff and coming up with something else to keep the continuity going; people who aren’t intimidated by how venerable it is. A song cannot survive if it is not being played – it is either played or it perishes.”

Noen ganger kan man kreditere litt i meste laget. I følge “Min Bul” (Terje Rypdal, Bjørnar Andresen og Espen Ruud) er dette Johan Øians melodi til Alf Prøysens “Nøtteliten”. Om de hadde kalt den noe annet, ville de neppe ha fått noe krav fra Johan Øian, eller blitt beskyldt for plagiat. Jeg hørt en del å den da den kom i 1970 (jeg må ha vært rimelig nerdete i min musikksmak når jeg hørte på dette da jeg var 15 år gammel), og har hentet den fram igjen nå. Jeg anser meg selv for ikke å være helt tonedøv. Men jeg er fortsatt ikke i stand til å finne spor av nøtter i denne versjonen.

Terje Rypdal, Bjornar Andresen, Espen Rud – Ved Sorevatn & Nøtteliten  (Nøtteliten begynner ca 6 minutter inn i denne versjonen).

Plagiatbeskyldninger sitter ofte løst. Noen har påstått at The Eagles “Hotel California” er et plagiat av Jethro Tull’s “We Used to Know”.

 

Frontfigur i Jethro Tull og opphavsmann til “We Used to Know”, Ian Anderson, har denne kommentaren til påstanden:

It was a piece of music that we were playing around the time… I believe it was late ’71, maybe early ’72 when we were on tour and we had a support band who had been signed up for the tour, and subsequently, before the tour began, had a hit single. The song, I believe, called “Take It Easy.” And they were indeed the Eagles. We didn’t interact with them very much because they were countrified laid back polite rock, and we were a bit wacky and English and doing weird stuff. And I don’t think they liked us, and we didn’t much like them. There was no communication, really, at all. Just a polite observance of each other’s space when it came to sound checks and show time. But they probably heard us play the song, because that would have featured in the sets back then, and maybe it was just something they kind of picked up on subconsciously, and introduced that chord sequence into their famous song “Hotel California” sometime later. But, you know, it’s not plagiarism. It’s just the same chord sequence. It’s in a different time signature, different key, different context. And it’s a very, very fine song that they wrote, so I can’t feel anything other than a sense of happiness for their sake. And I feel flattered that they came across that chord sequence. But it’s difficult to find a chord sequence that hasn’t been used, and hasn’t been the focus of lots of pieces of music. It’s harmonic progression is almost a mathematical certainty you’re gonna crop up with the same thing sooner or later if you sit strumming a few chords on a guitar.

There’s certainly no bitterness or any sense of plagiarism attached to my view on it, although I do sometimes allude, in a joking way, to accepting it as a kind of tribute.

Dette synes jeg er en utmerket måte å svare på slike påstander.

 

 

 

 

Print Friendly