Fri fra 2017

Opphavsretten varer i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Jeg er nok ikke alene om å mene at 70 år er for mye, men det er en diskusjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år starter, vil en rekke verk “falle i det fri”, altså ikke lenger være opphavsrettslig vernet. Da 2016 måtte trekke seg tilbake for å gi plass for 2017, var det verk av opphavsmenn som døde i 1946 som ble fri.

Denne gangen er det ikke noen veldig kjente norske opphavsmenn hvis verk ble fri, i alle fall ikke som jeg klarte å finne. Det for meg mest kjente norske navnet på listen, er forfatteren Ronald Fangen,  (f. 1895). Men jeg er ikke så sikker på om hans bøker leses særlig mye i dag.

Den for meg mest kjente personen som døde i 1946, som er opphavsmann til flere verk, er økonomen John Maynard Keynes. Hans skrifter er nå fri.

Av forfattere som døde i 1946 er Gertrude Stein,  (f. 1874) den for meg mest kjente, ved siden av H. G. Wells, (f. 1866)

Andre forfattere som døde i 1946 var skuespillforfatteren Edward Sheldon (US) og tyske Gerhart Hauptmann  (f. 1862), som fikk Nobelprisen  i 1912. At jeg ikke kjenner forfatterskapet til noen av disse, sier kanskje mer om meg enn om disse forfatterne.

Fotografen Alfred Stieglitz, USA (f. 1864), døde også i 1946. Fotografier ble ikke anerkjent som opphavsrettslig vernede verk før i 1995 (det var da på høy tid). Alfred Stieglitz var død lenge før han kunne nyte godt av noe opphavsrettslig vern, i alle fall hos oss. Men endringen i 1995 ble også gjort gjeldende for eksisterende fotografier som oppfyller kravene om verkshøyde. Jeg tar med dette bildet med vinterstemning, av Alfred Stieglitz, fra 1898:

Den mest kjente komponisten som døde i 1946, var spanske Manuel de Falla, (f. 1876).

Endelig må vi ta med Patty Smith Hill, som sammen med søsteren Mildred Jane Hill, laget sangen “Happy birthday to you”. Mildred døde allerede i 1916. Warner hevdet lenge at de hadde rettighetene til “Happy birthday”, og tjente ca 2 mill $ pr år på royalties for kommersiell bruk. Etter diverse rettsrunder, 22. september 2015 kom en domstol i USA til at Warners krav om rettigheter ikke var gyldig, og at de bare hadde rettighter til et pianoarrangement av sangen. Selve sangen, teksten og melodien, var i public domain, altså fri. Opphavsrett i USA er mer komplisert enn hos oss, men detaljene her går jeg ikke inn på. Endelig punktum for denne tvisten ble satt 28. juni 2016, hvor Warner gikk med på å tilbakebetale 14 mill $  som de hadde mottatt i royalty for sangen. Og nå har det også gått 70 år etter uløpet av dødsåret til den lengstlevende av de som lagde sangen.

Opphavsmenn hvis verk har falt i det fri fra

Print Friendly