RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Innledning

Dette er kommentarer til eksamensoppgaven som ble gitt høsten 2016 i faget RINF 1200, “Opphavsrett m.m.” Den er først og fremst skrevet for studenter som var oppe til eksamen i faget, og for fremtidige studenter. RINF 1200 er et 10 poengs fag som opprinnelig ble laget for det tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Det er opphavsrett og beslektede emner, for studenter som ikke har juridisk bakgrunn, og som ikke tar faget som en del av et juridisk studium.

Hele oppgaveteksten er tilgjengelig her.

En generell kommentar når det gjelder denne type oppgaver. Man skal besvare de spørsmål som er stilt ut fra de opplysninger som er gitt i oppgaven. Svarene skal begrunnes og forankres rettslig. Begrunnelsen og resonnementet er viktigere enn hvilket svar man kommer til. Om man uten noen begrunnelse, og uten rettslig forankring, kommer til “riktig” svar, er det likevel ikke en god besvarelse. Er resonnementet fornuftig og rettslig forankret, kan en drøftelse være god, selv om konklusjonen blir “feil”.

I denne type oppgaver skal man ikke forsøke å demonstrere hvor mye man kan, ved å skrive om noe som det ikke spørres etter i oppgaven. Skriver man om noe det ikke spørres etter, eller tar med noe som ikke er nødvendig for å begrunne svare på det spørsmålet som er stilt, vil det i beste fall være nøytralt, slik at det verken teller positivt eller negativt i bedømmelsen, men det vil uansett føre til at man bruker eksamenstid på noe som ikke gir uttelling. I den grad det teller, så teller det negativt.

Spørsmålene skal besvares ut fra gjeldende rett. Om man selv er enige eller ikke i om noe burde vært lov eller ikke lov, er ikke relevant i denne type oppgaver.

Del I (oppgavetekst)

“Den ganske løst organiserte bevegelsen Ungdomspiratene, mente at skolebøker bør være gratis. Det er urimelig at elever på videregående skole må betale mye for lærebøker. De etablerte en bit-torrent tjeneste, og oppfordret elever til å skanne skolebøker og gjøre dem tilgjengelig for sine medelever via denne tjenesten. Etter noen få uker var en stor del av de lærebøkene som var i bruk på videregående skoler, tilgjengelige for nedlasting gjennom denne tjenesten. Det var ikke klart hvilke personer som hadde etablert tjenesten, selv om flere offentlig forsvarte virksomheten. Tjenesten ble drevet fra en server utenfor Norge, med et domenenavn under .com domenet. Det var derfor vanskelig for forlagene å få gjort noe med selve tjenesten.

Lærebokforlagene startet en kampanje mot ulovlige kopier av lærebøker. Saken fikk stor medieoppmerksomhet, og det ble også sendt ut informasjon til alle videregående skoler. Lærebokforlagene hadde engasjert et advokatfirma, som sammen med teknisk ekspertise overvåket nedlasting av lærebøker fra denne tjenesten. På vegne av forlagene sendte advokatfirmaet kravbrev til en del elever som hadde lastet ned mange lærebøker, hvor de krevde erstatning for den ulovlige nedlastingen. De ønsket å statuere noen eksempler, for å vise elevene at det ikke var risikofritt å bruke denne tjenesten. Som erstatning krevde de det dobbelte av vanlig pris for lærebøkene.

Lillevik videregående skole hadde informert alle elevene om at det var ulovlig å laste ned lærebøker via denne tjenesten. Marte Kirkerud, som var elev ved Lillevik videregående skole, hadde lastet ned alle pensumbøkene til sin PC, via denne tjenesten. Derfra hadde hun kopiert lærebøkene over på sitt nettbrett. Hun fikk brev fra advokatfirmaet, hvor de krevde erstatning for den ulovlige nedlastingen av lærebøker. I tillegg fikk hun erstatningskrav for å ha gjort disse lærebøkene tilgjengelig slik at andre kunne laste dem ned fra hennes PC. I brevet ble det forklart at bit-torrent fungerer slik at når hun har lastet ned lærebøkene, gjøres disse samtidig tilgjengelig for at andre kan laste dem ned fra den maskinen de lastes ned til. Marte var ikke veldig datakyndig, og visste ikke at hun hadde gjort lærebøkene tilgjengelig for at andre skulle kunne laste dem ned.

I brevet fra advokatfirmaet sto det også at saken ville bli politianmeldt dersom hun ikke betalte.”

Spørsmål 1: Kan Marte Kirkerud bli erstatningsansvarlig for å ha lastet ned lærebøkene?

Før vi kan ta stilling til et eventuelt erstatningsansvar, må vi først ta stilling til om Marte Kirkeruds handlinger er lovlige eller ikke.

Marte har lastet ned bøkene, og har dermed fremstilt eksemplar av bøkene, noe som i utgangspunktet omfattes av opphavsmannens enerett etter åvl § 2. Spørsmålet blir da om det er andre bestemmelser som kan føre til at Martes eksemplarfremstilling likevel er lovlig.

Åvl § 12 tillater eksemplarfremstilling til privat bruk. Bruk i egne studier regnes som privat bruk. Eksemplarfremstillingen skjer ikke etter skolens initiativ eller på skolens oppfordring. Det kan ikke være særlig tvil om at Marte fremstiller eksemplar til privat bruk.

Men i åvl § 12 femte ledd (eller fjerde ledd, alt etter hvordan man leser og teller) står det at man ikke lovlig kan fremstille eksemplar til privat bruk når det man kopierer fra er fremstilt eller gjort tilgjengelig i strid med åvl § 2. Det er ingen tvil om at de lærebøker som er gjort tilgjengelige gjennom den aktuelle tjenesten er gjort ulovlig tilgjengelig, slik at Martes eksemplarfremstilling basert på nedlasting fra disse, er ulovlig selv om den er til privat bruk.

Vi kan dermed konkludere med at Martes nedlasting og eksemplarfremstilling er ulovlig. Det neste spørsmålet blir om hun av den grunn kan holdes erstatningsansvarlig.

Erstatningsansvaret er regulert i åvl § 55. Dennes første ledd, første punktum, lyder:

Skade som voldes ved overtredelse som nevnt i § 54 eller ved overtredelse av § 49 første ledd, kan kreves erstattet etter alminnelige erstatningsregler.

Den viser altså til straffebestemmelsen i § 54, slik at det er handlinger som er straffbare etter § 54 som også kan pådra erstatningsansvar.  Åvl § 54 første ledd, bokstav a, første alternativ, lyder:

“Med bøter eller fengsel inntil tre måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt bryter denne lov ved:
a)    å overtre bestemmelser gitt til vern for opphavsretten i eller i medhold av 1. og 2. kapittel, “

Åvl § 2, som er den som angir opphavsmannens enerett står i kapittel 1, og § 12 om eksemplarfremstilling til privat bruk står i kapittel 2, så det er klart at overtredelse av disse bestemmelsene er straffbare.

Går vi tilbake til § 55, står de ti dennes tredje ledd:

Bestemmelsene i denne paragraf kan ikke anvendes overfor den som fremstiller eller medvirker til fremstilling av eksemplar i strid med bestemmelsen i § 12 fjerde ledd, med mindre handlingen er forsettlig.”

Slik jeg leser og teller, burde det vært vist til § 12 femte ledd, eventuelt siste ledd. Uansett: Når et eksemplar av verket er fremstilt “grunnlag av en gjengivelse av verket i strid med § 2”, kreves det forsett.

Forsett betyr at handlingen er gjort med vitende og vilje. Forsettet omfatter den faktiske handlingen, ikke at man visste at handlingen var ulovlig. Dette er ikke helt enkelt. Det er ikke tvil om at Marte lastet ned og fremstilte eksemplar av lærebøkene med vitende og vilje. Men spørsmålet er om forsettet her må omfatte noe mer, nemlig at verket var gjort tilgjengelig i strid med §2. Dette er ikke åpnebart, men det er vanlig å forstå bestemmelsen på denne måten. Vi får opplyst at denne tjenesten hadde fått stor medieoppmerksomhet, og at skolen hadde opplyst om at det var ulovlig å laste ned lærebøker på denne måten. Vi må kunne legge til grunn at dette hadde Marte fått meg seg, og at hun med vitende og vilje lastet ned bøkene, selv om hun visste at de var gjort ulovlig tilgjengelig, og dermed handlet forsettlig.

Konklusjonen blir at hun kan bli erstatningsansvarlig. Det står i oppgaven at forlaget krevde en erstatning som var det dobbelte av hva lærebøkene vanligvis kostet. Her slår jeg meg selv på munnen, når jeg innledningsvis skrev at man i slike oppgaver ikke skal skrive om noe det ikke spørres etter i oppgaven. Spørsmålet er om Marte kan holdes erstatningsansvarlig, ikke hvor høy erstatningen eventuelt vil bli. Gitt spørsmålsformuleringen, er det fullt forsvarlig å stoppe her, uten å diskutere hvordan en eventuell erstatning kan beregnes. Men oppgaven inviterer likevel til å ta med det også.

I § 55 første ledd står det at man kan kreve skade erstattet etter alminnelige erstatningsregler. Vi venter ikke noen inngående kjennskap til alminnelige erstatningsregler. Men man bør, også på det nivået som kreves av studenter i dette faget, vite at man kan kreve erstattet det økonomiske tap man har lidt. Og Marte kan bare holdes ansvarlig for det tap som hun, ved sin nedlasting og eksemplarfremstilling har påført rettighetshaver. De kan ikke kreve at en person skal erstatte alt de taper som følge av ulovlig nedlasting og eksemplarfremstilling i sin alminnelighet.

Det er vanskelig å beregne hva rettighetshaver taper ved slik nedlasting og eksemplarfremstilling. Når man skal beregne et tap, kan man ikke uten videre legge til grunn at hvert ulovlig fremstilte eksemplar er et tapt salg. Uten at det hadde vært noen grunn til å gå inn på det i oppgaven, kunne man nok ha regnet med at en kopiert skolebok er et tapt salg. Dels fordi elevene trenger skolebøker, dels fordi en skolebok neppe er de3t man vil laste ned og lese for moro skyld. Men uansett, mer enn ett tapt salg vil tapet ikke kunne være.

Det er en viss praksis innenfor noen områder å kreve dobbelt beløp når noe har vært brukt ulovlig. Men det finnes ingen hjemmel for en slik praksis.

I § 55 annet ledd heter det:

Selv om gjerningsmannen har handlet i god tro, kan den fornærmede uansett skadens størrelse kreve utbetalt nettofortjenesten ved den ulovlige handling.

Det er ikke særlig mye enklere å beregne nettofortjenesten for den som har krenket opphavsretten, enn det er å beregne tapet for den som har blitt krenket. Men besparelsen ved ikke å betale vanlig vederlag vil ofte være et utgangspunkt her, hvilket vil si prisen for en bok.

Spørsmål 2: Kan Marte Kirkerud også holdes ansvarlig for å ha gjort bøkene tilgjengelig for andre?

I oppgaveteksten står det følgende om dette:

“I tillegg fikk hun erstatningskrav for å ha gjort disse lærebøkene tilgjengelig slik at andre kunne laste dem ned fra hennes PC. I brevet ble det forklart at bit-torrent fungerer slik at når hun har lastet ned lærebøkene, gjøres disse samtidig tilgjengelig for at andre kan laste dem ned fra den maskinen de lastes ned til. Marte var ikke veldig datakyndig, og visste ikke at hun hadde gjort lærebøkene tilgjengelig for at andre skulle kunne laste dem ned.”

Noen har forklart hvordan denne teknologien fungerer. Det er ikke nødvendig. Det viktigste er at når man laster ned via slike tjenester, gjør man samtidig det som lastes ned tilgjengelig for andre. Videre at Marte, antageligvis i likhet med ganske mange andre som bruker slike tjenester, ikke var klar over dette.

Marte gjør lærebøkene tilgjengelig for andre, hvilket betyr at hun gjør dem tilgjengelige for allmennheten. Rent objektivt krenker hun opphavsretten. Men for at hun skal kunne holdes ansvarlig, må hun ha utvist skyld. § 55 viser til § 54, ved at det står at man kan kreve erstatning “ ved overtredelse som nevnt i § 54“. Et av vilkårene i § 54 er at man forsettlig eller uaktsomt har krenket noens rett.

Jeg vil peke på at det skjerpede kravet i § 54 annet ledd og § 55 tredje ledd, hvor det kreves forsett, bare gjelder ved fremstilling av eksemplar til privat bruk basert på eksemplar som er ulovlig fremstilt eller gjort tilgjengelig for allmennheten. Når det gjelder tilgjengeliggjøring er det tilstrekkelig med uaktsomhet.

Marte visste ikke at hun gjorde lærebøkene tilgjengelig for andre, og kan da ikke ha opptrådt forsettlig. Spørsmålet er om hun har opptrådt uaktsomt, hvilket i praksis vil bety om hun burde ha visst at hun gjorde bøkene tilgjengelig for andre.

I praksis vil en vurdering av (u)aktsomhet bli ganske konkret, og det er vanlig med en ganske omfattende bevisførsel. Et spørsmål det hadde vært nærliggende å forsøke å få avklart om det hadde vært en rettssak, er hvor vanlig det er at elever på videregående skole vet dette. Vi har ikke så mange opplysninger. Jeg ville ha sagt at man ikke kan konkludere med at dette er noe Marte burde ha visst, og at hun dermed ikke kan holdes ansvarlig.

Men her er det bare å erkjenne vet langt mer om hva som er vanlig, herunder hva det er vanlig å vite, i ungdomsmiljøer enn hva jeg gjør. Men klarer man å få stilt spørsmålet på en presis måte (noe ingen av studentene klarte denne gangen), da har man kommet så langt som man med rimelighet kan forvente.

I § 55 annet ledd står det at den krenkede part kan kreve utbetalt nettofortjenesten ved den ulovlige handling, selv om gjerningspersonen har opptrådt i god tro. Men Marte har ikke hatt noen fortjeneste av å gjøre dette tilgjengelig for andre, så det blir ikke aktuelt her.

Spørsmål 3: Er handlingene straffbare.

Når sant skal sies, er dette et ganske unødvendig spørsmål. Vilkårene for straff og for erstatningsansvar er de samme, bortsett fra å kreve nettofortjenesten ved den ulovlige handling.  Man blir i utgangspunktet ikke straffet hvis man har opptrådt i god tro. Men det gjelder bare godt tro om de faktiske forhold. Hvis Marte har vært uvitende, og dermed i god tro om at hun bare lastet ned, ville hun ikke kunne straffes for å gjøre bøkene tilgjengelig. Men om hun trodde at det var lov å fremstille eksemplar av alt hun finner til privat bruk, da fritas hun ikke for ansvar. Rettsvillfarelse fritar ikke. Men her begynner vi å vikle oss inn i mer kompliserte og vanskelige spørsmål enn vi men noen rimelighet kan vente at studenter i dette faget behersker.

Akkurat som skyldkravet vil falle ulikt ut for de to handlingene, vil straffansvaret måtte vurderes forskjellig på tilsvarende måte.

 

Del II

“Peder Ås var elev ved musikklinjen ved Storevik videregående skole. Han hadde kjøpt en bok med noter, som ble brukt i musikkundervisningen. Boken inneholdt musikkeksempler både fra “klassiske” komponister som var døde for mer enn 70 år siden, og eksempler fra dagens pop, rock og jazz, for det meste av komponister som fortsatt var i live, eller som i alle fall var døde for så kort tid siden at musikken fortsatt var opphavsrettslig vernet.

Peder og flere av de andre elevene på musikklinjen foretrakk å ha notene på papir, helst slik at de kunne sette dem i en ringperm og få et oppslag med to notesider, for å slippe å bla så mye mens de spiller. Peder kopierte boken på enkeltark. 9 andre elever ville også gjerne ha kopier. De tok med seg

Peders kopier til firmaet Kopikatten, som blant annet utførte slik kopiering. De regnet med at det sikkert var noen andre også som ville ha dette, og bestilte 12 kopier som de spleiset på.

Advokatfirmaet som håndterte sakene for forlagene, ble også kjent med at mange elever ved musikklinjen brukte kopier av noteboken, i stedet for å kjøpe boken. Peder Ås fikk også brev fra advokatfirmaet med krav om erstatning, både for den kopien han hadde laget til seg selv og kopiene som var laget til de andre elevene.

Peder, som hadde lest litt opphavsrett på si, skrev tilbake og protestrete mot kravet. Han viste til at han bare hadde kopiert notene fra sitt eksemplar av boken, som han hadde kjøpt og betalt, for å få dem i et format som var mer brukervennlig for musikere. Det var kopier til hans private bruk, og var helt lovlig fremstilt. Også kopiene til de andre, var kopier til privat bruk av folk som var hans venner — elever han ofte øvde og spilte sammen med på fritiden. Peder hevdet også at de som hadde satt sammen og utgitt en notesamling uansett ikke kunne kreve erstatning for kopier av noter til musikk som ikke lenger er opphavsrettslig vernet.

Advokatfirmaet avviste Peder Ås’ innsigelser, og fastholdt at alle kopiene var ulovlig fremstilt og kravet om erstatning.”

Spørsmål 4: Er Peder Ås egne kopier av notene lovlig fremstilt?

Dette bør være enkelt. Peder Ås har kopiert boken for å få den på et mer hendig format. Han har kjøpt boken, og har kopiert den til privat bruk. Man kan diskutere om det er tillatt å kopiere en hel bok på denne måten, særlig når det er en bok som fortsatt er i handelen. Men i et tilfelle som dette, bør det være ganske uproblematisk.

Spørsmål 5: Er de kopiene som ble laget til medelevene lovlig fremstilt?

Man kan fremstille eksemplar, altså lage kopier, til familie og venner i et begrenset omfang, og det vil likevel være kopiering til privat bruk. Når vi skal vurdere om det kan regnes som privat, må vi se på forholdet mellom den som fremstiller eksemplarene, og de som mottar dem. I en dom la Høyesterett til grunn at det å arbeide på samme sted, ikke nødvendigvis medførte så tette bånd mellom folk at eksemplarfremstillingen kunne regnes som privat.

Her var det Peders medelever, og vi får også vite at de ofte øvde og spilte sammen på fritiden. Etter min vurdering kan det ikke være særlig tvil om at det er folk som står Peder så nær at det er til privat bruk.

Vi får opplyst at Peder kopierte boken selv. Det er uproblematisk. Men hans venner tok med seg Peders kopier til firmaet Kopikatten, og fikk dem til å lage kopier.

Det er unødvendig å si i oppgaven, men jeg nevner det likevel: Peders kopi er lovlig fremstilt, slik at vi ikke får noen av de problemene vi hadde i spørsmål 1 og 2.

Men i åvl § 12 tredje ledd, står det:

“Bestemmelsen i første ledd gir ikke rett til å la fremstillingen utføre ved fremmed hjelp når det gjelder:
a)    musikkverk,
b)  …”

Et musikkverk er et musikkverk, enten det foreligger som noter eller i annen notasjon, eller i en innspilt versjon. Så man kan ikke bruke fremmed hjelp for å fremstille eksemplar til privat bruk. Kopikatten er i denne sammenhengen fremmed hjelp, slik at eksemplarfremstillingen til Peder Ås’ venner ikke er lovlig.

Spørsmål 6: Hvis kopiene ikke var lovlig fremstilt, kan da forlagene kreve erstatning for kopier av noter til musikk som ikke lenger er opphavsrettslig vernet, når disse er kopiert fra en bok de har gitt ut?

Freedom is just another word for nothing left to loose, sier Kris Kristoffersen i sangen “Me and Bobby McGhee”. Er et verk fritt, så er det fritt. Hvem som helst kan fremstille eksemplar av, fremføre verket osv. Det er visse begrensninger når det gjelder gjengivelse som kan anses for krenkende i det såkalte klassikervernet som følger av åvl § 48. Men det har ingen betydning for retten til å fremstille eksemplar av verket i sin opprinnelige form. Det er ingen grunn til å nevne klassikervernet i besvarelsen.

Mange trekker inn retten til samleverk etter åvl § 5. Det kan godt hende at noteboken er et samelverk og er vernet som dette. Oppgaven gir ikke tilstrekkelig opplysninger til å ta stilling til dette.  Men vi må ha med oss siste setning i første ledd:

denne rett gjør ingen innskrenkning i opphavsretten til de enkelte verk som samleverket består av.

Opphavsmenn til verk som er vernet taper ikke rettighetene til sine verk om de inkluderes i et samleverk. Og et verk som er fritt vil fortsatt være like fritt, selv om det inkluderes i et samleverk.

Jeg nevner at samleverk også kan kopieres til privat bruk i medhold av § 12. Men når det er oppgitt i oppgaven at vi skal forutsette at kopiene ikke var lovlig fremstilt, er det ingen grunn til å nevne det i en besvarelse.

De kan ikke kreve erstatning for kopiering av verk som er fri, selv om de er kopiert fra en bok de har gitt ut, og som eventuelt er vernet som et samleverk.

Noen avsluttende kommentarer til del I og II.

Vi så ganske mye rart i besvarelsene av disse spørsmålene. Noen trakk inn § 53a, og diskuterte overføring til egnet avspillingsutstyr. Mange diskuterte avtalelisens. Det er ganske åpenbart at nedlasting og eksemplarfremstilling i del I ikke kunne omfattes av en avtalelisens. Vi har heller ikke fått opplyst noe om avtalelisens i del II.

Det var også en del som diskuterte retten til å lage lesebok mm i medhold av § 18. Heller ikke det treffer. Det er dessuten en tvangslisensbestemmelse, som forutsetter at det betales vederlag for de eksemplar som fremstilles.

Noen var også innom § 19. Men det gjelder retten til å selge videre, gi bort eller på annen måte gi videre det eksemplar som man har kjøpt. Det er ikke nevnt i oppgaven, og bør derfor ikke tas med i en besvarelse. Men Peder Ås kunne nok ha solgt eller gitt bort sitt eksemplar av noteboken, hvis han mente at han ikke lenger hadde bruk for den. At han har kopiert det han vil ha til privat bruk, medfører ikke at den retten faller bort.

Igjen: Svar på det som oppgaven spør etter, og trekk inn det som er nødvendig for å besvare dette. Ikke være for “kreativ”, og ikke forsøk å skrive litt ekstra for å få besvarelsen til å bli litt lenger.

Del III

“Forfatteren Lars Holm hadde skrevet et juleskuespill som het “Julen i Lillevik”. Stykket var kjent og populært i Lillevik, men lite kjent utenfor dette stedet. Stykket bygget på Bibelens julefortelling, men var bearbeidet slik at handlingen var flyttet inn i vår egen tid og lagt til Lillevik.

Teatergruppen ved Lillevik skole satte opp en versjon av dette stykket. Det ble fremført på skolens juleavslutning, hvor elevenes familie var invitert, i tillegg til skolens elever og personale. Da Lars Holm ble klar over dette, sendte han en regning til skolen for vederlag for at de hadde satt opp hans teaterstykke. Skolens rektor, Hilde Vold, avviste kravet. Hun viste til at det var lang tradisjon at skolen satte opp ulike teaterstykker, og at skolen var stolte av sin dyktige teatergruppe.”

Spørsmål 7: Kan Lars Holm kreve vederlag fra skolen?

Her gjelder det fremføring, ikke eksemplarfremstilling. Mange skrev om avtalelisens etter åvl § 13b, og privat kopiering etter § 12. Men disse gjelder fremstilling av eksemplar, ikke fremføring. Så de er ikke relevante her.

En skoleavslutning, hvor alle elevene og deres familie, i tillegg til skolens personale er invitert, er uten tvil offentlig. Dette er av de ting man kan konstatere, uten noen særlige drøftelser.

Utgangspunktet her er at opphavsmannen har enerett til å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten, blant annet ved fremføring. Da er vi tilbake til det grunnleggende: Enten må man ha samtykke fra opphavsmannen (noe det ikke er opplyst om at skolen har), eller det må være en lovbestemmelse som tillater fremføring i dette tilfellet.

Den aktuelle bestemmelsen er åvl § 21. Etter denne bestemmelsen kan et utgitt verk fremføres offentlig ved gudstjeneste og undervisning. Her er det et hull i oppgaven. Den opplyser ikke om hvorvidt skuespillet “Julen i Lillevik” er utgitt. Hva som skal til for at et verk er utgitt, fremgår av åvl § 8. For at et verk skal være utgitt, må “et rimelig antall eksemplar av verket med samtykke av opphavsmannen er brakt i handelen, eller på annen måte er spredt blant almenheten”. Oppgaven opplyser som nevnt ikke hvorvidt dette er tilfelle eller ikke. Her må vi bare forutsette at skulespillet er utgitt, ellers faller grunnlaget for videre drøftelse. Jeg kan ikke huske at noen tok dette poenget.

En del starter med å drøfte hvorvidt “Julen i Lillevik” er opphavsrettslig vernet, siden det står at det bygger på Bibelens julefortelling. Et skuespill eller en roman som er basert på historiske hendelser, reelle eller mytiske, er opphavsrettslig vernet. Det er ingen tvil om dette, så det er ingen grunn til å diskutere det spørsmålet.

Det er åpenbart at skoleavslutningen ikke er en gudstjeneste. Det er så åpenbart at det ikke er noen grunn til å nevne det i en besvarelse. Men det kan være grunn til å diskutere om det skal regnes som undervisning. Det er i alle fall ikke en del av den ordinære undervisningen. Forestillingen i seg selv kan nok også vanskelig regnes for undervisning. Enkelte spør om forberedelsene til fremføringen kan regnes som undervisning, og at fremføringen dermed må ses som en del av undervisningen. Jeg vil ikke si mer om det enn at det i alle fall er godt tenkt.

Men det følger at § 21 annet ledd at det også er tillatt å fremføre utgitt verk

ved tilstelninger der fremføring av åndsverk ikke er det vesentlige, såfremt tilhørerne eller tilskuerne har adgang uten betaling, og tilstelningen heller ikke indirekte finner sted i ervervsøyemed,

Vi har ikke sett noe program for skoleavslutningen, så vi vet egentlig ikke hvor sentral plass fremføring av åndsverk hadde i det arrangementet. Igjen må vi legge til grunn at fremføring av åndsverk ikke er det vesentlige.

Men det gjenstår en hindring. I åvl § 21, tredje ledd såtr det balnt annet:

Denne paragraf gjelder ikke for …, scenisk fremføring av sceneverk”.

“Julen i Lillevik” er et skuespill, altså et sceneverk. Og det fremføres som teater, altså en scenisk fremføring. Skolen kan ikek fremføre dette uten avtale, uansett hvor stolte de måtte være av sin teatergruppe. Så forfatter Lars Holm har krav på vederlag.

 

 

Print Friendly