My Way som vanlig

Det var mye ved innsettelsessermonien for Donald Trump som ikke var helt slik han hadde ønsket. At det ikke kom så mange for å se på, skal jeg la ligge. Men musikken ga også problemer. Ingen store artister ville spille på hans innsettingssermoni. Nasjonalsangen ble sunget av ei ungjente som hadde vunnet en talentkonkurranse, som på ingen måte hadde stemme til å synge denne sangen.

Melodien til “Star Sprangled Banner” kommer fra en gammel, engelsk drikkevise, “To Anakron in Heaven”. Noen mener at den klubben hvor denne sangen ble sunget, må ha vært en klubb for sangere. For melodien er egentlig helt håpløs for en nasjonalsang. Den spenner over et register på 12 tonetrinn, med store sprang i melodien, langt mer enn de fleste av oss klarer å synge. Den er helt uegnet for allsang. Det har den til felles med vår egen “Ja, vi elsker”, som spenner over 11 tonetrinn, dog uten å ha like store og vanskelige tonesprang. Det var mer enn ei nervøs ungjente kunne makte, så det ble ikke akkurat rent og kraftfullt.

Heller ikke på festene var folk særlig interessert i å spille. Det ble noen halvdårlige coverband. En sang som gikk igjen, i alle fall i de TV-klippene som ble vist, var, ikke overraskende, “My Way”, som var en av Frank Sinatras store hit.

Nancy Sinatra var ikke særlig begeistret for bruken av denne. Hun har kranglet litt med media om hva hun egentlig har sagt, så også i denne historien finnes det åpenbart også alternative fakta. Men på Twitter svarte hun i alle fall omtrent følgende som svar på spørsmål om hvorfor hun tillot dette:

“Have you read the first lines?”

Meldingen er slettet, men jeg har i alle fall lest den selv. De første linjene i sangen lyder:

“And now, the end is near;
And so I face the final curtain.”

Frank Sinatra var blant annet kjent for sine mafiaforbindelser, og som skjørtejeger. Skjønt det var minst like mye skjørtene som jaktet på ham. En gang tidlig i karrieren skal han nesten ha blitt kvalt da to kvinnelige fans dro i hver sin ende av tverssoversløyfen hans. Så kanskje hadde han støtte Donald Trump også, om han hadde vært  i live.

Men tilbake til sangen “My Way”. Det er mulig Nancy Sinatra kunne hatt noe å si når det gjelder bruken av Frank Sinatras innspilling av sangen. Reglene i USA og Norge er ganske ulike på dette punktet, og det er liten grunn til å gå inn på detaljene her. Men når det gjelder fremføring av selve sangen av et eller annet halvdårlig coverband, har hun uansett ikke noe hun skulle ha sagt. For det er ikke Frank Sinatra som har laget sangen.

Denne sangen var Frankrike, ikke USA først. Originalen er den franske “Comme s’habitude”, som betyr “som vanlig”, og omtrent det motsatte av den engelskspråklige utgaven. Her er den franske originalen, fremført av Claude François.

En liten parentes: I et P2-program som gikk midt på dagen for noen år siden, jeg har glemt hva det het, hadde de et fast innslag: “Ukens coverlåt”. Musikkjournalist i Aftenposten, Harald Fosberg, presenterte en coverlåt. Som kjenningsmelodi brukte de litt av Frank Sinatras innspilling av “My Way”. Jeg forsøkte å få Harald Fosberg til å ta for seg sin egen kjenningsmelodi, men det gjorde han ikke i den tiden dette varte — i alle fall ikke som jeg hørte.

Paul Anka var på ferie i Syd-Franrike, jeg tror det var i 1966. Han hørte “Comme d’habitude” på radioen. Egentlig var han ikke så begeistret for denne versjonen, men han syntes det var noe ved sangen som gjorde at den burde ha potensiale til noe mer. Han tok et lite avbrudd i ferien, og reiste til Paris for å forsøke å sikre seg rettigheter til sangen. Han fikk kjøpt rettigheter til å lage en engelskspråklig versjon, og fikk ganske frie hender — uten at jeg kjenner detaljene i den avtalen.

Han sier at han hele tiden tenkte på Frank Sinatra, og skrev sangen for ham. Paul Ankas plateselskap var litt sure på ham for at han hadde gitt sangen til Frank Sinatra i stedet for å spille den inn selv, da de så hvor stor suksess det ble. Men Paul Anka sier at sangen ikke passet for ham, og at han ikke kunne ha sunget den selv. “Jeg prøvde å si ting slik jeg trodde Frank Sintara ville ha sagt det, og det er ikke meg. Jeg ville ikke ha sagt det slik”, sa han — om jeg husker rett. Man må kunne si at ettertiden har gitt Paul Anka rett i hans vurdering, både av at sangen hadde et større potensiale enn det man fikk høre i den franske originalen, og at dette var en sang som ville passe svært godt for Frank Sinatra.

Det er ingen grunn til å tro at Donald Trump har fått med seg noe av dette. Han var nok fornøyd da han fant noe som kunne hjelpe ham å blåse opp hans allerede altfor oppblåste ego. Det hade ikke passet ham like godt med “As usual”, eller “Let’s make a French song great again”.