Statens vegvesen vil skremme folk fra å sykle i Gudbrandsdalen @presserom

Statens vegvesen har publisert “Fakta om tiltak på gamle E6 i Sør-Fron og Nord-Fron”. Det er nok et eksempel på at ved bygging av ny vei for å legge til rette for mer bilkjøring, så prioriteres også bilkjøring på gamleveien. Det sminkes som lolkavegtiltak og tettstedsgater. Vi kjenner den intetsigende svadaen fra Statens vegvesen:

“Formålet med dette er å få ned hastigheten og gjøre vegen tilgjengelig for myke trafikanter.”

Noen vil huske at dette, ifølge Vegevesents svada, også var mål for Carl Berners plass og Bjørvika i Oslo. Og vi har sett hvordan det gikk, og hvor verdiløse slike besvergelser fra Statens vegvesen er.

Bare for å ha sagt det: Jeg har ingen bilder av folk som sykler i Gudbrandsdalen. Så jeg valgte en bygdesyklist fra Belgia  som illustrasjon på toppen.

Det som prioriteres er biltrafikk. I Statens bilvegvesen er det en så grunnfestet holdning at bilister skal prioriteres, at det synes nesten umulig for dem å fravike dette. Myke trafikanter er henvist til å måtte dele en elendig og farlig “løsning”, en “løsning” hvor Statens vegvesen og lokale myndigheter nærmest spytter på disse trafikantgruppene.

Dette er tiltakene:

  • Fartsgrensa reduseres til 60 km/t
  • Gulstripa fjernes, stipla kantlinjer trekkes inn i vegbanen.
  • Asfaltert bredde blir som før, 7,5 meter.
  • Vegskuldra utenfor kantlinjene blir en meter bred på hver side av vegen for å skape bedre forhold for myke trafikanter.
  • Bredden mellom kantlinjene blir 5,5 meter, som betyr at to personbiler kan møtes uten å krysse kantlinjene. Større kjøretøy kan krysse kantlinja og ta vegskuldra i bruk ved behov (se illustrasjon nedenfor).

Veibredden er 7,5 meter. Av dette vil man spandere hele én meter, altså ÉN  METER vegskulder som skal deles av fotgjengere og syklister. De som har funnet på dette, bør tvings til å sykle der et par ganger daglig i en del uker.

To personbiler kan møtes uten å krysse kantlinjene. Større kjøretøy kan krysse kantlinja og ta vegskuldra i bruk ved behov, står det (se illustrasjon nedenfor). Den lille meteren er altså ikke forbeholdt myke trafikanter. Disse må vike for lastebiler og andre større kjøretøy.

Dette er nok et ekesempel på hvordan det ikke skal gjøres, fra Statens vegvesen. Bilistene har fått ny vei, og da får de bruke den. Andre trafikanter, som syklister og fotgjengere må prioriteres når den gamle veien bygges om. I praksis skjer aldri dette. Det er åpenbart at Statens vegvesen alltid starter med å planlegge for bilister, så skviser de inn andre hvis de kan klare å finne noe plass. Når en vei frigjøres som i dette tilfellet, må man starte med å planlegge gode forhold for fotgjengere og syklister. Så får bilistene eventuelt få den plassen som er igjen.

Det betyr ikke at den gamle veien nødvendigvis må stenges for biltrafikk. Men man må sørge for å gjøre den så lite attraktiv for bilister at de ikke velger denne. Hvis det er steder man ikke kan komme til uten å velge denne veien, så er stikkordene tilgjengelighet, men ikke god fremkommelighet.

Men dette er ikke holdningen hos Statens vegvesen. Dette er hva en Karin Høystad i noe som kalles “trafikksikkherhetsseksjonen” sa i 2015 om manglende tilrettelegging for sykling på Gamle Mossevei:

Begge [bilistene og syklistene] har de samme rettighetene og de samme pliktene. Vi vil ikke favorisere syklistene, men de myke trafikantene har minst å stille opp med. Vi råder syklistene til å tenke sikkerhet når de er på veiene.”

Trafikksikkerhet for folk som ikke kjører bil, er åpenbart ikke viktig for Statens vegvesen. Når folk i det som kalles en “trafikksikkerhetssekjon” i Statens vegvesen har slike holdninger til å legge til rette for sykling, da må mange i Statens vegvesen pensjoneres, dø ut eller omplasseres til jobber hvor de ikke kan gjøre noen skade, før det er noe håp. Når det eneste en person i denne “trafikksikkerhetssksjonen” har å bidra med, er en bilistisk pekefinger om at syklister må tenke sikkerhet — som om syklister ikke gjør det, da kan man like godt legge ned hele den seksjonen. Når den er langt ned og folk er omplassert, kan man kanskje begynne på nytt med blanke ark.

Hvis man mener alvor med at det er et formål å gjøre veien tilgjengelig for myke trafikanter, noe jeg ikke tror at Statens vegvesen gjør, da er 60 km/t altfor høy fartsgrense. Hvis en slik vei skal være brukbar for myke trafikanter, da bør fartsgrensen settes ned til 30 km/t. Vi vet at slike fartsgrenser ikke respekteres, så det er nødvendig med effektive, fartsdempende tiltak.

En oppmerking av en veiskulder på en meter er å føye spott til skade, og slikt kan gjøre veien enda farligere. Her forutsettes det dessuten at tunge kjøretøy skal bruke en del av skulderen. Vi som har syklet en del og vet hvor lite mange bilister tar hensyn til folk som sykler, vet at det blir ubehagelig og farlig.

Min erfaring med smale, oppmerkede områder, er at bilister tolker det som sykkelfelt eller noe tilsvarende, og bare de holder seg på sin side av streken, behøver de ikke ta hensyn i det hele tatt. Min erfaring er at lav fartsgrense og ingen oppmerking, er bedre enn dette.

Vegesenet har ønsket å teste ut såkalt 2-1 veg, hvor det er et kjørefelt i midten, og sykkelfelt på begge sider — sykkelfelt som selvsagt er mye bredere enn den lille meteren man vil lage her. Det man vil bygge i Gudbrandsdalen er mye dårligere enn en 2-1 vei.

Der jeg selv har syklet på 2-1 vei er i Nederland og i Sveits. I Nederland fungerte det ganske greit. Men bilister i Nederland er vant med at folk sykler, og har akseptert at syklister skal ha sin plass på veien.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I Sveits fungerte det dårligere, slik at bilistene i større grad brukte hele veibredden uten å bry seg om merkingen. I Norge, med norske bilister, har jeg ingen tro på at noen slikt vil fungere i det hele tatt. Vi trenger mange år med trafikkoppdragelse av norske bilister før dette kan være en forsvarlig løsning i Norge.

Når man, som i dette tilfellet, har 7,5 meter veibredde til disposisjon, og ikke er villig til å bruke penger på å legge til rette for syklister, da bør minst 3,5 meter disponeres til sykkelvei, og noe til et fysisk skille mellom sykkelvei og kjørefelt (som unasett ikke bør være bredere enn minimumsbredde, ca 3 meter).

Man kan løse spørsmålet om tilgjengelighet for bilsiter på to måter. Den ene er å enveisregulere disse veiene. Det vil bety at noen må kjøre E6 til den andre enden, og kjøre inn derfra. Det bør være akseptabelt.

Den andre løsningen er den man har valgt på Gamle Mossevei nord for Ås, hvor en vei med toveistrafikk er tatt ned til et kjørefelt, med møteplasser, i tillegg til gang- og sykkelvei.

Når veien er for smal til at to bilister kan møtes, er det i seg selv et effektivt, fartsdempende tiltak. Det bidrar også til å gjøre veien lite attraktiv for bilister, hvilket også er positivt.

Det er sannsynligvis ikke veldig mange som sykler mellom bygdene langs denne veien. Det er høyst forståelig når man her henvist til å sykle på E6. Dessuten er det alltid slik at nye trender, som sykling, først kommer til de større byene, før de senere kommer til småbyene og helt til slutt kommer til bygdene. Om noen år kommer nok “folk som sykler” til å være et like vanlig skjellsord for Senterpartiet, som “Caffè Latte-drikkere” er i dag.

Men å se på antallet som sykler i dag for å vurdere behovet for sykkeltilrettelegging, er som å se på hvor mange som svømmer over fjorden for å avgjøre om det er behov for en bro.

Sykkelturismen er en av de former for turisme som vokser mest utenfor Norge, og folk som sykler legger gjerne igjen mer penger enn bilturister. I Norge arbeider ikke minst Statens vegvesen aktivt for å hindre sykkelturisme, og med å skremme folk fra å sykle. En “løsning” som foreslått her vil ikke hindre folk i så sykle, slik alle tunnelene gjør i store deler av Norge. Men en så dårlig “tilrettelegging” vil skremme folk fra å sykle. Man sørger for en selvoppfyllende profeti: Det kommer ikke til å bli mange som sykler her, og de får bekreftet at det ikke er noe poeng med “tilrettelegging” for å sykle — for folk bruker den ikke likevel.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly