Det er omtrent like sikkert som at våren kommer en eller annen gang, gjerne litt senere en vi håper. Vi glemmer så lett snøen som falt i slutten av april i fjor: Noen klager på hvor ille folk som sykler er.
Denne gangen var det en viss Marius S Steen, sykkelpender ifølge ham selv, som ble gitt stor spalteplass i Aftenposten for å fortelle at syklister er håpløse bøller. Som slike innlegg pleier å være, var Marius S Steens kommentarer helt blottet for empiri, annet enn hans egne, subjektive erfaringer. Og der er hans erfaringer akkurat like gode eller like dårlige som mine og andres subjektive erfaringer.
“Oslo blir aldri en sykkelby i verdensklasse”, skriver Marius Steen. Han har antageligvis rett i det. Til å kunne konkurrere i verdenstoppen er satsingen i Norge og Oslo altfor puslete. Det er høyst diskutabelt om det som bedrives på riksplan kan kalles “satsing” i det hele tatt. Samferdselsministeren er mest opptatt av å legge til rette for at bilister skal kunne kjøre fortere. Han synes å være mer opptatt av motorisert leketøy og selvkjørende biler enn av sikkerhet og fremkommelighet for folk som sykler. Vi har sykkelfiendtlige trafikkregler, som ingen samferdselsministre synes å ville gjøre noe med. Det hindrer Oslo i å kunne satse slik man ønsker. Mange land og byer satser mye mer enn Oslo. Og verdensledende sykkelbyer som Københanvn og Amsterdam sykler videre. Så om Oslo en gang skulle komme dit hvor de byene er i dag, så vil de byene ha kommet videre og fortsatt ha et stort forsprang. Byer som Paris, Sevilla og Barcelona har langt større ambisjoner og langt mer gjennomføringskraft enn Oslo.
Det kan sies mye om norsk trafikkultur. Og handler om trafikkultur, ikke sykkelkultur. Det handler om gjensidig aksept og respekt. Den blir bedre etterhvert som det kommer flere syklister på veiene. Men stadig er det en del bilister som lever i den villfarelse at de eier veiene og at veiene bare er til for dem. Det er også mange dårlige og uoppmerksomme bilister som bryter vikeplikten overfor syklister, noe som forårsaker alvorlige ulykker.
Fotgjengere virrer ofte rundt som hodeløse høns, der de stirrer ned i sine smarttelefoner uten å bry seg om trafikken rundt dem. For mange fotgjengere synes det umulig å forstå at de må ta hensyn til at de deler noen områder med folk som sykler, og at noen områder faktisk er forbeholdt folk som sykler.
Det er også fortsatt for mange syklister som tar lite hensyn, først og fremst til fotgjengere. Som et av to land i Europa, tillater Norge at man sykler på fortauet. Det var en stor feil å tillate dette. Det var slik politikerne “løste” problemet med dårlig tilrettelegging for sykling: Man skjøv det over på noen andre. Politikerne valgte i sin dårskap en “løsning” som måtte bli konfliktskapende. Det gir dessuten en falsk trygghet å sykle på fortauet. I de fleste land er det, så langt jeg har forstått, ikke tillatt å sykle i gågater. Det er helt greit så lenge det er godt tilrettelagt for å sykle ruter som ikke går gjennom gågater. Jeg har merket meg at folk som sykler i Nederland gjerne går av sykkelen og triller den når de kommer til en gågate. Senest i går så jeg en dame som ble stoppet og fikk tilsnakk av politiet da hun syklet i en gågate i Frankrike. Noen ganger skilter man at det er tillatt å sykle i gågater, som er i Montreux i Sveits.
I dag er det i praksis nytteløst å endre på dette, annet enn ved å gjøre det man burde ha gjort for lenge siden: Å sørge for ordentlig tilrettelegging for å sykle.
Fortsatt er det for mange som sykler på rødt lys. Jeg mener at ordentlige syklister ikke sykler på rødt lys. Men jeg er lite opptatt av det. Jeg har fortsatt til gode å se dokumentasjon av ulykker hvor man har kunnet påvise at de skyldtes at syklisten syklet på rødt lys. Politiet, som stadig maser om hvor farlig det er, har heller ikke kunnet underbygge sine påstander med empiri. Det er ulovlig, men langt fra så farlig som noen vil ha det til, forutsatt at man ser seg for. Likevel: De som sykler på rødt ødelegger for alle andre som sykler, ved å gi sykkelhaterne billige poenger.
Syklister er kjørende, og har som kjørende vikeplikt for fotgjengere som krysser i gangfelt. Det er det en del syklister som ikke bryr seg om, dessverre.
Dagens sykkelproblemer, særlig i Oslo, er resultat av en villet politikk. Denne sektoren ble tidligere vanstyrt av FrP-politikerne Peter N Myhre og Jørann Kallmyr. Daværende samferdselsbyråd Peter N Myhre (FrP) sa dette i et intervju med Aftenposten med tittelen “Ikke flere sykkelfelt i sentrum” 29 september 2004:
“[Innenfor Ring 1] går samferdselsbyråd Peter N. Myhre inn for at syklistene skal kjøre på fortauet eller i veibanen, ikke i eget sykkelfelt. — Strategien er at vi ikke skal lage så mange sykkelfelter i sentrum. Vi satser på blandet trafikk, og merker ikke opp fordi det er såpass lite plass. Man får bare finne seg til rette som best man kan.”
Syklistene må bare finne seg til rette som best de kan, var FrPs og Peter N Myhres “sykkelpolitikk”. At det i praksis ikke er tillatt å sykle på fortauet i bysentra med stor fotgjengertrafikk på fortauene, fordi det alltid vil være til sjenanse for fotgjengere, var åpenbart uten betydning for FrP-byråden.
Det daværende byrådet fikk det som de ville. Folk som sykler finner seg til rette som best de kan, på fortauet og i kjørefeltet, og veksler mellom dem som man finner hensiktsmessig. Ingen tilrettelegging, og sykling blir en kamp mot alle — akkurat slik Peter N Myhre ønsket at det skulle være. Folk som syklet gjorde det til tross for dårlig tilrettelegging, og utnyttet de muligheter som var.
Det tar tid å rette opp skader som FrP påførte byen, den gang da de satt i byråd. Jeg kjenner ikke det indre liv i Oslos ulike byråd. Men da man endelig fikk FrP ut av byrådet, er mitt inntrykk at Ola Elvestuen måtte bruke det meste av sin tid på skadebegrensning, og at Guri Melby kunne begynne å dekke bordet og tenke fremover, og at det sittende byrådet kunne begynne å gjennomføre og videreføre det som allerede lå der.
Uansett: Jeg er fortsatt såpass mye marxist at jeg mener det er de materielle (infra)strukturer som gir grobunn for kultur, ikke moraliserende pekefingre. Trafikkulturen i Amsterdam og København kom ikke av seg selv, og neppe uten konflikter. Det var på 1970-tallet at noen begynte å innse at bilen var problemet, ikke løsningen. I Amsterdam og København tok man konsekvensen av dette, og begynte å gjøre noe med et. I Norge og Oslo ble det lagt planer. Men her er planer til for å diskuteres, arkiveres og revideres. Ikke for å gjennomføres. Dette er dette som er hovedgrunnen til den store forskjellen mellom sykkelbyer som Amsterdam og København på den ene siden, og Oslo på den andre siden.
Det er lett å oppføre seg ordentlig når man sykler, hvis det er lagt til rette for sykling. Men når man er henvist til å ta seg fram som best man kan, uten tilrettelegging, da blir resultatet deretter. God tilrettelegging i Amsterdam og København har gjort at mange velger sykkel. Både bilister og fotgjengere har forstått at folk som sykler er en del av trafikken, og har sin selvfølgelige plass i trafikken. Men de har brukt 40-45 år på å komme dit de er i dag.
Hvis fotgjengere i København og Amsterdam oppfører seg som de gjør i Norge, får de det vondt og vanskelig. Det er ingen toleranse for fotgjengere i sykkelstier, verken i København eller Amsterdam. Norske turister, som oppfører seg slik de gjør i Norge, får ofte ubehagelige opplevelser.
Den utbygging vi ser i Oslo er langt fra ideell. All erfaring fra andre land, tilsier at det som skal til er separate sykkelveier, adskilt fra både motorisert trafikk og fotgjengere. En grunn til at dette ikke bygges i Norge, er sykkelfiendtlige vikepliktregler, som gjør at slike veier i praksis ofte er ubrukelige. Dessuten synes det som om Statens vegvesen har tvangsnevroser som hindrer dem i å si og skrive sykkelvei, uten forbehold. Man velger heller den ubrukelige bastarden gang- og sykkelvei.
I Oslo har man valgt, som en kortsiktig løsning, å høste lavthengende frukt. Man fjerner noe gateparkering, og lager sykkelfelt og sykkelbokser. Man har også valgt å gjøre sykkelfelt bredere. Norsk tradisjon har vært at normer for kjørefeltbredde har blitt ansett som minimusnormer, mens normer for bredde på sykkelfelt har blitt praktisert som om de er maksimumsnormer. Fremkommelighet og fart for bilister har vært målet for trafikkplanleggerne. I Oslo har man nå valgt å ta en del kjørefelt ned til minimumsbredde, og har brukt den frigjorte plassen til å gjøre sykkelfeltene bredere. Som et resultat av dette har Uelandsgt / Maridalsveien blitt en langt bedre gate for folk som sykler, som igjen har gjort at flere sykler der. Men dårlig regelverk og motstand fra Samferdselsdepartementet hindrer gode løsninger. Sykkelprosjektet forsirkrer at de også arbeider for mer langsiktige løsninger, uten at jeg kjenner disse. Uansett sett synes jeg det er en god strategi å gjøre det som er mulig nå, og samtidig arbeide for bedre løsninger på sikt.
Samferdselsminister Ketil Solvik Olsens bidrag til “sykkeltilretteleging” har vært å åpne for dårligere “sykkelløsninger”, for at man skal kunne spare småpenger. Men Samferdselsdepartementet motarbeider Oslo når man her vil lage bedre sykkelstandard. Og de vil ikke tilpasse trafikkreglene, slik at de blir bedre for syklister.
Det er velig mye som mangler i Oslo, og det er lnagt fram. Vi trenger hovedveier for folk som sykler. Dette skal være sykkelveier, ikke gang- og sykkelveier. Disse skal bygges for å gi best mulig fremkommelighet for syklister, med samme krav til kryss m.m. som man har for hovedveier for biltrafikk. Man leder ikke biltrafikk gjennom boliggater og turveier, og det skal man heller ikke gjøre for folk som sykler. Sykkelveiene bør ha bredde til fire sykkelfelt, brede nok for varesykler, slik at man lett kan passere hverandre. Det tilsier en bredde på ca 5 meter. I tillegg må det legges til rette for å sykle på bilfrie områder der folk bor.
Staten bruker milliarder på å legge til rette for at bilister skal kunne kjøre fortere, slik at flere velger bil og det blir større utslipp. Selv når man har bygget ny motorvei, prioriterer Statens vegvesen bilister på gamleveien som da blir frigitt. I Gudbrandsdalen lager man en smal vegskulder som er en hån mot mye trafikanter, for å spare litt småpenger.
Det er valg til høsten. Dessverre synes det ikke som om noen av de realistiske regjeringsalternativene vil bety noen bedring for folk som sykler. Arbeiderpartiet har alltid vært et bilistparti, og er dessverre fortsatt det på riksplan. Senterpartiet er opptatt av biler og traktorer, og av at det skal bygges store veier til der hvor folk ikke bor. Når sant skal sies, vil en “fuck Oslo”-minister fra Senterpartiet være verre enn dagens samferdselsminister fra FrP.
Norge og Oslo vil nok aldri kunne konkurrere om å være i verdenstoppen som sykkelnasjon og sykkelby. Norske politikere vil tvinge folk til å kjøre bil, og baserer seg på en illusjon om at elbil er løsningen på alle problemer. I tillegg skal man reise med fly. Nordmenn skal ikke reise med tog og skal ikke sykle.
Men det kan bli mye bedre. Det vil det sikkert også bli. Norge har det med å komme diltende etter resten av verden på dette området, et tiår eller to på etterskudd.
En bedre trafikkultur skapes ved god tilrettelegging og regulering, ikke ved moraliserende pekefingre.
Ønsker du bedre forhold for syklende?
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.