Opphavsrett i oppdragsforhold

En av de mest omdiskuterte bestemmelser i forslaget til ny åndsverklov, er forslagets § 71 om overgang av opphavsrett i ansettelses- og oppdragsforhold. Her har jeg på en måte møtt meg selv i døren, i den forstand at en artikkel som ble trykket i NIR 1999 s. 123 om “Opphavsrett i oppdragsforhold” har blitt anført som støtte til synspunkter jeg på ingen måte er enig i, i alle fall ikke i dag. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde lest min gamle artikkel, og jeg husker slett ikk hva jeg skrev i en artikkel for 18 år siden. Men nå har jeg hentet den fram, har lest den på nytt og synes ikke at den støtter opp om det som er foreslått som ny § 71.

Om jeg skal oppsummere, men henblikk på den foreslåtte § 71, blir det:

Opphavsrett vil ofte gå over fra ansatt til arbeidsgiver i kraft av ansettelsesavtalen, uten eksplisitt regulering. Det ulovfestede prinsippet, slik det ble formulert av Ragnar Knoph, er:

Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

Hvor omfattende rettigheter arbeidsgiver får, vil bero på en konkret vurdering. Rett til endring eller rett til videreoverdragelse vil vanligvis ikke gå over til arbeidsgiver, men er ikke utelukket. Det beror på en konkret vurdering. En ansatt informasjonskonsulent som skriver forslag til selskapets årsberetning eller et informasjonsskriv, må akseptere at selskapet har rett til å endre dette.

Ved oppdragsforhold er de ikke utelukket at rettigheter kan gå over uten eksplisitt avtale, men hovedregelen i dag må være at de anses for ikke å gjøre det. En lovfesting av at rettighetene går over til oppdragsgiver, vil innebære en betydelig endring i oppdragstagers disfavør.

Siden denne artikkelen ble skrevet, er det avsagt i alle fall to dommer som berører spørsmålet. Rt-2001-872 (Løkke Sørensen/Frimerke) og LB-2004-33030 – RG-2006-760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. Artikkelen er også tilgjengelig i en pdf-versjon her. Her kommer artikkelen:

1 Innledning

A engasjerer B for å utføre et oppdrag. Det kan være en arkitekt som tegner et hus, en konsulent som skriver en utredning, en historiker som skriver en bedriftshistorie, et reklamebyrå som lager en reklame­film, en tegner som tegner en logo, en kunstner som har et utsmyk­kingsoppdrag, en maler som maler et portrett, en designer som gir form til en kaffekan­ne, en komponist som skriver et verk på bestilling eller en konsulent som utvikler et datamaskinprogram.

 Min interesse for problemstillingen har sitt utgangs­punkt i utvikling av datamaskinprogrammer, noe som nok vil prege den videre frem­stilling. Men jeg vil ikke av­grense drøftelsen til bare å gjelde dette.

Felles for oppdragene er at resultatet er et opphavsrettsbeskyttet verk, men det kan være ulike verkstyper. Jeg forutsetter at resultatet har verkshøyde. Det vil ikke være opplagt for alle de verkskategorier som er nevnt, men de problemer lar jeg ligge.

Forholdet mellom oppdragsgiver og oppdragstager kan variere mye. Det spenner fra oppdrag hvor oppdragstager løser oppgavene på egenhånd innenfor frie rammer, til nært og løpende samarbeid mellom oppdragsgiver og oppdragstager innenfor strenge rammer og med sterk styring fra oppdragsgiver.

De to hovedspørsmål vil være fordelingen av opphavsrettslige beføyelser når dette ikke er nærmere regulert i oppdragsavtalen, og hvordan dette kan reguleres på en hensiktsmessig måte i de avtaler som inngås. Jeg vil konsentrere meg om det første av disse to spørsmål.

Utgangspunktet etter åvl § 1 er at den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket. Den som gir en annen i oppdrag å skape et verk, skaper det ikke selv. Opphavsretten vil derfor alltid oppstå hos oppdragstager. Oppdragsgivers eventuelle opphavsrett må være basert på erverv av opphavsrett i kraft av oppdragsavtalen.

Oppdragsgiver kan på ulike vis bidra til verkets tilblivelse. Bidraget kan være penger og andre ressurser, informasjon, ideer, kunnska­per, råd og kritikk. Dette er ikke skapende innsats i opphavsrettslig forstand, og gir derfor ikke opphavsrett til verket. Men om opp­dragsgivers innsats ikke gir opphavsrett direkte, vil den komme inn som et viktig tolkningsmoment når man skal avgjøre i hvilken grad opphavsrett skal anses for overdratt til oppdragsgiver. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor.

Det kan tenkes situasjoner hvor samarbeidet mellom oppdragsgiver og oppdrags­tager er av en slik art at også oppdragsgiver vinner opphavs­rett til verket gjennom sin skapende innsats. I såfall vil opphavsretten ligge i sameie mellom de to partene. Denne situasjo­nen vil jeg imidlertid ikke drøfte nærmere.[1]

 2      Forholdet mellom ansettelse og oppdrag

2.1     Er det grunn til å sondre mellom ansettelse og oppdrag?

Det har vært skrevet en del om opphavsrett i ansettelsesforhold, men lite om de tilsvarende spørsmål i oppdragsforhold.[2] Det er derfor grunn til å undersøke om det er så stor grad av ulikhet mellom de to avtaleformene at det er grunn til å behandle dem separat i opphavsret­tslig sammenheng, og samtidig om det er så store likheter at den teori og praksis som er utviklet omkring ansettel­sesforhold er relevant også i oppdragsforhold.

Fram til ikrafttredelse av lovgivning basert på EFs programdirektiv[3] hadde sondringen mellom arbeids- og oppdragsforhold mindre betydning. Utgangspunktet for vurderingen av om oppdrags- eller arbeidsavtalen innebar en hel eller delvis overdragelse av opphavsrett var det samme. De momenter som kan anføres til spørsmålet om det er et anset­telses- eller oppdragsfor­hold, kan like gjerne anføres direkte i vurderingen av om man kan tolke en opphavsrettsovergang inn i avtalen. Det var ikke nødvendig å gå veien om en kvalifisering av avtalen.

I henhold til programdirektivets art 2 nr. 3 går de økonomiske rettigheter over til arbeidsgiver dersom programmet er skapt i et ansettelsesforhold, med mindre annet er avtalt. I Norge er dette fastsatt i åvl § 39g. Dermed snus utgangspunktet for vurderingen i disse tilfellene. Her er det ikke lenger slik at man må finne holdepunkter i avtalen for at opphavsretten skal anses overdratt, man må eventuelt finne holde­punkter for det motsatte.

Kvalifiseringen av avtalen får på denne måten direkte betydning for resultatet: I et ansettelsesforhold går rettighetene over til arbeidsgiver med mindre annet kan anses avtalt. I et oppdragsforhold beror hos oppdragstager, med mindre overdragelse følger av oppdragsavtalen.

 Denne bestemmelsen fører også til at man kan bli konfrontert med spørsmålet om et verk er et datamaskinprogram eller om det er noe annet, i og med at den bare gjelder for dataprogrammer. Dette vil heller ikke alltid være en triviell vurdering i vår elektroniske hverdag. En del multimedia frembringelser vil det kunne bli vanskelig å plassere i forhold til en slik grense. Men dette spørsmålet går jeg ikke nærmere inn på.[4]

Også uten programdirektivet og åvl § 39g mener jeg det er grunn til å se nærmere på oppdragsforholdene. Selv om skjønnstemaet og skjønnsmo­mentene i stor grad vil være de samme som i ansettelsesfor­hold, kan vektleggin­gen av momentene bli en annen. Likheten i den vurdering som skal foretas innebærer likevel at det som er utviklet omkring arbeidsforhold har betydelig interesse også her.

Opphavsretts­utvalget sier følgende om rettsforholdet ved de to avtaletyper:[5]

 ”Rettslig sett er de en vesentlig sterkere tilknytning mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker enn mellom en oppdragsgiver og den som engasjeres til å utføre ett eller flere oppdrag. Ved oppdrag er opphavsmannen som utgangs­punkt ikke gitt andre rettigheter overfor oppdragsgiveren enn de rent kontraktsrettslige, herunder kravet på vederlag, og de rettigheter som oppdragsgiveren erverver vil også bero på en tolking av den enkelte avta­le/oppdrag. Ved en arbeidsavtale skapes et omfattende rettsforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som i stor utstrekning er regulert ved lov og andre generelle regler. Arbeidstakeren har krav på lønn og andre ytelser, og er beskyttet mot oppsigelse og avskjed m.v. Til et arbeidsforhold er knyttet arbeidsretts­lige og konkurranserettslige regler, f eks om arbeidsgiverens styrings­rett og arbeidstakerens lojalitetsplikt. På grunn av tilknytningen mellom arbeidstakeren og arbeidsgiveren/bedriften kan også partenes rettigheter til de åndsverk m.v. som frembringes under arbeidsforholdet, vurderes på bakgrunn av arbeidsavtalens formål eller bedriftens virksomhet.”

 Utvalget peker også på at det kan være betydelige likheter mellom en ansatt og en oppdragstager, og at man derfor ikke bør ha vesentlig forskjellige løsninger av rettighetsforholdet til de verk som er resultatet av deres arbeid.

 2.2     Grensen mellom ansettelse og oppdrag

I praksis skaper grensen mellom ansettelse og oppdrag bare problemer der det er enkeltpersoner som engasjeres. Hvis man engasjerer et firma, kan det ikke være et ansettelsesforhold, muligens med unntatt firmaer som driver ren utleie av arbeidskraft.

Det lar seg vanskelig gjøre å trekke en skarp grense mellom anset­telses- og oppdragsforhold. I fremstillinger om opphavsrett i ansettelsesforhold har man fokusert på spørsmålet om ansettelsesforhol­dets opphavsrettslige betydning, og ikke på når det foreligger et ansettelsesforhold i opphavsrettslig forstand.

Opphavsrettsutvalget henviser til arbeidsmiljølo­vens bestemmelser om hvem som skal regnes som arbeidstager, uten at de drøfter avgrensnin­gen nærmere. Karnell sier på sin side at man her ikke kan hente for mye ut av arbeidsretten.[6] Men selv om arbeidsretten ikke gir mye veiledning, kan det være verdt å se på noen av de momenter man har vektlagt. I Rt 1990 s. 903 var spørsmålet om to telefonkonsu­lenter (som sikkert bare er et finere navn for telefonsel­gere) kunne få prøvet avskjed etter arbeidsret­tens regler. Høyesteretts kjæremålsutvalg ga sin tilslutning til følgende uttalelse fra lagmannsret­ten (s. 904):

”Etter lagmannsrettens oppfatning står man overfor et grensetilfelle, der ikke noe enkelt moment alene har avgjørende vekt, heller ikke den fleksible arbeidsordnin­gen. Det avgjørende er at flere momenter sett i sammenheng peker mot et arbeidstaker­forhold. Haagensen og Iversen var sikret arbeid så lenge det var oppdrag. De hadde dessuten plikt til i en viss utstrekning å ta såkalte ”faste oppdrag”. Arbeidet ble utført i bedriftens lokaler og med bedriftens utstyr. De har arbeidet relativt lenge, ca 4 ½  år, for bedriften, og arbeidet har etter hvert fått stort omfang, slik at det i alle fall for Haagensens del i det siste halve året i gjennomsnitt tilsvarer tilnærmet vanlig arbeidsuke. Retten har også sett hen til at bedriften har foretatt skattetrekk og betalt feriepenger og sykepenger. Selv om betalingen kan være ment som en imøtekom­menhet fra bedriftens side, har det vært egnet til å gi Haagensen og Iversen en oppfatning av å ha rettigheter som arbeidstaker.”

 Fleksibel arbeidsordning anses relevant, men ikke avgjørende. Dette må kunne omskrives til at man har styring med sin egen arbeidstid og eventuelt arbeidsmengde. Uten at det sies eksplisitt, synes det klart at dette trekker i retning av at det ikke er et ansettelsesforhold.

 En rekke andre forhold anføres for det er et ansettelsesforhold: De mottok faste oppdrag fra bedriften, arbeidet i bedriftens lokale og arbeidet hadde lang varighet og stort omfang.

Disse forhold vil også være relevante ved en vurdering av om en person skal regnes som ansatt eller oppdragstager i opphavsrettslig sammenheng.

I arbeidsrettslig forstand kan man imidlertid også være ansatt om man har en midlertidig ansettelse i form av et vikariat eller engasje­ment. Betegnelsene kan indikere enn viss forskjell i realitet: Ved vikariater går man inn og gjør en løpende arbeidsoppgave i en annens fravær, mens engasjement peker i retning av at man skal gjøre en avgrenset arbeidsoppgave. Om man ansettes i et tre måneders engasjement knyttet til et bestemt prosjekt, er det ikke gitt at det arbeidsrettslige ansettelsesforholdet skal føre til at man også i opphavsrettslig forstand anses som ansatt. På den annen side kan man ha langvarige, nærmest faste oppdragsforhold hvor man er engasjert som selvstendig næringsdrivende og ikke ansatt. I disse tilfeller kan det tenkes at man i opphavsrettslig forstand skal anses som ansatt, selv om det ikke foreligger et ansettelsesforhold i arbeidsrettslig forstand.

Også i skatteretten har grensen mellom ansettelse og selvstendig næringsdrift betydning. Men slik grensene trekkes i skatteretten, i alle fall i Norge, gir de ingen veiledning for hvordan grensen bør trekkes i opphavsretten. Hvis jeg som universitetsansatt professor skriver en enkeltstående artikkel i et tidsskrift og får honorar for dette, vil jeg i skatterettslig forstand bli ansett for ansatt av tidsskriftets utgiver. Det må være åpenbart at jeg i opphavsrettslig forstand ikke kan regnes for ansatt i et slikt tilfelle.

I opphavsretten kan den arbeidsrettslige tilknytningen ikke være avgjørende. I forhold til åvl § 39g kommer i tillegg at den bygger på et EF-direktiv, og varierende nasjonale arbeidsrettslige og skatte­rettslige regler bør da ikke ha avgjørende vekt når grensen skal trekkes.

Et viktig moment i avveiningen må være om man er ansatt for å løse en bestemt oppgave og levere et resultat som er opphavsret­tslig vernet, eller om man mer generelt stiller sin kompetanse til disposisjon for oppdrags- eller arbeidsgiver. I nær sammenheng med dette står spørsmålet om hvem som har styringen med arbeidet. Stor grad av selvstendighet til å bestemme hvordan oppgaven skal løses, trekker i retning av at man ikke anses for ansatt. Sterk styring fra arbeids? eller oppdragsgiver tilsier at man skal regnes som ansatt. Selvstendig­heten bør knytte seg til utførelsen av oppdraget, og ikke til spørsmål om arbeidstid m.m.

Det vil også ha betydning hvordan den som er engasjert har presentert seg og sin virksomhet overfor oppdragsgiver, og hvordan virksomheten er organisert.

Men dermed er vi tilbake ved at de momenter som får betydning ved tolking av oppdragsavtalen, også vil få betydning for kvalifisering av avtalen i forhold til åvl § 39g. Disse spørsmål drøftes nærmere i det følgende.

 

3      Overdragelse av opphavsrett – utgangs­punkter for vurderingen

3.1     Utgangspunkt

 Åvl § 39, første ledd fastslår utgangspunktet om at retten til å råde over et åndsverk helt eller delvis kan overdras. Riktignok er retten til å overdra såkalte ideelle rettigheter sterkt begrenset, men det har i praksis  mindre betydning. Jeg vil derfor ikke ta opp de ideelle rettigheter i denne sammen­hengen.

Det er ingen formkrav for avtaler om overdragelse av opphavsret­tslige beføyelser. Avtalen behøver ikke engang være uttrykkelig, den kan være underforstått.

I bestemmelsen brukes formuleringen ”rett til å råde over åndsver­ket”, og ikke f.eks. å overdra opphavsretten. I forarbeidene er det likevel klart forutsatt at bestemmelsen ikke utelukker en fullstendig overdra­gelse av opphavsretten til et verk.[7] Men samme sted er det like klart forutsatt at dette bare kan skje unntaksvis. Om dette heter det:

”En altomfattende overdragelse av opphavsretten vil imidlertid forekomme ytterst sjelden i våre dager, og det vil måtte være uttrykkelig avtalt eller fremgå tydelig av omstendighetene at fullstendig overdragelse har vært meningen. Ved visse tjenesteforhold vil det således fortsatt kunne være underforstått at åndsverk som skapes som ledd i tjenesten, helt ut overdras til arbeidsgiveren.”

 Det er nok grunn til å tro at fullstendige overdragelser skjer oftere enn forarbeidene gir uttrykk for.

 3.2     Spesialitetsprinsippet

 Åndsverksloven har enkelte bestemmelser som gir visse holde­punkter for tolking av avtaler om overdragelse av opphavsrett. Den viktigste er åvl  § 39a, som lyder:

 Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler.

 Denne bestemmelsen uttrykker det som gjerne omtales som spesi­alitetsprinsippet, eller spesialitetsgrunnsetningen.[8] Dette innebærer at slike avtaler tolkes snevert i opphavsmannens favør: Erverver får de rettigheter (beføyelser) som følger direkte av avtalen, mens opphavs­mannen beholder øvrige beføyelser.

Hovedregelen blir dermed at oppdragsavtalen kan innebære over­dragelse av visse opphavsrettslige beføyelser selv om dette ikke er sagt uttrykkelig, men at det skal mye til for at opphavsretten skal anses for å ha gått over i sin helhet. Man har en situasjon hvor opphavsret­tslige beføyelser, og endog opphavsretten i sin helhet, kan overdras ved de mest uklare avtaler: De underforståtte og de implisitte avtaler. Samtidig har man et prinsipp om at uklare avtaler tolkes i opphavs­mannens (oppdragstagers) favør. Det er derfor liten tvil om at det er oppdrags­giver som særlig har interesse av klare avtaler. Sijthoff Stray uttrykker det treffende i sin kommentar til den tilsvarende bestemmel­sen i tidligere  § 25: ”En part som påberoper seg lovens regel kan vanskelig møtes med at han burde ha uttalt seg tydeligere.”[9]

Oslo byrett anvendte spesialitetsregelen på følgende måte i en sak om oppdragstagers opphavsrett:[10]

 ”Oppdraget er ikke regulert i annet enn en muntlig avtale med omtvistet innhold og retten kan derfor ikke se at opphavsretten er overdratt til Alcatel STK idet en slik overdragelse krever uttrykkelig avtale.”

 Etter min vurdering stilte retten for strenge krav til avtalen i den saken, men den illustrerer likevel betydningen av å ha klare avtaler.

 

3.3     Avveiningstema

 Ragnar Knoph har med en hyppig sitert formulering, stilt opp vurde­rings­standar­den for overgang av opphavsrett i ansettelsesfor­hold:[11]

Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

 Dette kan også være et utgangspunkt for vurderingen av opphavs­rett i oppdragsforhold.

I forhold til ansettelsesavtaler har det vært diskutert om man bør legge vekt på arbeidsavtalen, eller om man bør legge vekt på arbeidsgivers virksomhet.[12] I oppdragsforhold kan det ikke være særlig tvil om at det er oppdragets innhold, og ikke oppdragsgivers virksomhet som må være avgjørende. Grensene viskes imidlertid noe ut ved at oppdrags­givers virksomhet vil være et vesentlig tolkingsmo­ment når oppdragets innhold skal fastlegges.

I den konkrete avveining av om opphavsretten har gått over til oppdragsgiver eller ikke, vil vektleggingen bli en annen enn for ansettelsesforhold. Selv om vurderingsstandarden kan formuleres likt, og det i stor grad vil være de samme momentene som er relevante i avveiningen, kan resultatet bli et annet. Der det er rimelig at opphavs­retten går over i et ansettelsesforhold, kan det være rimelig at den forblir hos oppdragstager i et oppdragsforhold.

En oppdragstager vil typisk være ansvarlig for at resultatet nås, og risikerer misligholdssanksjoner dersom resultatet uteblir. Ansatte kan også ha former for resultatansvar, men det vil ikke være et mislighold av arbeidsavtalen at resultatet ikke nås. Dette tilsier at oppdragstager også i større grad bør beholde rettighetene til resul­tatet.

Videre vil en oppdragstager måtte ta en større del av den økonomis­ke risiko selv. En ansatt vil normalt ha krav på lønn også når inntje­ningen er dårlig, men en oppdragstager må sørge for sin egen inn­tjening. I den grad en oppdragstager må ta tapet ved en even­tuell fiasko, er det også rimelig at han bør kunne høste gevinsten av en suksess. Dommen gjengitt i NIR 1991 s. 413 (Gulating) er et eksempel på en oppdrags­tager som hadde påtatt seg den økonomis­ke risiko gjennom avtale med hovedleverandør om ”no cure – no pay”.

En oppdragstager vil hele tiden måtte konkurrere om nye oppdrag, etter hvert som igangværende oppdrag avsluttes. Man må kunne utnytte og ”resirkulere” resultater fra tidligere oppdrag. Hvis rettighe­tene overdras, kan oppdragstager dels tape muligheten til å bearbei­de og utnytte resultatene i en annen sammenheng, dels risikere å møte konkurranse fra tidligere oppdragsgivere.

Man må kunne legge til grunn at praksis omkring overgang av opphavsrett i ansettelsesforhold representerer en yttergrense også for oppdragsforhold: I situasjoner hvor den ansatte beholder rettig­hetene selv, må det være klart at også en oppdragstager beholder rettighetene. Men en oppdragstager vil også beholde rettighetene i en del situasjoner hvor en ansatt måtte ha funnet seg i at opphavs­retten går over til arbeidsgiver.

 

3.4     Momenter som bør tillegges vekt

 Et første moment er hva slags verk det gjelder. Også her kan man ta utgangspunkt i en av Knophs formuleringer:[13]

Rent generelt kan man kanskje si at jo mere det praktiske formål preger åndsverket, og jo mindre utpreget det individuelt-kunstneris­ke moment er, desto lettere vil man forlate de rent opphavsrettslige tolkningssynsmåter (?) og falle tilbake på en mere merkantil opfatning av hvad det er man har “kjøpt og betalt”.

 Man kan her legge til at oppdragsgiver likevel ikke skal få mer enn hva han har betalt for. Det sentrale spørsmål er derfor hva man har kjøpt og betalt for. Legger man til grunn at det bare unntaksvis skjer en fullstendig overdragelse av opphavsrett, og at det skal mye til uten klar avtale, blir det ikke et spørmål om hvem som skal ha rettighetene. Det blir et spørsmål om hvilke opphavsrettslige beføyelser som overføres i kraft av oppdragsavtalen.

Verkets art vil ha betydning. Det hører med til sjeldenhete­ne at opphavsretten til et bestilt musikkverk går over til bestilleren. En slik overgang er mer nærliggende hvis det gjelder en reklame­film, en konsulentut­redning eller et datasystem. Man må legge til grunn en annen vurde­ringsstandard for den såkalte industrielle opphavsrett enn for den mer kunstneriske opphavsrett.

Et annet moment er oppdragsgivers virksomhet. Hvis man påtar seg å utvikle en modul til et bankdatasystem, og oppdragsgiver er et programvarehus som lever av å selge program­mer til banker og andre finansinstitusjoner, da er det rimelig at en betydelig del av rettighe­tene går over til oppdragsgiver. Påtar man seg derimot å utvikle et tilsvarende system for en bank for internt bruk i banken, har banken bare i begrenset grad behov for å få rettigheter til programmet for å oppnå avtalens formål.

Oppdragsgivers innsats gjennom ideer, spesifikasjoner og prosjekt­styring bør også tillegges vekt. Selv om det ikke gir opphavsrett direkte, kan det veie tungt i retning av overdragelse. Hvis verket bygger på oppdragsgivers ideer og spesifikasjoner, oppdragsgiver kontrollerer og styrer fremdriften, treffer viktige beslutninger, m.v., mens oppdragstager står for den mer håndverksmessige utførelsen, trekker det i retning av at beføyelser går over til opp­dragsgiver. Hvis program­mets design er basert på oppdragsgi­vers forretningsmodeller, trekker det i samme retning.

Rene økonomiske bidrag vil jeg derimot tillegge min­dre vekt. Men i noen tilfeller vil prisfastsettelsen gi klare indikasjoner på om man skal innfortolke en overdragelse. Det er dels et spørsmål om opp­dragsgiver tar hele den økonomiske risikoen, dels om utviklingen fullfinansieres gjennom oppdraget. Videre om oppdragsgiver betaler for rett til fremtidig utnyttelse, i tillegg til det umiddelbare resultat av oppdraget.

 

4      Nærmere om de enkelte opphavs­rettslige beføyelser

 4.1     Rett til originaleksemplaret

 Rett til originaleksemplaret er egentlig ikke en opphavsrettslig beføyel­se, men et spørsmål om eiendomsrett. Jeg velger likevel å starte med dette, i og med at dette kan være hovedformålet for en del oppdrag.

Utgangspunktet fastslås i åvl §  39 annet ledd, første punktum, som lyder:

Overdragelse av eksemplar av åndsverk innbefatter ikke overdra­gelse av opphavsretten eller noen del av denne, selv om det er et original­eksemplar som overdras.

 Den som engasjerer en billedkunstner til et utsmykkingsoppdrag, vil først og fremst være interessert i originaleksemplaret, og ikke i opphavsretten. Da Universitetet i Oslo, etter mye strid, ga Edvard Munch i oppdrag å smykke ut Aulaen, fikk Universitetet i Oslo eiendomsrett til eksemplarene. Men det er intet i et slikt oppdrag som tilsier at oppdragsgiver får rett til å lage reproduksjoner. Retten til å vise et eksemplar av et kunstverk offentlig, følger imidlertid eksempla­ret i henhold til åvl §  20, uten hensyn til om det er skapt i et oppdragsforhold eller ikke.

Hvis formålet med avtalen ikke er å få selve originaleksemplaret, men en eller annen rett til fremføring eller til eksemplarfremstil­ling, vil hovedregelen være at oppdragsgiver ikke har rett til originaleksem­pla­ret, jfr. Åvl §  39 annet ledd, annet punktum.


4.2     Fremføring

 En del verk bestilles for fremføring. Dette gjelder for bestilte musikk­verk og dramatiske verk, samt for koreografi, teaterregi, m.v. Det kan ikke være tvil om at den som bestiller et verk for fremføring, også har rett til å fremføre verket. Selv om avtalen ikke sier det uttrykkelig, må oppdragsgiver få slik rett dersom det gjelder et verk som etter sin art er ment for fremføring. Men det gjenstår spørsmål om hvor omfattende fremføringsretten er, og om den er eksklusiv.

 Utgangspunktet etter åvl § 39d første ledd er at rett til å fremføre et verk ikke gir erververen enerett, med mindre dette er avtalt. Oppdragsgiver bør få retten til urfremføring av verket. Selv uten klar hjemmel i lov eller avtale, må den som bestiller et verk for fremføring, få retten til førsteoppførelsen. Den som bestiller et verk for egen fremføring, bør kunne ha forventning om større grad av eksklusivitet enn den som får fremføringsrett til et eksisterende verk. Men også for bestilte verk gjelder 3-års fristen i åvl § 39d annet ledd, slik at eneretten faller bort dersom fremføring ikke har skjedd innen fristen, med mindre annet er avtalt.

Når det gjelder rett og eventuelt enerett til senere fremføring, vil dette avhenge av hva slags verk det gjelder og oppdragets formål. Noen verk vil i normaltilfeller fremføres bare en gang av oppdrags­giver. I slike tilfeller er det lite tenkelig at oppdragsgiver skal få en enerett som går utover førstefremførelsen. Det er ingen grunn til at Festspille­ne i Bergen skal ha enerett til fremførelse av de verk som bestilles til årets festspill, etter at festspillene er avsluttet og verke­ne fremført.

Så langt jeg har kunne bringe på det rene, er enerett til urfrem­førelse, men ikke til senere fremførelser, i samsvar med kontrakts­praksis. I NRKs avtaler med de forskjellige opphavsmannsorga­nisasjonene, heter det gjerne at bestilte verk ikke kan utnyttes til andre formål før de er brukt i NRK. Tilsvarende gir Norsk Kom­ponistfor­bunds standardavtale for komposisjonsbestilling oppdrags­giver rett til urfremføring, men ingen enerett utover dette.

For verk som forutsettes fremført så lenge det er tilstrekkelig publi­kumsinteresse, f.eks. et teaterstykke, vil man måtte falle tilbake på konkurranserettslige vurderinger, i den grad spørsmålet om enerett ikke er regulert i avtalen. Man kan ikke gi fremfør­ingsrett til et konkurre­rende teater før stykket er ”utspilt” hos oppdragsgiver.

 

4.3     Eksemplarfremstilling

 I praksis er det nok retten til eksemplarfremstilling som vil skape de største problemene. En grunn er at eksemplarfremstilling av et kommer­sielt sett vellykket verk kan gi store inntekter. Et annet forhold er at det er store variasjoner både når det gjelder verks­type og opp­drags­forhold.

 4.3.1     Eksemplar til oppdragsgivers egen bruk

Ved noen oppdrag må oppdragsgiver selv fremstille et eksemplar etter arbeidsgrunnlag som mottas av oppdragstager. Dette vil typisk være situasjonen ved arkitektoppdrag. Den som engasjerer en arki­tekt til å tegne et hus, vil selvsagt ha rett til å oppføre huset i henhold til tegningene. Begrensningen her vil gjelde antall ek­semplarer som fremstilles. Oppdragsgiver vil ikke kunne bygge flere hus etter de samme tegningene, med mindre det er uttrykkelig forutsatt eller klart følger av omstendighetene.

Oppdragsgivers bruk av verket for noen typer oppdrag forutsette eksem­plarfremstilling i et visst omfang. For datamaskinprogrammer følger det direkte av åvl § 39h første ledd, at rettmessig erverver av et datamaskinprogram kan fremstille eksemplar som er nødven­dig for bruken av programmet. Denne retten gjelder uavhengig av om programmet er skapt i et oppdragsforhold eller ikke. Eksem­plar som fremstilles etter denne bestemmelsen kan f.eks. være det eksemplar som lages når et program installeres på en data­maskins faste platelager, og det elektroniske eksemplar som skapes når program­met leses inn i maskinens internminne. Omfan­get av eksemplar­fremstilling etter denne be­stemmelsen vil avhenge av hva slags bruk som er forut­satt. Dette vil bero på leverings- eller opp­dragsav­talen, og vil ikke alltid ha noe klart svar. Jeg går ikke inn på en nærmere drøftelse av dette.[14] Av åvl § 39h annet ledd, følger at man også har rett til å frem­stille sikker­hetsko­pier.

Arkitektnormen, utarbeidet av Norske arkitekters landsforbund, sier i pkt. 8.1 om opphavsrett at oppdragsgiveren kan benytte opphavs­rettsbeskyttet materiale til bruk som naturlig knytter seg til oppdra­get. Dette kan gjelde mer enn oppføring av bygget. Det må f.eks. gjelde rett til å fremstille de eksemplarer av tegningen som er nødvendig for innhenting av anbud, for en rasjonell organisering av byggeprosessen, og for markedsføring av bygget. Dette tilsvarer lang på vei bestemmel­sen i åvl § 24 første ledd, som sier at et kunstverk kan avbildes i en katalog for en utstilling, eller i med­delelser om utstilling eller salg.

Rett til fremføring antas å gi rett til eksemplarfremstilling i den grad dette er nødvendig som grunnlag for fremføringen, dog uten klare rettskildemessige holdepunkter for dette. Oppdragsgiver må kunne skrive ut orkesterstemmer eller rollehefter, med mindre disse etter avtalen skal leveres på en annen måte.

Tradisjonelt leier et orkester notemateriale for fremføring, i tillegg til å betale for selve fremføringsretten. For en rekke mindre spilte verk finnes det bare ett sett av orkesterstemmer. Denne praksis vil ganske sikkert komme til å endres, og da først for nye verk, og dermed også verk som nå bestilles. Moderne dataprogrammer for noteskrift lar komponisten skrive et komplett partitur, og så skriver systemet ut enkeltstemmer fra dette. Noter til enkeltstemmene blir dermed enkle og billige å produsere, og det vil dessuten være lite rasjonelt å arkivere dem i form av papir.

Det neste spørsmålet er om oppdragsgiver kan fremstille eksempla­rer til eget bruk utover det som er nødvendig for å oppnå formålet med den opprinnelige avtalen. Det kan være en hotell-kjede som har fått tegnet møbler til et hotell, og som ønsker tilsvarende møbler til et annet hotell, eller det kan være en bedrift som har fått utviklet et datamaskinprogram som man ønsker å ta i bruk innen­for flere avdelin­ger.

Utgangspunktet må være at oppdragsgiver ikke har rett til å frem­stille flere eksemplarer enn det som er nødvendig for det opprinne­lige formålet. Avgjøren­de i denne vurderingen var hva som var det opprinnelige formålet. Også her gjelder spesiali­tetsprinsippet, og det er et punkt hvor det er viktig med ryddig avtaleregu­le­ring. I den tidligere nevnte Alcatel STK-dommen uttaler Oslo byrett følgende:

Det er ikke bevist at det er noen avtale om at programmet var avtalt å brukes for andre anlegg i Alcatel STK og retten finner derfor at Alcatel STK bare kan bruke ett eksemplar av programmet.”

 Ved enkelte oppdrag er formålet å fremskaffe kunnskap, og ikke selve verket i seg selv. Typisk her vil være konsulentutredninger. Her vil eksemplarfremstilling kunne være nødvendig for å kunne presentere og nyttiggjøre seg kunnskapen, og en oppdragsgiver bør i utgangs­punktet ha rett til å fremstille eksemplarer. Det er nærliggende å legge til grunn at man kan kopiere og distribuere slike rapporter fritt innenfor egen organisasjon.

Noen ganger er det en klar forutsetning at det skal fremstilles eksem­plarer. Hvis en bedrift engasjerer en historiker til å skrive bedriftens historie for at denne skal kunne deles ut til ansatte og forretningsfor­bindelser i forbindelsen med et jubileum, må opp­dragsgiver ha rett til å fremstille eksemplarer.

 

4.3.2     Eksemplarfremstilling for salg

Mange verk skapes med sikte på at det skal fremstilles eksemplarer som siden skal frembys i salg. Det kan være utgivelse av bøker, illustrasjoner, industridesign, utvikling av datamaskinprogrammer, osv.

Når man skal vurdere om oppdragsgiver har rett til å fremstille eksemplarer for salg, blir oppdragsgivers virksomhet et viktig tolkings­moment. Hvis et hotell gir en interiørarkitekt i oppdrag å tegne møbler til hotellrommene, da er det ikke grunnlag for å tolke inn en rett til produksjon av møblene for salg til andre. Hvis en møbelfabrikk gir et tilsvarende oppdrag, må man kunne forutsette at møblene skal produseres for salg. Men i det siste tilfelle bør også vederlagsbereg­ningen reflektere at avtalen omfatter fremstilling av eksemplarer for salg.

 

4.4     Rett til å gjøre endringer

 Hovedregelen om erververs rett til å gjøre endringer, finner man i åvl § 39b, første ledd, som lyder:

Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.

 I loven gjøres det visse unntak fra dette. I §  29 heter det:

 Byggverk og bruksgjenstander kan endres uten opphavsmannens samtykke når det skjer av tekniske grunner eller av hensyn til utnyttelsen.

 For datamaskinprogrammer heter det i § 39h, første ledd:

 Rettmessig erverver av et datamaskinprogram kan, med mindre annet er avtalt, (…) endre og bearbeide programmet i den utstrek­ning det er nødvendig for å bruke programmet i samsvar med dets formål, herunder også for å rette feil i programmet.

 En oppdragsgi­ver vil selvsagt ha den rett til å endre verket som tilkommer enhver erverver av et eksemplar av verket.

Forbudet mot endringer i verket har et visst preg av ”droit moral” beskyttelse. Dette understrekes av forbudet i § 3, annet ledd mot å gjøre et endret åndsverk tilgjengelig for allmenheten på en måte som er krenkende for opphavsmannen eller verket. De bestemmel­ser som gir rett til endring av et verk, gjelder endrin­ger av hensyn til teknikk og utnyttelse. Bestemmelsene gir ikke rett til å endre verket av estetiske grunner.

Ved arkitektoppdrag er det liten grunn til at en oppdragsgiver skal ha noen mer vidtgående endringsrett enn det som allerede følger av § 29. En oppdragsgiver vil kunne endre rominndeling og foreta påbygninger når dette er begrunnet ut fra praktiske hensyn. Er oppdragsgiver misfornøyd med den estetiske utforming, kan dette etter omstendighe­tene være et mislighold av oppdragsavtalen. Men det gir ikke opp­dragsgiver noen rett til å endre huset for å få det mer i samsvar med sin egen smak.

For datamaskiner blir det for det første et spørsmål om hva som er avtalt bruk. Et datamaskinprogram må i praksis videreutvikles mer eller mindre kontinuerlig for å holde tritt med såvel tekniske endringer som andre endringer. Et system for trygdeadministra­sjon må f.eks. endres i takt med endringer i trygdereglene. Behovet for videreutvik­ling understre­kes ved at bransjen gjerne omtaler slike tjenester som vedlikehold eller programservice. Hvis en oppdragsgiver ikke skal ha rett til å foreta endringer som er nød­vendige for at programmet skal holde tritt med utviklingen, inne­bærer det at opp­dragstager i kraft av opphavsretten får monopol på å utføre denne form for ”vedlikehold”. Når et program er utvi­klet i et oppdragsforhold, bør avtalt bruk i utgangspunktet forstås slik at program­met skal kunne videreutvikles slik at det fortsatt er egnet i forhold til det opprinnelige formål, selv om kravene måtte ha endret seg. Så lenge det gjelder opp­dragsgivers egen bruk, bør man gå ganske langt i å gi opp­dragsgiver rett til å endre program­met.[15]

 Gjelder det avtaler som gir oppdragsgiver rett til videresalg, bør oppdragsgiver også som et utgangspunkt ha rett til å foreta de endrin­ger som er nødvendige for å ”holde liv” i programmet. Det er mange eksempler på at et program ”dør” dersom leverandøren ikke sørger for en kontinuerlig videreutvikling. Når det gjelder endringer med sikte på å tilby dette i nye markeder, f.eks. til en ny maskinfamilie, er jeg mer skeptisk til at oppdrags­giver bør få en slik rett. Dersom oppdrags­giver overfører et produkt til nye marke­der, er det større risiko for at oppdragstager selv skal komme til å møte konkurranse fra produkter han selv har utviklet.

For produkter hvor det estetiske har større betydning, er det mindre grunn til å gi oppdragsgiver endringsrett. Her kommer opphavs­mannens anseelse inn, i tillegg til mer kommersielle momenter. I forarbeidene heter det at en ”vil formodentlig være strengere i kravet til uttrykkelig samtykke der formålet med endringen er forretnings­mes­sig hensyn enn der hvor det er spørsmål om å gi plass for rent kunstnerisk utfoldelse.”[16]

Dette må antageligvis forstås slik at man sikter til erververens motiva­sjon for endringen, og ikke til verkets karakter. Når Dis­ney lar ”Den lille havfrue” få ”happy ending” fordi dette selger bedre på amerikan­ske kinoer, er dette en endring som er nokså tvilsom i forhold til H.C.Andersens verk. Endringer som er kunst­nerisk begrun­net i tegnefilmmediets egenart, vil lettere kunne aksepteres. I praksis vil det nok ikke være lett å holde de ulike motivasjoner klart fra hverandre. Gjelder det et verk som i seg selv har et funk­sjonelt og kommersielt formål, må man i større grad tillate at det foretas endringer.

 Industridesign ligger på grensen når det gjelder oppdragsgivers endringsrett. Oppdragsgiver må kunne foreta visse endringer av funksjonelle eller produksjonstekniske grunner. Endringer av estetiske grunner bør man imidlertid ikke kunne foreta. Graden av individualitet må veie tungt. Jo mer fremtredende det kunstneriske uttrykk er, jo mer forsiktig må man være med å tillate endringer. Man kan ikke endre den klassiske sitruspressen som Philip Starck har designet for Alessi, for at det skal bli lettere å oppbevare den i en kjøkkenskuff, selv om endringen ville vært praktisk begrunnet.

 

4.5     Nye utnyttelsesmuligheter

 Retten til å utnytte nye muligheter som partene ikke kunne forutse da avtalen ble inngått, har vært mye diskutert i forbindelse med overdra­gelse av opphavsrett. Her er man innenfor spesialitetsprinsippets kjerneområde. Hvis man legger inn den begrensning at det er nye muligheter som ikke forutsetter endringer i verket, vil det i hovedsak være spørsmål om nye medier. I en dansk høyesterettsdom, U 1974 s. 167 Soya, kom man til at filmret­tigheter også innbefatter rett til fjernsynssending. Denne dommen ligger etter min mening på grensen. For visse typer litteratur har det etterhvert blitt aktuelt med utgivelse i lydbøker. For andre litteraturty­per er CD-ROM, databaser m.v. aktuelle utnyttelsesmuligheter.

Utgangspunktet må være at oppdragsgiver ikke har rett til å utnytte verket på nye måter. Men samtidig vil konkurranseretten ofte hindre oppdragstager å overdra slike utnyttelsesretter til andre enn oppdrags­giver. Man får dermed en situasjon hvor de opprinnelige parter må komme fram til en avtale om slik utnyttelse, ellers kan ikke verket utnyttes på den måten.

 4.6     Rett til videre overdragelse

Åvl §  39b annet ledd fastslår at ervervet opphavsrett ikke kan overdras videre uten samtykke fra opphavsmannen, med mindre retten går inn i en forretning eller forretningsavdeling og overdras sammen med denne.

Det er klart at det kan gis samtykke til videre overdragelse i forbindel­se med overdragelsen, og det er også sikker rett at et slikt samtykke ikke trenger å være eksplisitt.[17] Spørsmålet er derfor om et oppdrags­for­hold også vil innebære et samtykke til videre overdrag­else av ervervet opphavsrett.

Jeg vil innledningsvis understreke at en oppdragsgiver ikke under noen omstendighet kan overdra bedre rett enn det han selv har. Hvis oppdragsgiver ikke har rett til å endre verket, vil heller ikke den som erverver opphavsrett fra oppdragsgiver kunne gjøre dette. Videre at opphavsrettslige innsigelser ikke ekstingveres ved godtroerverv.[18]

Noen beføyelser er slik at de følger det enkelte eksemplar av et verk. Dette gjelder retten til endringer av byggverk og bruksgjenstan­der etter åvl § 29, og retten til endringer og eksemplarfremstilling av datamas­kiner etter åvl § 39h. Her er det ikke noe krav om samtykke.

Også kravet om samtykke ved videre overdragelse har et preg av å være en droit moral regel. Den nære sammenheng mellom verket og opphavsmannens renommé og anseelse, tilsier at opphavsmannen bør ha kontroll med hvem som sitter på rettighetene. Dette gjelder også om verket er bestilt. Hvis et seriøst skjønnlitterært forlag skulle bestille erotiske noveller fra en rekke forfattere for å lage en novellesamling, ville forlaget ikke kunne overdra utgivelsesrettighetene til et lugubert pornoforlag om de skulle få ”kalde føtter” i forhold til pro­sjektet. Beveger man seg i retning kommersielle og industrielle verkstyper, forsvinner hensynet til opphavsmannens ideelle interesser. Det skal derfor mindre til for å innfortolke et samtykke.

Også økonomiske interesser kan i noen sammenhenger tilsi at opp­dragsgiver ikke uten videre skal kunne overdra sine rettigheter videre. Hvis opphavsmannen har gitt fra seg rettighetene mot et engangsveder­lag, er det vanskelig å se at han kan ha noen beskyttelsesverdig interesse av å motsette seg overdragelse. Helt unntaksfritt vil dette likevel ikke være. Dersom en videre overdragelse vil medføre at oppdragstager risikerer å møte en konkurranse fra sitt eget verk, som han ikke ville ha møtt dersom rettighetene forble hos den opprinnelige oppdragsgiver, har oppdragstager grunn til å motsette seg videre overdragelse. Dersom det er avtalt at oppdragstager skal ha royalty, vil opphavs­mannens utkomme bl.a. være avhengig av hva slags distribusjons­apparat den som sitter på spredningsretten kan benytte seg av. I slike tilfeller har oppdragstager en klar interesse av å ha et ord med i laget når det gjelder hvem rettighetene eventuelt skal overdras til.

I Gulating lagmannsretts dom referert i NIR 1991 s. 413, uttalte retten at man skal ha ”relativt sikre holdepunkter” for at et reklameby­rå skulle ha rett til å overdra videre alle rettigheter til en logo tegnet av en underleverandør. Men i denne saken fremsto det mer som et spørsmål om representasjon og fullmakt enn om videre overdragelse av opphavsrett.

Retten til videre overdragelse kan være begrenset til å omfatte overdragelse innenfor en avgrenset krets. I en dansk dom fra Østre landret gjengitt i U 1982 s. 926 og NIR 1986 s. 221, ble et nyhetsbyrå ikke ansett for berettiget til å selge artikler skrevet av ansatte journalis­ter utenfor den krets byrået vanligvis leverte stoff til. Det må da være klart at et slikt byrå heller ikke kan overdra artikler skrevet av free-lance journalister på oppdrag fra byrået, utenfor en slik krets.

Hvis oppdragsgiver har rett til å fremstille eksemplarer til eget bruk, men ikke til videresalg, bør oppdragsgiver heller ikke stå fritt når det gjelder videre overdragelse. Hvis f.eks. en distriktshøyskole skulle kunne overdra sin rett etter en slik avtale til Universitetet i Oslo, ville det kunne innebære at det blir fremstilt langt flere eksemplarer enn forutsatt i den opprinnelige avtalen. Det kan hevdes at en avtale med rett til eksemplarfrem­stilling til eget bruk er så nær knyttet til denne bestemte oppdragsgiver, at videre overdragel­se i praksis utelukkes av at oppdragsgiver ikke kan overdra bedre rett enn det han selv har. I eksempelet ovenfor ville distriktshøyskolen bare ha ervervet rett til å fremstille eksemplarer til bruk på distriktshøyskolen, og da er det denne retten som eventuelt kan overdras. For Universitetet i Oslo eller en annen potensiell erverver vil det som regel være av liten interesse å få rettigheter som er begrenset til å fremstille de eksemplarer som en distriktshøyskole måtte ha behov for.

Opphavsmannen kan også ha en legitim rett til å motsette seg videre overdragelse av endringsrett. Gjelder det datamaskinprogrammer eller andre industrielle produkter, er det liten grunn til ikke å godta at denne retten overdras videre. Men for mer kunstnerisk pregede verk, vil endringsretten måtte være basert på tillit til den som eventuelt skal foreta endringene. Og da er det ikke like naturlig om den følger med videre.

 

4.7     Fullstendig overdragelse

 I noen situasjoner vil oppdraget være av en slik karakter at det blir meningsløst dersom ikke oppdragsgiver står fritt til å utnytte verket på den måten han måtte ønske. I slike tilfeller må opphavsretten anses for overdratt i sin helhet.

Hvis en tegner utarbeider en logo for en oppdragsgiver, da må oppdragsgiver kunne bruke denne i alle sammenhenger hvor han finner dette hensiktsmessig. Det ville være nokså meningsløst om man skulle måtte innhente særskilt samtykke for å bruke logo på emballasje, om man skulle måtte betale royalty for bruk av egne brevark, eller ikke skulle kunne endre logoen. Verket utvikles for å profilere en produsent eller et produkt, ikke for å profilere opphavsmannen.

For verk hvor det funksjonelle og ikke det kunstneriske er mest fremtredende, vil det være lettere å akseptere en fullstendig overdragel­se av opphavsrett. Hvis det er teknisk kyndighet og håndverksmessig dyktighet som kreves, og ikke individuell skaperkraft, har jeg små betenkeligheter med å la oppdragsgiver få rettighetene. Hvis en produsent av datamaskiner setter bort et oppdrag hvor noen skal lage en klart definert modul til et større programsystem, da må man kunne gå ut fra at opphavsretten i sin helhet går over til oppdragsgiver. Oppdragstager vil fortsatt kunne utnytte sin kunnskap og erfaring, selv om han gir fra seg rettighetene til det enkelte produkt.

 

5      Begrensninger i opphavsmannens rett til å utnytte sin opphavsrett

 Selv om oppdragstager beholder opphavsretten, eller i alle fall mesteparten av den, er det ikke gitt at han fritt kan utnytte denne som han vil. Hensynet til oppdragsgiver kan tilsi at oppdragstager ikke kan gjøre bruk av sin rett.

Det er antatt at ansatte opphavsmenn ikke kan utnytte sin opphavs­rett på måter som konkurrerer med arbeidsgiver. Dette er bl.a. fremholdt av Koktvedtgård,[19] og er lagt til grunn i RG 1982 s. 932 og NIR 1985 s. 440 (Voldgift). Her vil nok en oppdragstager i utgangspunktet stå friere. En arbeidsgiver vil kunne nekte en ansatt å tilby sin arbeidskraft og ekspertise til andre i samme bransje så lenge ansettelsesforholdet består, og eventuelt i en begrenset periode etter at ansettelsesforholdet har opphørt. En oppdragstager står her ganske fritt. Han vil ikke kunne utnytte produksjons? og forretningshemmelig­heter som han måtte ha fått tilgang til gjennom et oppdrag. Men oppdragstager vil ellers stå fritt til å påta seg nye oppdrag og å utnytte den kunnskap om bransjen m.v. som han får gjennom ulike oppdrag.

 6      Oppsummering og konklusjoner

 Det er stor variasjon i oppdragsforholdene, større enn variasjonen når det gjelder opphavsrett skapt i ansettelsesforhold. Ansatte som skaper åndsverk i arbeidsforholdet finner man i relativt få bransjer. Dette gjelder i alle fall hvis man ser bort fra alle de rapporter og dokumenter som produseres som nok kan være opphavsrettsbeskyttede verk, men hvor opphavsretten er relativt uinteressant i forhold til den øvrige rettslige regulering i forholdet. Videre omfatter ansettelsesforholdene i praksis en begrenset gruppe verk. Oppdragsforhold kan man finne i de fleste bransjer, og for de fleste typer av åndsverk.

Rettskildematerialet er begrenset, og gir få konkrete holdepunkter. Spørsmålet må derfor avgjøres ut fra en skjønnsmessig vurdering basert på vage utgangspunkter, og med stor variasjon i typetilfellene. Dette gir en betydelig usikkerhet når det gjelder å fastlegge gjeldene rett, med et derav følgende behov for avtaleregulering. På et slikt område bør avtalene være konkrete i forhold til hvilke beføyelser som overdras og hvilke som ikke overdras, og eventuelle begrensninger i oppdragsta­gers rett til å utnytte resultatene av oppdraget i de tilfellene hvor han helt eller delvis beholder opphavsretten. Runde formuleringer om overdragelse av rettigheter gir ikke så mye veiledning når man skal ta stilling til konkrete utnyttelsesmåter.

Jeg har gjennomgått det jeg har funnet fram til av avtaler på dette området. Det inntrykk jeg sitter igjen med, er at på det kunstneriske området er forholdene velorganiserte og ryddige. Her har partenes organisasjoner i stor grad forhandlet fram standardavtaler hvor spørsmålene er regulert på en ryddig måte. Jo lenger man beveger seg i retning av det industrielle området, desto mer uklart blir det. I det som jeg her vil regne som mellomgruppen, arkitekter, industride­signere, reklametegnere og grafiske formgivere, har man ”retningslin­jer”, ”normer”, ”etiske regler”, og i noen grad leveringsbetingelser og standardavtaler. Men i følge det bransjeorganisasjonene har opplyst, benyttes stan­dardav­talene i liten utstrekning. Når man så kommer til de rene industripro­dukter, datamaskinprogrammene, finner man avtaler av høyst blandet kvalitet og innhold. Her brukes i stor grad avtaler som er lite konkrete når det gjelder rettighetsoverdragelse, og som kanskje er utviklet for konsulentoppdrag i sin alminnelighet, uten særlig tanke på de opphavs­rettslige spørsmålene.

Mulige forklaringer på dette er at man på det kunstneriske område har en tradisjon og bevissthet omkring disse spørsmål. Kunstnerne er stort sett helt avhengige av opphavsretten til sine verk, og de er i tillegg som gruppe velorganiserte. I industrikretser har man vært mer opptatt av de tradisjonelle produktene, og man har tradisjonelt lagt større vekt på produktenes bruks­egenskaper enn på design og kunstnerisk uttrykk. I tillegg til mindre tradisjon på de industrielle området, kommer at variasjonen her kan være meget stor. Men når man ser på avtalene, så er det neppe tilfeldig at det som finnes av rettspraksis stort sett gjelder journalister, reklame, industridesign og datamaskinprogrammer.

Man aner også en kulturkollisjon i forholdet mellom kunstnerisk og industriell opphavsrett. Tradisjonene varierer, og rettsoppfat­ningen og vurderingen av hva som er rimelig og rettferdig i de spørsmål virksomhetene reiser, kan være ganske forskjellig. Rent intuitivt vil nok de fleste se det som en selvfølge at den komponist som kompone­rer musikk til Festspillene i Bergen beholder opphavsretten til musik­ken. Gjelder det utvikling av et datamaskin­program på oppdrag fra en kunde, vil nok mange med den samme selvfølgelig­het konkludere med at oppdragsgiver skal kunne gjøre hva han vil med det han har kjøpt og betalt. Når de samme reglene skal omfatte begge gruppene og alle mellomgruppene, er det ikke overraskende at det råder en betydelig usikkerhet i alle de tilfellene hvor partene ikke selv har ryddet opp gjennom avtaler.

 


[1]             Om hva som skal til for at rettighetene skal anses for å ligge i slikt sameie, se Lassen i TfR 1983 s. 325-334. Se også min artikkel Opphavsrett til datapro­grammer utviklet i vertikalt samarbeid i Festskrift til Stuevold Lassen s. 1027-1032.

[2]             Om arbeidstagers opphavsrett spesielt, se Karnell i NIR 1969 s. 54-67 og i Ulf, 50; Uppstaser tilägnade Ulf Bernitz (1986) s. 39-50, Godenhielm i NIR 1978 s. 321-351, Lindgaard NIR 1978 s. 352-357 og debattinnlegg til Godenhielm og Lind­­gaard i NIR 1978 s. 358-360, Peyron Det upphosrättsliga anstëllningsförhol­dande, Stockholm 1985, Svensãter Anställnin och upphovsrätt, Stockholm 1991, Bull i Nordisk Årbok i rettsinformatikk, 1984 s. 85-91 og Opphavsrettsutval­gets innstilling, NOU 1985:6 Arbeidstakers opphavsrett. I tillegg er spørsmålet fremstillinger som gir en bredere behandling av opphavsret­ten.

[3]             Rådsdirektiv av 14. mai 1991 om rettslig vern av datamaskinprogram­mer (91/250/EØF). En god kilde til EU/EØS-materiale om opphavsrett er Morten Hagedals nett-sted http://www.hagedal.no/eos-opph/index.htm .

[4]             For en nærmere drøftelse av dettes spørsmålet, se Wagle og Ødegaard jr: Opphavsrett i en digital tid, s. 74-85 og Bender EDB rettigheder, s. 6191.

[5]             NOU 1985:6, s. 6.

[6]             NOU 1985:6 s. 6 note 1, og Karnell i NIR 1969 s. 54.

[7]             Dagens  § 39 er en videreføring av tidligere § 25, slik at man må gå til forarbei­dene til denne for å finne uttalelser om realitetene. Ot.prp. nr. 26 (1960-61) s. 67 og drøftelse i Lund Ophavsretsloven s. 192. Om ulike måter som rettighetene til et verk kan deles, se Blomquist Overdrag­else af ophavsret­tigheder, s. 74-82.

[8]             For en mer inngående drøftelse av spesialitetsprinsippet, se Blomquist Overdrag­else af ophavsrettigheder, s. 147-198.

[9]             Opphavsretten, s. 169.

[10]            Oslo byretts dom 24/9-92 Alcatel STK, referert i Lov&Data nr 34, mars 1993, s. 2-3.

[11]            Åndsretten, s. 84.

[12]            Knoph legger i Åndsretten s. 84 til grunn at man må ta utgangspunkt i avtalen, mens Torben Lund i Ophavsretten s. 192 tar til orde for at man må legge vekt på arbeidsgivers virksomhet.

[13]            Åndsretten, s. 141.

[14]            Se nærmere drøftelse av dette i min bok Kontraktsregulering. IT-kontrakter, s. 144-147.

[15]            Se nærmere min bok Kontraktsregulering. IT-kontrakter s. 153-154.

[16]            Ot. prp. nr. 26 (1959-60) s. 68. (Forarbeider til den tidligere § 12.)

[17]            Om krav til samtykke, se nærmere Torvund i Festskrift til Sjur Brækhus, s. 561-562 og Lassen i TfR 1983 s. 382 n 140.

[18]            Se Ot.prp. nr. 56 (197677) s. 35.

[19]            Koktvedtgård Immaterialretspositioner, s. 282 og 287.

 

Print Friendly