En i alle fall foreløpig siste kommentar til den forslåtte § 71 i ny åndsverklov

Jeg deltok i delegasjonen til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening under den åpne høringen 9. mai. Det var en interessant opplevelse. Hver delegasjon hadde fått tildelt fem minutter for å fremføre sitt budskap.

Etterpå tenker man på det man burde ha sagt, og det man kanskje burde ha sagt litt tydeligere, ikke minst når man hører en del av de andres organisasjoner.

Noe av det som gjorde det til en særlig interessant og litt selsom opplevelse, var at mange viste til en artikkel jeg skrev om opphavsrett i oppdragsforhold, for ca 18 år siden, både til støtte or synspunkter jeg er enig i, og synspunktet jeg ikke er enig i.. Jeg har valgt å gjøre den artikkelen tilgjengelig på nett, for de som måtte være interessert.

Siden jeg skrev denne artikkelen, har det blitt avsagt i alle fall to dommer som berører dette spørsmålet. Rt-2001-872 (Løkke Sørensen/Frimerke) og LB-2004-33030 – RG-2006-760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. I begge disse dommene er det vist til min artikkel.

Generelt om overdragelse i ansettelsesforhold

Gjeldende, ulovfestet rett er i dag at rettigheter i en viss utstrekning går over til arbeidsgiver uten eksplisitt avtale, basert på Ragnar Knophs formulering:

”Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

Vi har klart oss i de ca 80 år som har gått siden Ragnar Knoph skrev dette, uten at vi har hatt noen lovbestemmelser om dette. Jeg er ikke kjent med at dette har skapt konflikter. Noe akutt behov for lovgivning foreligger ikke. Datamaskinprogrammer står i en særstilling, dels fordi det er et industrielt mer enn et kunstnerisk vek, dels fordi dette er regulert i EUs programvaredirektiv.

Jeg vil starte med et poeng som, så langt jeg har oppfattet, ikke kom frem under høringen. I forslaget til § 71 første ledd, står det

«Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgiveren»

Det er en formulering som indikerer en fullstendig overdragelse av opphavsretten, noe som til nå ikke har vært vanlig i Norge, heller ikke i ansettelsesforhold. Rettstilstanden er og har til nå vært at arbeidsgiver får de rettigheter som er nødvendige, men heller ikke mer. Arbeidsgiver får ikke fullstendig rett til verket, og den ansatte beholder de rettigheter som det ikke er nødvendig eller rimelig at arbeidsgiver overtar. Et illustrasjonseksempel:

Arne Hestenes var ansatt som journalist i Dagbladet, og var blant annet kjent for sine portrettintervjuer. Dagbladet hadde, i kraft av ansettelsesavtalen rett til å trykke de intervjuene han skrev (nettpublisering var ikke aktuelt i hans tid). Han samlet mange av sine portrettintervjuer, som han utga i bokform. Disse bøkene konkurrerte ikke med Dagbladet, og han hadde rettighetene i behold slik at han kunne utgi disse. Det var verken nødvendig eller rimelig for at hans ansettelse skulle nå sitt formål at Dagbladet skulle ha kunnet samle hans portrettintervjuer og gi dem ut i bokform, så den retten var ikke gått over til Dagbladet. Man kan tolke forslaget slik at det ikke innebærer en fullstendig overdragelse, men det er ikke den nærliggende forståelsen av den foreslåtte ordlyden.

Hvis man i stedet skriver «Retten til å råde over åndsverk som er ….», vil det tydeligere indikere at det kan være en begrenset og ikke fullstendig overdragelse av rettigheter, noe som også er gjeldende ulovfestet rett i dag, med utgangspunkt i Ragnar Knophs formulerng : «vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig …»

Det vil også samsvare best med formuleringen i dagens hovedregel om overdragelse av opphavsrett i § 39, første ledd, som lyder:

«Opphavsmannen kan med den begrensning som følger av § 3 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.»

Denne hovedbestemmelsen er foreslått videreført i forslagets § 67 første ledd:

«Opphaveren kan med den begrensning som følger av § 5 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.»

Man bør velge en tilsvarende formulering også når det gjelder overdragelse av opphavsrett i et ansettelsesforhold, med mindre man ønsker å svekke den ansattes stilling i forhold til det som er gjeldende rett i dag.

Man kan også velge en formulering som helt tilsvarer nevnte hovedbestemmeler:

«Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går helt eller delvis over til arbeidsgiveren …»

Den siste formuleringen er kanskje å foretrekke, for å få konsistens i lovgivningen.

Rett til å endre verket og til å overdra rettigheter videre

Etter forslaget vil arbeidsgiver få rett til å endre verket og overdra rettighetene videre. Dette går klart lenger enn det som i dag er gjeldende rett. Dette bryter med den foreslåtte hovedbestemmelsen i forslagets § 68, som er en videreføring av dagens § 39b, første ledd, som lyder:

«Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.»

Dette er hovedregelen i dag, også når det gjelder verk skapt av ansatte. Det kan fravikes ved avtale, og det er ikke noen formkrav til en slik avtale. Avtalen kan være underforstått som en del av ansettelsesavtalen. Uttrykkelige avtaler vil ofte være å foretrekke, da de er mer konfliktforebyggende. Men strengt tatt er de ikke nødvendige.

Ansettelsesforhold hvor den ansatte som en del av sine arbeidsoppgaver skaper åndsverk, omfatter veldig mage ulike situasjoner. Den som skriver f.eks. en tekst som publiseres i arbeidsgivers navn, f.eks. en årsrapport eller en annen rapport, en informasjonsbrosjyre eller annet, vil normalt måtte akseptere at det gjøres endringer. Man vil kunne komme til et slikt resultat, basert på arbeidets art, også uten eksplisitt avtale. Det kan også være ansatte i for eksempel et konsulentselskap eller arkitektfirma, som igjen vil være oppdragstagere, som jeg kommer tilbake til.

Hvis noe publiseres under den enkelte ansattes navn, f.eks. en ansatt journalist, vil det være langt mindre grunn til at noen skal kunne endre dette.

Det er vanskeligere å se typesituasjoner hvor rett til videreoverdragelse vil være nærliggende, bortsett fra ved utvikling av vise typer dataprogrammer.

Det er etter gjeldende rett ikke utelukket at arbeidsgiver også vil få rett til å endre et åndsverk eller overdra dette videre i kraft av arbeidsavtalen, dersom det er nødvendig og rimelig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål. Det eneste eksempelet jeg kjenner hvor dette i praksis har skapt problemer, var ved salg av programvare fra den danske Værdipapircentralen til den norske Verdipapirsetralen. De ansatte ved dansk VP hevedet at de var ansatt for å utvikle programmer til VPs eget bruk, ikke for videresalg. De gikk til sak, en som som endte i dansk Højesteret, hvor de ansatte tapte..

Men om en arbeidsgiver mener det er nødvendig å overta flere rettigheter, bør dette reguleres i avtalen, slik det er gjort i for eksempel journalistavtalen.

Hvis man stryker setningen «Det samme gjelder adgang til endring av verket og videreoverdragelse av retten» i § 71 første ledd, vil man fortsatt stå tilbake med at arbeidsgiver får rett til å endre verket eventuelt også til videre overdragelse av rettighetene, dersom det er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Det er vanskelig å se hvorfor en arbeidsgiver skal få mer omfattende rettigheter enn det som er nødvendig og rimelig for at ansettelsen skal nå sitt formål.

Henvisningen til § 5 gjelder rettigheter som etter den bestemmelsen ikke kan overdras.

Oppdragstagere

En oppdragstager kan være så mangt. Det kan være selskaper som Accenture, Price Waterhouse Coopers, arkitektfirmaet Snøhetta, reklamebyråer, diverse advokatfirmaer osv. Man må kunne legge til grunn at disse vil ha profesjonalitet og forhandingsstyrke til å inngå avtaler som sikrer dem på en for dem god måte.

I kunst og kultursektoren, som er den man særlig bør ha for øyet ved utforming av åndsverkloven, er bildet et helt annet.  Her vil det typiske være at det er frilansere, som er næringsdrivende enkeltpersoner som driver sin virksomhet gjennom enkeltmannsforetak. Dette er folk som er lite profesjonelle når det gjelder avtaler og rettighetshåndtering, som ofte har lave inntekter og liten forhandlingsstyrke i møte med ulike mediebedrifter.

I forslaget til § 71 annet ledd står det at det gjelder når

«verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes.»

Har man avtalt et vederlag for oppdraget vil oppdragstager fortsatt ha den økonomiske risiko for at oppdraget lar seg gjennomføre innenfor de kostnadsrammer som er avtalt, noe en ansatt ikke vil ha. Men det som særlig skiller oppdragstagere fra ansatte, og som begrunner ulik behandling, er at oppdragstageren, frilanseren, alltid har risikoen for om han eller hun har eller ikke har en tilstrekkelig oppdragsmengde. En ansatt får lønn, også om bedriften mangler oppdrag, i alle fall så lenge arbeidsgiver har økonomisk bæreevne til å tåle en nedgangsperiode.

De er denne gruppen som særlig har behov for den beskyttelse som det såkalte spesialitetsprinsippet, som i forslagets § 67 annet ledd er klargjort sammenlignet med dagens rett. Forslaget lyder:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.»

I dag er utgangspunktet for oppdragstagere det motsatte av det som gjelder for ansatte, nemlig at rettigheter ikke går over til oppdragsgiver. Også her er det nyanser, og det er ikke utelukket at rettigheter kan gå over uten eksplisitt avtale. Men det skal mye til enn når det gjelder ansatte, og det vil bare skje i unntakstilfeller. I to dommer fra 2000-tallet kom henholdsvis Høyesterett og Borgarting lagmannsrett til at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at arbeidsforhold og oppdragsforhold måtte behandles ulikt.

En regel som den foreslåtte § 71 annet ledd, hvor det settes som utgangspunkt at rettigheter går over, vil innebære en vesentlig endring som vil svekke frilansernes stilling. Denne bestemmelsen vil langt på vei slå bena under den foreslåtte § 67 annet ledd, for så vidt gjelder frilansere.

Ved å formulere et lovfestet utgangspunkt om at rettigheter som hovedregel går over til oppdragsgiver, vil man i praksis svekke frilansernes forhandlingsposisjon, både når det gjelder inngåelse av oppdragsavtale, og i situasjoner hvor opphaveren mener at oppdragsgiver har gått utover den rett de har fått etter avtalen.

Hvis det ikke er meningen å endre frilansernes stilling i forhold til dagens rettstilstand, er det foreslåtte annet ledd helt overflødig. Dette forslaget var ikke med i høringsutkastet, så ingen hadde noen foranledning til å uttale seg om dette i den ordinære høringsrunden.

Det er ikke på noen måte urimelig å kreve at oppdragsgiver som ønsker å få overdratt rettigheter, må inngå en avtale som innebærer dette.

Som nevnt mener jeg det ikke er noe behov for å lovregulere rettighetsovergang i arbeidsforhold. Men hvis dette skal lovreguleres, bør § 71 formuleres slik:

  • 71 Åndsverk skapt i arbeidsforhold mv.

Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går helt eller delvis over til arbeidsgiveren i den utstrekning arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk, og slik overgang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Bestemmelsene i første og andre punktum gjelder ikke rettigheter etter § 5 eller der annet er avtalt.

For opphavsrett til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold gjelder § 72.

Print Friendly